Hvorfor er jeg så trist??

[ElseElise]

Hei!

Jeg er en kvinne på 32 år. Jeg er heterofil og har for det meste vært single.

Jeg er nå inne i mitt andre forhold og jeg føler nå at jeg har funnet mannen jeg vil dele livet med. Dette til tross for at jeg ikke har vært skikkelig forelsket i han, har heller vært usikker på egne følelser og følt en udefinerbar uro. Forelsket har jeg ikke vært på mange år.

Jeg har også problemer med seksuell tenning, og jeg går i terapi for disse problemene. Har akkurat startet i terapi, problemene har vart i ca 5 år og oppsto i forbindelse med mitt forrige forhold.

Nå har jeg som sagt truffet en super mann som jeg har det veldig bra sammen med.MEN, jeg har denne indre uroen i meg som har vart siden dag en. Nå, nesten ett år etterpå, er den uroen fremdles der. Og den kan jeg ikke leve med.

Den samme uroen hadde jeg under mitt forrige forhold, og det avsluttet jeg etter et halvt år. Også da var jeg fryktelig lei meg, og det tok meg to år å komme videre.

Denne uroen er som en klump som ligger nedi magen, en verkebyll, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal bli kvitt den. Det er jo nærliggende å tro at det skyldes at kjæresten min ikke er den rette for meg, men jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal avslutte dette og komme meg videre. Jeg vil jo være sammen med han.

Jeg føler kanskje at jeg har noe inni meg som jeg ikke kan slippe løs, og jeg tror ikke det blir noe bedre om jeg involverer meg i en ny.

Hva er denne uroen jeg føler? Merker at det går på vettet løs og er redd for å få angst eller andre psyksiske lidelser.

Vet at jeg nok vil få det bedre med meg selv ved å bryte med han, sånn på sikt, men det kan da ikke være slik at jeg ikke skal fungere i et forhold.

Håper indelig på gode råd!

[ElseElise]

Ville bare presisere at noe av grunnen til at jeg blir så trist er fordi jeg føler at det er noe grunnleggende galt med meg.

Siden jeg har funnet en flott mann som jeg bare ikke klarer å være lykkelig sammen med. Det skal da ikke være så vanskelig. (det var jo akkurat slik forrige gang også)

Føler også at det er så lite som skal til før jeg hadde følt det helt annerledes, er bare denne uroen i magen.

Ellers er jeg frisk og rask, med god psykisk helse og ingen trøblete bakgrunn. Men, er man på utkikk etter årsaker til problemer, så kan man alltids finne noen. Men jeg er mer interessert i å finne løsninger!!!

[Gjest melmøll]

Ville bare presisere at noe av grunnen til at jeg blir så trist er fordi jeg føler at det er noe grunnleggende galt med meg.

Siden jeg har funnet en flott mann som jeg bare ikke klarer å være lykkelig sammen med. Det skal da ikke være så vanskelig. (det var jo akkurat slik forrige gang også)

Føler også at det er så lite som skal til før jeg hadde følt det helt annerledes, er bare denne uroen i magen.

Ellers er jeg frisk og rask, med god psykisk helse og ingen trøblete bakgrunn. Men, er man på utkikk etter årsaker til problemer, så kan man alltids finne noen. Men jeg er mer interessert i å finne løsninger!!!

Har du god psykisk helse? Hva kan denne uroen din være da? Sikker på at det ikke kan være angst?

[ElseElise]

Har du god psykisk helse? Hva kan denne uroen din være da? Sikker på at det ikke kan være angst?

Joda, den psykiske helsa er ganske bra. Ingen angst, depresjoner og sånt. Men når man føler man skulle være glad og lykkelig og likevel ikke er det, er det klart et det går på humøret løs. Og min uro, tja, det er kanskje psyken min som spiller meg et puss. Og klart jeg er redd for at det skal utvikle seg.

[Gjest melmøll]

Joda, den psykiske helsa er ganske bra. Ingen angst, depresjoner og sånt. Men når man føler man skulle være glad og lykkelig og likevel ikke er det, er det klart et det går på humøret løs. Og min uro, tja, det er kanskje psyken min som spiller meg et puss. Og klart jeg er redd for at det skal utvikle seg.

Det høres ut som om du bekymrer deg så mye at du får problemer med å leve i øyeblikket. Stemmer det?

[ElseElise]

Det høres ut som om du bekymrer deg så mye at du får problemer med å leve i øyeblikket. Stemmer det?

Det kan nok være en årsak ja. Føler jeg har endeløse bekymringer. Og den største av alle er at jeg kanskje må bryte med min kjære. Men hva skal man gjøre med slike bekymringer da?

[Gjest melmøll]

Det kan nok være en årsak ja. Føler jeg har endeløse bekymringer. Og den største av alle er at jeg kanskje må bryte med min kjære. Men hva skal man gjøre med slike bekymringer da?

jeg har slike bekymringer selv. Tror det er en del av generalisert angst. Men jeg har angst og depresjon. Umulig for meg å vite omfanget av ditt problem, men hvis du føler at bekymringene ødelegger for deg og forholdet, så er det vel en ide og innse at du har et problem og forsøke å få hjelp til å løse det?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Nei, du kan ikke fortsette å være så trist som du sier at du er. Jeg oppfordrer deg til å bruke terapeuten du har kontakt med nå, og forsøke å få tips og råd der. Forklar saken og be om tilbakemeldinger.

Det kan være at denne tristheten, og din seksuelle vegring, henger sammen. I alle fall bør du bruke den behandlingskontakten du alt har fått.

Lykke til!

[Gjest kjenner meg igjen]

Kjenner meg igjen i det du sier. Er selv 33 og har for det meste vært singel hele livet.

Er nå sammen med en kar, men føler meg trist. Lurer litt på om det har med at man har hatt andre forventninger til hvordan et forhold skal være også stemmer det ikke i praksis.