Erkjennelsen av at adopsjon kan medføre utfordringer (sorry, langt)

[Gjest Så enig, så enig]

Hei der! Flott innlegg fra en reflektert person. Vi trenger flere av denne typen her på Dol. Dette ga meg virkelig noe. Kanskje fordi vi har sett og ser at vi har større utfordringer enn andre foreldre. Vårt barn er nå 8 år, men vi har sett det hele veien. Andre foreldre ser ikke det så godt, og det er jo ikke så rart. Barnet er stort sett sosialt, omgjengelig, blid osv. De ser ikke våre utfordringer som spiller seg i vår "hverdag" når andre ikke er tilstede. De ser ikke hvordan vårt barn takler skuffelsen (les: ikke takler skuffelsen og retter agressjonen mot oss foreldre) at en venneavtale barna hadde da de gikk fra skolen ikke blir noe av fordi det likevel ikke passet for den andre vennen. De ser ikke hvordan vårt barn sliter hjemme (og også her retter frustrasjon/agressjon mot oss foreldre) når skoledagen innordnes i stadig nye rutiner/former. Venner/bekjente forstår ikke når vårt barn tar til tårene - løper raskt hjem igjen - når det ringer på hos naboen for å spørre om det passer å komme på besøk, og får beskjed om at det ikke passer. De voksne og selvfølgelig også barna står da litt "forfjamset" tilbake, og deres barn blir kanskje også lei seg. Noen naboer løper etter for å trøste (og det er jo ikke så rart), men å få de til å forstå hvorfor barnet gråter/løper er ikke alltid ønskelig eller lett å forklare. Nærmere familie/venner forklarer vi litt om bakgrunnen "vi tror" er reaksjonsmønstre, men for de andre gjør vi ikke det. Likevel hender det jo stadig likevel at familie som vi har avtalt skal komme ikke kommer, og da blir barnet vært veldig skuffet og tilliten til disse svekkes betydelig. Det som er værre er at tilliten til andre og svekkes betydelig.

Jo vi har våre utfordringer som ikke alltid er roserødt.

Men, jeg må jo legge til at vi har verdens nydeligste barn, verdens gladeste barn (aldri sur, men kan være tverr), temperament så det holder, kjærlig og omtenksom overfor andre. Vi har tross alt vært heldige, men jeg må jo bare innrømme at det i perioder er utfordrende og krevende hverdager. Spesielt er høstene det når nytt skoleår starter. Da roer det seg liksom ikke før like oppunder jul, og det kan være heftig for familielivet.

[trompet]

Takk for flott innlegg!!

Det som forundrer meg i diskusjon rundt problemer når det gjelder adopterte er at man relaterer alt til selve adopsjonen...

Klart mange adopterte barn har problemer og klart man har en ekstra dimensjon. Men dette vil ikke dermed si man automatisk får problemer.

Det er ofte det ikke er selve adopsjonen som er problemet et adoptert barn har, men summen av den bagasjen de har med seg.

Arv, svangerskap, miljøet det har vært en del av. Ergo ikke så ulikt det å ikke ha blitt adoptert.

Det som kommer i tillegg er brudd av omsorgspersoner og det å bli flyttet fra et miljø til et helt annet.

Det samme gjelder jo også ved skilsmisse, død i familien eller sorger som også barn som ikke er adoptert kan oppleve.

Det er ikke en sanhet at alle får problemer i livet etter motgang. Noen kommer sterkere ut av det!

Så jeg erkjenner at mitt barn kan møte/ mest sansynlig kommer til å møte store utfordringer. Og at den bagasjen hun har med seg vil kunne være tøff å bære.Men jeg vil IKKE relatere alt det til selve adopsjonen. Det å være adoptert/ ikke adoptert er ikke den avgjørende faktoren, men summen av arv og miljø. Arv kan vi ikke får gjort noe med, men miljøet her og nå kan vi være med å påvirke.

Ærlig talt dere. nå synes jeg at det går for langt i unskyldniner . Jeg har fem barn. noen av de er adoptert. men alle hadde slike reaksjoner fra å til. heldigvis så så jeg at de bare var . hva skal jeg si.. alle sammen sin egen ego. å derfor ble skuffelsene de opplevde der etter.Aldri ble det fra vår side tenkt at .. Det er derfor at de er adoptert . at de reagerer slik. nei . erfaringen fra de som var eldere kom oss i møte

Jeg tror nok at dere som har både adopterte å biologiske barn kan si akurat det samme..?? Her blir det nok alt for mye hørt på hva andre tror er årsaken til div. reaksjoner. enn hva som er fornuftig.Vi merket jo at andre i vår nærhet kunne komme med bemerkninger , h*n er jo adoptert osv . men med våre biologiskfødte barn kunne de

bare tenke at .. enten så var de veldig bortskjemte og eller så måtte vi ikke glemme at vi selv hadde vært kalv. Men .. de hadde nok veldig rett i at alle mine barn ble bortskjemte, Hos oss så prøvde vi å gi dem all støtte å skryt. men dermed ble nok skufelsen større ute i verden da de ikke fikk det samme medhold som hjemme.

