Jesper Juuls svar om adoptert

[sammfunnskritiker]

Ikke tenk på hva han skriver engang! Mannen er tydeligvis så inn under psykiatri at ingen vanlige mennesker bør ta det han sier til seg!

Har han noen gang sett inn i hjernen til et adoptivbarn? Neppe.

Likevel elsker de å uttale seg generelt og nyter makten de får...

Til alle dere foreldre: La ikke noen få si noe om barnet deres, som dere ikke er helt enige med. For all del, la ikke en avisidiot fortelle dere noe som helst!

Dere er de beste for barna deres1

HEi Hidi.

Opplever du at JJ i innlegget sitt, sier at forsterforeldrene ikke er bra for barnet?

Lurer

[Gjest ninnima]

Problemet er selvsagt at det føyer seg elegant inn i rekken av en massiv adopsjonsproblematiseringen i mediebildet, noe som ikke gavner noen adopterte, verken de med eller uten problemer.

Det er så inderlig slitsomt å hele tiden høre at man egentlig bør ha veldig mange flere problemer enn man vitterlig har. For noen av oss adopterte er det største problemet hvordan omgivelsene ser på adopsjon - at det skal være så vanskelig.

Vi ønsker oss nyanser. Vi ønsker oss et større bilde. Og Jesper Juul bidrar ikke med noen av delene. Ikke gir han noe matnyttig svar til den stakkars familien, heller - men det er ikke noe nytt for Jesper Juul. Jeg har generelt ikke veldig stor sans for ham, og ble ikke akkurat noe mer imponert av dette.

Av og til må man kanskje vurdere hva som er den tyngste belastningen. Er det tyngst å være lykkelig adoptert når omgivelsene antar at man har problemer? Eller er det tyngst å være ulykkelig og eksistensielt ensom, når omgivelsene antar at man er lykkelig og uten problemer?

Jeg vil si det siste er "verst". Det å ha problemer og ikke få anerkjennelse for dem er tungt. Det øker følelsen av ensomhet at ingen "tror" at man har et problem. Hvis man skulle nevnte at "jeg har det litt tøft av og til" så kanskje man får til svar at "nei, DU har det jo bra! Du har da ingenting å klage over!".

Jeg leser heller ikke JJ dithen at alle adopterte er eksistensielt ensomme. Men at av dem som er det, så er det en del adopterte. Hvorfor skal man ikke kunne innse at også adopterte er individer, og at noen av dem også blir deprimerte en gang i livet? Og at det kanskje skyldes ting i deres liv? Og at det i deres liv ligger et brudd - nemlig adopsjonen?

Jeg tror det er riktig det JJ skriver om de første ukene i et barns liv. Jeg tror det er mye bedre for barnet som blir tatt vare på og elsket de første ukene, enn for den som forlates. Selv om de er for små til å skjønne noe av det så tror jeg det preger dem.

[sammfunnskritiker]

Er det ikke deilig at vi kan være uenige og se ulikt på ting? Verden hadde vært et kjedelig sted å leve om det var konsensus om alt! ;o)

Jeg lærte tidlig at det er greit å være uenig og at uenighet er en bra ting.

Jeg lærte også at kritikk ikke skulle brukes bare for lysten og kritikkens skyld.

Ergo er jeg opplært til at dersom jegs skal kritisere og være uenig, må jeg ha noen argumenter for hvorfor jeg er uenig- og gjerne komme med alternativer som bygger opp under uenigheten mellom meg og diskusjonspartner.

[sammfunnskritiker]

Husk at herr Juul er en gammal mann, noen kunne jo sende ham den boka av Geir Follevåg, å mene noe om adopsjon og adopterte barn uten å kjenne til Follevågs bok - det er dumt.

Professorer har for vane å bli gamle. Tror du JJ er gått ut på dato hva angår adopterte barn og annen pedagogikk?

I grunn er mange av han bøker oversatt til mange språk, og og er pensum ved en rekke studier.

KAnskje har vi utdanningsinstitusjoner og en professor som er gått ut på dato?

[sammfunnskritiker]

Jeg har ikke tenkt å uttale meg noe særlig om JJs forklaring, bortsett fra at jeg synes han generaliserer noe veldig ut fra begrensede opplysninger. Men det er det mange "fagfolk" som gjør.

