Erkjennelsen av at adopsjon kan medføre utfordringer (sorry, langt)

[trk1365380645]

Takk for innlegget.

Som en motreaksjon til genralisering og overdreven problematisering av adopsjon kan man bli lite villige til å se mulige problemer ved adopsjon, langt mindre debattere den.

Dessuten ønsker vi jo alle så inderlig at barna våre skal ha mest mulig glede og minst mulig problemer med sin bagasje, hvor den enn kommer fra.

Men man trenger ikke å ha adopter barnet for å være lite villig til å skue dystert inn i barnets framtid. Når man har en hjerteknuser av toåring på fanget, er det vel få som orker å forestille seg at dette vidunderlige vesnet om 14 år kanskje drikker seg full og knuser butikkvinduer i samme slengen.

Å gi barn en god oppvekst - og kose seg mens man gjør det, krever en ganske komplisert kombinasjon av framsynthet og å leve i nuet.

Vi trenger å være framsynt i forhold til de tingene som vil få oss til å handle klokere, riktigere og være bedre forberedt på det som skjer. Vi trenger å ta en dag av gangen i forhold til de tingene som ikke skaper annet enn uproduktiv bekymring og negative forventninger om vi grubler på det.

Alle vil vi vel føre eller senere se oss tilbake å ønske at vi hadde handlet annerledes når barna og vi selv begynner å høste fruktene av vår forelderrolle. Samtidig vil også kunne erkjenne at det er ting som ville kommet enten vi tenkte å handlet så eller slik.

Det er skjær i sjøen for alle mine barn adopterte eller ikke. Noen av dem bør jeg begynne å tenke på. Andre bør jeg helst _ikke_ tenke på. Atter andre orker jeg ikke forholde meg til _nå_.

Det jeg imidlertid alltid kan gjøre er å vokte meg fra å hovere når jeg møter mennesker som stiller med erfaring, der jeg har bare teori. Når noen gir meg et verbalt innblikk i en verden jeg ikke helt klarer å leve meg inn i, kan jeg gjøre meg selv den tjenesten lagre ordene i tankene. Før jeg aner kan jeg nyte godt av andres erfaringer.

De tankene du deler legges herved inn i vær-oppmerksom-databasen samtidig som jeg tillater meg selv å håpe / ønsketenke det aller beste for mine barn.

mvh

Ett flott svar! Jeg håper jeg klarer å finne ut hva jeg må gjøre noe med nå, og hva som evt kan vente til det blir nødvendig...

Hjertelig hilsen trk

[trk1365380645]

Det er jeg helt enig i.Tror bare vi m.fl her oppfattet innlegget ulikt. Jeg har ikke så mye erfaring med JJ, har lest lite, men litt av ham. Så det påvirket meg ikke.Det jeg reagerte på hvis jeg skal reagere er overskriften, ensom og adoptert.

Jeg er overbevist om og vet at noen kan oppleve en slik eksistensiell ensomhet pga sin bakgrunn. Da kan sikkert personlighet spille en stor rolle.

Vet om noen som fikk konkret hjelp av den artikkelen, og jeg reagerer på en følelse jeg har av at vi som har adoptert lett får piggene ut på alt som kan misforståes pga at vi ofte opplever tankeløshet og manglende kunnskap både hos lekfolk og lærd for å si det slik.Den grøfta vil jeg ikke gå i .

Jeg synes kritikk og språkbruk på forumet tar helt av her noen ganger. OK, man er uenig men han er da ikke rar eller en tulling av den grunn.Og at JJ ikke har noe kunnskap om adopterte kan jeg vankelig forestille meg i og med han sier det han gjør,på den andre siden har fagfolk også grøfter å falle i. Har selv opplevd en utrolig reaksjon hos en fagperson som jeg ikke kan legge ut her. Vedkommende tok så feil, og handlet stikk i strid med hva man ellers sier innen faget. Grøfter er det på alle kanter, og jeg prøver å ikke falle i dem.

Jeg fikk en gjenkjennbarhet i det som ble sagt, og mener derfor at han har et poeng.Og gener. kan jeg ikke se at han er, og argumenterer for det i den første tråden.

Håper forumet kan leve med interesante diksusjoner på en saklig og god måte med moderat språkbruk.

Og forkl. på min anon i første innlegg var at jeg følte dette var på grensen til at det kunne oppfattes som en personlig erf. og ikke et generelt svar. Og det var på det generelle det var tenkt.

Hilsen

Hei Tubby!

