Jesper Juuls svar om adoptert

[laban]

Jeg har ikke tenkt å uttale meg noe særlig om JJs forklaring, bortsett fra at jeg synes han generaliserer noe veldig ut fra begrensede opplysninger. Men det er det mange "fagfolk" som gjør.

Men den siste setningen hans synes jeg er grusom:

"Med litt hell knytter han seg til andre adoptivbarn, som han deler eksistensvilkår med og som blir hans primære 'familie' i noen år."

La være å tenke bare på adopsjon et lite øyeblikk, men se på dette som et par oppegående foreldre som ber om råd om ett bestemt problem. De får altså til svar at det beste ville være om sønnen deres fant noen andre som kunne stå ham nærmere (enn mor, far og søster) I NOEN ÅR?!

Det går høyt over min forstand hvorfor temperamentet hans skulle bli så mye bedre av det. Og jeg hadde blitt både sint og fortvilet hvis jeg hadde fått denslags "trøst" fra eksperthold.

[meimei]

Jeg har ikke tenkt å uttale meg noe særlig om JJs forklaring, bortsett fra at jeg synes han generaliserer noe veldig ut fra begrensede opplysninger. Men det er det mange "fagfolk" som gjør.

Men den siste setningen hans synes jeg er grusom:

"Med litt hell knytter han seg til andre adoptivbarn, som han deler eksistensvilkår med og som blir hans primære 'familie' i noen år."

La være å tenke bare på adopsjon et lite øyeblikk, men se på dette som et par oppegående foreldre som ber om råd om ett bestemt problem. De får altså til svar at det beste ville være om sønnen deres fant noen andre som kunne stå ham nærmere (enn mor, far og søster) I NOEN ÅR?!

Det går høyt over min forstand hvorfor temperamentet hans skulle bli så mye bedre av det. Og jeg hadde blitt både sint og fortvilet hvis jeg hadde fått denslags "trøst" fra eksperthold.

Ja, jeg reagerte også veldig på den setningen. Kanskje mest fordi han tydeligvis mener at adopterte bare kan finne støtte hos andre adopterte - og at adopterte bør holde sammen. Selv for en medienisse som Juul er jo dette for dumt!

Synes hele fyren er så useriøs at jeg har problemer med å ta ham på alvor.

[nanchang]

Husk at herr Juul er en gammal mann, noen kunne jo sende ham den boka av Geir Follevåg, å mene noe om adopsjon og adopterte barn uten å kjenne til Follevågs bok - det er dumt.

[Gjest tre selv]

Jeg skjønner ikke ståheiet. Kan forstå at han virker general. det er alltid sårende når man ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.

Men at han har poeng her er jeg ikke i tvil om. Vet om flere som kan bekrefte det, og vet også om andre fagpersoner som har sagt noe lign. Sår i tidlige år kan sette spor og gi en udefinerbar sorg/sinnereaksjon.Og det kan være nok at man er forlatt og ikke har hatt fast omsorgsperson.Må ikke være fysisk vanskjøtt, og høy alder ved adopsjon.

Det å ha en annen primærfamile i tenårene er jo helt normalt. Det har de fleset ungdommer. Det vet dere vel , at det ikke er foreldrene man først snakker om vanskelige/ømtåelige ting med.Selvfølgelig forskjeller, og selvfølgelig variasjon i tenårene, men i perioder så prater man med venner. Og for adopterte er det veldig viktig , har selv lest om ungdommer som har sagt det ( etter å ha vært på leir for adoptert ungdommer),at det var utrolig godt å ha andre med samme bakgrunn.De forstår noe dypere enn det andre som ikke har den bakgrunnen klarer. Og selv har vi prøvet å få venner som er adopterte til ungene våre og som vi nettopp håper de skal kunne ha i tenårene og åpne se/dele med hverandre, det de kansje ikke vil hjemme. Det tenkte vi uten å være ped/psykol eller å ha lest Jesper Juul.

Den følelsen som sitter i trenegr ikke barnet huske en gang. Men at den bakrgunnen barnet har kan sette slike sår som slår ut i tenårene er jeg ganske sikker på. Og hva er så farlig med å si det.

Kom tilbake med innlegg når ungene deres er store/voksne, og del erfaringene da.

Tilgi meg hvis noen av dere har tenåringer/voksne barn, men de fleste har vel små barn her.

Han kunne kanskje skissert andre mulige løsninger, men han har og tydeligvis erfaring i og med han sier det. Eller så lyger han.

Jeg ble overhode ikke provosert, men følte tvert om at det var håp om at dette var forbigående.

Og konkrete tips om hva de kunne gjøre, ja det var det jo.

Er vi som har adoptert veldig hårsåre på å føle at vi skiller oss ut. Det skal liksom ikke være noe i veien. Og for all del ikke antyd noe som kan gjelde mange, så lenge ikke mine lider av noe slikt.

Drt skal liksom ikke være problem tilknytta dette med adopsjon kan man føle her inne.

Jeg har vært her lenge og snakket med flere av dere, men slikt sinne overfor dette skjønner jeg ikke. Tar med meg all erfaring og tips som andre gir, sorterer det ut og ser hva som passer mine. Dette tror jeg kan være riktig for flere.