Men den siste setningen hans synes jeg er grusom:

"Med litt hell knytter han seg til andre adoptivbarn, som han deler eksistensvilkår med og som blir hans primære 'familie' i noen år."

La være å tenke bare på adopsjon et lite øyeblikk, men se på dette som et par oppegående foreldre som ber om råd om ett bestemt problem. De får altså til svar at det beste ville være om sønnen deres fant noen andre som kunne stå ham nærmere (enn mor, far og søster) I NOEN ÅR?!

Det går høyt over min forstand hvorfor temperamentet hans skulle bli så mye bedre av det. Og jeg hadde blitt både sint og fortvilet hvis jeg hadde fått denslags "trøst" fra eksperthold.

Hvilken ungdom eller barn mangler familie nummer to. Selv, ikke adoptert bodde jegjo i store perioder hos min barndomsvenn.

Som voksen ser jeg at mye av meg er nettopp preget av det. Heldigvis.

Jeg tror hele poenget til JJ var at dersom selvbildet og selvtilitten, bli trygg på seg selv, er en "familie nummer to", en drahjelp til nettopp det.

Hvilken vurderinger og refleksjoner gjør du deg rundt utsagnet hans?

[sammfunnskritiker]

Jeg er også rimelig sjokkert og forundret over dette svaret. Er adoptivbarn en homogen gruppe?.

Blir begrepet "hittebarn" brukt i dag?.

Ta i betraktning at jeg selv ikke har adoptivbarn. Men vi har selv et fosterbarn i familien. Han fikk selv en dårlig start med ustabile foreldre, han så mer enn hva en vanlig treåring burde sett.

men idag er han en normal og glad niåring. Han er flink på skolen, har mange venner, er kjempesosial og flinkest på skolen når det gjelder idrett. Man skulle ikke tro det ut fra det grunnlaget han hadde.

Hvilken "sår", tror du løvetannbarna har?

Fint at du tror at barnet ditt er kommet helt godt ut av tidlige barndomsopplevelser.

Du kan godt fortsette og tro det. Men er det ikke slik at allel barn har "vonde ubearbeidede" opplevelser fra barndommen?

Er det virklig noen som kommer seg gjennom barndommen uten en eneste bekymring , som gjør litt mer enn ingenting på et individ?

Det robot menneske hadde jeg likt å hilse på.

[sammfunnskritiker]

"Ekstensiell ensomhet".... Alvorlig talt, det der svaret hans synes jeg overhode ikke hang på greip. Snakk om å stemple alle adoptivbarn som grunnleggende "ekstensielt ensomme" mennesker :-(

Jeg har heller ikke vært noen fan av JJ, og dette svaret hans styrket bare inntrykket jeg hadde av ham på forhånd.

Men det blir jo fryktelig enkelt for oss foreldre da, om vi skal forklare alle problemer våre barn måtte ha med at det skyldes at de er "ekstensielt ensomme"...

Hissigpropp? Ikke noe å gjøre med det, ungen er ekstensielt ensom, stakkars. Kranglefant? Ikke rart det, ungen er jo ekstensielt ensom! Trassig? Selvfølgelig. Osv, osv....

Og uansett hvor veltilpasset, glade og lykkelige våre barn er, så er nok det bare utenpå, for adopterte er ekstensielt ensomme mennesker....

Jadda :-(

du overså noe. JJ sa ikke stakkars barn, sorry ingenting å gjøre. HAn nevnte blant annet om å identifisere og hjelpe barnet å bli kjent med "sinte meg", gjerne kalle sinte meg ved navn og forholde seg til "sinte meg" som et tredje barn. Hoppet du over denne?

[sammfunnskritiker]

Jeg blir irritert fordi jeg er grunnleggende uenig i en generalisering av typen: "mennesket er ekstensielt ensomme" og fordi jeg er grunnleggende uenig i at adoptivbarn som gruppe skal skjæres over en kam på den måten JJ gjør.

Jeg er også grunnleggende uenig i diagnoser per brev, slik som JJ gir i avisen, og særlig når det bidrar til å stemple en hel gruppe mennesker som "ekstensielt ensomme mennesker".

