Platonisk ekteskap

[Gjest kan dette funke?]

Min mann og jeg har ikke noe felles unntatt barna som vi begge elsker over alt.

Vi er helt forskjellige, virkelig på alle vis. Det eneste vi faktisk har felles, er at vi ikke er spesielt attraktive på "markedet". Vi ble nok sammen fordi vi flyktet fra noe, ikke fordi vi egentlig ville til noe.

Vi krangler ikke, har det bare veldig kjedelig sammen, og er stort sett hver for oss etter at ungene har lagt seg.

Vi har knapt sex.

Vi har respekt for hverandre, men ingen seksuell tiltrekning lenger. Og vi har ikke noe å snakke om.

Vi ønsker ikke å bryte opp familien. Ønsker å fortsette å være familie i det minste til ungene er flyttet hjemmefra. Det er mange år til.

Er det mulig å leve platonisk som venner, og likevel klare å skape en trygg og harmonisk hverdag for barna?

Er det mulig å "gi hverandre fri" til å ha sex med andre, dersom det skulle være aktuelt (ikke for meg, men kanskje for ham) og likevel leve sammen?

Er det noen som har prøvd dette og fått det til?

Vi har forresten vært til familierådgivning, uten særlig hjelp.

Jeg drømmer ikke om noen ny partner - og er som sagt heller ikke spesielt attraktiv, så ville nok ikke blitt lett å finne noen heller. Jeg lengter tilbake til singletilværelsen, men den får jeg uansett aldri tilbake som den var (heldigvis). Barna er jo her - og det priser jeg meg lykkelig for!!

Jeg er sånn sett takknemlig for at jeg traff mannen min. Barna er verdt alt!

Men som ektefeller har vi ingenting å gi hverandre. Det er ikke en gang trist lenger, det er bare en kjennsgjerning.

Og det eneste vi ønsker nå, er å skape gode oppvekstvilkår for de små. Hvordan gjør vi det?

[hidi]

Tror dere kan klare det dere i mellom, men det blir vanskelig så fort noen utenfra bringes inn....

Ikke bring andre inn i ditt kjærlighetsliv... For det er kun ditt

[Lillemus]

Som hidi sier så er det nok ikke så vanskelig så lenge det er bare dere to som lever sammen som venner, men i det øyeblikket en av dere forelsker dere i en annen...

For at dere er så grujævlig lite attraktive at ingen av dere kan få noen annen partner i det hele tatt noen gang - det nekter jeg å tro! )

Og jeg synes jo det høres litt sørgelig ut å leve slik da, men...

[Gjest Akkameg:(]

Dette var rett og slett et trist innlegg. Jeg er så utrolig glad det ikke er meg!

Jeg og mannen min møttes via chattesiden match.com. Ingen av oss har hatt noe hell i kjærligheten og ble nok sammen på samme måte som du og din mann, vi valgte hverandre da vi viste at muligheten for en annen var liten.

Men vi er glade i hverandre og kunne aldri tenke oss en annen så vi har jo vært heldige,

Samme det, jeg prøver å tenke meg MEG i din situasjon, og hvordan det hadde følt å ikke være glad i han på den måten og så plutselig miste han fordi han falt for en annen. Han er en del av livet ditt vet du og du vet ikke hva du har før du mister det! Har du tenkt over hvilke følelser som KAN dukke opp hos deg den dagen du VET han har vært sammen med en annen dame? Om han får tillatelsen til det og en dag kommer hjem med rosa kinn og sier det rett ut: Jeg gjorde det du gav meg lov til.

Jeg tror ikke jeg hadde taklet det - selv med en tillatelse hadde det blitt forsterkt at han faktisk gjorde det. En gang - om så lenge siden - hadde du følelser for denne mannen. Ikke tro gresset er så grønnere på andre siden. Vær glad for det du har - prøv å nyt det. Klarer ikke hjertet ditt å finne noe positivt hos denne mannen som gjør at det kanskje dunker litt fortere neste gang du ser han? Han virker jo både snill og grei - er det så vanskelig å huske på en ting ved han som gjør deg glad i han på en forelskelsesaktig måte? Tenk på fortiden og hva han har betydd for deg før? Ikke gi opp - prøv å finne noe, for din egen og hans skyld. Det kan virke og du kan oppleve kjærligheten igjen.

[Gjest kan dette funke?]

Dette var rett og slett et trist innlegg. Jeg er så utrolig glad det ikke er meg!