Hilsen en som har adoptert 3 selv.Og som ennå ikke hr de store problemene, men ser godt at han har et poeng likevel

[cool]

Jeg skjønner ikke ståheiet. Kan forstå at han virker general. det er alltid sårende når man ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.

Men at han har poeng her er jeg ikke i tvil om. Vet om flere som kan bekrefte det, og vet også om andre fagpersoner som har sagt noe lign. Sår i tidlige år kan sette spor og gi en udefinerbar sorg/sinnereaksjon.Og det kan være nok at man er forlatt og ikke har hatt fast omsorgsperson.Må ikke være fysisk vanskjøtt, og høy alder ved adopsjon.

Det å ha en annen primærfamile i tenårene er jo helt normalt. Det har de fleset ungdommer. Det vet dere vel , at det ikke er foreldrene man først snakker om vanskelige/ømtåelige ting med.Selvfølgelig forskjeller, og selvfølgelig variasjon i tenårene, men i perioder så prater man med venner. Og for adopterte er det veldig viktig , har selv lest om ungdommer som har sagt det ( etter å ha vært på leir for adoptert ungdommer),at det var utrolig godt å ha andre med samme bakgrunn.De forstår noe dypere enn det andre som ikke har den bakgrunnen klarer. Og selv har vi prøvet å få venner som er adopterte til ungene våre og som vi nettopp håper de skal kunne ha i tenårene og åpne se/dele med hverandre, det de kansje ikke vil hjemme. Det tenkte vi uten å være ped/psykol eller å ha lest Jesper Juul.

Den følelsen som sitter i trenegr ikke barnet huske en gang. Men at den bakrgunnen barnet har kan sette slike sår som slår ut i tenårene er jeg ganske sikker på. Og hva er så farlig med å si det.

Kom tilbake med innlegg når ungene deres er store/voksne, og del erfaringene da.

Tilgi meg hvis noen av dere har tenåringer/voksne barn, men de fleste har vel små barn her.

Han kunne kanskje skissert andre mulige løsninger, men han har og tydeligvis erfaring i og med han sier det. Eller så lyger han.

Jeg ble overhode ikke provosert, men følte tvert om at det var håp om at dette var forbigående.

Og konkrete tips om hva de kunne gjøre, ja det var det jo.

Er vi som har adoptert veldig hårsåre på å føle at vi skiller oss ut. Det skal liksom ikke være noe i veien. Og for all del ikke antyd noe som kan gjelde mange, så lenge ikke mine lider av noe slikt.

Drt skal liksom ikke være problem tilknytta dette med adopsjon kan man føle her inne.

Jeg har vært her lenge og snakket med flere av dere, men slikt sinne overfor dette skjønner jeg ikke. Tar med meg all erfaring og tips som andre gir, sorterer det ut og ser hva som passer mine. Dette tror jeg kan være riktig for flere.

Hilsen en som har adoptert 3 selv.Og som ennå ikke hr de store problemene, men ser godt at han har et poeng likevel

Helt enig!

[snø]

Jeg skjønner ikke ståheiet. Kan forstå at han virker general. det er alltid sårende når man ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.

Men at han har poeng her er jeg ikke i tvil om. Vet om flere som kan bekrefte det, og vet også om andre fagpersoner som har sagt noe lign. Sår i tidlige år kan sette spor og gi en udefinerbar sorg/sinnereaksjon.Og det kan være nok at man er forlatt og ikke har hatt fast omsorgsperson.Må ikke være fysisk vanskjøtt, og høy alder ved adopsjon.

Det å ha en annen primærfamile i tenårene er jo helt normalt. Det har de fleset ungdommer. Det vet dere vel , at det ikke er foreldrene man først snakker om vanskelige/ømtåelige ting med.Selvfølgelig forskjeller, og selvfølgelig variasjon i tenårene, men i perioder så prater man med venner. Og for adopterte er det veldig viktig , har selv lest om ungdommer som har sagt det ( etter å ha vært på leir for adoptert ungdommer),at det var utrolig godt å ha andre med samme bakgrunn.De forstår noe dypere enn det andre som ikke har den bakgrunnen klarer. Og selv har vi prøvet å få venner som er adopterte til ungene våre og som vi nettopp håper de skal kunne ha i tenårene og åpne se/dele med hverandre, det de kansje ikke vil hjemme. Det tenkte vi uten å være ped/psykol eller å ha lest Jesper Juul.

Den følelsen som sitter i trenegr ikke barnet huske en gang. Men at den bakrgunnen barnet har kan sette slike sår som slår ut i tenårene er jeg ganske sikker på. Og hva er så farlig med å si det.

Kom tilbake med innlegg når ungene deres er store/voksne, og del erfaringene da.

Tilgi meg hvis noen av dere har tenåringer/voksne barn, men de fleste har vel små barn her.

Han kunne kanskje skissert andre mulige løsninger, men han har og tydeligvis erfaring i og med han sier det. Eller så lyger han.

Jeg ble overhode ikke provosert, men følte tvert om at det var håp om at dette var forbigående.

Og konkrete tips om hva de kunne gjøre, ja det var det jo.

Er vi som har adoptert veldig hårsåre på å føle at vi skiller oss ut. Det skal liksom ikke være noe i veien. Og for all del ikke antyd noe som kan gjelde mange, så lenge ikke mine lider av noe slikt.

Drt skal liksom ikke være problem tilknytta dette med adopsjon kan man føle her inne.