Ja, det er helt sant at _noen_ barn kan få varige sår på sjelen som følge av omsorgssvikt de første årene i livet sitt. Men det er ingen regel som sier at det må bli slik. Og det provoserer meg at JJ har som utgangspunkt at alle adopterte kommer med et slikt handikapp.

"mennesket er ekstensielt ensomme", tror jeg gjelder hele menneskeheten. Hvorfor tror du det ikk eer slik- og ikke gjelder adoptivbarn?

[sammfunnskritiker]

Ja det var virkelig et kanonmatnyttig svar! Nå er det bare å håpe på at sønnen om et par-tre år knytter seg til noen andre ekstensielt ensomme mennesker som kan være familien hans en periode, så blir nok alt så bra!

Snakker meg om Goddagmannøkseskaft-svar!

Jeg ble bare nyskjeerig på å høre hvilet pedagogoisk utgangspunkt du har for barn og barneoppdragelse, relasjon og samhandlingskompetanse?

Og hvilket praksisfelt har evt farget ditt ståsted?

[laban]

Hvilken ungdom eller barn mangler familie nummer to. Selv, ikke adoptert bodde jegjo i store perioder hos min barndomsvenn.

Som voksen ser jeg at mye av meg er nettopp preget av det. Heldigvis.

Jeg tror hele poenget til JJ var at dersom selvbildet og selvtilitten, bli trygg på seg selv, er en "familie nummer to", en drahjelp til nettopp det.

Hvilken vurderinger og refleksjoner gjør du deg rundt utsagnet hans?

Det jeg reagerte på, og det eneste jeg har tenkt å mene noe om her, var nettopp at han ikke skrev om noen støttepersoner eller"familie nummer to" eller noe sånt, men at disse andre skulle overta som hans _primære_ familie i noen _år_.

Vi snakker tross alt om temperament her, ikke om misbruk, kriminalitet eller noe sånt. Jeg synes det er drøyt å "løse" et sånt problem ved å be foreldrene håpe på at sønnen kan finne noen som kan overta deres rolle i årevis.

Jeg har selv sett et langt alvorligere problem med en tenåring på nært hold. Da ble foreldrene sett på som noen som kunne være til støtte i hjelpeprosessen. Jeg trodde det var normalt - ikke at man håper barnet skal finne noen andre som forstår dem bedre.

[sammfunnskritiker]

Godt svar.

Hvem er denne JJ?

Biography

I was born in Vordingborg, Denmark, on April 18, 1948 and spent my childhood there, as well as in Herning and Ebeltoft, in the company of my parents and my brother Peter. My free time was spent on athletics, badminton, Scouts and ornithology studies in the woods around Ebeltoft and Mols.

After graduation from Ebeltoft public school for secondary education, I was hired on Ø.K.'s CAMBODIA and sailed as a server/cook's helper in the Far East. Worked thereafter as an unskilled laborer during the building of Ebeltoft Ferry Harbor, as a cement layer and then as a dishwasher, counterman and bartender at the White House Hotel.

Began in 1966 at Marselisborg teacher's college and got my teaching certificate in 1970, concentrating on history and religion. Thanks to my wonderful religion teacher - theologist Bent Schmidt Hansen - I began to study the history of ideas on the side at Århus University in Denmark. I got Prof. Johannes Sløk as a personal adviser and thrived in the charged interaction between philosophy, politics and the history of religion. Concluded the first part of my studies with an assignment on the discussion between Martin Luther and Erasmus of Rotterdam about "free will".

My studies were partially financed by vacation jobs as a waiter/bartender in Germany, as a reviewer of children's books in the Randers, Denmark, community newspaper and towards the end of my studies as night watchman at the Bøgholt youth treatment center in Viby, Denmark. The latter made me realize that I thrived best with practical work, and my idea of an academic career was shelved.

Worked the following 3+ years at Bøgholt as a teacher and social worker and discovered the necessity of actively working with children's families. Met at a course the American psychiatrist and family therapist W. Kempler, M.D. and the Danish child psychiatrist Mogens A. Lund, both of whom became my teachers, therapists and friends.