Jeg og mannen min møttes via chattesiden match.com. Ingen av oss har hatt noe hell i kjærligheten og ble nok sammen på samme måte som du og din mann, vi valgte hverandre da vi viste at muligheten for en annen var liten.

Men vi er glade i hverandre og kunne aldri tenke oss en annen så vi har jo vært heldige,

Samme det, jeg prøver å tenke meg MEG i din situasjon, og hvordan det hadde følt å ikke være glad i han på den måten og så plutselig miste han fordi han falt for en annen. Han er en del av livet ditt vet du og du vet ikke hva du har før du mister det! Har du tenkt over hvilke følelser som KAN dukke opp hos deg den dagen du VET han har vært sammen med en annen dame? Om han får tillatelsen til det og en dag kommer hjem med rosa kinn og sier det rett ut: Jeg gjorde det du gav meg lov til.

Jeg tror ikke jeg hadde taklet det - selv med en tillatelse hadde det blitt forsterkt at han faktisk gjorde det. En gang - om så lenge siden - hadde du følelser for denne mannen. Ikke tro gresset er så grønnere på andre siden. Vær glad for det du har - prøv å nyt det. Klarer ikke hjertet ditt å finne noe positivt hos denne mannen som gjør at det kanskje dunker litt fortere neste gang du ser han? Han virker jo både snill og grei - er det så vanskelig å huske på en ting ved han som gjør deg glad i han på en forelskelsesaktig måte? Tenk på fortiden og hva han har betydd for deg før? Ikke gi opp - prøv å finne noe, for din egen og hans skyld. Det kan virke og du kan oppleve kjærligheten igjen.

Tusen takk for fint svar! Så bra at det viste seg å være stor kjærlighet for dere!

Det er mye bra med min mann! Han er en bra fyr!

Men han er bare ikke bra for meg - og jeg er ikke bra for ham. Vi klarer ikke møtes. Og vi har ingen "interesse" av hverandre, tilfører ikke hverandre noe positivt. Og har som sagt ikke noe felles.

Han tilfører masse til barna våre - og det håper jeg at jeg også gjør. Barna våre får det beste av to veldig forskjellige verdener - i alle fall liker jeg å tenke at det er sånn.

Nei, jeg ville kanskje ikke like at han kom hjem med rosa kinn. Derfor har jeg sagt at dersom han finner en elskerinne eller har noen affærer, så vil jeg ikke vite noe om det. Jeg trenger ikke vite det, det har ikke noe med meg å gjøre. Og jeg har ikke noen rett til å bli såret av valgene hans - dermed best å ikke vite.

Jeg risikerer naturligvis at han finner noen han heller vil være sammen med. Det kan få konsekvenser for ungene våre. Men sånt kan jeg ikke forhindre. Han fortjener jo også å være lykkelig. Han vil holde sammen med meg for barnas skyld nå, men kan jo tenkes at han ikke vil det hvis han finner en annen.

Men i så fall har vi i det minste en god grunn til å bryte opp. Det er noen annen i bildet. I dag har vi ikke noen god grunn. Og jeg er sikker på at vi vil klare å finne gode ordninger for barna uansett. Vi kommer ikke til å skilles som bitre uvenner.

Det er forresten ikke sant at mannen min er uattraktiv. Han var bare i en sånn fase da jeg møtte ham, at han ikke hadde troen på seg selv helt. Han er fin å se på, og med mer selvtillit og trygghet, vet jeg at det har vært interesserte damer rundt ham.

Jeg er derimot uattraktiv. Jeg har noen helt klare skjønnhetsfeil som bare ikke er "akseptable" i samfunnet i dag. Og heldigvis ønsker jeg meg ikke et nytt forhold, jeg ønsker meg ro og frihet og alene - tid, men ikke noen ny mann.

[Gjest kan dette funke?]

Som hidi sier så er det nok ikke så vanskelig så lenge det er bare dere to som lever sammen som venner, men i det øyeblikket en av dere forelsker dere i en annen...

For at dere er så grujævlig lite attraktive at ingen av dere kan få noen annen partner i det hele tatt noen gang - det nekter jeg å tro! )

Og jeg synes jo det høres litt sørgelig ut å leve slik da, men...

Han er ikke så lite attraktiv, bare litt beskjeden. Så jeg gjorde ham urett.

Jeg er det nok, og det er en kjennsgjerning jeg ikke tar meg nær av en gang. Det er bare sånn det er.

[Lillemus]

Han er ikke så lite attraktiv, bare litt beskjeden. Så jeg gjorde ham urett.