Jeg har vært her lenge og snakket med flere av dere, men slikt sinne overfor dette skjønner jeg ikke. Tar med meg all erfaring og tips som andre gir, sorterer det ut og ser hva som passer mine. Dette tror jeg kan være riktig for flere.

Hilsen en som har adoptert 3 selv.Og som ennå ikke hr de store problemene, men ser godt at han har et poeng likevel

Er det ikke deilig at vi kan være uenige og se ulikt på ting? Verden hadde vært et kjedelig sted å leve om det var konsensus om alt! ;o)

[Gjest to barn selv]

Jeg skjønner ikke ståheiet. Kan forstå at han virker general. det er alltid sårende når man ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.

Men at han har poeng her er jeg ikke i tvil om. Vet om flere som kan bekrefte det, og vet også om andre fagpersoner som har sagt noe lign. Sår i tidlige år kan sette spor og gi en udefinerbar sorg/sinnereaksjon.Og det kan være nok at man er forlatt og ikke har hatt fast omsorgsperson.Må ikke være fysisk vanskjøtt, og høy alder ved adopsjon.

Det å ha en annen primærfamile i tenårene er jo helt normalt. Det har de fleset ungdommer. Det vet dere vel , at det ikke er foreldrene man først snakker om vanskelige/ømtåelige ting med.Selvfølgelig forskjeller, og selvfølgelig variasjon i tenårene, men i perioder så prater man med venner. Og for adopterte er det veldig viktig , har selv lest om ungdommer som har sagt det ( etter å ha vært på leir for adoptert ungdommer),at det var utrolig godt å ha andre med samme bakgrunn.De forstår noe dypere enn det andre som ikke har den bakgrunnen klarer. Og selv har vi prøvet å få venner som er adopterte til ungene våre og som vi nettopp håper de skal kunne ha i tenårene og åpne se/dele med hverandre, det de kansje ikke vil hjemme. Det tenkte vi uten å være ped/psykol eller å ha lest Jesper Juul.

Den følelsen som sitter i trenegr ikke barnet huske en gang. Men at den bakrgunnen barnet har kan sette slike sår som slår ut i tenårene er jeg ganske sikker på. Og hva er så farlig med å si det.

Kom tilbake med innlegg når ungene deres er store/voksne, og del erfaringene da.

Tilgi meg hvis noen av dere har tenåringer/voksne barn, men de fleste har vel små barn her.

Han kunne kanskje skissert andre mulige løsninger, men han har og tydeligvis erfaring i og med han sier det. Eller så lyger han.

Jeg ble overhode ikke provosert, men følte tvert om at det var håp om at dette var forbigående.

Og konkrete tips om hva de kunne gjøre, ja det var det jo.

Er vi som har adoptert veldig hårsåre på å føle at vi skiller oss ut. Det skal liksom ikke være noe i veien. Og for all del ikke antyd noe som kan gjelde mange, så lenge ikke mine lider av noe slikt.

Drt skal liksom ikke være problem tilknytta dette med adopsjon kan man føle her inne.

Jeg har vært her lenge og snakket med flere av dere, men slikt sinne overfor dette skjønner jeg ikke. Tar med meg all erfaring og tips som andre gir, sorterer det ut og ser hva som passer mine. Dette tror jeg kan være riktig for flere.

Hilsen en som har adoptert 3 selv.Og som ennå ikke hr de store problemene, men ser godt at han har et poeng likevel

Må slutte meg til "tre selv" her. Hva er poenget med å rope opp når noen beskriver problemstillinger som kan gjelde adoptivbarn?

Har finlest Juuls svar for å finne ut hvor han skriver at dette gjelder "alle" adoptivbarn. Kan det være i innledningen han sier det?

"Jeg har en del erfaring med barn som reagerer på den måten og ofte er de adoptivbarn."

Han er familieterapeut derfor er utgangspunktet at han møter familier i krise. Han har "en del" erfaring med dette reaksjonsmønsteret og "ofte" gjelder det adoptivbarn. Jeg klarer ikke å få vridd dette til alle adoptivbarn er eksistensielt ensomme og har lav selvfølelse!

Har selv et barn med problemer direkte knyttet til det at han er adoptert. Jeg kan selvfølgelig ikke være helt sikker, men tror ikke han hadde utviklet en til tider hemmende separasjonsangst hvis det ikke var for at han hadde opplevd alvorlige brudd i livet...

Selv om vi ikke ønsker at barna våre skal bli sett på som "vandrende problembomber" må det være mulig å snakke om problemer som kan oppstå med bakgrunn i adoptivbarns bakgrunn!

[snø]

Jeg skjønner ikke ståheiet. Kan forstå at han virker general. det er alltid sårende når man ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.

Men at han har poeng her er jeg ikke i tvil om. Vet om flere som kan bekrefte det, og vet også om andre fagpersoner som har sagt noe lign. Sår i tidlige år kan sette spor og gi en udefinerbar sorg/sinnereaksjon.Og det kan være nok at man er forlatt og ikke har hatt fast omsorgsperson.Må ikke være fysisk vanskjøtt, og høy alder ved adopsjon.

