Å være fadder - betyr det noe i dag?

[Gjest shotz]

Mine faddere hører jeg aldri fra. Jeg er visstnok voksen nå, men jeg føler at det å være fadder er noe som følger en hele tiden, å ha et litt spesielt forhold til sitt fadderbarn. Hva syns dere?

[Gjest looove it]

Google er et fint dyr;)

http://www.greysanatomyonline.com/

[Lucretia]

min tante og onkel er mine faddere. Jeg har ikke noe annet forhold til dem enn mine andre tanter og onkler.

Jeg er selv fadder for min niese, men skal meldes ut av kirka nå, så da gjelder vel ikke det lenger. Det kommer likevel ikke til å endre mitt forhold til henne.

Så nei, fadder betyr ikke noe for meg, det har det aldri gjort.

[Gjest hos oss]

Jeg holdt kontakten med mine faddere jevnlig frem til etter konfirmasjonen, da sluttet vi i hvertfall med gaver, men vi sendte fortsatt julebrev til hverandre. Noen er jo nærmeste familie, og treffes oftere, andre er ungdomsvenner av foreldrene mine, og vi sees sjelden. Jeg inviterte alle fadderne mine i bryllupet vårt, og sender fortsatt julebrev med bilde av barna til fadderne mine, slik jeg gjør til alle tanter og onkler. Men har ikke mer / nærmere kontakt enn andre tanter/onkler.

[Gjest prust]

Jeg hadde et spesielt forhold tilmine faddere da jeg var barn. Det var veldig stas med dem :-)

Jeg er fadder til to, den ene av dem er min niese, den andre er dattera til noen gode venner av oss. Niesa mi føler jeg kanskje ikke noe mer for enn at jeg er glad i henne som niese, men hun andre betyr noe spesielt for meg :-)

De fleste fadderne til våre barn viser dem at de betyr noe spesielt nettopp fordi de er fadderbarna deres :-)

[morsan]

I min familie er det mest vanlig med onkler/tanter som faddere.

Noen "forskjellsbehandlet" fadderbarna sine i forhold til de andre nevøene/niesene - andre behandlet alle likt.

Det var litt sårt for meg å se at en søster fikk særbehandling fra en tante som var fadder, samtidig som jeg ikke fikk særbehandling fra en annen tante som var min fadder.... ;-)

Jeg er fadder til noen tantebarn, og har bestemt meg for at jeg først og fremst er _tante_, og at fadderbarna derfor ikke skal få ekstra fine bursdagsgaver og julegaver.

Det eneste de har fått er noen barne-bibelhistorie-bøker, slik at jeg liksom har oppfylt mine "fadderplikter" om å bidra til den kristne oppsedinga! ;-)

[Gjest Princess Peach]

I min familie er det mest vanlig med onkler/tanter som faddere.

Noen "forskjellsbehandlet" fadderbarna sine i forhold til de andre nevøene/niesene - andre behandlet alle likt.

Det var litt sårt for meg å se at en søster fikk særbehandling fra en tante som var fadder, samtidig som jeg ikke fikk særbehandling fra en annen tante som var min fadder.... ;-)

Jeg er fadder til noen tantebarn, og har bestemt meg for at jeg først og fremst er _tante_, og at fadderbarna derfor ikke skal få ekstra fine bursdagsgaver og julegaver.

Det eneste de har fått er noen barne-bibelhistorie-bøker, slik at jeg liksom har oppfylt mine "fadderplikter" om å bidra til den kristne oppsedinga! ;-)

Huff, jeg er visst en grusom fadder...

Ikke har jeg forskjellsbehandlet fadderbarnet mitt på noen måte, og nå skal han konfirmere seg borgerlig til våren. Litt svikt i opplæringa i den kristne tru der vil jeg tro.

[morsan]

Huff, jeg er visst en grusom fadder...

Ikke har jeg forskjellsbehandlet fadderbarnet mitt på noen måte, og nå skal han konfirmere seg borgerlig til våren. Litt svikt i opplæringa i den kristne tru der vil jeg tro.