Jeg er det nok, og det er en kjennsgjerning jeg ikke tar meg nær av en gang. Det er bare sånn det er.

Du - jeg ser mange, mange par på jobben og det er ganske mange som ikke akkurat er et fruktfat for å si det sånn, men kjærester har de! Og lykkelige ser de ut også. )

Men setter du deg til med en mine som sier "jeg er så lite attraktiv at ingen vil ha meg" så kan du banne på at det lyser lang vei og skremmer vekk alle som evt. kunne tenke seg å bli kjent med deg.

Er du blid, varm og imøtekommende, ren og velstelt i tøyet og håret så ser folk forbi et noe mindre tiltalende ytre.

[morsan]

Du - jeg ser mange, mange par på jobben og det er ganske mange som ikke akkurat er et fruktfat for å si det sånn, men kjærester har de! Og lykkelige ser de ut også. )

Men setter du deg til med en mine som sier "jeg er så lite attraktiv at ingen vil ha meg" så kan du banne på at det lyser lang vei og skremmer vekk alle som evt. kunne tenke seg å bli kjent med deg.

Er du blid, varm og imøtekommende, ren og velstelt i tøyet og håret så ser folk forbi et noe mindre tiltalende ytre.

"men kjærester har de! Og lykkelige ser de ut også. )"

Så sant som det er sagt: Der ER noen for alle!

[Gjest postvesen]

Hva slags unger blir barna deres om de skal vokse opp med slike foreldre?? Foreldre som ikke liker hverandre engang, og som kanskje har sex med andre? Og hvis han kan få det (du sa dere var så uattraktive) så burde dere vel også kunne få partnere dere kan bli lykkelige med? Fortjener dere ikke det? Barna vil få et rart forhold til kjærlighet tror jeg, ikke bra for barn å leve sånn, aldri se mor og far ha det bra sammen.

Det verste man kan gjøre mot barn er å leve i et dårlig forhold og så skylde på at man gjør det for barna. De har det mye bedre med lykkelige foreldre.

[Gjest postvesen]

Dette var rett og slett et trist innlegg. Jeg er så utrolig glad det ikke er meg!

Jeg og mannen min møttes via chattesiden match.com. Ingen av oss har hatt noe hell i kjærligheten og ble nok sammen på samme måte som du og din mann, vi valgte hverandre da vi viste at muligheten for en annen var liten.

Men vi er glade i hverandre og kunne aldri tenke oss en annen så vi har jo vært heldige,

Samme det, jeg prøver å tenke meg MEG i din situasjon, og hvordan det hadde følt å ikke være glad i han på den måten og så plutselig miste han fordi han falt for en annen. Han er en del av livet ditt vet du og du vet ikke hva du har før du mister det! Har du tenkt over hvilke følelser som KAN dukke opp hos deg den dagen du VET han har vært sammen med en annen dame? Om han får tillatelsen til det og en dag kommer hjem med rosa kinn og sier det rett ut: Jeg gjorde det du gav meg lov til.

Jeg tror ikke jeg hadde taklet det - selv med en tillatelse hadde det blitt forsterkt at han faktisk gjorde det. En gang - om så lenge siden - hadde du følelser for denne mannen. Ikke tro gresset er så grønnere på andre siden. Vær glad for det du har - prøv å nyt det. Klarer ikke hjertet ditt å finne noe positivt hos denne mannen som gjør at det kanskje dunker litt fortere neste gang du ser han? Han virker jo både snill og grei - er det så vanskelig å huske på en ting ved han som gjør deg glad i han på en forelskelsesaktig måte? Tenk på fortiden og hva han har betydd for deg før? Ikke gi opp - prøv å finne noe, for din egen og hans skyld. Det kan virke og du kan oppleve kjærligheten igjen.

Men poenget er vel at disse neppe har hatt kjærlighet, de ble sammen fordi de trodde det var deres ene sjanse, til å være et par og få barn. Patetisk.

[Gjest postvesen]

Tusen takk for fint svar! Så bra at det viste seg å være stor kjærlighet for dere!

Det er mye bra med min mann! Han er en bra fyr!

Men han er bare ikke bra for meg - og jeg er ikke bra for ham. Vi klarer ikke møtes. Og vi har ingen "interesse" av hverandre, tilfører ikke hverandre noe positivt. Og har som sagt ikke noe felles.