Nå som alle er over den sårbare alderen ser jeg at de har blitt trygge å selvstendige personer .. å jeg har derfor gjort en jobb som jeg ikke bør skamme meg over når det gjelder mine fem barn.

Å være foreldre er jo å være tryggheten for våre barn.. Vi bør ikke overbeskytte dem selv om vi helst ville vært tilstede i alle situasjoner for å beskytte dem mot skuffelsene som MÅ komme i oppveksten.

[tenyrg]

Ærlig talt dere. nå synes jeg at det går for langt i unskyldniner . Jeg har fem barn. noen av de er adoptert. men alle hadde slike reaksjoner fra å til. heldigvis så så jeg at de bare var . hva skal jeg si.. alle sammen sin egen ego. å derfor ble skuffelsene de opplevde der etter.Aldri ble det fra vår side tenkt at .. Det er derfor at de er adoptert . at de reagerer slik. nei . erfaringen fra de som var eldere kom oss i møte

Jeg tror nok at dere som har både adopterte å biologiske barn kan si akurat det samme..?? Her blir det nok alt for mye hørt på hva andre tror er årsaken til div. reaksjoner. enn hva som er fornuftig.Vi merket jo at andre i vår nærhet kunne komme med bemerkninger , h*n er jo adoptert osv . men med våre biologiskfødte barn kunne de

bare tenke at .. enten så var de veldig bortskjemte og eller så måtte vi ikke glemme at vi selv hadde vært kalv. Men .. de hadde nok veldig rett i at alle mine barn ble bortskjemte, Hos oss så prøvde vi å gi dem all støtte å skryt. men dermed ble nok skufelsen større ute i verden da de ikke fikk det samme medhold som hjemme.

Nå som alle er over den sårbare alderen ser jeg at de har blitt trygge å selvstendige personer .. å jeg har derfor gjort en jobb som jeg ikke bør skamme meg over når det gjelder mine fem barn.

Å være foreldre er jo å være tryggheten for våre barn.. Vi bør ikke overbeskytte dem selv om vi helst ville vært tilstede i alle situasjoner for å beskytte dem mot skuffelsene som MÅ komme i oppveksten.

Du sier mye riktig, trompet.

Alle barn er forskjellige og alle barn trenger forskjellig behandlig/oppdragelse.

Det jeg mener er at adopterte har med seg noe som andre barn ikke har, i baggasjen.

Hilsen en annen fembarnsmor

[Mrs. Wallace]

Ps: "adoptert, potensiel bombe"....utrolig bra skrevet. Kunne vært tittelen på en artikkel, det der... Er det ikke ofte slik det er med fordomsfulle mennesker....at de fanger inn en gruppe mennesker som "potensielle"-.a'la...Innvandrere: potensielle kriminelle.

En annen ting: om en går og frykter at noe skal skje med barna våre hele tiden, at de skal utvikle det ene eller andre problemet FORDI de er adopterte, hvor sunt er nå det for barna???

Når det er sagt: jeg er selvsagt klar over at mitt barn har med seg bagasje. Men hvem er utpekt til et liv i a4 tilværelse fra vogga av?

Har du lest denne artikkelen?

http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/06/07/370565.html

[Gjest medlem flere steder]

Jeg vil si meg enig i det du skriver Mrs. Wallace. I tillegg vil jeg føye til enda en grunt til at jeg tror at den type problematikk ikke blir tatt opp så ofte her på dol.

Og det er rett og slett det faktum at adopsjonsverden er liten og gjennomsiktig, og jeg tror (heldigvis!) at mange har ganske store sperrer for å utlevere sine barn og deres problemer her på dol.

Jeg tror ikke at man uten videre skal anta at selv om folk flest her skriver innlegg om rosenrød hverdag, så betyr det at alles hverdag er 100% rosenrød.

Jeg tror heller ikke at det er særlig mange som fornekter at adopterte barn kan få problemer. Men jeg tror at det er en del som mener - som meg - at man ikke kan gi alle adopterte barn en felles diagnose som adoptert.

Jeg må bare si at for min egen del så har jeg vært kursleder for foreldreforberedende kurs (og vi fikk som regel kritikk for å være litt for problemorientert...). Jeg kjenner også voksne adopterte som _har_ slitt, og jeg kjenner voksne adopterte som ikke har det.

Jeg skulle ønske at det var rom for flere innlegg av den typen du har skrevet, synes det er kjempeviktig og interessant (og du bør ikke droppe tanken om å skrive om det i medlemsbladet!!). Men som sagt så tror jeg rett og slett det er vanskelig å få til en god diskusjon rundt det, nettopp fordi folk flest vil beskytte barna sine, ikke utlevere dem.

Slik føler i alle fall jeg det.

Så derfor bør man ikke uten videre avspise alle småbarnsmødre med at de ikke har erfaringer nok enda. For det er ikke nødvendigvis sikkert at virkeligheten er slik.