Jeg syns du skriver masse bra, selv er jeg midt i en prosess med å tenke på dette en gang til, og derfor lurte jeg litt på en ting: Kan andre enn adopterte oppleve eksistensiell ensomhet? Er det noe mange har i perioder? Jeg tenker bl.a på at jeg tror mange tenåringer har en sånn følelse, enten de har stor familie og vennekrets eller ei, og så lurer jeg på om du har noen formening om det er en forskjell på deres følelse og den typen ensomhetsfølelse adopterte kan ha?

Dette er en veldig spennende diskusjon, og jeg er veldig glad for at dere erfarne deler erfaringer- og så håper jeg at det fungerer positivt for vår del...

Hjertelig hilsen trk

[PieLill]

Ett flott svar! Jeg håper jeg klarer å finne ut hva jeg må gjøre noe med nå, og hva som evt kan vente til det blir nødvendig...

Hjertelig hilsen trk

Gud.

Gi meg styrke til å forandre det jeg kan.

Tålmodighet til å ikke forandre det jeg ikke kan.

Og visdom til å skjønne forskjellen.

;-)

[Tubby1365380674]

Hei Tubby!

Jeg syns du skriver masse bra, selv er jeg midt i en prosess med å tenke på dette en gang til, og derfor lurte jeg litt på en ting: Kan andre enn adopterte oppleve eksistensiell ensomhet? Er det noe mange har i perioder? Jeg tenker bl.a på at jeg tror mange tenåringer har en sånn følelse, enten de har stor familie og vennekrets eller ei, og så lurer jeg på om du har noen formening om det er en forskjell på deres følelse og den typen ensomhetsfølelse adopterte kan ha?

Dette er en veldig spennende diskusjon, og jeg er veldig glad for at dere erfarne deler erfaringer- og så håper jeg at det fungerer positivt for vår del...

Hjertelig hilsen trk

Jeg svarer på akkurat det spm. ut ifra mine tanker. Er ikke spesialist på området:)

JJ definere jo den eksistensielle ensomheten som noe som kommer i erkjennelsen av at vi er unike individ.

Så eksist. ensomhet tror jeg ka opptre hos alle,uansett bakgrunn. Og det ser ut til at de fleste av oss opplever det i ulik grad i tenårene hvor vi skal finne oss selv.

JJ snakker også om at intrer hos ungdom generelt, men at hos adopterte kan den intreffe før.

Og for en del adopterte kan man høre at denne letingen etter seg selv er tøffere enn for andre. Her er også variasj. selvsagt.

Dermed kan den ensomhetsføleslen kanskje arte seg sterkere for adopterte, fordi du får en tilleggsfaktor med flere løse svar. Hvofor er jeg forlatt, er jeg akseptert som den jeg er, er jeg det, eller det, eller litt begge deler. Kan noen egentlig forstå hvordan det er å ikke kunne finne sine biol. foreldre , eller å være forlatt. Eller ikke ønsket kan det hende noen tenker. Disse spm. har jo ikke en ungdom som er voskt opp i sin biolog. familie. Det å vite hvor man komme fra, hvorfor er jeg/gjør jeg slik, var min bio mor/far slik, eller er det bare meg, individet meg/det unike ved meg.

Jeg føler meg slik, men ser slik ut.I tilleg kan det være en følse inni en som ligger lagret i en opplevelse som man ikke selv husker, og som man ikke skjønner.Det kan føre til at man ikke vil snakke om det, eller tror ingen forstår, de er jo bare sint på meg fordi jeg gjør slik eller slik.Man kan føle et sinne ovefor bio. forledre over at de forlot meg. Kansje skjønner man ikke hvem man er sint på, men det går utover noen.

I tillegg vet den adopteret at mamma og pappa ikke har opplevd å være forlatt eller ha to sett foreldre ( ja der er noen unntak, me de fleset som adoptere har ikke denne erf.)

Det skaper jo en avstand i erfaringsgrunnlaget mellom foreldre og barn. Men det betyr ikke at man ikke kan sette seg inn i det. Det er jo det som gjelder å få formidlet da, kansje før barnet kommer i en evnt. krise. Og da tror jeg det er fint om de kan snakke med andre adopterte.

Det er viktig å tenke over dette. DEn viktigste bearbeidelsen skjer jo når vi får luftet vårt problem/tanke og får erkjennelse av det, uten å bebreides( noe også JJ sa). Ja, jeg er trist for at, ja jeg har en sorg over at...Det er greit, og dt er forklaringen på at jeg reagere slik eller slik. Jeg er elsket likevel...Man ufarligjør problemet litt.