Han tilfører masse til barna våre - og det håper jeg at jeg også gjør. Barna våre får det beste av to veldig forskjellige verdener - i alle fall liker jeg å tenke at det er sånn.

Nei, jeg ville kanskje ikke like at han kom hjem med rosa kinn. Derfor har jeg sagt at dersom han finner en elskerinne eller har noen affærer, så vil jeg ikke vite noe om det. Jeg trenger ikke vite det, det har ikke noe med meg å gjøre. Og jeg har ikke noen rett til å bli såret av valgene hans - dermed best å ikke vite.

Jeg risikerer naturligvis at han finner noen han heller vil være sammen med. Det kan få konsekvenser for ungene våre. Men sånt kan jeg ikke forhindre. Han fortjener jo også å være lykkelig. Han vil holde sammen med meg for barnas skyld nå, men kan jo tenkes at han ikke vil det hvis han finner en annen.

Men i så fall har vi i det minste en god grunn til å bryte opp. Det er noen annen i bildet. I dag har vi ikke noen god grunn. Og jeg er sikker på at vi vil klare å finne gode ordninger for barna uansett. Vi kommer ikke til å skilles som bitre uvenner.

Det er forresten ikke sant at mannen min er uattraktiv. Han var bare i en sånn fase da jeg møtte ham, at han ikke hadde troen på seg selv helt. Han er fin å se på, og med mer selvtillit og trygghet, vet jeg at det har vært interesserte damer rundt ham.

Jeg er derimot uattraktiv. Jeg har noen helt klare skjønnhetsfeil som bare ikke er "akseptable" i samfunnet i dag. Og heldigvis ønsker jeg meg ikke et nytt forhold, jeg ønsker meg ro og frihet og alene - tid, men ikke noen ny mann.

Dere har ingen god grunn til å bryte?? Tvert imot har dere vel ingen grunn til å holde sammen. Dere BURDE faktisk bryte, for deres egen skyld, og ikke minst for barna. Vil du at han skal ofre livet sitt for å være snill mot deg og barna. Ofre et lykkelig forhold som han kan få? Egoisme lyser lang vei her gitt.

Hvorfor i alle dager skulle dere være sammen når dere ikke liker hverandre engang og dere går dit at han kan få ha andre. Han vil mest sannsynlig ønske seg ut og til en av de andre ganske fort når han ser hva han KAN få. Bedre nå enn da. For deg.

[Gjest postvesen]

Han er ikke så lite attraktiv, bare litt beskjeden. Så jeg gjorde ham urett.

Jeg er det nok, og det er en kjennsgjerning jeg ikke tar meg nær av en gang. Det er bare sånn det er.

Hvis du går rundt om mener du er uattraktiv så blir du det. Selvoppfyllende profeti. Hvis du prøver å tenke litt bedre om deg selv så gjør andre det også.

Hva skulle det være som gjør deg så ille? Annet enn en forjævlig lav selvtillit??

[Gjest kan dette funke?]

Dere har ingen god grunn til å bryte?? Tvert imot har dere vel ingen grunn til å holde sammen. Dere BURDE faktisk bryte, for deres egen skyld, og ikke minst for barna. Vil du at han skal ofre livet sitt for å være snill mot deg og barna. Ofre et lykkelig forhold som han kan få? Egoisme lyser lang vei her gitt.

Hvorfor i alle dager skulle dere være sammen når dere ikke liker hverandre engang og dere går dit at han kan få ha andre. Han vil mest sannsynlig ønske seg ut og til en av de andre ganske fort når han ser hva han KAN få. Bedre nå enn da. For deg.

Hvor har du det fra at jeg vil han skal ofre sin lykke?

Han må velge hva han vil, og foreøpig velger han barna.

Det er ikke sant at vi ikke liker hverandre, forresten.

[Qwerty2]

Men poenget er vel at disse neppe har hatt kjærlighet, de ble sammen fordi de trodde det var deres ene sjanse, til å være et par og få barn. Patetisk.

Kjærlighet er noe som bygges opp etter hvert, men begge må ville det - ellers skjer det ikke.

En kan ikke bare vente på kjærligheten, en må gjøre noe for å få den, og det ser det ut som om disse to ikke gidder å prøve på. Trist!

[Gjest kan dette funke?]

Hvis du går rundt om mener du er uattraktiv så blir du det. Selvoppfyllende profeti. Hvis du prøver å tenke litt bedre om deg selv så gjør andre det også.

Hva skulle det være som gjør deg så ille? Annet enn en forjævlig lav selvtillit??