Og så må jeg understreke at hos oss er den rimelig rosenrød enda, men at jeg som sagt er fullstendig 100% klar over at veien blir til mens vi går og at historien ikke er skrevet enda. Og at for meg er det helt forenelig å være realist, samtidig som jeg ikke liker at noen setter merkelappen "adoptert: potensiell bombe" på mine barn ;o)

Men altså: TAKK!

Jeg er helt enig med deg,snø. Det er nok lettere å få til slike diskusjoner på et lukket forum, som feks fub.no. Men der blir man mye mer gjenkjennbar, fordi man kun har ett fast nick. Medmindre man velger å ha et par nick å velge mellom der da, for å KUNNE være mer anonym innimellom...

Det er kjempeviktig å ha et forum å kunne diskutere slike ting, uten frykt for å bli gjenkjent av folk som kjenner en. For vi ønsker jo ikke å utlevere våre barn.

[trompet]

Du sier mye riktig, trompet.

Alle barn er forskjellige og alle barn trenger forskjellig behandlig/oppdragelse.

Det jeg mener er at adopterte har med seg noe som andre barn ikke har, i baggasjen.

Hilsen en annen fembarnsmor

Ja selvfølgelig , de har med seg. ofte gjennom genene, men ikke alle har opplevd traumer, for jo mindre barna er ved overtagelsen , lettere får de det. De identifiser seg da med adoptivforeldrene å har ikke minner med seg. Jeg tror at barn under tre år har lettere for å glemme , mens de over har med seg mye i bagasjen, men det behøver ikke være vonde ting alltid.

[Tubby1365380674]

Ja selvfølgelig , de har med seg. ofte gjennom genene, men ikke alle har opplevd traumer, for jo mindre barna er ved overtagelsen , lettere får de det. De identifiser seg da med adoptivforeldrene å har ikke minner med seg. Jeg tror at barn under tre år har lettere for å glemme , mens de over har med seg mye i bagasjen, men det behøver ikke være vonde ting alltid.

Der tror jeg du tar ganske feil. Spør en lege/psykolog. Har du et traume eller en vond opplevelse, så spiller ikke alderen noen rolle. Erfaringen ligger lagret. Faktisk så er det en fordel om man da var så stor at man kan sette ord på det/huske det. Hvis man ikke husker, så kan det slå ut med sinne/raseri eller en udefinarbar sorg. Man skjønner ikke hva, men det er noe som ligger der.Det kan det jo også omman hsker det. Men da er det letter å forstå og gjøre noe med det kansje.

Faktisk så har jeg hørt at et barn som er adoptert eller folatt kan ha et sinne uten å skjønne det overfor biologiske forledre, fordi de ble forlatt. De tar det ut over sine nye foreldre. Det tror jeg Haarklou sa. Han er vel ikke helt på jordet han også

Mener det har stått i AF blad i en art. og.

En annen sak er at barn håndetere og tåler ulikt påkjenninger mener jeg og ha forstått. Så en opplevelse kan sette mer spor hos et barn enn hos et annet.Korriger meg om jeg tar feil på det siste, mener det har stått i artikler om reaktiv tilk. forstyrrelse.

Derfor kan barn få en reaksjon når de blir større, mens andre ikke får det. Men sannsynligheten for at en får det når man er adoptert er jo større i og med man garantert har opplevd adskillese i en eller annen variant.

De som ikke er adoptertkan selvfølgelig få ting også. Poenget er vel bar at man har erfaringer med seg gjennom adopsjon.Erfaringer som man helst skulle ønske barn hadde sluppet. Hvordan eller om det blir en utfordring vil jo bare tiden vise.

Beste hilsen

[trompet]

Ja selvfølgelig , de har med seg. ofte gjennom genene, men ikke alle har opplevd traumer, for jo mindre barna er ved overtagelsen , lettere får de det. De identifiser seg da med adoptivforeldrene å har ikke minner med seg. Jeg tror at barn under tre år har lettere for å glemme , mens de over har med seg mye i bagasjen, men det behøver ikke være vonde ting alltid.

Når barna kommer i tenårene , kan de selvfølgelig få tanker om hvem var jeg før jeg ble meg.. eller hva var fortiden min.Det som mange sier er at de jo ser det som andre ser , men bare i speilet.Andre kan minne dem på det pga utseende, om de har et utenom europeisk utseende.Det er da nevnte problemer kan komme , så det er sagt, men DET BEHØVER IKKE KOMME, fordi det for noen rett å slett er uinteresangt.

Å det kan foreldrene hjelpe dem med ved å snakke åpent å ærlig om det når de spør selv , Uklokt å minne dem på at de er adoptert i tide å utide ellers.

[trompet]

Der tror jeg du tar ganske feil. Spør en lege/psykolog. Har du et traume eller en vond opplevelse, så spiller ikke alderen noen rolle. Erfaringen ligger lagret. Faktisk så er det en fordel om man da var så stor at man kan sette ord på det/huske det. Hvis man ikke husker, så kan det slå ut med sinne/raseri eller en udefinarbar sorg. Man skjønner ikke hva, men det er noe som ligger der.Det kan det jo også omman hsker det. Men da er det letter å forstå og gjøre noe med det kansje.