Det å ha en annen primærfamile i tenårene er jo helt normalt. Det har de fleset ungdommer. Det vet dere vel , at det ikke er foreldrene man først snakker om vanskelige/ømtåelige ting med.Selvfølgelig forskjeller, og selvfølgelig variasjon i tenårene, men i perioder så prater man med venner. Og for adopterte er det veldig viktig , har selv lest om ungdommer som har sagt det ( etter å ha vært på leir for adoptert ungdommer),at det var utrolig godt å ha andre med samme bakgrunn.De forstår noe dypere enn det andre som ikke har den bakgrunnen klarer. Og selv har vi prøvet å få venner som er adopterte til ungene våre og som vi nettopp håper de skal kunne ha i tenårene og åpne se/dele med hverandre, det de kansje ikke vil hjemme. Det tenkte vi uten å være ped/psykol eller å ha lest Jesper Juul.

Den følelsen som sitter i trenegr ikke barnet huske en gang. Men at den bakrgunnen barnet har kan sette slike sår som slår ut i tenårene er jeg ganske sikker på. Og hva er så farlig med å si det.

Kom tilbake med innlegg når ungene deres er store/voksne, og del erfaringene da.

Tilgi meg hvis noen av dere har tenåringer/voksne barn, men de fleste har vel små barn her.

Han kunne kanskje skissert andre mulige løsninger, men han har og tydeligvis erfaring i og med han sier det. Eller så lyger han.

Jeg ble overhode ikke provosert, men følte tvert om at det var håp om at dette var forbigående.

Og konkrete tips om hva de kunne gjøre, ja det var det jo.

Er vi som har adoptert veldig hårsåre på å føle at vi skiller oss ut. Det skal liksom ikke være noe i veien. Og for all del ikke antyd noe som kan gjelde mange, så lenge ikke mine lider av noe slikt.

Drt skal liksom ikke være problem tilknytta dette med adopsjon kan man føle her inne.

Jeg har vært her lenge og snakket med flere av dere, men slikt sinne overfor dette skjønner jeg ikke. Tar med meg all erfaring og tips som andre gir, sorterer det ut og ser hva som passer mine. Dette tror jeg kan være riktig for flere.

Hilsen en som har adoptert 3 selv.Og som ennå ikke hr de store problemene, men ser godt at han har et poeng likevel

Jeg har lurt en stund på hva det er som gjør at jeg foretrekker fub framfor dol.

Og det gikk plutselig opp for meg i kveld. På fub er det ingen anonyme nick. Der står man fram med meningene sine, om de er aldri så kritiske.

Her inne er man anonyme når man kritiserer, og det er faktisk ganske ubehagelig. Særlig når det er av den typen kritikk som du kommer med. Du sier at du har "snakket med flere av oss", og likevel er du ikke i stand til å bruke det nicket jeg regner med at du har her inne....

Og jeg ender opp med å lure på om det er noen av dem _jeg_ kjenner med tre barn, som er uenig, uten å egentlig våge å si det,.

Jeg blir i alle fall ganske lei av å diskutere med anonyme mennesker, som ikke tør å stå for det de sier.

Det du sier er jo fornuftig nok, og uenighet er en god og fruktbar ting! Som jeg sa i det forrige innlegget. Verden hadde vært et kjedelig sted å leve om det var konsensus om alt!

[Tubby1365380674]

Jeg skjønner ikke ståheiet. Kan forstå at han virker general. det er alltid sårende når man ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.

Men at han har poeng her er jeg ikke i tvil om. Vet om flere som kan bekrefte det, og vet også om andre fagpersoner som har sagt noe lign. Sår i tidlige år kan sette spor og gi en udefinerbar sorg/sinnereaksjon.Og det kan være nok at man er forlatt og ikke har hatt fast omsorgsperson.Må ikke være fysisk vanskjøtt, og høy alder ved adopsjon.

Det å ha en annen primærfamile i tenårene er jo helt normalt. Det har de fleset ungdommer. Det vet dere vel , at det ikke er foreldrene man først snakker om vanskelige/ømtåelige ting med.Selvfølgelig forskjeller, og selvfølgelig variasjon i tenårene, men i perioder så prater man med venner. Og for adopterte er det veldig viktig , har selv lest om ungdommer som har sagt det ( etter å ha vært på leir for adoptert ungdommer),at det var utrolig godt å ha andre med samme bakgrunn.De forstår noe dypere enn det andre som ikke har den bakgrunnen klarer. Og selv har vi prøvet å få venner som er adopterte til ungene våre og som vi nettopp håper de skal kunne ha i tenårene og åpne se/dele med hverandre, det de kansje ikke vil hjemme. Det tenkte vi uten å være ped/psykol eller å ha lest Jesper Juul.

Den følelsen som sitter i trenegr ikke barnet huske en gang. Men at den bakrgunnen barnet har kan sette slike sår som slår ut i tenårene er jeg ganske sikker på. Og hva er så farlig med å si det.

Kom tilbake med innlegg når ungene deres er store/voksne, og del erfaringene da.

Tilgi meg hvis noen av dere har tenåringer/voksne barn, men de fleste har vel små barn her.

Han kunne kanskje skissert andre mulige løsninger, men han har og tydeligvis erfaring i og med han sier det. Eller så lyger han.

Jeg ble overhode ikke provosert, men følte tvert om at det var håp om at dette var forbigående.

Og konkrete tips om hva de kunne gjøre, ja det var det jo.