Worked thereafter for nine years at Århus Community Youth Center with groups of single mothers, along with two good colleagues from Bøgholt, and at the same time began an education in family therapy in Denmark, Holland and the USA. At the same time I began to work freelance as a group therapist and personnel trainer - the latter mainly in experimental psychiatric departments and various projects for drug addicts - supported and supervised by Mogens Lund and his wife Lis Keiser.

In 1979 we felt it was time to establish an institute with the objective of creating a truly post-graduate educational program in the type of family therapy which Kempler had developed and described, and with him as leader (www.kempler.dk).

A few years later I became leader of the Kempler Institute of Scandinavia due to a variety of circumstances and have since devoted my working life to getting it to thrive and develop.

Personally, I've seen it as an important part of my function to make the institute's underlying values, thoughts and experiences available both to professional groups to whom therapeutic competence traditionally is not attributed, and not least of all to laypeople – first and foremost parents.

I got married for the first time in 1971. We lived together until 1990 and had our son Nicolai in 1973.

In 1991 I married Suzana, who has her roots in Zagreb, Croatia, and, among other good things, that has led to my using about 3 months a year on volunteer work with refugees, war veterans and the post-graduate education of Croatian and Bosnian professionals, as well as serving as a leadership and development consultant for local non-governmental organizations.

I was managing and clinical director of The Kempler Institute of Scandinavia from 1979 to 2004 and maintain my work as teacher and supervisor at the institute. Together with Scandinavian colleagues I am now engaged in a world wide program for parent education consisting of seminars for parents as well as internet based courses. (see: www.famlab.no)

[Gjest Aviaana]

Hvilken "sår", tror du løvetannbarna har?

Fint at du tror at barnet ditt er kommet helt godt ut av tidlige barndomsopplevelser.

Du kan godt fortsette og tro det. Men er det ikke slik at allel barn har "vonde ubearbeidede" opplevelser fra barndommen?

Er det virklig noen som kommer seg gjennom barndommen uten en eneste bekymring , som gjør litt mer enn ingenting på et individ?

Det robot menneske hadde jeg likt å hilse på.

Kan ikke se at jeg har skrevet det at han eller andre kommer seg gjennom barndommen uten et eneste sår. Ingen barndom er helt topp. Antakelig vil han også ha sitt å slite med. Men det trenger jo ikke å ha noe med å gjøre at han er adoptert.

Når omgivelsene rundt og den nye familien kan kompensere for tidligere tap og han vil oppleve tillitt til mennesker, så vil nok mange av tidligere sår bli healet og det blir lettere å leve med de minnene han alltid vil ha med seg.

Jeg mener ikke å idyllisere adopsjon. Jeg er fult klar over de problemene som kan oppstå i etterkant. Men jeg mener at adoptivbarn er så forskjellige at det er umulig å komme med noe fasitsvar på hvorfor et adoptivbarn oppfører seg på en bestemt måte.

[PieLill]

Rent bortsett fra en masse GPP, er det verste med Juuls svar den forsnevringen han gjør av gutten.

Det er alltid dårlige nyheter når et menneske, hvem det måtte være, begynner å definere og forklare seg selv ut fra noe som bare er en liten flik av personligheten og bakgrunnen.

Jeg er slik fordi jeg var syk når jeg var liten. Jeg er slik fordi foreldrene mine ble skilt. Jeg er slik fordi jeg hører dårlig, har dysleksi, var enebarn, har 9 søsken, rødt hår, er kort, er lang, er tynn, er tykk, er adoptert...

Listen over hva man kan bli ensidig på, er uendelig. Resultatet av ensidigheten alltid destruktiv.

Når man ensidig forklarer, mye, det meste, eller alt ved en selv eller et annet menneske ut fra et svært snevert grunnlag, skaper man enorme begrensinger. Man begrenser muligheten til forståelse fordi man har lukket øynene for opp til 95% av fakta.

Og enda verre man raserer ofte muligheten til påvirkning, endring og handling. Dels fordi man ikke ser sine muligheter. Dels fordi man velger feil strategi i og med at man ikke har rett forståelse av problemet.

Innebygget i denne mekanismen ligger ofte også usunn selvmedlidenhet.