Faktisk så har jeg hørt at et barn som er adoptert eller folatt kan ha et sinne uten å skjønne det overfor biologiske forledre, fordi de ble forlatt. De tar det ut over sine nye foreldre. Det tror jeg Haarklou sa. Han er vel ikke helt på jordet han også

Mener det har stått i AF blad i en art. og.

En annen sak er at barn håndetere og tåler ulikt påkjenninger mener jeg og ha forstått. Så en opplevelse kan sette mer spor hos et barn enn hos et annet.Korriger meg om jeg tar feil på det siste, mener det har stått i artikler om reaktiv tilk. forstyrrelse.

Derfor kan barn få en reaksjon når de blir større, mens andre ikke får det. Men sannsynligheten for at en får det når man er adoptert er jo større i og med man garantert har opplevd adskillese i en eller annen variant.

De som ikke er adoptertkan selvfølgelig få ting også. Poenget er vel bar at man har erfaringer med seg gjennom adopsjon.Erfaringer som man helst skulle ønske barn hadde sluppet. Hvordan eller om det blir en utfordring vil jo bare tiden vise.

Beste hilsen

Du har også rett i det du sier, men jeg har erfaring , mener jeg å påstå, Ikke i andres tanker ,men gjennom kjennskap til mange som er adoptert. (Voksne) I vår famile er det nemlig like naturlig å være adoptert som å ikke være det . I generasjoner til å med.Da var selvfølgelig de adopterte auropeiske. så det er sagt, Men nå som vi lever i et flerkulturelt samfunn , tror jeg også at de som er adoptert fra andre verdensdeler ikke vil føle seg så andeledes , som kanskje noen gjorde når det ble åpnet for utenlands adopsjoner.for noen tiår tilbake.

Nå glir vel egentølig temaet litt ut,Ble visst litt for ivrig .. haha men men

[Gjest girasol]

Takk for flott innlegg!!

Det som forundrer meg i diskusjon rundt problemer når det gjelder adopterte er at man relaterer alt til selve adopsjonen...

Klart mange adopterte barn har problemer og klart man har en ekstra dimensjon. Men dette vil ikke dermed si man automatisk får problemer.

Det er ofte det ikke er selve adopsjonen som er problemet et adoptert barn har, men summen av den bagasjen de har med seg.

Arv, svangerskap, miljøet det har vært en del av. Ergo ikke så ulikt det å ikke ha blitt adoptert.

Det som kommer i tillegg er brudd av omsorgspersoner og det å bli flyttet fra et miljø til et helt annet.

Det samme gjelder jo også ved skilsmisse, død i familien eller sorger som også barn som ikke er adoptert kan oppleve.

Det er ikke en sanhet at alle får problemer i livet etter motgang. Noen kommer sterkere ut av det!

Så jeg erkjenner at mitt barn kan møte/ mest sansynlig kommer til å møte store utfordringer. Og at den bagasjen hun har med seg vil kunne være tøff å bære.Men jeg vil IKKE relatere alt det til selve adopsjonen. Det å være adoptert/ ikke adoptert er ikke den avgjørende faktoren, men summen av arv og miljø. Arv kan vi ikke får gjort noe med, men miljøet her og nå kan vi være med å påvirke.

Hei colombiamamma! Ja, der satte du ord på det jeg hadde tenkt å si i denne forbindelsen!

Hilsen

[Gjest girasol]

Ja selvfølgelig , de har med seg. ofte gjennom genene, men ikke alle har opplevd traumer, for jo mindre barna er ved overtagelsen , lettere får de det. De identifiser seg da med adoptivforeldrene å har ikke minner med seg. Jeg tror at barn under tre år har lettere for å glemme , mens de over har med seg mye i bagasjen, men det behøver ikke være vonde ting alltid.

Jeg er ikke helt enig med deg trompet...

Jeg tror det er summen av hva et barn har opplevd, ikke nødvendigvis varigheten, som får innvirkning på et barns subkognitive opplevelser. Altså kan et barn på 1 år ha opplevd vonde ting som det bærer med seg i underbevisstheten, og et barn på 4 år kan ha hatt det trygt og stabilt fra fødselen av i en fosterfamilie f.eks.og vil overføre den tryggheten til andre situasjoner senere i livet. Kvalitativ tenkning istdenfor kvantitativ altså.

M.v.h.

[trk1365380645]

Der tror jeg du tar ganske feil. Spør en lege/psykolog. Har du et traume eller en vond opplevelse, så spiller ikke alderen noen rolle. Erfaringen ligger lagret. Faktisk så er det en fordel om man da var så stor at man kan sette ord på det/huske det. Hvis man ikke husker, så kan det slå ut med sinne/raseri eller en udefinarbar sorg. Man skjønner ikke hva, men det er noe som ligger der.Det kan det jo også omman hsker det. Men da er det letter å forstå og gjøre noe med det kansje.