Er vi som har adoptert veldig hårsåre på å føle at vi skiller oss ut. Det skal liksom ikke være noe i veien. Og for all del ikke antyd noe som kan gjelde mange, så lenge ikke mine lider av noe slikt.

Drt skal liksom ikke være problem tilknytta dette med adopsjon kan man føle her inne.

Jeg har vært her lenge og snakket med flere av dere, men slikt sinne overfor dette skjønner jeg ikke. Tar med meg all erfaring og tips som andre gir, sorterer det ut og ser hva som passer mine. Dette tror jeg kan være riktig for flere.

Hilsen en som har adoptert 3 selv.Og som ennå ikke hr de store problemene, men ser godt at han har et poeng likevel

Mitt nick er Tubby. Med erfaringene fra dette forumet, så ville jeg være anonym, men skitt au. JA jeg står for det.

[trompet]

"Ekstensiell ensomhet".... Alvorlig talt, det der svaret hans synes jeg overhode ikke hang på greip. Snakk om å stemple alle adoptivbarn som grunnleggende "ekstensielt ensomme" mennesker :-(

Jeg har heller ikke vært noen fan av JJ, og dette svaret hans styrket bare inntrykket jeg hadde av ham på forhånd.

Men det blir jo fryktelig enkelt for oss foreldre da, om vi skal forklare alle problemer våre barn måtte ha med at det skyldes at de er "ekstensielt ensomme"...

Hissigpropp? Ikke noe å gjøre med det, ungen er ekstensielt ensom, stakkars. Kranglefant? Ikke rart det, ungen er jo ekstensielt ensom! Trassig? Selvfølgelig. Osv, osv....

Og uansett hvor veltilpasset, glade og lykkelige våre barn er, så er nok det bare utenpå, for adopterte er ekstensielt ensomme mennesker....

Jadda :-(

Jeg er enig med deg der ang det at noen kan tenke slik , bare for å finne en unskyldning for hvordan et barn oppfører seg. Jeg har hatt tenåringer , adopterte -biologiske fem.i tallet (alle er over 18, å voksne)Alle er forskjellige. men jeg har opplevd at når de som er adoptert har gjort noe som ikke er helt etter boka....så har noen kommentert at ,,stakkars h*n er adoptert. Når de som ikke er adoptert har gjort det samme .. så har jeg fått høre ... Sikkert bare en overgang . . men ikke glem at du selv har vært KALV.

Altså.. så følte jeg at omgivelsen mener at adopterte er noe annet enn det de er ,, et selvstendig menneske akurat som alle andre. Å det har irritert både dem å meg. Det er derfor mye sant i det han sier i innlegget , men ikke alle er adopterte , men , adoptivforeldre er oftere opptatt av at barna de har adoptert får all den støtte å hjelp som finnes..derfor også havner de i hans opserveringer. .

Jeg føler at det går for langt noen ganger hvor mye vi som foreldre skal forstå i hjel en ungdom.Jeg tror adoptivforeldre gjør barna en bjørnetjeneste med å henvise barna til "eksperter" i stedet for å ta tenåringene som de er på godt å vondt. Tenåringer kan være et stort troll mens de holder på å finne seg sjæl . enten de er adoptert eller ikke.

[hidi]

Må slutte meg til "tre selv" her. Hva er poenget med å rope opp når noen beskriver problemstillinger som kan gjelde adoptivbarn?

Har finlest Juuls svar for å finne ut hvor han skriver at dette gjelder "alle" adoptivbarn. Kan det være i innledningen han sier det?

"Jeg har en del erfaring med barn som reagerer på den måten og ofte er de adoptivbarn."

Han er familieterapeut derfor er utgangspunktet at han møter familier i krise. Han har "en del" erfaring med dette reaksjonsmønsteret og "ofte" gjelder det adoptivbarn. Jeg klarer ikke å få vridd dette til alle adoptivbarn er eksistensielt ensomme og har lav selvfølelse!

Har selv et barn med problemer direkte knyttet til det at han er adoptert. Jeg kan selvfølgelig ikke være helt sikker, men tror ikke han hadde utviklet en til tider hemmende separasjonsangst hvis det ikke var for at han hadde opplevd alvorlige brudd i livet...

Selv om vi ikke ønsker at barna våre skal bli sett på som "vandrende problembomber" må det være mulig å snakke om problemer som kan oppstå med bakgrunn i adoptivbarns bakgrunn!

Ikke tenk på hva han skriver engang! Mannen er tydeligvis så inn under psykiatri at ingen vanlige mennesker bør ta det han sier til seg!

Har han noen gang sett inn i hjernen til et adoptivbarn? Neppe.

Likevel elsker de å uttale seg generelt og nyter makten de får...

Til alle dere foreldre: La ikke noen få si noe om barnet deres, som dere ikke er helt enige med. For all del, la ikke en avisidiot fortelle dere noe som helst!

Dere er de beste for barna deres1

[Tubby1365380674]

Jeg har lurt en stund på hva det er som gjør at jeg foretrekker fub framfor dol.

Og det gikk plutselig opp for meg i kveld. På fub er det ingen anonyme nick. Der står man fram med meningene sine, om de er aldri så kritiske.

Her inne er man anonyme når man kritiserer, og det er faktisk ganske ubehagelig. Særlig når det er av den typen kritikk som du kommer med. Du sier at du har "snakket med flere av oss", og likevel er du ikke i stand til å bruke det nicket jeg regner med at du har her inne....