Det finnes nok av muligheter for oss alle til å gå i denne "ensporede" fella både i forhold til oss selv og våre medmennesker, ikke minst våre barn. Derfor trenger vi absolutt ikke mer eller mindre kompetente eksperter til å oppmuntre til kardinalfeilen.

For øvrig er jeg usikker på resultatene om foreldrene til denne gutten følger rådene fra Juul. Vil de rekke å bygge opp hans selvbildet før han har slått noen halvt fordervet? Det er jo noe slikt moren antyder hun er redd for.

Hvor er det blitt av ansvarliggjøring og absolutte grenser? Hvor er det blitt av sammenhengen mellom opplevd krav til / nødvendighet av selvbeherskelse og evnen til å beherske seg.

Jeg er villig til å fortså både barn og voksne som blir så rasende at de blir irasjonelle og utrivelige. Jeg er derimot _ikke_ på noen som helst måte villig til å forstå eller unnskylde at de tar opp en stein og dundrer i hodet på noen i raseri. Der forventer jeg en absolutt grense.

Jeg ville foreskrevet en ca 4-delt kur til denne gutten. Hvor stor dose som skal til av hvert enkelt punkt, kan bare tiden vise.

For det første ville jeg jobbet steinhardt med å bygge inn _absolutte_grenser_. Det er mulig han i større eller mindre grad vil måtte leve med et eksplosivt temperament resten av livet. Desto viktigere blir de absolutte grensene slik at han ikke gjør noe i affekt som kan koste både andre og ham selv framtiden.

Jeg ville, evt. i samarbeid med fagfolk, lett etter følelsesmessige skader og defekter som kan bidra negativt og løsninger på disse. Adopsjon ville være _et_ av momentene som måtte tas i betraktning.

Jeg ville aldri firt en tomme på at han alltid var ansvarlig for hva han gjorde, samme hvor sint han var. Det er ingen motsetning mellom forståelse og ansvarliggjøring. Mangel på ansvarliggjøring kan tvert imot avsløre at vi ikke har forstått og ikke ser styrken og potensialet i barnet. Man gir bare ansvar til dem man har tro på.

Til sist ville jeg utfordret gutten til grundig refleksjon over berettigelsen av vreden. Når han høster det han sår ved at søsteren er kiip på samme måte som han selv nettopp har vært det... Hvis tankene og fornuften etter hvert kan komme følelsene i forkjøpet, vil gutten bli spart for mange vonde episoder der han påfører seg selv ydmykelser.

Sammenfattet vil jeg gitt gutten et budskap om at jeg forstår at dette er vanskelig, og jeg står bak deg og støtter deg 100%. Jeg tror og forventer at du har evnen til å for det første avstå fra å gjøre noe katastrofalt. For det andre å jobbe konstruktivt slik at dette på sikt skaper mindre problemer for deg selv og andre.

Men jeg er ingen spesialist. Bare en som må finne løsninger som fungerer i hverdagen.

mvh

[PieLill]

Er ikke enig i at han ikke gir råd. Under trebarn overskriften kommer han med flere konkrete råd. Bare les en gang til:)

Juul får en problemstilling presentert og svarer at han har erfaring med mange barn som reagere slik familien beskriver, og av dem er mange adoptert. Svaret hans er en komb. av erfaring og det adopterte selv sier i voksen alder...Altså det er ikke Jesper Juuls løsning alene,

Så jeg skjønner ikke kritikken.

Det er det samme man får høre om de som barnevernet jobber med av ungdommer. Det er større andel av dem som er adoptert enn andre sier de. Sikker tmnage variasjoner, men det er sagt i bøker og på møter unde tema i regi av adopsj. for.

Javel, sånn er det. Det betyr ikke at mange eller alle må få hjelp av barnevernet. Men det er flere adopterte blant dem som må ha hjelp enn de som ikke er det.

Jesper har kontakt med de som har problem, akkurat som en psykolog. Han sier at av dem som har slik adferd dere beskriver er det flest adopterte. Det betyr det det betyr, men det betyr ikke at alle har slik adferd/problem. Er du med?

Er ellers enig i at det er mye feil blant forstå seg påere, feks Tore på sporet debatten. Det ble en feil vinkling fordi det ga inntrykk av at alle hadde behov for å treffe biofam. Sånn er det ikke.