Faktisk så har jeg hørt at et barn som er adoptert eller folatt kan ha et sinne uten å skjønne det overfor biologiske forledre, fordi de ble forlatt. De tar det ut over sine nye foreldre. Det tror jeg Haarklou sa. Han er vel ikke helt på jordet han også

Mener det har stått i AF blad i en art. og.

En annen sak er at barn håndetere og tåler ulikt påkjenninger mener jeg og ha forstått. Så en opplevelse kan sette mer spor hos et barn enn hos et annet.Korriger meg om jeg tar feil på det siste, mener det har stått i artikler om reaktiv tilk. forstyrrelse.

Derfor kan barn få en reaksjon når de blir større, mens andre ikke får det. Men sannsynligheten for at en får det når man er adoptert er jo større i og med man garantert har opplevd adskillese i en eller annen variant.

De som ikke er adoptertkan selvfølgelig få ting også. Poenget er vel bar at man har erfaringer med seg gjennom adopsjon.Erfaringer som man helst skulle ønske barn hadde sluppet. Hvordan eller om det blir en utfordring vil jo bare tiden vise.

Beste hilsen

Jeg tror du har mange poenger her, Tubby! Alle adopterte har jo opplevd brudd og noen har også opplevd andre vonde ting. Dermed tenker jeg at alle adoptivforeldre må ha i tankene at reaksjoner på det kan vise seg på ett eller annet tidspunkt. Alle barn kan oppleve traumatiske hendelser og brudd, men det spesielle for oss er jo at vi veldig ofte ikke vet hva som evt har hendt og dermed vil mangle forklaringer både for oss og barnet hvis reaksjoner kommer. Og det tror jeg kan gjøre det vanskeligere å både forstå og bearbeide det.

[tenyrg]

Ja selvfølgelig , de har med seg. ofte gjennom genene, men ikke alle har opplevd traumer, for jo mindre barna er ved overtagelsen , lettere får de det. De identifiser seg da med adoptivforeldrene å har ikke minner med seg. Jeg tror at barn under tre år har lettere for å glemme , mens de over har med seg mye i bagasjen, men det behøver ikke være vonde ting alltid.

Selvfølgelig har du mye rett.

En psykolog jeg snakket med sa at barn som har opplevd omsorgssvikt av forskjellig art kan få dette tilbake som fysiske ting senere i livet.

Og jeg vil jo si at omsorgssvikt også er det at de må bytte omsorgspersoner.

[trompet]

Selvfølgelig har du mye rett.

En psykolog jeg snakket med sa at barn som har opplevd omsorgssvikt av forskjellig art kan få dette tilbake som fysiske ting senere i livet.

Og jeg vil jo si at omsorgssvikt også er det at de må bytte omsorgspersoner.

Ja enig med deg der. Det som var utgangspunktet mitt er jo erfaringen med adopterte og ikke adopterte. Men selvfølgelig så har en treåring også opplevd omsorgs svikt , kanskje flere ganger fø overtagelsen. Derimot de barna som blir sendt rett på et barnehjem-spebarnshjem rett etter fødsel får jo ikke det på samme måte. De må være en av mange som deler omsorgs personer inntil de får sine egne , Det viser seg jo ofte i at de ikke har blitt "småbarn" men er fremdeles babyer ved ett års alder. De starter på en måte livet med mor å far der å da.Men... vi hentet et fosterbarn bare fire dager gammelt en gang , å etter fire timers fang ligging , etter å ha kjent min lukt i fire timer ,ble barnet urolig når det ikke var meg som holdt det, Det var tøfft å oppdage hvor fort det knyttet seg til en person,Veldig urolig , men slappet helt av da jeg kom tilbake å holdt det tett inntil meg. Barnet ble etterhvert bort adoptert , men adoptivforeldrene måtte bo sammen med oss i flere dager så barnet ble trygg på sine nye foreldre, Jeg var der , men da var det greit at Jeg "lånte det bort", Å først når barnet viste at det var helt trygg på sine nye foreldre så fikk de det med seg hjem.Så det er ikke å kimse av at de trenger nærhet for å overleve , å ikke bare få mat å tørr bleie av helsepersonale som bare er på jobb for så å forsvinner hjem etter endt arb tid..

[snø]

Der tror jeg du tar ganske feil. Spør en lege/psykolog. Har du et traume eller en vond opplevelse, så spiller ikke alderen noen rolle. Erfaringen ligger lagret. Faktisk så er det en fordel om man da var så stor at man kan sette ord på det/huske det. Hvis man ikke husker, så kan det slå ut med sinne/raseri eller en udefinarbar sorg. Man skjønner ikke hva, men det er noe som ligger der.Det kan det jo også omman hsker det. Men da er det letter å forstå og gjøre noe med det kansje.

Faktisk så har jeg hørt at et barn som er adoptert eller folatt kan ha et sinne uten å skjønne det overfor biologiske forledre, fordi de ble forlatt. De tar det ut over sine nye foreldre. Det tror jeg Haarklou sa. Han er vel ikke helt på jordet han også

Mener det har stått i AF blad i en art. og.

