Platonisk ekteskap

[Gjest kan dette funke?]

For å ville noe må en ofre av seg selv - det virker på meg som om dama har gitt opp og ønsker at han skal forlate henne slik at hun får være fri og frank - og senere kan det sees på som om "han" er skylden i at forholdet sprakk... Ikke vet jeg - synes det er merkelig å ofre seg selv helt for barna og ikke være (kjærlig)glad i sin mann..

Ja, etter å ha jobbet med forholdet i lang tid. Og etter at begge har ofret mye av oss selv, vil jeg påstå, så har vi erkjent at det ikke går.

Er det ikke sånn de fleste skilsmisser skjer? Evt. med at noen finner en annen, da - men er det noe bedre?

Fri og frank blir man aldri mer når man har barn. Og det er jo her vi skiller oss fra andre - vi lurer på om det er mulig å få til å fortsette å bo sammen, kun som venner, og skape gode oppvekstvilkår for barna våre på den måten.

[Gjest kan dette funke?]

Det er jo tydelig at dama ikke ønsker å ha sitt kjærlighetsliv. Nesten som om hun ønsker at han skal finne noen, slik at han går fra henne, hun får bli alene - fri og frank - og "han" er da skylden i bruddet i ettertid. Begynner å se noe patetisk i hennes oppførsel. Hun ønsker ikke hans kjærlighet, hun ønsker at han skal bryte opp slik at hun får ønsket sitt om å bli alene igjen.

Min mann og jeg er venner!

Han vil ikke ha min kjærlighet og jeg vil ikke ha hans.

Vi er enige om at det viktigste for oss er ungene våre.

Jeg vil ikke ha noe nytt forhold, og jeg har lite behov for sex. Det er ikke noe tap for meg å leve uten.

Jeg tror det kan bli et tap for min mann, og da synes jeg det er rett og rimelig at han får ha forhold til andre, hvis han ønsker det.

Om han etterhvert finner kjærligheten et annet sted, så unner jeg ham det. Da blir jo barna våre skilsmissebarn, men da har vi i alle fall en grunn til å gå fra hverandre.

Vi funker sammen nå - i det praktiske og med ungene. Derfor tror jeg vi det er bedre for ungene at vi forblir sammen. Men kanskje tar vi feil.

[Tonette]

Hvis det funker for dere så funker det for barna deres også.Har lest innleggene nedover og er ikke spesielt enig i at deres form for samliv går ut over/ skader barna deres på noen måte.De vet jo ikke om foreldrene har sex eller ikke,må jo være mye verre hvis foreldrene krangler eller den ene er mye fraværende. Her virker det jo som begge tar seg godt og mye av ungene og hva kan vel være bedre enn det? Jeg synes du virker som ei klok,varm og modig dame,jeg. Synes du har fått mye ufortjent pepper her. Velg den måten å leve på som passer for dere og drit i hva andre mener.

Mvh

Enig!

[Babette]

Det spiller ingen rolle. Poenget er at jeg ikke vil ha noe nytt forhold. Jeg ønsker det ikke, drømmer ikke om det.

Jeg har det rett og slett bedre alene.

Han ønsker seg heller ikke noe nytt forhold, nå. Han vil prioritere barna. Men om han finner noen annen, så unner jeg ham det. Da blir situasjonen annerledes for barna, men det tror jeg vi kan takle.

Spørsmålet jeg stilte er om det går an å leve som vi gjør nå, OG skape gode oppvekstforhold for barna våre.

Og nei, vi krangler ikke, har stor respekt for hverandre - vi befinner oss bare på helt forskjellig klode. Av mange årsaker.

Jeg tror det meste går an hvis begge er enige om at er greit å ha det sånn.

Vennskap og respekt og at man trives sammen er ikke noe dårlig fundament å oppdra barn på.

[Gjest stakars barn]

Det spiller ingen rolle. Poenget er at jeg ikke vil ha noe nytt forhold. Jeg ønsker det ikke, drømmer ikke om det.

Jeg har det rett og slett bedre alene.

Han ønsker seg heller ikke noe nytt forhold, nå. Han vil prioritere barna. Men om han finner noen annen, så unner jeg ham det. Da blir situasjonen annerledes for barna, men det tror jeg vi kan takle.

Spørsmålet jeg stilte er om det går an å leve som vi gjør nå, OG skape gode oppvekstforhold for barna våre.

