Er så sint på meg selv...

[Surrehodet]

Hva gjør man når man faller hodestups for en kollega og mye tyder på at han også har følelser?

Og så er man så dum (redd) at man ikke tør å finne ut av det...mest redd fordi begge er gift på hver sin kant.

Har nylig vært i denne situasjonen, og har nå byttet jobb så jeg ser ham nok aldri igjen...savner å være i nærheten av ham, ekteskapet skralter og følelsene er bare kaos...

Og angrer så innmari på at jeg selv bare prøvde å være fornuftig... kunne jo iallefall ha pratet med ham om det...

Kanskje det egentlig bare er et tegn på at man bør gå ut av ekteskapet?

Noen som har lignende erfaringer?

[Gjest er der nå]

Er midt oppi det, og som du sier er vi gift på hver vår kant, med små barn og hele pakka. Mitt ekteskap skranter fra før, og jeg vil nok møte slike situasjoner flere ganger hvis jeg velger å være i ekteskapet.

Fra hans side er det ikke noe i tilværelsen hans som skulle tilsi at han skulle falle for andre, og han mener bestemt at denne forelskelsen ikke er verdt familien.

Jeg setter stor pris på at han sier det som det er, og at han (vi) har klart å snakke om det. Vi har også klart å holde oss på matta, ingen tafsing eller klining. Selv om jeg gjerne ville aldri så mye å kaste meg i armene hans, så vet jeg at det bare blir vondere etterpå.

Har ingen gode råd til deg, annet enn at det klarner opp i en del ting, når man får luftet seg. Det er vel også naturlig at ting føles feil på hjemmebane når man går rundt og er kåt på en annen.

Du har jo gjort noe med det selv, prøvd å holde avstand og slike effektive grep som driver deg bort fra fristelsene.

Om du føler at ekteskapet ikke fungerer, så må du ta deg tid å tenke gjennom dette, og ikke la et evt brudd komme pga av den andre, men fordi det ikke fungerer.

Jeg føler med deg, da jeg vet hvor tungt det er å gå å savne noen slik, og brenne med hver fiber i kroppen etter kun dette andre mennesket. Det gjør ulidelig vondt om man er 13 eller 40.

[hidi]

Først må du ordne opp i ekteskapet ditt. Enten blir du eller du går.....

En forelskelse bør ikke være nok til å glemme alt det man har, for da kan det bli tøft i etterkant.

En forelskelse trenger næring for å vokse til å bli noe mer. Og det er ikke alltid en forelskelse ender i kjærlighet og lykkelige dager.... De fleste overlever ikke den første fasen engang.

Ønsker deg all mulig lykke!

[Surrehodet]

Er midt oppi det, og som du sier er vi gift på hver vår kant, med små barn og hele pakka. Mitt ekteskap skranter fra før, og jeg vil nok møte slike situasjoner flere ganger hvis jeg velger å være i ekteskapet.

Fra hans side er det ikke noe i tilværelsen hans som skulle tilsi at han skulle falle for andre, og han mener bestemt at denne forelskelsen ikke er verdt familien.

Jeg setter stor pris på at han sier det som det er, og at han (vi) har klart å snakke om det. Vi har også klart å holde oss på matta, ingen tafsing eller klining. Selv om jeg gjerne ville aldri så mye å kaste meg i armene hans, så vet jeg at det bare blir vondere etterpå.

Har ingen gode råd til deg, annet enn at det klarner opp i en del ting, når man får luftet seg. Det er vel også naturlig at ting føles feil på hjemmebane når man går rundt og er kåt på en annen.

Du har jo gjort noe med det selv, prøvd å holde avstand og slike effektive grep som driver deg bort fra fristelsene.

Om du føler at ekteskapet ikke fungerer, så må du ta deg tid å tenke gjennom dette, og ikke la et evt brudd komme pga av den andre, men fordi det ikke fungerer.

Jeg føler med deg, da jeg vet hvor tungt det er å gå å savne noen slik, og brenne med hver fiber i kroppen etter kun dette andre mennesket. Det gjør ulidelig vondt om man er 13 eller 40.

På en måte godt å høre det er flere som har det som meg. Selv om det er vondt å ikke få det man lengter etter, så er det likevel utrolig godt å være forelsket og sveve på rosenrøde skyer, så jeg forsøker å ta det gode med meg videre fra dette. Det håper jeg du klarer også :-)

Uansett har disse "opplevelsene" jeg sitter igjen med ført til at jeg har fått tatt opp en del problemer med min mann. Nå er han plutselig den ansvarlige familiefaren han burde vært hele tiden, og jeg sitter her med dårlig samvittighet og savner han andre.

Vi har besluttet å gå til familierådgivning, men jeg er fremdeles usikker på om jeg ikke egentlig bare burde bryte opp, da vi har vært gjennom dette før og ting har en tendens til å gå tilbake til det samme gamle.