Et paradigmeskifte i norsk psykiatri NHD

[signy]

Hvordan møter vårt psykiatriske helsevesen en person som lider under en grunnleggende eksistensiell krise? En person som har gått lengre tid arbeidsledig er gjerne preget psykisk, og må finne en ny plattform for sitt liv. Noen kan bli så deprimerte at de leker med tanker om selvmord uten å gjennomføre planene i praksis. Folk kan bli så desperate at de tryer overfor helsevesenet bare for å få hjelp, og å bryte ut av en ørkesløs sosial situasjon. Disse personenes atferd kan ligne sinnsforvirrede personers atferd. Psykiatrien er spesialister på psykogene trekk hos en person, men mangler totalt i visse sammenhenger forståelsen for sosiale og eksistensielle problemer. Victor Frankl, en jødisk psykiater beskrev i klartekst eksistensiell livsproblematikk. Hvis en person ikke finner mening utenfor seg selv som f.eks. en jobb som gir mening, kastes han ut i et eksistensielt vakum. Hvis du er til for andre og ser det *blomstrer* omkring deg, blir du fornøyd med livet. Hvis du ikke spør: Hva kan jeg vente av livet? men: Hva kan livet vente av meg? vil du oppdage et vell av muligheter. Denne problematikken virker totalt ukjent for psykiatrien som for det meste måler og fokuserer på patogene trekk hos brukeren, og glemmer resursene. Derfor må det et paradigmeskifte inn i det psykiske helsevern. En eksistensiell alvorlig krise krever aktiv kriseterapi ved at noen fokuserer på individets sterke sider på bekostning av de svake. Hva med å slippe utradisjonelle yrkesgrupper inn i dt psykiske helsevern for å bedre kvaliteten på tilbudet? for eks. filosofene og pedagogene og lederevner fra det private næringsliv som kan stimulere til arbeidstiltak. Disse er yrkesgrupper som er vandt til å scanne de positive sider ved en bruker. Et paradigmeskifte må komme nå!!!!!

[Gjest Magna]

Det var ingen dumme tanker -signy. Jeg tenker at innenfor helse-og sosialsekroren burde det vært flere menn. Halvparten av de som i dag er ingeniører kunne ha vært innenfor omsorgsyrkene og vie versa. Da kunne vi fått fifty fifty med kvinner og menn i de respektive yrkene. Det vi ser i dag, med overskudd av kvinner i omsorgsyrkene er kun negativt. Likeledes som et overskudd av menn i tradisjonelle manneyrker er negativt. Dette her kan prege yrkene totalt, og arbeidslivet og arbeidsmiljøet i negativ retning for resultatet av arbeidet. Jeg tror på en fordeling av kjønnene på halvparten av hvert er det beste også i lønnssammenheng. Ingen dum ide`du tar opp. Du tenker mer markedsorientert...

[Gjest Nils Havard Dahl]

Skal ikke kommentere på så mye av det du sier, men litt vil jeg si.

Tankene dine om hva som er viktig støtter jeg fullt ut. Det er viktig å se på en persons resssurser. Det er viktig å se mennesket også i en sosial sammenheng, og vi må også diskutere eksistensielle spørsmål pasienten strir med.

Jeg tror, tydeligvis i motsetning til deg, at dette faktisk skjer i stor grad i norsk psykiatri i dag. Jeg tror derfor du prøver å sprenge åpne dører.

PS

Forsøket med pedagoger i psykiatrien finnes allerede i fullt mon i barne- og ungdomspsykiatrien.

Jeg synes ikke det er særlig vellykket - tvert imot :-)

DS

[Gjest Maggie55]

Men det er også et paradoks at fastlegen veldig sjelden var på møter i forbindelse med oppfølging ved helt eller delvis sykemelding som det var i regelverket inntil nylig endring Det skulle være møter mellom pasient Nav og arbeidsgiver og fastlege med tanke på mulige tiltak for tilbakeføring i jobb Man tenkte på å bedre dialog og tiltak som doforhøyer eller snakke ut

Tror ikke jeg så et møte fant sted i mine tretti år i statlige virksomheter

Vet ikke hvorfor men ordninger ble lansert men bare ikke fulgt opp

Å gå til verneombud eller fagforening tror jeg mange følte ikke nyttet overhodet

Nå er reglene og praktisering enda bare vanskeligere tror jeg