Men så kan ikke alle sette ord på det, men trenger hjelp til å forstå det.Og da er det jo viktig at vi forstår det.

Samtidig tror jeg at mange kan oppleve slike ensomheter med andre bakgrunner, og i ulike faser i livet. Man skiller seg ut på en måte,man har en opplevelse av at ingen forstår akkurat meg.

Jeg tror det viktigste man kan gjøre er å snakke om det, løsne på følelsene. Det er ikke alltid så lett i tenårene og det er også anhengig av personlighetstype.

Og jeg tror typen vi er også påvirker hvor dramatisk dette blir, hvor stort problem/ eller om det blir noe som helst problem har mye med typen vi er.

For som en venninde sa når hun spurte to av barna om de tenkte på sine første forelde noenb gang. Den ene sa: ja hver dag, den andre sa:Nei, det pleier jeg ikke.

Vi er forskjellige

Det var noen rotete tanker fra meg.

Det finnes en bok som heter " smerte" som snakker litt om dette, skrevet av Arne Johan Vetlesen,

Hilsen

[Gjest Mamma til begge deler]

Hei der! Flott innlegg fra en reflektert person. Vi trenger flere av denne typen her på Dol. Dette ga meg virkelig noe. Kanskje fordi vi har sett og ser at vi har større utfordringer enn andre foreldre. Vårt barn er nå 8 år, men vi har sett det hele veien. Andre foreldre ser ikke det så godt, og det er jo ikke så rart. Barnet er stort sett sosialt, omgjengelig, blid osv. De ser ikke våre utfordringer som spiller seg i vår "hverdag" når andre ikke er tilstede. De ser ikke hvordan vårt barn takler skuffelsen (les: ikke takler skuffelsen og retter agressjonen mot oss foreldre) at en venneavtale barna hadde da de gikk fra skolen ikke blir noe av fordi det likevel ikke passet for den andre vennen. De ser ikke hvordan vårt barn sliter hjemme (og også her retter frustrasjon/agressjon mot oss foreldre) når skoledagen innordnes i stadig nye rutiner/former. Venner/bekjente forstår ikke når vårt barn tar til tårene - løper raskt hjem igjen - når det ringer på hos naboen for å spørre om det passer å komme på besøk, og får beskjed om at det ikke passer. De voksne og selvfølgelig også barna står da litt "forfjamset" tilbake, og deres barn blir kanskje også lei seg. Noen naboer løper etter for å trøste (og det er jo ikke så rart), men å få de til å forstå hvorfor barnet gråter/løper er ikke alltid ønskelig eller lett å forklare. Nærmere familie/venner forklarer vi litt om bakgrunnen "vi tror" er reaksjonsmønstre, men for de andre gjør vi ikke det. Likevel hender det jo stadig likevel at familie som vi har avtalt skal komme ikke kommer, og da blir barnet vært veldig skuffet og tilliten til disse svekkes betydelig. Det som er værre er at tilliten til andre og svekkes betydelig.

Jo vi har våre utfordringer som ikke alltid er roserødt.

Men, jeg må jo legge til at vi har verdens nydeligste barn, verdens gladeste barn (aldri sur, men kan være tverr), temperament så det holder, kjærlig og omtenksom overfor andre. Vi har tross alt vært heldige, men jeg må jo bare innrømme at det i perioder er utfordrende og krevende hverdager. Spesielt er høstene det når nytt skoleår starter. Da roer det seg liksom ikke før like oppunder jul, og det kan være heftig for familielivet.

Som å lese om mitt eldste barn - som er hjemmelaget... Yngstemann er adoptert og en helt annen og enklere type.

Og akkurat derfor tror jeg det er veldig "farlig" å skylde alle utfordringer på det faktum at man er adoptert.

;-)

[trk1365380645]

Jeg svarer på akkurat det spm. ut ifra mine tanker. Er ikke spesialist på området:)

JJ definere jo den eksistensielle ensomheten som noe som kommer i erkjennelsen av at vi er unike individ.

Så eksist. ensomhet tror jeg ka opptre hos alle,uansett bakgrunn. Og det ser ut til at de fleste av oss opplever det i ulik grad i tenårene hvor vi skal finne oss selv.

JJ snakker også om at intrer hos ungdom generelt, men at hos adopterte kan den intreffe før.

Og for en del adopterte kan man høre at denne letingen etter seg selv er tøffere enn for andre. Her er også variasj. selvsagt.