Og jeg ender opp med å lure på om det er noen av dem _jeg_ kjenner med tre barn, som er uenig, uten å egentlig våge å si det,.

Jeg blir i alle fall ganske lei av å diskutere med anonyme mennesker, som ikke tør å stå for det de sier.

Det du sier er jo fornuftig nok, og uenighet er en god og fruktbar ting! Som jeg sa i det forrige innlegget. Verden hadde vært et kjedelig sted å leve om det var konsensus om alt!

jeg er tubby, og ikke noe troll. Står for det, men det har skjedd så mye her, og dette grenset til det som kan oppleves som noe man vil være anonym på. Men nå vet du det, og jeg er ikke sur:) på noen. Men synes det blir mye hylekor her.Denne gangen var jeg uening.Beste hilsen

[snø]

Mitt nick er Tubby. Med erfaringene fra dette forumet, så ville jeg være anonym, men skitt au. JA jeg står for det.

Takk tubby!

Hvis dol skal ha noen sjanse, så må vi kunne stå for meningene våre. For min del er det nettopp uenigheter og diskusjoner som gjør dol interessant. Jeg hadde ikke ville være på dol om dette var et forum hvor man var enig om alt, og alle slikket hverandre opp etter ryggen. Hva hadde man lært da?

Jeg synes det er flott at man er uenige, og jeg respektere dem som har andre synspunkter enn meg. Men det er bare slitsomt å legge dem fram, når alle motinnlegg blir anonyme anklager.

Så derfor må jeg bare si takk for at du stod fram med nick :-) Det er så mye kjekkere å diskutere da!

[Mrs. Wallace]

Må slutte meg til "tre selv" her. Hva er poenget med å rope opp når noen beskriver problemstillinger som kan gjelde adoptivbarn?

Har finlest Juuls svar for å finne ut hvor han skriver at dette gjelder "alle" adoptivbarn. Kan det være i innledningen han sier det?

"Jeg har en del erfaring med barn som reagerer på den måten og ofte er de adoptivbarn."

Han er familieterapeut derfor er utgangspunktet at han møter familier i krise. Han har "en del" erfaring med dette reaksjonsmønsteret og "ofte" gjelder det adoptivbarn. Jeg klarer ikke å få vridd dette til alle adoptivbarn er eksistensielt ensomme og har lav selvfølelse!

Har selv et barn med problemer direkte knyttet til det at han er adoptert. Jeg kan selvfølgelig ikke være helt sikker, men tror ikke han hadde utviklet en til tider hemmende separasjonsangst hvis det ikke var for at han hadde opplevd alvorlige brudd i livet...

Selv om vi ikke ønsker at barna våre skal bli sett på som "vandrende problembomber" må det være mulig å snakke om problemer som kan oppstå med bakgrunn i adoptivbarns bakgrunn!

Problemet er selvsagt at det føyer seg elegant inn i rekken av en massiv adopsjonsproblematiseringen i mediebildet, noe som ikke gavner noen adopterte, verken de med eller uten problemer.

Det er så inderlig slitsomt å hele tiden høre at man egentlig bør ha veldig mange flere problemer enn man vitterlig har. For noen av oss adopterte er det største problemet hvordan omgivelsene ser på adopsjon - at det skal være så vanskelig.

Vi ønsker oss nyanser. Vi ønsker oss et større bilde. Og Jesper Juul bidrar ikke med noen av delene. Ikke gir han noe matnyttig svar til den stakkars familien, heller - men det er ikke noe nytt for Jesper Juul. Jeg har generelt ikke veldig stor sans for ham, og ble ikke akkurat noe mer imponert av dette.

[Mrs. Wallace]

Jeg skjønner ikke ståheiet. Kan forstå at han virker general. det er alltid sårende når man ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.

Men at han har poeng her er jeg ikke i tvil om. Vet om flere som kan bekrefte det, og vet også om andre fagpersoner som har sagt noe lign. Sår i tidlige år kan sette spor og gi en udefinerbar sorg/sinnereaksjon.Og det kan være nok at man er forlatt og ikke har hatt fast omsorgsperson.Må ikke være fysisk vanskjøtt, og høy alder ved adopsjon.

Det å ha en annen primærfamile i tenårene er jo helt normalt. Det har de fleset ungdommer. Det vet dere vel , at det ikke er foreldrene man først snakker om vanskelige/ømtåelige ting med.Selvfølgelig forskjeller, og selvfølgelig variasjon i tenårene, men i perioder så prater man med venner. Og for adopterte er det veldig viktig , har selv lest om ungdommer som har sagt det ( etter å ha vært på leir for adoptert ungdommer),at det var utrolig godt å ha andre med samme bakgrunn.De forstår noe dypere enn det andre som ikke har den bakgrunnen klarer. Og selv har vi prøvet å få venner som er adopterte til ungene våre og som vi nettopp håper de skal kunne ha i tenårene og åpne se/dele med hverandre, det de kansje ikke vil hjemme. Det tenkte vi uten å være ped/psykol eller å ha lest Jesper Juul.

Den følelsen som sitter i trenegr ikke barnet huske en gang. Men at den bakrgunnen barnet har kan sette slike sår som slår ut i tenårene er jeg ganske sikker på. Og hva er så farlig med å si det.

