Livredd!

[Gjest livredd og litt stolt]

Hei dere!

Jeg er gravid. 6 uker på vei, har fått bilde av doktoren og allt.

Tiltross for at det meste ligger tilrette for å bli mamma og pappa er vi helt satt ut av denne hvite prikken med en pose på...

Vi er henholdsvis 25 (jeg) og 28 år, samboere som er sikre på hverandre. Vi er enige om at vi vil ha barn en dag og også med hverandre... men.... vi har heeelt noia.

Jeg har lest litt her inne de siste dagene og for meg så ser det ut som alle har så peiling... Akkurat som om man har en flerårig utdannelse på emnet og forkortelser osv... Selv føler jeg meg kastet inn i noe helt surrealistisk og kjemperart!

Vi vil kanskje beholde.... mer enn det motsatte, vi er stolte og til tider kan vi glede oss litt sammen over hva vi har pågang... men alikevel blir vi helt slått av angsten også..

er det noen andre som er så redd som meg? som oss? Som ikke føler seg som en vaske ekte gravid og har vansklighet for å forstå at nestegang man går på byen er det med en barnevakt hjemme? Eller noen som føler at de ikke helt passer inn i bildet blandt ammeputer, bh-innlegg, plast asjetter og tripptrapp stol??

Er dette vanlig?

Det hadde vert godt å høre...

[Gjest Glad for valget]

Jeg var glad når jeg oppdaget jeg var gravid. Men så kom angsten. Helt lamslått. Livet var kjent og plutselig skulle alt snus på hodet.

Jeg var et kaos av følelser. Glede og angst i en skjønn blanding. Etterhvert tok angsten over og jeg søkte abort.

Fikk time til inngrepet i uke 8. Ringte og utsatte timen til uke 10. Ringte og utsatte den til uke 11.

Ringte og avlyste timen i uke 11. Så kom uke 12 og det var ingen vei tilbake. Da kom roen over meg og jeg klarte å begynne å glede meg til å bli mor. Det var som å slå på en bryter. Plutselig ble jeg babyfokusert. Leste bøker, så videoer og snakket bare baby og fødsel.

I uke 28 klarte jeg ikke vente lenger og begynte å shoppe. Masse fint tøy og utstyr.

I dag er dette seks år siden og jeg har aldri angret ett minutt på at jeg valgte som jeg gjorde.

Det å få barn er livets høydepunkt.

[Gjest livredd og litt stolt]

Jeg var glad når jeg oppdaget jeg var gravid. Men så kom angsten. Helt lamslått. Livet var kjent og plutselig skulle alt snus på hodet.

Jeg var et kaos av følelser. Glede og angst i en skjønn blanding. Etterhvert tok angsten over og jeg søkte abort.

Fikk time til inngrepet i uke 8. Ringte og utsatte timen til uke 10. Ringte og utsatte den til uke 11.

Ringte og avlyste timen i uke 11. Så kom uke 12 og det var ingen vei tilbake. Da kom roen over meg og jeg klarte å begynne å glede meg til å bli mor. Det var som å slå på en bryter. Plutselig ble jeg babyfokusert. Leste bøker, så videoer og snakket bare baby og fødsel.

I uke 28 klarte jeg ikke vente lenger og begynte å shoppe. Masse fint tøy og utstyr.

I dag er dette seks år siden og jeg har aldri angret ett minutt på at jeg valgte som jeg gjorde.

Det å få barn er livets høydepunkt.

åå det var fint skrevet

Ble litt rørt her jeg sitter...

(dissa hormonene altså...

Vi skal til en rådgiver i dag,

jeg skal huske på hva du sa

[laban]

Det er i hvert fall ikke uvanlig. Du er ikke den første som skriver et sånt innlegg her.

Det er mange som har vært glade for at man får 7-8 måneder på seg for å venne seg til tanken. De aller fleste finner en form for ro før den tid.

Man trenger heller ikke bli helt sprø og selvutslettende selv om man får barn. Det har med personligheten å gjøre - ikke krev av deg selv at du skal sveve på en rosa sky dersom du er relativt nøktern ellers.