Dermed kan den ensomhetsføleslen kanskje arte seg sterkere for adopterte, fordi du får en tilleggsfaktor med flere løse svar. Hvofor er jeg forlatt, er jeg akseptert som den jeg er, er jeg det, eller det, eller litt begge deler. Kan noen egentlig forstå hvordan det er å ikke kunne finne sine biol. foreldre , eller å være forlatt. Eller ikke ønsket kan det hende noen tenker. Disse spm. har jo ikke en ungdom som er voskt opp i sin biolog. familie. Det å vite hvor man komme fra, hvorfor er jeg/gjør jeg slik, var min bio mor/far slik, eller er det bare meg, individet meg/det unike ved meg.

Jeg føler meg slik, men ser slik ut.I tilleg kan det være en følse inni en som ligger lagret i en opplevelse som man ikke selv husker, og som man ikke skjønner.Det kan føre til at man ikke vil snakke om det, eller tror ingen forstår, de er jo bare sint på meg fordi jeg gjør slik eller slik.Man kan føle et sinne ovefor bio. forledre over at de forlot meg. Kansje skjønner man ikke hvem man er sint på, men det går utover noen.

I tillegg vet den adopteret at mamma og pappa ikke har opplevd å være forlatt eller ha to sett foreldre ( ja der er noen unntak, me de fleset som adoptere har ikke denne erf.)

Det skaper jo en avstand i erfaringsgrunnlaget mellom foreldre og barn. Men det betyr ikke at man ikke kan sette seg inn i det. Det er jo det som gjelder å få formidlet da, kansje før barnet kommer i en evnt. krise. Og da tror jeg det er fint om de kan snakke med andre adopterte.

Det er viktig å tenke over dette. DEn viktigste bearbeidelsen skjer jo når vi får luftet vårt problem/tanke og får erkjennelse av det, uten å bebreides( noe også JJ sa). Ja, jeg er trist for at, ja jeg har en sorg over at...Det er greit, og dt er forklaringen på at jeg reagere slik eller slik. Jeg er elsket likevel...Man ufarligjør problemet litt.

Men så kan ikke alle sette ord på det, men trenger hjelp til å forstå det.Og da er det jo viktig at vi forstår det.

Samtidig tror jeg at mange kan oppleve slike ensomheter med andre bakgrunner, og i ulike faser i livet. Man skiller seg ut på en måte,man har en opplevelse av at ingen forstår akkurat meg.

Jeg tror det viktigste man kan gjøre er å snakke om det, løsne på følelsene. Det er ikke alltid så lett i tenårene og det er også anhengig av personlighetstype.

Og jeg tror typen vi er også påvirker hvor dramatisk dette blir, hvor stort problem/ eller om det blir noe som helst problem har mye med typen vi er.

For som en venninde sa når hun spurte to av barna om de tenkte på sine første forelde noenb gang. Den ene sa: ja hver dag, den andre sa:Nei, det pleier jeg ikke.

Vi er forskjellige

Det var noen rotete tanker fra meg.

Det finnes en bok som heter " smerte" som snakker litt om dette, skrevet av Arne Johan Vetlesen,

Hilsen

Hei igjen Tubby!

Takk for godt og utfyllende svar, jeg får stadig ting litt mer på plass. For meg virker det du skriver veldig sannsynlig og jeg tror ikke minst det du skriver om det å snakke om og få anerkjennelse for den type følelser er viktig- og det om at det ikke alltid er gjenkjenbare følelser som man kan sette ord på.

Nå flyter det masse rundt i hodet på meg, og jeg får ikke skrevet noe mer før jeg har fått ordnet litt mer oppi der...

Takk igjen!

Hjertelig hilsen trk

[Gjest girasol]

Hei Tubby!

Jeg syns du skriver masse bra, selv er jeg midt i en prosess med å tenke på dette en gang til, og derfor lurte jeg litt på en ting: Kan andre enn adopterte oppleve eksistensiell ensomhet? Er det noe mange har i perioder? Jeg tenker bl.a på at jeg tror mange tenåringer har en sånn følelse, enten de har stor familie og vennekrets eller ei, og så lurer jeg på om du har noen formening om det er en forskjell på deres følelse og den typen ensomhetsfølelse adopterte kan ha?

Dette er en veldig spennende diskusjon, og jeg er veldig glad for at dere erfarne deler erfaringer- og så håper jeg at det fungerer positivt for vår del...

Hjertelig hilsen trk

Hei på dere. Kjente bare at jeg hadde lyst til å si noen ord som et lite svar på det trk spør om, om andre enn adopterte kan kjenne på eksistensiell ensomhet.

Ja, det tror jeg...