Kom tilbake med innlegg når ungene deres er store/voksne, og del erfaringene da.

Tilgi meg hvis noen av dere har tenåringer/voksne barn, men de fleste har vel små barn her.

Han kunne kanskje skissert andre mulige løsninger, men han har og tydeligvis erfaring i og med han sier det. Eller så lyger han.

Jeg ble overhode ikke provosert, men følte tvert om at det var håp om at dette var forbigående.

Og konkrete tips om hva de kunne gjøre, ja det var det jo.

Er vi som har adoptert veldig hårsåre på å føle at vi skiller oss ut. Det skal liksom ikke være noe i veien. Og for all del ikke antyd noe som kan gjelde mange, så lenge ikke mine lider av noe slikt.

Drt skal liksom ikke være problem tilknytta dette med adopsjon kan man føle her inne.

Jeg har vært her lenge og snakket med flere av dere, men slikt sinne overfor dette skjønner jeg ikke. Tar med meg all erfaring og tips som andre gir, sorterer det ut og ser hva som passer mine. Dette tror jeg kan være riktig for flere.

Hilsen en som har adoptert 3 selv.Og som ennå ikke hr de store problemene, men ser godt at han har et poeng likevel

Problemet er selvsagt at det føyer seg elegant inn i rekken av en massiv adopsjonsproblematiseringen i mediebildet, noe som ikke gavner noen adopterte, verken de med eller uten problemer.

Det er så inderlig slitsomt å hele tiden høre at man egentlig bør ha veldig mange flere problemer enn man vitterlig har. For noen av oss adopterte er det største problemet hvordan omgivelsene ser på adopsjon - at det skal være så vanskelig.

Vi ønsker oss nyanser. Vi ønsker oss et større bilde. Og Jesper Juul bidrar ikke med noen av delene. Ikke gir han noe matnyttig svar til den stakkars familien, heller - men det er ikke noe nytt for Jesper Juul. Jeg har generelt ikke veldig stor sans for ham, og ble ikke akkurat noe mer imponert av dette.

[Tubby1365380674]

Problemet er selvsagt at det føyer seg elegant inn i rekken av en massiv adopsjonsproblematiseringen i mediebildet, noe som ikke gavner noen adopterte, verken de med eller uten problemer.

Det er så inderlig slitsomt å hele tiden høre at man egentlig bør ha veldig mange flere problemer enn man vitterlig har. For noen av oss adopterte er det største problemet hvordan omgivelsene ser på adopsjon - at det skal være så vanskelig.

Vi ønsker oss nyanser. Vi ønsker oss et større bilde. Og Jesper Juul bidrar ikke med noen av delene. Ikke gir han noe matnyttig svar til den stakkars familien, heller - men det er ikke noe nytt for Jesper Juul. Jeg har generelt ikke veldig stor sans for ham, og ble ikke akkurat noe mer imponert av dette.

Er ikke enig i at han ikke gir råd. Under trebarn overskriften kommer han med flere konkrete råd. Bare les en gang til:)

Juul får en problemstilling presentert og svarer at han har erfaring med mange barn som reagere slik familien beskriver, og av dem er mange adoptert. Svaret hans er en komb. av erfaring og det adopterte selv sier i voksen alder...Altså det er ikke Jesper Juuls løsning alene,

Så jeg skjønner ikke kritikken.

Det er det samme man får høre om de som barnevernet jobber med av ungdommer. Det er større andel av dem som er adoptert enn andre sier de. Sikker tmnage variasjoner, men det er sagt i bøker og på møter unde tema i regi av adopsj. for.

Javel, sånn er det. Det betyr ikke at mange eller alle må få hjelp av barnevernet. Men det er flere adopterte blant dem som må ha hjelp enn de som ikke er det.

Jesper har kontakt med de som har problem, akkurat som en psykolog. Han sier at av dem som har slik adferd dere beskriver er det flest adopterte. Det betyr det det betyr, men det betyr ikke at alle har slik adferd/problem. Er du med?

Er ellers enig i at det er mye feil blant forstå seg påere, feks Tore på sporet debatten. Det ble en feil vinkling fordi det ga inntrykk av at alle hadde behov for å treffe biofam. Sånn er det ikke.

Hadde det vært en spørrespalte for adoptivfamiler med problem, hdde jeg reagert akkurat på samme måten som jeg gjorde på Tore på sporet, det hadde skapt et merkelig bilde og stigmatisert.

Her er det spm fra familier, og det er alle varianter av familier. Det kan hende at han tar feil, og det er svakheten med slike ting, men han prøver å gi et svar ut fra sin kompetanse og erfaring selv og med voksne adopterte.Han kunne tatt forbehold, ja.

Hadde noen skrevet om sine barn som slet og hvor forledrene nettopp hadde skilt seg så hadde skilsmissen kansje fått skylden for problemene. Da hadde jo gruppen skilte foreldre hatt grunn til å skrike op, eller?

Jeg er skilsmissebarn, men har jo klart meg. Ja, men mange får sår av det, og det må vi tåle og høre.

Hilsen

[snø]

At mennesket eksistensielt sett er ensomt, er etter min mening mer et filosofisk utsagn enn en diagnose. Slik som jeg leste det JJ skrev, så sa han at de fleste forsøker å unnvike denne siden ved livet i hvertfall frem til ungdomstiden, men at noen av ulike årsaker tar dette perspektivet inn mye tidligere.