Det spiller ingen rolle. Poenget er at jeg ikke vil ha noe nytt forhold. Jeg ønsker det ikke, drømmer ikke om det.

Jeg har det rett og slett bedre alene.

Han ønsker seg heller ikke noe nytt forhold, nå. Han vil prioritere barna. Men om han finner noen annen, så unner jeg ham det. Da blir situasjonen annerledes for barna, men det tror jeg vi kan takle.

Spørsmålet jeg stilte er om det går an å leve som vi gjør nå, OG skape gode oppvekstforhold for barna våre.

Og nei, vi krangler ikke, har stor respekt for hverandre - vi befinner oss bare på helt forskjellig klode. Av mange årsaker.

[Gjest kan dette funke?]

Kjærlighet er noe som bygges opp etter hvert, men begge må ville det - ellers skjer det ikke.

En kan ikke bare vente på kjærligheten, en må gjøre noe for å få den, og det ser det ut som om disse to ikke gidder å prøve på. Trist!

Jeg er ikke sikker på om 2 år i parterapi + deltakelse på 2 samlivskurs er det samme som å ikke orke å prøve?

[Qwerty2]

Tror dere kan klare det dere i mellom, men det blir vanskelig så fort noen utenfra bringes inn....

Ikke bring andre inn i ditt kjærlighetsliv... For det er kun ditt

Det er jo tydelig at dama ikke ønsker å ha sitt kjærlighetsliv. Nesten som om hun ønsker at han skal finne noen, slik at han går fra henne, hun får bli alene - fri og frank - og "han" er da skylden i bruddet i ettertid. Begynner å se noe patetisk i hennes oppførsel. Hun ønsker ikke hans kjærlighet, hun ønsker at han skal bryte opp slik at hun får ønsket sitt om å bli alene igjen.

[Qwerty2]

Jeg er ikke sikker på om 2 år i parterapi + deltakelse på 2 samlivskurs er det samme som å ikke orke å prøve?

For å ville noe må en ofre av seg selv - det virker på meg som om dama har gitt opp og ønsker at han skal forlate henne slik at hun får være fri og frank - og senere kan det sees på som om "han" er skylden i at forholdet sprakk... Ikke vet jeg - synes det er merkelig å ofre seg selv helt for barna og ikke være (kjærlig)glad i sin mann..

[Gjest kan dette funke?]

Du - jeg ser mange, mange par på jobben og det er ganske mange som ikke akkurat er et fruktfat for å si det sånn, men kjærester har de! Og lykkelige ser de ut også. )

Men setter du deg til med en mine som sier "jeg er så lite attraktiv at ingen vil ha meg" så kan du banne på at det lyser lang vei og skremmer vekk alle som evt. kunne tenke seg å bli kjent med deg.

Er du blid, varm og imøtekommende, ren og velstelt i tøyet og håret så ser folk forbi et noe mindre tiltalende ytre.

Vet du hva - det stemmer kanskje delvis, men i noen tilfeller stemmer det ikke. Se bare på hvordan ovevektige blir beskrevet og omtalt her inne? Jeg tror ikke mange ser forbi 50-60 kg overvekt. Nå er ikke det mitt problem, men du skjønner poenget. Det er noen ting som bare ikke folk ser forbi.

Uansett så er ikke det poenget for meg. Jeg ønsker meg ikke noe nytt forhold. Jeg vil heller leve alene enn i et nytt forhold.

Hva min mann gjør, er jo opp til ham.

Spørsmålet er jo om det går an å gi ungene en god hverdag med en sånn måte å leve på. Vi respekterer og liker hverandre - er ingen forakt eller mistro inne i bildet. Vi bare når ikke hverandre.

Er dette noe barna vil gjennomskue? Er det bedre å vokse opp med to foreldre i hver sin leilighe enn med to foreldre i samme hus dersom de ikke er kjærester lengre?

[mosj]

Hvis det funker for dere så funker det for barna deres også.Har lest innleggene nedover og er ikke spesielt enig i at deres form for samliv går ut over/ skader barna deres på noen måte.De vet jo ikke om foreldrene har sex eller ikke,må jo være mye verre hvis foreldrene krangler eller den ene er mye fraværende. Her virker det jo som begge tar seg godt og mye av ungene og hva kan vel være bedre enn det? Jeg synes du virker som ei klok,varm og modig dame,jeg. Synes du har fått mye ufortjent pepper her. Velg den måten å leve på som passer for dere og drit i hva andre mener.

Mvh