Tror eksistensiell identitet henger sammen med mange faktorer. Ikke bare at man skal identifisere seg med familiemedlemmer etc.men også på at man skal identifesere seg med de man omgåes generellt. Mennesker med utenlandsk opprinnelse, eller folk som av ulike grunner er oppvokst i et annet land enn de man omgåes, tror jeg lett kan føle eksistensiell ensomhet ved at man føler seg annerledes enn de rundt en.

Sjøl har jeg svevd mellom to land i hele oppveksten, og særlig i ungdomsårene, der identifisering med venner og grupper er så utrolig viktig, kjente jeg meg ofte misforstått, annerledes og ja, jeg hadde eksistensielle følelsesmessige problemer. Dette hanskes lettere med med årene.

Jeg tror det blir veldig feil å knytte eksistensiell ensomhet utelukkende opp mot aospjon og fravær av- og bytte av- omsorgspersoner. Et menneske er mye mer komplekst enn som så, det er som snø sa i et innlegg her, at det er summen av opplevelser knyttet opp mot persolighet som avgjør graden av påvirkning fra denne eksistensielle ensomheten.

Tror jeg

M.v.h.

[trk1365380645]

Hei på dere. Kjente bare at jeg hadde lyst til å si noen ord som et lite svar på det trk spør om, om andre enn adopterte kan kjenne på eksistensiell ensomhet.

Ja, det tror jeg...

Tror eksistensiell identitet henger sammen med mange faktorer. Ikke bare at man skal identifisere seg med familiemedlemmer etc.men også på at man skal identifesere seg med de man omgåes generellt. Mennesker med utenlandsk opprinnelse, eller folk som av ulike grunner er oppvokst i et annet land enn de man omgåes, tror jeg lett kan føle eksistensiell ensomhet ved at man føler seg annerledes enn de rundt en.

Sjøl har jeg svevd mellom to land i hele oppveksten, og særlig i ungdomsårene, der identifisering med venner og grupper er så utrolig viktig, kjente jeg meg ofte misforstått, annerledes og ja, jeg hadde eksistensielle følelsesmessige problemer. Dette hanskes lettere med med årene.

Jeg tror det blir veldig feil å knytte eksistensiell ensomhet utelukkende opp mot aospjon og fravær av- og bytte av- omsorgspersoner. Et menneske er mye mer komplekst enn som så, det er som snø sa i et innlegg her, at det er summen av opplevelser knyttet opp mot persolighet som avgjør graden av påvirkning fra denne eksistensielle ensomheten.

Tror jeg

M.v.h.

Takk for at du deler dine erfaringer, girasol. Jeg tror jeg begynner å få grepet om eksistensiell ensomhet og det er en følelse som passer i deler av mitt liv også.

Vet du forresten om det er mulig at JJ vet mer enn det som kommer frem av brevet som står på trykk? Jeg ville jo tro at brevene fra folk som ønsker hjelp ofte er veldig lange og at de ofte inneholder detaljer som gjør personene veldig gjenkjennbare, og at de derfor blir forkortet og anonymisert?! Kan det ikke hende at JJ hadde et bedre grunnlag å analysere ut fra enn vi? I de aller fleste tilfeller tror ikke jeg heller man skal bruke adopsjon/omsorgsbrudd e.l. for å forklare atferd, men jeg tror det er viktig å være åpen for det også.

Mvh trk

[Gjest girasol]

Takk for at du deler dine erfaringer, girasol. Jeg tror jeg begynner å få grepet om eksistensiell ensomhet og det er en følelse som passer i deler av mitt liv også.

Vet du forresten om det er mulig at JJ vet mer enn det som kommer frem av brevet som står på trykk? Jeg ville jo tro at brevene fra folk som ønsker hjelp ofte er veldig lange og at de ofte inneholder detaljer som gjør personene veldig gjenkjennbare, og at de derfor blir forkortet og anonymisert?! Kan det ikke hende at JJ hadde et bedre grunnlag å analysere ut fra enn vi? I de aller fleste tilfeller tror ikke jeg heller man skal bruke adopsjon/omsorgsbrudd e.l. for å forklare atferd, men jeg tror det er viktig å være åpen for det også.

Mvh trk

Hei gigjen. Nei, desverre kjenner jeg ikke JJ spesiellt godt Så om det innlegget vi leser kun er et avsnitt av noe lenger, vet jeg desverre ikke.

Er forsåvidt enig med deg i at vi må være klar over at adopsjonsforhold KAN være grunner til følelsen av eksistensiell ensomhet, klart det kan! Men det er ikke nødvendigvis sånn...

M.v.h.