En annen sak er at barn håndetere og tåler ulikt påkjenninger mener jeg og ha forstått. Så en opplevelse kan sette mer spor hos et barn enn hos et annet.Korriger meg om jeg tar feil på det siste, mener det har stått i artikler om reaktiv tilk. forstyrrelse.

Derfor kan barn få en reaksjon når de blir større, mens andre ikke får det. Men sannsynligheten for at en får det når man er adoptert er jo større i og med man garantert har opplevd adskillese i en eller annen variant.

De som ikke er adoptertkan selvfølgelig få ting også. Poenget er vel bar at man har erfaringer med seg gjennom adopsjon.Erfaringer som man helst skulle ønske barn hadde sluppet. Hvordan eller om det blir en utfordring vil jo bare tiden vise.

Beste hilsen

Jeg tror ikke vi er så uenige når det kommer til stykket, Tubby :-)

Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er alderen som er utløsende for om man blir traumatisert, men summen av hva man har opplevd sett i sammen med hvem man er som person. Noen adoptivbarn har opplevd mye vondt selv om de er små, noen eldre barn kan ha levd et godt liv, før de ble adoptert bort. Noen barn er sarte vesen som fortere tar skade, andre barn er mer robuste og tåler mer.

Og det er vel nettopp derfor jeg mener at det er så farlig å skjøre alle over en kam og gi dem diagnosen "adoptert" som svar på alle reaksjoner - fysiske og psykiske - de måtte ha.

Alle mennesker er unike, også adopterte. Jeg har stor sans for Haarklou og desto mindre sans for Jesper Juul (og det sitter i fra før jeg leste dette svaret hans om adopterte, bare så det er sagt. Jeg synes rett og slett at mye av det han kommer med er... svada er vel det rette ordet).

Ja, noen adopterte vil få problmer av varig art, med bakgrunn i omsorgsbrudd og andre traumatiske hendelser i forkant av adopsjonen - på lik linje med andre ikke-adopterte barn som opplever omsorgsbrudd/svikt og traumatiske opplevelse.

Og ja, noen adopterte vil oppleve en identitetskrise, men langt fra alle.

Noen adopterte vil velge å bryte kontakten med foreldrene sine. Og det er faktisk ikke unikt! Jeg vet om egenfødte også som har brutt med foreldrene sine.

Jeg sier ikke at man ikke skal ta inn over seg de problemene adopterte kan ha og få, jeg er bare veldig opptatt av at man ikke skal gi adopterte en felles diagnose som "mindre komplette mennesker", "tikkende bomber" osv.

[trompet]

Jeg tror ikke vi er så uenige når det kommer til stykket, Tubby :-)

Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er alderen som er utløsende for om man blir traumatisert, men summen av hva man har opplevd sett i sammen med hvem man er som person. Noen adoptivbarn har opplevd mye vondt selv om de er små, noen eldre barn kan ha levd et godt liv, før de ble adoptert bort. Noen barn er sarte vesen som fortere tar skade, andre barn er mer robuste og tåler mer.

Og det er vel nettopp derfor jeg mener at det er så farlig å skjøre alle over en kam og gi dem diagnosen "adoptert" som svar på alle reaksjoner - fysiske og psykiske - de måtte ha.

Alle mennesker er unike, også adopterte. Jeg har stor sans for Haarklou og desto mindre sans for Jesper Juul (og det sitter i fra før jeg leste dette svaret hans om adopterte, bare så det er sagt. Jeg synes rett og slett at mye av det han kommer med er... svada er vel det rette ordet).

Ja, noen adopterte vil få problmer av varig art, med bakgrunn i omsorgsbrudd og andre traumatiske hendelser i forkant av adopsjonen - på lik linje med andre ikke-adopterte barn som opplever omsorgsbrudd/svikt og traumatiske opplevelse.

Og ja, noen adopterte vil oppleve en identitetskrise, men langt fra alle.

Noen adopterte vil velge å bryte kontakten med foreldrene sine. Og det er faktisk ikke unikt! Jeg vet om egenfødte også som har brutt med foreldrene sine.

Jeg sier ikke at man ikke skal ta inn over seg de problemene adopterte kan ha og få, jeg er bare veldig opptatt av at man ikke skal gi adopterte en felles diagnose som "mindre komplette mennesker", "tikkende bomber" osv.

Ja da tror jeg nok vi er enige de fleste av oss , men fort gjort å henge seg opp i en enkel setning å videreføre en tråd derfra. Jeg som har erfaring fra flere barns oppvekst , mener også at det ikke skal diagnosiseres, Adoterte. de må få problemer .. det er tross alt flere som ikke er adoptert som får problemer enn adopterte.prosenten tatt i betraktning.

[PieLill]

Takk for innlegget.

Som en motreaksjon til genralisering og overdreven problematisering av adopsjon kan man bli lite villige til å se mulige problemer ved adopsjon, langt mindre debattere den.