Jeg er enig i at det er meningsløst å stigmatisere hele gruppen adopterte barn, men jeg oppfatter ikke helt JJ sine synspunkter slik. Han tar utgangspunkt i et barn som sliter, og svarer ut i fra de opplysninger som gis. Jeg mener at også andre perspektiver kunne vært lagt til grunn for hans svar, men synes fortsatt at hans synpunkter er vesentlige.

Det han skriver kunne også vært skrevet om andre barn enn de som er adoptert, f.eks. barn som opplever at foreldrene ikke klarer å løse de grunnleggende oppgavene i tidlige barneår.

"At mennesket eksistensielt sett er ensomt, er etter min mening mer et filosofisk utsagn enn en diagnose."

Ja det kan man kanskje si, men det blir likevel gitt av JJ som forklaring på denne guttens sinne... Gutten er sint fordi han er ekstensielt ensom, og det har han oppdaget at han er alt for tidlig, som følge av at han er adoptert. Og foreldrene fikk ingen strategi for hvordan de skulle løse dette problemet - det er jo et problem for familien, det er derfor de tok kontakt! - bare et vagt løfte om at det nok ville gå over med tid og stunder.

Og jeg er fryktelig nysgjerrig på hva JJ hadde svart om samme historien hadde blitt fortalt, uten at barnet hadde vært adoptert. For som du selv sier, så kunne jo dette også vært sagt om andre barn....

Men nå må det være sagt at jeg ikke er noen fan av JJ, og heller ikke var det før jeg leste dette svaret. Jeg synes vel kanskje at JJ er litt vel "filosofisk" i sine råd om barneoppdragelse....

[frosken]

"At mennesket eksistensielt sett er ensomt, er etter min mening mer et filosofisk utsagn enn en diagnose."

Ja det kan man kanskje si, men det blir likevel gitt av JJ som forklaring på denne guttens sinne... Gutten er sint fordi han er ekstensielt ensom, og det har han oppdaget at han er alt for tidlig, som følge av at han er adoptert. Og foreldrene fikk ingen strategi for hvordan de skulle løse dette problemet - det er jo et problem for familien, det er derfor de tok kontakt! - bare et vagt løfte om at det nok ville gå over med tid og stunder.

Og jeg er fryktelig nysgjerrig på hva JJ hadde svart om samme historien hadde blitt fortalt, uten at barnet hadde vært adoptert. For som du selv sier, så kunne jo dette også vært sagt om andre barn....

Men nå må det være sagt at jeg ikke er noen fan av JJ, og heller ikke var det før jeg leste dette svaret. Jeg synes vel kanskje at JJ er litt vel "filosofisk" i sine råd om barneoppdragelse....

Nå er det noen dager jeg leste innlegget til JJ, men han ga da vitterlig foreldrene råd mht hvordan forholde seg til guttens raseriutbrudd. Ikke kritisere/kjefte, identifisere hva det handlet om osv. Og ikke minst ga ham dem støtte på at de selv sannsynligvis var de rette til å hjelpe gutten.

Som jeg har sagt før, så mener jeg at det også kunne vært andre måter tolke situasjonen på, men det gjør vel ikke JJ sitt svar dårlig i seg selv.

Dersom man skal gi foreldre råd i forhold til deres barns vansker, så tar man jo utgangspunkt i ting som blir fortalt, enten det handler om fysiske forhold som at barnet er prematurt, arvemessige forhold som at faren har adhd, familiemessige forhold som et opprivende samlivsbrudd med sterke konflikter mellom foreldre etc. etc.

[sammfunnskritiker]

Jeg syns Jesper Juul, gir en flott beskrivelse og et bra svar. Han har kanskje en tendens til å svare på et fagspråk, som er litt vanskelig å forstå dersom man kjenner lite eller ingen ting til pedagogikk og relasjonsteori.

Jeg stiller ingen spørsmål ved de faglige vurderingene han gjør i dette svaret. Jeg syns det høres logisk og bra ut.

[sammfunnskritiker]

Problemet er selvsagt at det føyer seg elegant inn i rekken av en massiv adopsjonsproblematiseringen i mediebildet, noe som ikke gavner noen adopterte, verken de med eller uten problemer.

Det er så inderlig slitsomt å hele tiden høre at man egentlig bør ha veldig mange flere problemer enn man vitterlig har. For noen av oss adopterte er det største problemet hvordan omgivelsene ser på adopsjon - at det skal være så vanskelig.

Vi ønsker oss nyanser. Vi ønsker oss et større bilde. Og Jesper Juul bidrar ikke med noen av delene. Ikke gir han noe matnyttig svar til den stakkars familien, heller - men det er ikke noe nytt for Jesper Juul. Jeg har generelt ikke veldig stor sans for ham, og ble ikke akkurat noe mer imponert av dette.

Jeg registrerer at du ikke liker JJ og svaret han ga i artikkelen. Hvordan vil du forklare barnets utfordring? Og hva er annerledes enn det du mener er riktig eller bedre, kontra det JJ mener?

Jeg føler at du kritiserer for kritikkens skyld og ikke for det faktiske innholdet- Får vi høre?