Hadde det vært en spørrespalte for adoptivfamiler med problem, hdde jeg reagert akkurat på samme måten som jeg gjorde på Tore på sporet, det hadde skapt et merkelig bilde og stigmatisert.

Her er det spm fra familier, og det er alle varianter av familier. Det kan hende at han tar feil, og det er svakheten med slike ting, men han prøver å gi et svar ut fra sin kompetanse og erfaring selv og med voksne adopterte.Han kunne tatt forbehold, ja.

Hadde noen skrevet om sine barn som slet og hvor forledrene nettopp hadde skilt seg så hadde skilsmissen kansje fått skylden for problemene. Da hadde jo gruppen skilte foreldre hatt grunn til å skrike op, eller?

Jeg er skilsmissebarn, men har jo klart meg. Ja, men mange får sår av det, og det må vi tåle og høre.

Hilsen

Jeg ser ikke på Juuls svar som matnyttige i det hele tatt. For det første er de temmelig defuse.

For det andre tas det ikke stilling til hvordan de skal klare å forhindre en katastrofe ved at gutten skader noen i mellomtiden. Å holde ham fast er ikke tilstrekkelig. For det første er det ikke sikkert man rekker fram i tide. For det andre kan gutten være så stor og sterk at moren ikke klarer å fysisk kontrollere ham lengre.

Gutten og hans omgivelser er i desperat behov av at han får et minimum av selvkontroll og innebygde absolutte grenser.

mvh

[hidi]

Hvilken "sår", tror du løvetannbarna har?

Fint at du tror at barnet ditt er kommet helt godt ut av tidlige barndomsopplevelser.

Du kan godt fortsette og tro det. Men er det ikke slik at allel barn har "vonde ubearbeidede" opplevelser fra barndommen?

Er det virklig noen som kommer seg gjennom barndommen uten en eneste bekymring , som gjør litt mer enn ingenting på et individ?

Det robot menneske hadde jeg likt å hilse på.

Da kan du hilse på meg! Jeg har ingen vonde minner fra barndommen i det hele tatt....Nå er det du som generaliserer!

[tzatziki1365380058]

Av og til må man kanskje vurdere hva som er den tyngste belastningen. Er det tyngst å være lykkelig adoptert når omgivelsene antar at man har problemer? Eller er det tyngst å være ulykkelig og eksistensielt ensom, når omgivelsene antar at man er lykkelig og uten problemer?

Jeg vil si det siste er "verst". Det å ha problemer og ikke få anerkjennelse for dem er tungt. Det øker følelsen av ensomhet at ingen "tror" at man har et problem. Hvis man skulle nevnte at "jeg har det litt tøft av og til" så kanskje man får til svar at "nei, DU har det jo bra! Du har da ingenting å klage over!".

Jeg leser heller ikke JJ dithen at alle adopterte er eksistensielt ensomme. Men at av dem som er det, så er det en del adopterte. Hvorfor skal man ikke kunne innse at også adopterte er individer, og at noen av dem også blir deprimerte en gang i livet? Og at det kanskje skyldes ting i deres liv? Og at det i deres liv ligger et brudd - nemlig adopsjonen?

Jeg tror det er riktig det JJ skriver om de første ukene i et barns liv. Jeg tror det er mye bedre for barnet som blir tatt vare på og elsket de første ukene, enn for den som forlates. Selv om de er for små til å skjønne noe av det så tror jeg det preger dem.

Vi er alle eksistensielt ensomme!

Det er en kjennsgjerning vi like godt kan ta inn over oss, alle som en.

[jubalong70]

Rent bortsett fra en masse GPP, er det verste med Juuls svar den forsnevringen han gjør av gutten.

Det er alltid dårlige nyheter når et menneske, hvem det måtte være, begynner å definere og forklare seg selv ut fra noe som bare er en liten flik av personligheten og bakgrunnen.

Jeg er slik fordi jeg var syk når jeg var liten. Jeg er slik fordi foreldrene mine ble skilt. Jeg er slik fordi jeg hører dårlig, har dysleksi, var enebarn, har 9 søsken, rødt hår, er kort, er lang, er tynn, er tykk, er adoptert...