;-)

Ja det er sikkert din "feil"! ;-)

men er ikke det flott, da? *S*

[Gjest Princess Peach]

;-)

Ja det er sikkert din "feil"! ;-)

men er ikke det flott, da? *S*

Jo, hvis han har tatt det valget selv, synes jeg det er flott.

Han skal få gjøre akkurat som han vil for meg, bare han oppfører seg som folk! *streng tante*

[Gjest Elextra]

Da jeg var liten syntes jeg bestandig det var noe spesielt med mine faddere, en periode trodde jeg til og med det var der jeg skulle bo om noe skjedde med mine foreldre.

Har nok dels følt at disse følelsene var "enveis", og at fadderne ikke viste meg særlig oppmerksomhet. Unntaket var konfirmasjonen, da sa de faktisk noe, og jeg fikk litt ekstra fin gave.

Generelt synes jeg "ansvaret" for fadderen går over ved konfirmasjonen. Uansett er det jo ikke et særlig ansvar i dag, det er vel mest en formalitet?

[jubalong70]

Det sies av mange at oppgaven som fadder opphører når man blir konfirmert.

JEg håper indelig jeg kommer til å ha et forhold til mine fadderbarn etter det også.

Mine faddere var/er alle slektninger, nære slektninger, så jeg har selvsagt kontakt med dem (som fremdeles lever).

På generelt grunnlag føler jeg absolutt at det betyr noe å være fadder. I hvertfall jeg har en litt ekstra stor plass i hjertet til fadderbarna - også de jeg sjelden ser.

[Gjest shotz]

I min familie er det mest vanlig med onkler/tanter som faddere.

Noen "forskjellsbehandlet" fadderbarna sine i forhold til de andre nevøene/niesene - andre behandlet alle likt.

Det var litt sårt for meg å se at en søster fikk særbehandling fra en tante som var fadder, samtidig som jeg ikke fikk særbehandling fra en annen tante som var min fadder.... ;-)

Jeg er fadder til noen tantebarn, og har bestemt meg for at jeg først og fremst er _tante_, og at fadderbarna derfor ikke skal få ekstra fine bursdagsgaver og julegaver.

Det eneste de har fått er noen barne-bibelhistorie-bøker, slik at jeg liksom har oppfylt mine "fadderplikter" om å bidra til den kristne oppsedinga! ;-)

Jeg er selv fadder til en jente på 7 år, men jeg gir like fine gaver til begge. Tenker ikke så mye over at jeg er fadder, for er like glad i begge. Unger forstår jo ikke hvorfor søsken får finere gaver enn de andre.

[Gjest Aviaana]

jeg har to faddere (tror jeg). de er venner av mine foreldre. Kan ikke se at de skulle bety noe mer for meg enn andre bekjente. For meg føles dette med faddere bare som en formalitet, og ikke noe som det ligger noe større i.

[Gjest ninnima]

Uff, den der fadderordningen skulle vært avskaffet!

Nei, jeg tror ikke det betyr noe særlig i dag. Det betyr at man stiller i barnets dåp, og at man liksom skal "følge opp" barnet fram til konfirmasjon. Men etter konfirmasjonen har det da vel aldri hatt noen betydning?

[willow]

jeg tror det teller mest i oppveksten.når en blir voksen teller det ikke like mye virker det som. men: jeg får fortsatt bursdagshilsen fra en av mine faddere. vi har ikke all verdens kontakt, og har aldri vært særlig nære, men jeg setter kjempepris på den lille oppmerksomheten og julekortet. for ca to måneder siden havnet i han i en veldig stygg ulykke, som fikk store og varige konsekvenser. da ble det veldig naturlig for meg å besøke ham, og høre hvordan det gikk med ham, be for ham (jeg er kristen), få andre til å be for ham. det hadde kanskje ikke vært det samme om han ikke var fadderen min. jeg vet ikke.

[Ugga Bugga]

Jeg aner ikke hvem mine faddere er/var, så for meg eller i min familie betyr det lite.

Nå er jeg meldt ut av statskirken, og har sagt nei når jeg har fått spørsmål om å være fadder. Jeg er tross alt ikke kristen, og da ville det vært temmelig hyklersk.