Probl. rundt samvær med far

[Gjest (Anonymous)]

Hei Vennersland og andre.

Jeg er en sep. godt voksen jente, og mitt barn som etter avtale skal være hos far annen hver helg, har motsatt seg å skulle dit to ganger nå, og nå i påsken hadde barnet pakket og sto reiseklar en dag før tiden. Skulle hjem til mor. Jeg tør ikke gå inn å "ordne opp", ved. å komme med forslag på hva de skal gjøre sammen osv, men lar han få en sjanse til å selv ordne opp. Jeg fikk og sagt det til han via tlf, men han sa barnet ville hjem. Jeg har en familierådgiver jeg kan spørre om hvordan innordne seg osv, men vil ha flest mulige vinklinger. Hvis jeg lar barnet komme hjem, blir det ikke da barnet som tar over kontrollen og selv setter grenser? Hva møter meg neste gang barnet skal til far? Hva skal jeg si til barnet?. Hjertet mitt blør og jeg hadde hentet barnet tvert om det ikke var for at jeg klarer å bruke et annet organ også, nemlig huet. Sikkert noen som gjetter hvem som (selv i alle fall føler..)har fyllt opp alle tomrom i denne familien og vært iniativtakeren for barnets fritid.. Hjelp.. må ha svar fort!

[Atene]

Det er mulig jeg feiltolker nå, men det virker som problemet ditt er at far ikke finner på morsomme fritidsaktiviteter med barnet ?

Min mening er at det er mye bedre enn en far som sleper ungen fra Tusenfryd til lekebutikker til McDonalds annenhver helg.

Hvis grunnen til at barnet vil hjem er at det er kjedelig hos far, bør du ihvertfall ikke etterkomme ønsket. Det er jo faren sin barnet skal være sammen med, ikke en kunstig lekeonkel.

Men et besøk på familievernkontoret er sikkert ikke så dumt, så dere kan få råd om hvordan dere skal takle dette - sammen.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er ganske vanlig at barn av en eller annen grunn, som de ofte ikke klarer å si, ikke vil til en av sine foreldre, som avtalt. Det behøver ikke være så ille, som du kanskje tror det er?

Det er viktig at ikke barnet skal ta støyten og styringen over samværet. Det må dere to voksne gjøre.

Jeg vil råde deg til straks å kontakte faren, gjerne pr. brev hvis du synes dere snakker dårlig sammen.

Finn et tidspunkt for å møtes og snakke om barnet og samværet.

På familiekontoret er dette dalige tema. Bruk gjerne en rådgiver for hjelp.

[Gjest (Anonymous)]

Hei!

Det er ganske vanlig at barn av en eller annen grunn, som de ofte ikke klarer å si, ikke vil til en av sine foreldre, som avtalt. Det behøver ikke være så ille, som du kanskje tror det er?

Det er viktig at ikke barnet skal ta støyten og styringen over samværet. Det må dere to voksne gjøre.

Jeg vil råde deg til straks å kontakte faren, gjerne pr. brev hvis du synes dere snakker dårlig sammen.

Finn et tidspunkt for å møtes og snakke om barnet og samværet.

På familiekontoret er dette dalige tema. Bruk gjerne en rådgiver for hjelp.

Hei igjen!

Takker deg og de andre så mye for respons. Tror jeg ser litt hvordan vi skal takle det nå. Faren og jeg har god kontakt og snakker lett om problem som ev. oppstår. Og vi tar saken med til vår felles rådgiver, det er også klart. Jeg ser ikke for meg en konkret årsak til at barnet vil hjem den ene gangen , og ikke ville dit gangen før. Men det gikk jo likevel. Det jeg er bekymret for, er at han ikke tar iniativ til å se om det er andre barn å leke med, og at de lett blir sittende foran play station o.l. Tror ikke jeg ønsker han tar med barnet på hverken mc Donalds eller har lista klar for hver gang barnet er der. Men ønsker meg så enkle ting som å gå en tur sammen ute, se på fuglelivet, grøfte litt i våde vårdager, se en bekk sildre. Samværet som inkluderer litt prat de to mellom, er jeg opptatt av, og jeg vet at slik er vi to foreldre ulike. Jeg er den pratsomme nære mot barnet, mens han ikke har dette i blodet fra egen barndomstid. Syntes jeg bare ville brodere litt mer på min story/problemstilling. Det ble til at barnet ble hos far, og vi ble enig i tlf at vi skulle bestemme dette inntil vi fikk råd ev. om at det burde vi ikke gjort, men kanskje inngått kompromiss??!. Håper uansett det beste for barnet begge to av oss, for har barnet det best mulig, har vi det likeså. men kjærligheten til et barn skal jo være betingelsesløs, så det er ikke lett å være streng for t uten at det føles som mer enn strengt.

Man blir litt redd og skjelven når noe sånt hender.

[Gjest Gullet]

Hei,

tenkte jeg skulle svare på innlegget ditt.

Jeg er selv skilsmissebarn, *s*, og kjenner meg selv igjen fra da jeg var liten og ikke ville til "pappa".

Det var aldri av kjedsomhet, men fordi jeg følte lojalitet til både mor og far. Det byttet ofte på hvem jeg ikke ville være hos.

Det er vanskelig å være liten, og ikke skjønne hvorfor mor og far ikke bor sammen. Kan det være min skyld??? Spør barnet kasnkje seg selv.

Ikke la barnet ta kontroll over hvor det vil være selv. jeg husker fremdeles at det vanskligste var å bestemme hvem man skulle feire jul/påske sammen med, så det endte opp med at jeg valgte å være hos den som jeg trodde ville bli mest lei seg... Man tar på seg mye ansvar når foreldrene skilles. Barn har utrolig mye samvittighet og senere skyldsfølelse. Derfor er det viktig at dere fortsetter slik dere gjør nå. Kommuniser godt med barnefaren, sørg for at barnet forstår hvorfor mor og far ikke bor sammen lenger, men at mor og far er venner. Ikke plasser barnet i "midten".

Ut i fra det jeg leser, gjør du en god jobb som alenemor, og fortsett med det!!!

Ble kanskj eikke svar på det du spurte om, men det er bare noen tanker jeg har.

Lykke til!