Listen over hva man kan bli ensidig på, er uendelig. Resultatet av ensidigheten alltid destruktiv.

Når man ensidig forklarer, mye, det meste, eller alt ved en selv eller et annet menneske ut fra et svært snevert grunnlag, skaper man enorme begrensinger. Man begrenser muligheten til forståelse fordi man har lukket øynene for opp til 95% av fakta.

Og enda verre man raserer ofte muligheten til påvirkning, endring og handling. Dels fordi man ikke ser sine muligheter. Dels fordi man velger feil strategi i og med at man ikke har rett forståelse av problemet.

Innebygget i denne mekanismen ligger ofte også usunn selvmedlidenhet.

Det finnes nok av muligheter for oss alle til å gå i denne "ensporede" fella både i forhold til oss selv og våre medmennesker, ikke minst våre barn. Derfor trenger vi absolutt ikke mer eller mindre kompetente eksperter til å oppmuntre til kardinalfeilen.

For øvrig er jeg usikker på resultatene om foreldrene til denne gutten følger rådene fra Juul. Vil de rekke å bygge opp hans selvbildet før han har slått noen halvt fordervet? Det er jo noe slikt moren antyder hun er redd for.

Hvor er det blitt av ansvarliggjøring og absolutte grenser? Hvor er det blitt av sammenhengen mellom opplevd krav til / nødvendighet av selvbeherskelse og evnen til å beherske seg.

Jeg er villig til å fortså både barn og voksne som blir så rasende at de blir irasjonelle og utrivelige. Jeg er derimot _ikke_ på noen som helst måte villig til å forstå eller unnskylde at de tar opp en stein og dundrer i hodet på noen i raseri. Der forventer jeg en absolutt grense.

Jeg ville foreskrevet en ca 4-delt kur til denne gutten. Hvor stor dose som skal til av hvert enkelt punkt, kan bare tiden vise.

For det første ville jeg jobbet steinhardt med å bygge inn _absolutte_grenser_. Det er mulig han i større eller mindre grad vil måtte leve med et eksplosivt temperament resten av livet. Desto viktigere blir de absolutte grensene slik at han ikke gjør noe i affekt som kan koste både andre og ham selv framtiden.

Jeg ville, evt. i samarbeid med fagfolk, lett etter følelsesmessige skader og defekter som kan bidra negativt og løsninger på disse. Adopsjon ville være _et_ av momentene som måtte tas i betraktning.

Jeg ville aldri firt en tomme på at han alltid var ansvarlig for hva han gjorde, samme hvor sint han var. Det er ingen motsetning mellom forståelse og ansvarliggjøring. Mangel på ansvarliggjøring kan tvert imot avsløre at vi ikke har forstått og ikke ser styrken og potensialet i barnet. Man gir bare ansvar til dem man har tro på.

Til sist ville jeg utfordret gutten til grundig refleksjon over berettigelsen av vreden. Når han høster det han sår ved at søsteren er kiip på samme måte som han selv nettopp har vært det... Hvis tankene og fornuften etter hvert kan komme følelsene i forkjøpet, vil gutten bli spart for mange vonde episoder der han påfører seg selv ydmykelser.

Sammenfattet vil jeg gitt gutten et budskap om at jeg forstår at dette er vanskelig, og jeg står bak deg og støtter deg 100%. Jeg tror og forventer at du har evnen til å for det første avstå fra å gjøre noe katastrofalt. For det andre å jobbe konstruktivt slik at dette på sikt skaper mindre problemer for deg selv og andre.

Men jeg er ingen spesialist. Bare en som må finne løsninger som fungerer i hverdagen.

mvh

Dette var et kjempegodt svar, synes jeg. JEg er fullstendig enig med deg!

[PieLill]

Må slutte meg til "tre selv" her. Hva er poenget med å rope opp når noen beskriver problemstillinger som kan gjelde adoptivbarn?

Har finlest Juuls svar for å finne ut hvor han skriver at dette gjelder "alle" adoptivbarn. Kan det være i innledningen han sier det?

"Jeg har en del erfaring med barn som reagerer på den måten og ofte er de adoptivbarn."

