Jeg var forberedt på at det kunne skje, men ikke på det ekstreme savnet...

[Gjest togli]

Noen ganger savner jeg besteforeldrene mine så det gjør fysisk vondt (det er snart fem og ni år siden de døde). Allikevel er den sorgen en helt annen enn du føler... De var gamle og det var naturlig at de skulle dø.

Jeg klarer nesten ikke begripe hvordan det må føles for deg, men skjønner at det må være ubeskrivelig vondt...

Trøsten må være at det "åpne såret" nå nå sikkert kjenner inni deg etterhvert vil begynne å "gro". Bare arret vil være igjen. Sorgen blir lettere å bære.

Jeg har en venninne som i påsken mistet mann og datter på 8 mnd. Hun er nå alene igjen. Sorgen er der hver eneste dag, men hun begynner etterhvert å se framover. Det er utrolig hva man klarer når man må!

*god klem til frosken*

[frosken]

Noen ganger savner jeg besteforeldrene mine så det gjør fysisk vondt (det er snart fem og ni år siden de døde). Allikevel er den sorgen en helt annen enn du føler... De var gamle og det var naturlig at de skulle dø.

Jeg klarer nesten ikke begripe hvordan det må føles for deg, men skjønner at det må være ubeskrivelig vondt...

Trøsten må være at det "åpne såret" nå nå sikkert kjenner inni deg etterhvert vil begynne å "gro". Bare arret vil være igjen. Sorgen blir lettere å bære.

Jeg har en venninne som i påsken mistet mann og datter på 8 mnd. Hun er nå alene igjen. Sorgen er der hver eneste dag, men hun begynner etterhvert å se framover. Det er utrolig hva man klarer når man må!

*god klem til frosken*

Ta ekstra godt vare på venninnen din, hun må trenge det.

[Gjest Rusle]

Kondolerer, frosken.

Det var trist å høre. Sender deg mine varme tanker og en trøstende klem.

Ta fram de hyggelige minnene du har, det hjelper ;-)

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har ingen riktige ord til deg nå, men du skal vite at jeg tenker mye og ofte på deg.

[Gjest togli]

Ta ekstra godt vare på venninnen din, hun må trenge det.

Vi bor i hvert vårt land og er ikke nære venninner, men vi snakkes på MSN. Det er interessant å følge hennes tanker om det som har skjedd henne.. Lærer mye av det...

[ShitDiddelyDo]

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å skrive noe fornuftig, men det er umulig i sånne situasjoner.

Jeg vil bare ønske deg alt godt framover.

[frosken]

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å skrive noe fornuftig, men det er umulig i sånne situasjoner.

Jeg vil bare ønske deg alt godt framover.

Du skriver ganske fornuftig SDD, du vet det bare ikke selv:-)

Takk for omtanken.

[tonie]

Jeg visste ikke at du har mistet ham. Uff, så trist. Jeg føler med deg.

Husker du skrev om reisen dere var på i sommer. Så fint at dere rakk å ta den turen.

Er det ikke rart at verden går videre akkurat som før når man har mistet noen som står en nær? Fuglene synger som vanlig, folk kjaser og maser i kassakøen på butikken, og damen på Frokost-TV pludrer som om ingenting har skjedd. Og der står en da, midt oppe i det hele, og alt er helt surrealistisk. Samtidig er det litt godt å vite at det er sånn. Det er litt trøst i det også. Synes nå jeg, da.

Håper du har mennesker rundt deg som støtter og tar vare på deg.

[frosken]

Jeg visste ikke at du har mistet ham. Uff, så trist. Jeg føler med deg.

Husker du skrev om reisen dere var på i sommer. Så fint at dere rakk å ta den turen.

Er det ikke rart at verden går videre akkurat som før når man har mistet noen som står en nær? Fuglene synger som vanlig, folk kjaser og maser i kassakøen på butikken, og damen på Frokost-TV pludrer som om ingenting har skjedd. Og der står en da, midt oppe i det hele, og alt er helt surrealistisk. Samtidig er det litt godt å vite at det er sånn. Det er litt trøst i det også. Synes nå jeg, da.

Håper du har mennesker rundt deg som støtter og tar vare på deg.

Jeg er utrolig glad for at vi fikk med oss den turen med Hurtigruta :-)

Ja, det er litt merkelig at verden fortsetter som om ingenting har skjedd. Eller gjør den det? Det har vært usedvanlig fint vær de siste to ukene her...*s*

[Soria]

Jeg er flinkere til å lytte enn til å prate i sånne situasjoner så skriftlig kommer jeg til kort, men vil gjerne sende en trøsteklem om du vil ha.