Og nei, vi krangler ikke, har stor respekt for hverandre - vi befinner oss bare på helt forskjellig klode. Av mange årsaker.

Nei, det går ikke. Barna vil ta skade av det.

[Gjest det kan funke]

Det går jo bra for dere så da tror jeg ungene også har det fint.

[Gjest KariKruskakli]

"Og det eneste vi ønsker nå, er å skape gode oppvekstvilkår for de små. Hvordan gjør vi det?"

Jeg er enig i at man skal gjøre alt man kan for å holde sammen, når man har barn sammen. Men dette her virker ikke sundt for deg og helt sikkert ikke for mannen din heller.

Det høres ut som du mener at det ikke spiller noen rolle hvordan du selv har det. Du virker fullstendig resignert når det gjelder ditt eget liv.

Du mangler selvtillit og tror ikke du kan få det bedre.

Du er ikke trist og du er ikke glad. Bare likegyldig til ditt eget liv.

Hvorfor er du så likegyldig til ditt eget liv?

Hvorfor er du så lite glad i deg selv?

Jeg skjønner godt at du tenker på barna dine, men ikke når det går så til de grader på bekostning av deg selv.

[Gjest kan dette funke?]

"Og det eneste vi ønsker nå, er å skape gode oppvekstvilkår for de små. Hvordan gjør vi det?"

Jeg er enig i at man skal gjøre alt man kan for å holde sammen, når man har barn sammen. Men dette her virker ikke sundt for deg og helt sikkert ikke for mannen din heller.

Det høres ut som du mener at det ikke spiller noen rolle hvordan du selv har det. Du virker fullstendig resignert når det gjelder ditt eget liv.

Du mangler selvtillit og tror ikke du kan få det bedre.

Du er ikke trist og du er ikke glad. Bare likegyldig til ditt eget liv.

Hvorfor er du så likegyldig til ditt eget liv?

Hvorfor er du så lite glad i deg selv?

Jeg skjønner godt at du tenker på barna dine, men ikke når det går så til de grader på bekostning av deg selv.

Takk for svar!

Jeg tror jeg kunne fått det bedre, og jeg tror mannen min kunne fått det bedre. Men hvis det medfører at barna våre får det verre....?

Hvordan kan vi velge oss selv fremfor barna? Det vi er enige om, min mann og jeg, er jo at vi har ansvar for deres lykke og velvære - før alt annet. De teller mest!

Men så er det å vite hva som er best for dem, da. Er det bedre med foreldre som lever som venner i samme hus, eller foreldre som lever alene, og kanskje lykkeligere, isolert sett, i hver sin leilighet?

[Gjest KariKruskakli]

Takk for svar!

Jeg tror jeg kunne fått det bedre, og jeg tror mannen min kunne fått det bedre. Men hvis det medfører at barna våre får det verre....?

Hvordan kan vi velge oss selv fremfor barna? Det vi er enige om, min mann og jeg, er jo at vi har ansvar for deres lykke og velvære - før alt annet. De teller mest!

Men så er det å vite hva som er best for dem, da. Er det bedre med foreldre som lever som venner i samme hus, eller foreldre som lever alene, og kanskje lykkeligere, isolert sett, i hver sin leilighet?

Jeg skjønner hvordan du tenker. Jeg ville ha tenkt slik selv. Ihverfall ville jeg ha gjort alt jeg kan for å reparere forholdet for barnas og egen skyld. Det er alt for mange skilsmisser og skilsmissebarn har i snitt større problemer enn andre barn. Men de fleste går det jo veldig bra med.

Når det gjelder ditt forhold, virker du som du har gitt opp.Det virker ikke som det er noe håp om bedring og da synes jeg du har lov til å tenke på deg selv også.

Hva som er best for barna i deres situasjon er vanskelig for meg å svare på. Dere krangler ikke, men ser dere lykkelige ut da?

Ler dere og koser dere sammen som familie?

Er ikke det også litt viktig?

[ekte nick]

Hva hvis dere skilte dere og fant hver deres leilighet vegg i vegg? Siden dere klarer å være så gode venner. Så ble ikke forandringen så stor for barna.

[Gjest kan dette funke?]

Hva hvis dere skilte dere og fant hver deres leilighet vegg i vegg? Siden dere klarer å være så gode venner. Så ble ikke forandringen så stor for barna.

Ja, det er et alternativ bi har snakket om. Muligens det beste alternativet også.