Dessuten ønsker vi jo alle så inderlig at barna våre skal ha mest mulig glede og minst mulig problemer med sin bagasje, hvor den enn kommer fra.

Men man trenger ikke å ha adopter barnet for å være lite villig til å skue dystert inn i barnets framtid. Når man har en hjerteknuser av toåring på fanget, er det vel få som orker å forestille seg at dette vidunderlige vesnet om 14 år kanskje drikker seg full og knuser butikkvinduer i samme slengen.

Å gi barn en god oppvekst - og kose seg mens man gjør det, krever en ganske komplisert kombinasjon av framsynthet og å leve i nuet.

Vi trenger å være framsynt i forhold til de tingene som vil få oss til å handle klokere, riktigere og være bedre forberedt på det som skjer. Vi trenger å ta en dag av gangen i forhold til de tingene som ikke skaper annet enn uproduktiv bekymring og negative forventninger om vi grubler på det.

Alle vil vi vel føre eller senere se oss tilbake å ønske at vi hadde handlet annerledes når barna og vi selv begynner å høste fruktene av vår forelderrolle. Samtidig vil også kunne erkjenne at det er ting som ville kommet enten vi tenkte å handlet så eller slik.

Det er skjær i sjøen for alle mine barn adopterte eller ikke. Noen av dem bør jeg begynne å tenke på. Andre bør jeg helst _ikke_ tenke på. Atter andre orker jeg ikke forholde meg til _nå_.

Det jeg imidlertid alltid kan gjøre er å vokte meg fra å hovere når jeg møter mennesker som stiller med erfaring, der jeg har bare teori. Når noen gir meg et verbalt innblikk i en verden jeg ikke helt klarer å leve meg inn i, kan jeg gjøre meg selv den tjenesten lagre ordene i tankene. Før jeg aner kan jeg nyte godt av andres erfaringer.

De tankene du deler legges herved inn i vær-oppmerksom-databasen samtidig som jeg tillater meg selv å håpe / ønsketenke det aller beste for mine barn.

mvh

[trompet]

Takk for innlegget.

Som en motreaksjon til genralisering og overdreven problematisering av adopsjon kan man bli lite villige til å se mulige problemer ved adopsjon, langt mindre debattere den.

Dessuten ønsker vi jo alle så inderlig at barna våre skal ha mest mulig glede og minst mulig problemer med sin bagasje, hvor den enn kommer fra.

Men man trenger ikke å ha adopter barnet for å være lite villig til å skue dystert inn i barnets framtid. Når man har en hjerteknuser av toåring på fanget, er det vel få som orker å forestille seg at dette vidunderlige vesnet om 14 år kanskje drikker seg full og knuser butikkvinduer i samme slengen.

Å gi barn en god oppvekst - og kose seg mens man gjør det, krever en ganske komplisert kombinasjon av framsynthet og å leve i nuet.

Vi trenger å være framsynt i forhold til de tingene som vil få oss til å handle klokere, riktigere og være bedre forberedt på det som skjer. Vi trenger å ta en dag av gangen i forhold til de tingene som ikke skaper annet enn uproduktiv bekymring og negative forventninger om vi grubler på det.

Alle vil vi vel føre eller senere se oss tilbake å ønske at vi hadde handlet annerledes når barna og vi selv begynner å høste fruktene av vår forelderrolle. Samtidig vil også kunne erkjenne at det er ting som ville kommet enten vi tenkte å handlet så eller slik.

Det er skjær i sjøen for alle mine barn adopterte eller ikke. Noen av dem bør jeg begynne å tenke på. Andre bør jeg helst _ikke_ tenke på. Atter andre orker jeg ikke forholde meg til _nå_.

Det jeg imidlertid alltid kan gjøre er å vokte meg fra å hovere når jeg møter mennesker som stiller med erfaring, der jeg har bare teori. Når noen gir meg et verbalt innblikk i en verden jeg ikke helt klarer å leve meg inn i, kan jeg gjøre meg selv den tjenesten lagre ordene i tankene. Før jeg aner kan jeg nyte godt av andres erfaringer.

De tankene du deler legges herved inn i vær-oppmerksom-databasen samtidig som jeg tillater meg selv å håpe / ønsketenke det aller beste for mine barn.

mvh

Måtte svare deg også for det innlegget. Helt supert å veldig oversiktlig. Takk for det.Det du skrev var veldig fornuftig å helt riktig.

[Tubby1365380674]

Jeg tror ikke vi er så uenige når det kommer til stykket, Tubby :-)

Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er alderen som er utløsende for om man blir traumatisert, men summen av hva man har opplevd sett i sammen med hvem man er som person. Noen adoptivbarn har opplevd mye vondt selv om de er små, noen eldre barn kan ha levd et godt liv, før de ble adoptert bort. Noen barn er sarte vesen som fortere tar skade, andre barn er mer robuste og tåler mer.