[frosken]

Jeg er flinkere til å lytte enn til å prate i sånne situasjoner så skriftlig kommer jeg til kort, men vil gjerne sende en trøsteklem om du vil ha.

Det er ikke så lenge siden moren din heller døde, Soria - og jeg tenkte mye på deg i den perioden, Du vet noe om det å miste noen som har stått deg veldig nær.

Så takk for klemmen :-)

[Gjest En varm klem til deg]

Huff, så vondt å lese. Jeg vet hvor vondt det gjør.

For to år siden mistet jeg sønnen min. Det var ingen sykdom som kunne forberede oss. En ulykke snudde livet vårt på hode, og vi lette etter ham i flere måneder før vi fant ut hva som hadde skjedd. Selvsagt skjønte vi fra de første dagene at han var borte, og vi trodde vi aldri skulle klare å leve videre. For hvordan lever man videre uten en av dem man elsket høyest? Hvilken rettferdighet er det i at noen som såvidt har rukket å begynne voksenlivet, ikke skulle få leve?

Men det går. Hvert skritt er ufattelig tungt, og hver dag er ulidelig tøff. Men så endrer det seg. Dagene er enda tøffe, men hver vanlig dag litt mindre tøff enn bursdager, jul og dødsdagen. Men kanskje vil også de dagene bli letter etterhvert?

Bare ha tro på at det blir lettere, selv om savnet alltid vil være der. Det vil ligge å ulme, og av og til bryte ut. Men man klarer å leve videre og til slutt sette pris på den tiden man faktisk fikk sammen.

[Mistrale]

Det skjønner jeg godt -og ikke har dere barn du kan "grave deg ned i" heller, etter som jeg har forstått. Det er visst veldig viktig at du sørger skikkelig, griner, hyler, ler og kjenner at det svir. Jeg tror aldri det vil gå over -og det skal det vel ikke heller? -han var for mye verdt til det, antar jeg.

Tenker du noen gang på om han kan "se" deg nå? Snakker du med han? - det tror jeg at jeg ville ha gjort. Det er så ensomt -og man kan ikke dele det helt med andre heller.

Jeg håper du kan ha det bra også midt i sorgen, og det virker sånn på meg som du har det.

Da min aller kjæreste og næreste tante døde i januar i år - ble jeg nesten sint på henne - at hun bare kunne forlate oss sånn - lenge før man forventer at man skal dø -og så av en teit sykdom! - Men tante har jeg med meg - inni meg -på en måte. Nesten som om hun er mer nær meg nå enn da hun levde....vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det heller.

I hennes dødsannonse stod disse ordene:

Jeg fant den omsider -og den tenkte jeg at frosken måtte få:

****************************

Gråt inte för att jag är död

Jag finns inom dig alltid

Du hör min röst, den finns i dig

Du kan höra den när du vill

Du har mitt ansikte,

min kropp finns i dig

Du kan ta fram den när du vill

Allt som finns kvar av mig

finns inom dig

Så är vi alltid tillsammans

*************************

For et utrolig vakkert dikt...

[Gjest Liza i London]

Sorg er en ensom ting,frosken.Jeg tror ikke det er _noe_ som letter den intense smerten naar vi foeler og tenker "aldri mer.."

Men varme og omtanke som stroemmer mot deg,kan hjelpe til aa flytte blikket og folelsene til noe annet - bort fra det dypeste og mest ensomme.

Langsomt fylles det dype,dype tomrommet inni oss. det foerste tynne "jordlaget" er kanskje et godt minne som har loesrevet seg fra "aldri mer" og eksiterer i sin egen rett.

Saa et smil,du kan le av noe,det legger seg som et lindrende nytt lag.

En dag - engang i fremtiden,naar alle merkedager er gjennomlevd - er det ikke lengre et svart hull,men en vakker hage som tilhoerer bare han og deg. Et slags "moetested" der du kan hente styrke,glede og takknemmelighet - uansett ytre livsbetingelser.

men ennaa er det ensomt.

Og det maa du leve med. Dessverre.

jeg skulle oenske jeg kunne skrive noe som kunne lindre,frosk, men det finnes ikke. Sorg og lindring maa bare leves.

Jeg tenker paa deg hver eneste dag.