Vi har ikke tenkt helt ferdig enda.

[org]

Kan dere prøve å blåse liv i ekteskapet deres? Send svulstige, litt spreke mailer til hverandre, inviter på date, sexlysten kan kanskje vekkes igjen?

Gi en varm klem, lei en koselig film, tilbered et herlig måltid for dere to, reis bort på kjærlighetsferie!

[org]

Tusen takk for fint svar! Så bra at det viste seg å være stor kjærlighet for dere!

Det er mye bra med min mann! Han er en bra fyr!

Men han er bare ikke bra for meg - og jeg er ikke bra for ham. Vi klarer ikke møtes. Og vi har ingen "interesse" av hverandre, tilfører ikke hverandre noe positivt. Og har som sagt ikke noe felles.

Han tilfører masse til barna våre - og det håper jeg at jeg også gjør. Barna våre får det beste av to veldig forskjellige verdener - i alle fall liker jeg å tenke at det er sånn.

Nei, jeg ville kanskje ikke like at han kom hjem med rosa kinn. Derfor har jeg sagt at dersom han finner en elskerinne eller har noen affærer, så vil jeg ikke vite noe om det. Jeg trenger ikke vite det, det har ikke noe med meg å gjøre. Og jeg har ikke noen rett til å bli såret av valgene hans - dermed best å ikke vite.

Jeg risikerer naturligvis at han finner noen han heller vil være sammen med. Det kan få konsekvenser for ungene våre. Men sånt kan jeg ikke forhindre. Han fortjener jo også å være lykkelig. Han vil holde sammen med meg for barnas skyld nå, men kan jo tenkes at han ikke vil det hvis han finner en annen.

Men i så fall har vi i det minste en god grunn til å bryte opp. Det er noen annen i bildet. I dag har vi ikke noen god grunn. Og jeg er sikker på at vi vil klare å finne gode ordninger for barna uansett. Vi kommer ikke til å skilles som bitre uvenner.

Det er forresten ikke sant at mannen min er uattraktiv. Han var bare i en sånn fase da jeg møtte ham, at han ikke hadde troen på seg selv helt. Han er fin å se på, og med mer selvtillit og trygghet, vet jeg at det har vært interesserte damer rundt ham.

Jeg er derimot uattraktiv. Jeg har noen helt klare skjønnhetsfeil som bare ikke er "akseptable" i samfunnet i dag. Og heldigvis ønsker jeg meg ikke et nytt forhold, jeg ønsker meg ro og frihet og alene - tid, men ikke noen ny mann.

"Jeg er derimot uattraktiv. Jeg har noen helt klare skjønnhetsfeil som bare ikke er "akseptable" i samfunnet i dag."

Kjære vene! Jeg har aldri sett deg (tror jeg). Men ingen er uattraktiv! Ikke du og ikke noen andre.

Piff deg opp. Frisørtime og nye klær! Og husk; ingen er uattraktiv!

[Gjest stoiker]

Dere har ingen god grunn til å bryte?? Tvert imot har dere vel ingen grunn til å holde sammen. Dere BURDE faktisk bryte, for deres egen skyld, og ikke minst for barna. Vil du at han skal ofre livet sitt for å være snill mot deg og barna. Ofre et lykkelig forhold som han kan få? Egoisme lyser lang vei her gitt.

Hvorfor i alle dager skulle dere være sammen når dere ikke liker hverandre engang og dere går dit at han kan få ha andre. Han vil mest sannsynlig ønske seg ut og til en av de andre ganske fort når han ser hva han KAN få. Bedre nå enn da. For deg.

Med de innleggene du kommer med og påstander om egoisme, bare må jeg spørre deg - lever _du_ i et forhold? Godt forhold?

[Gjest stoiker]

Det er jo tydelig at dama ikke ønsker å ha sitt kjærlighetsliv. Nesten som om hun ønsker at han skal finne noen, slik at han går fra henne, hun får bli alene - fri og frank - og "han" er da skylden i bruddet i ettertid. Begynner å se noe patetisk i hennes oppførsel. Hun ønsker ikke hans kjærlighet, hun ønsker at han skal bryte opp slik at hun får ønsket sitt om å bli alene igjen.

Jeg synes din skråsikkerhet er mest patetisk her inne, beklager å si det!

[Gjest stoiker]

Min mann og jeg er venner!

Han vil ikke ha min kjærlighet og jeg vil ikke ha hans.