Han er familieterapeut derfor er utgangspunktet at han møter familier i krise. Han har "en del" erfaring med dette reaksjonsmønsteret og "ofte" gjelder det adoptivbarn. Jeg klarer ikke å få vridd dette til alle adoptivbarn er eksistensielt ensomme og har lav selvfølelse!

Har selv et barn med problemer direkte knyttet til det at han er adoptert. Jeg kan selvfølgelig ikke være helt sikker, men tror ikke han hadde utviklet en til tider hemmende separasjonsangst hvis det ikke var for at han hadde opplevd alvorlige brudd i livet...

Selv om vi ikke ønsker at barna våre skal bli sett på som "vandrende problembomber" må det være mulig å snakke om problemer som kan oppstå med bakgrunn i adoptivbarns bakgrunn!

Juuls framstilling blir håpløst ensidig og generaliserende fordi han er så sikker på at dette er hele problemet og hele løsningen at han ikke tar seg bryet med å se på andre mulige årsaker og løsninger.

De få ordene som kunne bidra til nyansering mister all troverdighet i den massive argumentasjonen for en eneste vinkling.

mvh

[PieLill]

Av og til må man kanskje vurdere hva som er den tyngste belastningen. Er det tyngst å være lykkelig adoptert når omgivelsene antar at man har problemer? Eller er det tyngst å være ulykkelig og eksistensielt ensom, når omgivelsene antar at man er lykkelig og uten problemer?

Jeg vil si det siste er "verst". Det å ha problemer og ikke få anerkjennelse for dem er tungt. Det øker følelsen av ensomhet at ingen "tror" at man har et problem. Hvis man skulle nevnte at "jeg har det litt tøft av og til" så kanskje man får til svar at "nei, DU har det jo bra! Du har da ingenting å klage over!".

Jeg leser heller ikke JJ dithen at alle adopterte er eksistensielt ensomme. Men at av dem som er det, så er det en del adopterte. Hvorfor skal man ikke kunne innse at også adopterte er individer, og at noen av dem også blir deprimerte en gang i livet? Og at det kanskje skyldes ting i deres liv? Og at det i deres liv ligger et brudd - nemlig adopsjonen?

Jeg tror det er riktig det JJ skriver om de første ukene i et barns liv. Jeg tror det er mye bedre for barnet som blir tatt vare på og elsket de første ukene, enn for den som forlates. Selv om de er for små til å skjønne noe av det så tror jeg det preger dem.

Hva som er verst er en ting.

Hva som er mest unødvendig en annen.

;-)

mvh

[sammfunnskritiker]

Kan ikke se at jeg har skrevet det at han eller andre kommer seg gjennom barndommen uten et eneste sår. Ingen barndom er helt topp. Antakelig vil han også ha sitt å slite med. Men det trenger jo ikke å ha noe med å gjøre at han er adoptert.

Når omgivelsene rundt og den nye familien kan kompensere for tidligere tap og han vil oppleve tillitt til mennesker, så vil nok mange av tidligere sår bli healet og det blir lettere å leve med de minnene han alltid vil ha med seg.

Jeg mener ikke å idyllisere adopsjon. Jeg er fult klar over de problemene som kan oppstå i etterkant. Men jeg mener at adoptivbarn er så forskjellige at det er umulig å komme med noe fasitsvar på hvorfor et adoptivbarn oppfører seg på en bestemt måte.

ok. da er det at barnet er adoptert som lager bristene for deg i dette caset.

Hadde caset blitt anerledes om JJ sa at dette var et barn som ikke var adoptert, men som han likevell ville svart likt?

JJ er jo veldig kjent for sin teori om identiteskrenkende prosesser hos barn og hvordan disse virker på barna.

Han tar jo ofte utgangspunkt i helt vanlige adskilelsesprosesser mellom mor og barn. F. eks første gangen et barn er hos andre enn hos foreldrene, første overnattingen borte, sammen med trillepiken, barnehagen etc...

Noe av hans poeng er jo at alle slike prosesser, gjør noe med oss. Og at som voksne kan vi hjelpe barna til å komme styrket ut av disse.

Jeg tror ikke JJ mener å skille adoptivbarna fra andre barn, men at han mener risikoen for at adoptivbarna ikke er blitt trygget på atskillelsesprosessene,slik det helst bør gjøres "etter boka"