Klem

[frosken]

Sorg er en ensom ting,frosken.Jeg tror ikke det er _noe_ som letter den intense smerten naar vi foeler og tenker "aldri mer.."

Men varme og omtanke som stroemmer mot deg,kan hjelpe til aa flytte blikket og folelsene til noe annet - bort fra det dypeste og mest ensomme.

Langsomt fylles det dype,dype tomrommet inni oss. det foerste tynne "jordlaget" er kanskje et godt minne som har loesrevet seg fra "aldri mer" og eksiterer i sin egen rett.

Saa et smil,du kan le av noe,det legger seg som et lindrende nytt lag.

En dag - engang i fremtiden,naar alle merkedager er gjennomlevd - er det ikke lengre et svart hull,men en vakker hage som tilhoerer bare han og deg. Et slags "moetested" der du kan hente styrke,glede og takknemmelighet - uansett ytre livsbetingelser.

men ennaa er det ensomt.

Og det maa du leve med. Dessverre.

jeg skulle oenske jeg kunne skrive noe som kunne lindre,frosk, men det finnes ikke. Sorg og lindring maa bare leves.

Jeg tenker paa deg hver eneste dag.

Klem

Jeg syntes det var sterkt den gangen du skrev om din egen sorg, og det betydde mye for meg at du var så åpen. Nå er det godt å vite at du har kommet deg videre i ditt liv, det gir en form for håp for meg også.

En helt annen ting; er det sikkert at bølla har hodet riktig skrudd på? Jeg sitter og koser meg med noe hun har forordnet...

[Gjest Liza i London]

Jeg syntes det var sterkt den gangen du skrev om din egen sorg, og det betydde mye for meg at du var så åpen. Nå er det godt å vite at du har kommet deg videre i ditt liv, det gir en form for håp for meg også.

En helt annen ting; er det sikkert at bølla har hodet riktig skrudd på? Jeg sitter og koser meg med noe hun har forordnet...

Boella har aldri hatt hodet skrudd rett paa (men hun er naa ganske skjoenn. Ikke si det til henne,da!)

Hva er det hun har forordnet?

*nervoes*

[org]

Jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten og savnet vekk for deg, frosken.

Men det er det ingen som kan. Selv ikke tiden visker ut alt. Og det skal vi være glade for. Tiden visker gradvis bort mye av det vonde, men lar de gode minnene, alle glade øyeblikk bli igjen. De lever videre i hjertet ditt.

Jeg ønsker deg og dine alt godt i en vanskelig situasjon.

[Gjest abrahamsen]

Så vondt og trist...

Sorgen vil du for alltid bære med deg og leve med. Savnet også. Det vil alltid være der.

Det kan være vanskelig å tro det nå, men det kommer ikke til å gjøre like vondt for alltid.

TA tiden til hjelp. Gråt, vær sint, trist og lei. Få det ut.

Verden trenger ikke gå videre akkurat nå, du har lov til å stoppe opp å sørge. Så lenge du har behov for det. Men se også etter lyspunkt selv om det er fryktelig vanskelig.

Du har min dypeste medfølelse i sorgen.

[frosken]

Boella har aldri hatt hodet skrudd rett paa (men hun er naa ganske skjoenn. Ikke si det til henne,da!)

Hva er det hun har forordnet?

*nervoes*

Siden budbringeren har nærgående kjennskap til hva jeg liker, så har jeg fått bragt store mengder av noe jeg liker svært godt :-)

Sundt er det også!

[tzatziki1365380058]

Jeg har mistet noen, og jeg har opplevd andre ting i livet som jeg trodde skulle knekke meg.

Og for meg ble svaret så enkelt og så vanskelig: Den eneste måten å leve videre på, er å leve.

For meg betydde det at jeg måtte holde ut livet med smerten - dag etter dag - til jeg en dag var "gjennom". Ikke gjennom som å glemme, bare gjennom sånn at dagene ikke lenger bare hadde en farge, gjennom sånn at jeg klarte å glede meg over ting, gjennom sånn at smerten etterhvert avtok - litt etter litt.

Jeg tror ikke det finnes noen vei utenom - det finnes bare vei gjennom.

I sommer ble en jeg er så glad i alvorlig syk. Og jeg gruer meg fryktelig til å miste dette mennesker, til å møte sorgen igjen, til alle dagene som må gå før jeg igjen er "gjennom".

Sorg er livets mørkeste side. Det er dessverre bare sånn det er.

Det er en tøff, tøff vei du har å gå. Jeg føler sånn med deg!