Og det er vel nettopp derfor jeg mener at det er så farlig å skjøre alle over en kam og gi dem diagnosen "adoptert" som svar på alle reaksjoner - fysiske og psykiske - de måtte ha.

Alle mennesker er unike, også adopterte. Jeg har stor sans for Haarklou og desto mindre sans for Jesper Juul (og det sitter i fra før jeg leste dette svaret hans om adopterte, bare så det er sagt. Jeg synes rett og slett at mye av det han kommer med er... svada er vel det rette ordet).

Ja, noen adopterte vil få problmer av varig art, med bakgrunn i omsorgsbrudd og andre traumatiske hendelser i forkant av adopsjonen - på lik linje med andre ikke-adopterte barn som opplever omsorgsbrudd/svikt og traumatiske opplevelse.

Og ja, noen adopterte vil oppleve en identitetskrise, men langt fra alle.

Noen adopterte vil velge å bryte kontakten med foreldrene sine. Og det er faktisk ikke unikt! Jeg vet om egenfødte også som har brutt med foreldrene sine.

Jeg sier ikke at man ikke skal ta inn over seg de problemene adopterte kan ha og få, jeg er bare veldig opptatt av at man ikke skal gi adopterte en felles diagnose som "mindre komplette mennesker", "tikkende bomber" osv.

Det er jeg helt enig i.Tror bare vi m.fl her oppfattet innlegget ulikt. Jeg har ikke så mye erfaring med JJ, har lest lite, men litt av ham. Så det påvirket meg ikke.Det jeg reagerte på hvis jeg skal reagere er overskriften, ensom og adoptert.

Jeg er overbevist om og vet at noen kan oppleve en slik eksistensiell ensomhet pga sin bakgrunn. Da kan sikkert personlighet spille en stor rolle.

Vet om noen som fikk konkret hjelp av den artikkelen, og jeg reagerer på en følelse jeg har av at vi som har adoptert lett får piggene ut på alt som kan misforståes pga at vi ofte opplever tankeløshet og manglende kunnskap både hos lekfolk og lærd for å si det slik.Den grøfta vil jeg ikke gå i .

Jeg synes kritikk og språkbruk på forumet tar helt av her noen ganger. OK, man er uenig men han er da ikke rar eller en tulling av den grunn.Og at JJ ikke har noe kunnskap om adopterte kan jeg vankelig forestille meg i og med han sier det han gjør,på den andre siden har fagfolk også grøfter å falle i. Har selv opplevd en utrolig reaksjon hos en fagperson som jeg ikke kan legge ut her. Vedkommende tok så feil, og handlet stikk i strid med hva man ellers sier innen faget. Grøfter er det på alle kanter, og jeg prøver å ikke falle i dem.

Jeg fikk en gjenkjennbarhet i det som ble sagt, og mener derfor at han har et poeng.Og gener. kan jeg ikke se at han er, og argumenterer for det i den første tråden.

Håper forumet kan leve med interesante diksusjoner på en saklig og god måte med moderat språkbruk.

Og forkl. på min anon i første innlegg var at jeg følte dette var på grensen til at det kunne oppfattes som en personlig erf. og ikke et generelt svar. Og det var på det generelle det var tenkt.

Hilsen

[PieLill]

Ja enig med deg der. Det som var utgangspunktet mitt er jo erfaringen med adopterte og ikke adopterte. Men selvfølgelig så har en treåring også opplevd omsorgs svikt , kanskje flere ganger fø overtagelsen. Derimot de barna som blir sendt rett på et barnehjem-spebarnshjem rett etter fødsel får jo ikke det på samme måte. De må være en av mange som deler omsorgs personer inntil de får sine egne , Det viser seg jo ofte i at de ikke har blitt "småbarn" men er fremdeles babyer ved ett års alder. De starter på en måte livet med mor å far der å da.Men... vi hentet et fosterbarn bare fire dager gammelt en gang , å etter fire timers fang ligging , etter å ha kjent min lukt i fire timer ,ble barnet urolig når det ikke var meg som holdt det, Det var tøfft å oppdage hvor fort det knyttet seg til en person,Veldig urolig , men slappet helt av da jeg kom tilbake å holdt det tett inntil meg. Barnet ble etterhvert bort adoptert , men adoptivforeldrene måtte bo sammen med oss i flere dager så barnet ble trygg på sine nye foreldre, Jeg var der , men da var det greit at Jeg "lånte det bort", Å først når barnet viste at det var helt trygg på sine nye foreldre så fikk de det med seg hjem.Så det er ikke å kimse av at de trenger nærhet for å overleve , å ikke bare få mat å tørr bleie av helsepersonale som bare er på jobb for så å forsvinner hjem etter endt arb tid..

"Så det er ikke å kimse av at de trenger nærhet for å overleve"

Noen jeg kjenner adopterte et barn da det var 6-7 mndr. gammelt. Fram til da hadde barnet bodd på barnehjem og var svært sykelig. I flere mndr gjorde ikke moren stort annet enn å bære på barnet og kose og klemme. Etter det var helsa helt på topp.

Du har så rett.

;-)

mvh