Vi er enige om at det viktigste for oss er ungene våre.

Jeg vil ikke ha noe nytt forhold, og jeg har lite behov for sex. Det er ikke noe tap for meg å leve uten.

Jeg tror det kan bli et tap for min mann, og da synes jeg det er rett og rimelig at han får ha forhold til andre, hvis han ønsker det.

Om han etterhvert finner kjærligheten et annet sted, så unner jeg ham det. Da blir jo barna våre skilsmissebarn, men da har vi i alle fall en grunn til å gå fra hverandre.

Vi funker sammen nå - i det praktiske og med ungene. Derfor tror jeg vi det er bedre for ungene at vi forblir sammen. Men kanskje tar vi feil.

Jeg tror det er et godt forbilde for barna at dere lever harmonisk sammen, jeg. Om det er platonisk eller ikke - klart barn kan ha godt av å se at voksne liker hverandre også fysisk gjennom klemmer og kanskje et kyss i ny og ne - men ærlig talt tror jeg barna ikke tenker over den siden av saken før de blir veldig voksne!

Jeg er så enig med deg i at det går an å unne en partner å finne en annen enn seg selv. Og at det kan være tidsnok å ta opp den siden av saken når og hvis det skjer.

Barn som vokser opp med behandlere og ikke egne foreldre, f.eks. i barnehjem eller barnebyer, har jo også gode voksne som ikke har noe seksuelt samliv som foreldre. Jeg tviler sterkt på at de tar skade av at behandlerne har platoniske forhold seg imellom!

Barn som har to foreldre som prioriterer dem - ja, det tror jeg er det beste barn kan oppleve! Jeg ville i alle fall ikke ha bedt om skilsmisse basert på de rådene du får eller ikke får her inne på forumet i hvert fall!

Lykke til!

[Qwerty2]

Jeg synes din skråsikkerhet er mest patetisk her inne, beklager å si det!

Det er lov å mene hva en vil. Personlig driter jeg i hva du mener.

[Gjest postvesen]

Med de innleggene du kommer med og påstander om egoisme, bare må jeg spørre deg - lever _du_ i et forhold? Godt forhold?

Ja, jeg lever i et veldig godt forhold. Man velger jo ikke å leve i et rævva forhold bare fordi man har barn sammen. De her burde slippe sin partner fri så de kan finne noen de kan leve godt med. Selvsagt er det ødelegennde for barna å leve med slike foreldre, og ikke minst for dem.

[Gjest stoiker]

Ja, jeg lever i et veldig godt forhold. Man velger jo ikke å leve i et rævva forhold bare fordi man har barn sammen. De her burde slippe sin partner fri så de kan finne noen de kan leve godt med. Selvsagt er det ødelegennde for barna å leve med slike foreldre, og ikke minst for dem.

Jeg er altså ikke enig med deg i at dette behøver være noe verre forhold enn det mange som har sex sammen også har. Kanskje til og med tvert imot.

Jeg har selv vært gift, det er klart man dømmer ofte ut fra egne erfaringer. Så det er jo på bakgrunn av dem jeg uttaler meg, også.

Og jeg vil tro barna mine ville ha hatt en mye bedre oppvekst om vi hadde tilbudt dem det som hun som startet tråden har å gi sammen med sin mann. Personlig vil jeg også heller ha hatt et platonisk ekteskap enn å være alene om barnas hjem og liv, slik det er blitt, også. Så jo - jeg tror ikke barn tar noe skade av å vokse opp i et hjem med foreldre i et platonisk forhold. Sex er ikke nødvendig for at barna skal ha et godt hjem. Mener jeg.

[Gjest kan dette funke?]

Det er lov å mene hva en vil. Personlig driter jeg i hva du mener.

Du skriver:

"Det er jo tydelig at dama ikke ønsker å ha sitt kjærlighetsliv. Nesten som om hun ønsker at han skal finne noen, slik at han går fra henne, hun får bli alene - fri og frank - og "han" er da skylden i bruddet i ettertid. Begynner å se noe patetisk i hennes oppførsel."

Det er ikke å "mene hva man vil" - det er å tolke det jeg har skrevet langt utover rammene.

Men måten du svarer stoiker på viser jo at du ikke er noen diplomat, akkurat. Og hvorfor har du lov å kalle meg patetisk, mens du fyker opp hvis noen våger å si noe som helst til deg?