Snakke med frisøren?

[Gjest theoline]

Prater frisøren, så prater jeg, er generellt glad i å jabbe.

Men er nok en uting, for sist jabbet vi så innmari at jeg ikke fulgte med hva hun gjorde på, og vips så hadde jeg overhodet ikke den frisyren jeg i utgangspunktet ønsket, vi snakket vel fort bort 15 cm av håret tenker jeg, det var surt..

[amber sun]

Syns ofte frisøren vil skravle for mye jeg. Egentlig er jeg en person som like å snakke, men ikke akkurat med frisøren.

Da vil jeg bare sitte og slappe av og snakke litt om hvor det skal klippes og farges og sånn, og ikke ha lange non-important-samtaler om ferier, hverdagsliv osv.

Så jeg syns det er kjekkest når frisøren holder mest mulig kjeft.

[dolores83]

Hvilken interesse skulle jeg og frisøren for den saks skyld ha av å fortelle/vite ting om livet mitt. Vi er ikke venner akkurat, jeg er kunde. Blir like dumt som å stå å skravle med kassadama på rimi synes jeg. Men føler jo at frisøren av og til vil skravle. Det må da være forstyrrende for arbeidet denne personen skal gjøre å stå å slarve?

jeg jobber på rimi, og har ingen problemer med å småprate om været samtidig som jeg jobber, og det har sikkert ikke frisørene heller.

når det er sagt, så er ikke jeg veldig fan av å prate med taxisjåfører, frisører etc, rett og slett fordi jeg er litt sjenert. på jobb blir det annerledes, for da går jeg liksom på autopilot:)

[Gyda]

Jeg greier ofte ikke å holde munn. Jeg er veldig glad i å prate, og jeg skravler ofte (sikkert alt for mye) med mange "som kommer i min vei".

Drosjesjåfører, fysioterapeuten, gynekologen (!), frisører, butikkekspeditører, folk jeg sitter på en benk sammen med, etc. etc. Herlighet så plagsom jeg kan virke på mange. ;-)

Men jeg er stille når jeg tar hudpleie, massasje og sånne deilige ting (nesten i alle fall), - ja og det innbefatter hårvask hos frisøren også, det bare nyter jeg.

Og det irriterer meg at jeg ikke kan snakke hos tannlegen - så konklusjonen på meg er nok at jeg sjelden holder munn (og sikkert er/kan være en prøvelse for mange).

OK - en minikonklusjon: Av og til er jeg helt stille også i de eksemplene jeg kommer med over - det har litt med "dagsform" å gjøre. Jeg tror også jeg vet når jeg bør holde kjeft. Og ikke minst: Jeg _kan_ lytte.

[muriel]

Jeg syns det er slitsomt å gå til frisører som på død og liv SKAL prate.

Sist jeg var og fiksa svaeisen, var det reneste forhøret om hva jeg jobba med, hvor, når, hvorfor og hvordan.

Bare hyggelig når man er i pratehumør, men når hun nærmeste måtte drrrrrA orda ut av meg, syns jeg hun kunne tatt hintet ;-)

[fresja]

Jeg snakker som oftest med frisøren (har gått til henne i mange år), men vi kan tie stillt også!

Noen ganger er frisørens storskaravlende kollega og andre kunder til stede Da kan det bi for mye av det gode, og vi kan høre ting som ikke var ment for våre ører. Jeg bor på et mindre sted, hvor jeg kjenner eller vet hvem de fleste er.