[Gjest Glad for valget]

åå det var fint skrevet

Ble litt rørt her jeg sitter...

(dissa hormonene altså...

Vi skal til en rådgiver i dag,

jeg skal huske på hva du sa

Jeg håper bare dere kjenner på den innerste følelsen i sjela. Hva er riktig å gjøre?

Ikke tenk praktisk. Barn har vokst opp til alle tider under mange forhold. Om man ikke har verdens beste økonomi, så er det alltids nok mat til en til. Og barn trenger ikke leker stablet til taket eller to skap med klær. De er ganske så enkle. De trenger omsorg, kjærlighet og skuffen med sleiver og øser til å leke med:)

Kjenn godt etter i sjela.

[Gjest langt "svar"]

Jeg ble gravid første gang uten egentlig å være klar. For meg var det aldri noe valg med abort, men jeg gikk vel egentlig å håpet at graviditeten skulle "gå bort" av seg selv. Den gjorde det, det ble spontanabort(SA). Jeg ble egentlig glad. Men så var det igjen masse rester etter SAen og jeg måtte på utskrapning, noe som ikke var så behagelig. Jeg ble lei meg da jeg lå på rommet etterpå med andre jenter som hadde tatt abort og var kjempeletta. Jeg var alikevel ikke klar for å bli mamma og begynte på piller igjen med en gang, men så begynte jeg og min samboer å snakke om når vi kom til å bli klare. Vi fant ut at vi aldri kom til å bli helt klare, så etter en mnd på pilla sluttet jeg igjen og neste mnd var jeg gravid igjen. Denne gangen gikk det fint og tulla er 15 mnd nå. Jeg er glad det gikk som det gjorde første gangen og at vi ble gravide igjen så fort etterpå. Så vær sikker på at du gjør det rette, hvis du bestemmer deg for abort er det ingen vei tilbake etter at du har gjort det. Men det er det jo heller ikke hvis du bestemmer deg for å ikke ta abort.

Å være redd er naturlig, både for hun som kanskje skal bli mamma og han som kanskje skal bli pappa. Snakk sammen, masse. Tror dere dere kommer til å føle dere helt klare, trygge og sikkre noen gang? Og hvis du er litt stolt også er det vel mest i deg som vil at dere skal ha barn? :-) Lykke til uansett hvilket valg dere tar, håper dere gjør det dere tenker er rett også om 5 år....

Med hilsen Linnea78

[Gjest Kitty Cat 82]

Jeg håper bare dere kjenner på den innerste følelsen i sjela. Hva er riktig å gjøre?

Ikke tenk praktisk. Barn har vokst opp til alle tider under mange forhold. Om man ikke har verdens beste økonomi, så er det alltids nok mat til en til. Og barn trenger ikke leker stablet til taket eller to skap med klær. De er ganske så enkle. De trenger omsorg, kjærlighet og skuffen med sleiver og øser til å leke med:)

Kjenn godt etter i sjela.

Å, det var fint skrevet! Jeg vil gjerne ha barn, men samboeren min er ikke helt enig. Han vil ha økonomien på plass først...

[Krepsen34]

Det er veldig voksent av deg å ta frem de ekte følelsene, selv om de er frustrerende i dette øyeblikk.

Jeg er sikker på at du kommer til å bli en kjempegod mor og din kjære en kjempegod far. Dere høres ut til å kommunisere bra og et barn vil få det godt med dere som foreldre.

Det er lurt å være litt skremt, det er lurt å forberede seg på det værste, det er lurt å ikke se på tilværelsen som rosenrød - både nå i graviditeten og tiden etter, MEN - jeg har aldri ennå hørt om noen som angrer på det barnet de har satt til verden. Det er dessverre så altfor mange som angrer på at de tok abort og ikke fikk det barnet som de i ettertid savner.

Lykke til.

[Gjest mij]

Det at du er redd betyr bare at du er en ansvarlig person! :-)

Ja, det er et stort ansvar, men det er også en vanvittig flott ting å få barn. Ingen har fasiten, men mange har erfaring, og det er mye den vi svarer hverandre med her inne ;-)

[EllaJo]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Det er bare 4 uker siden jeg selv fant ut at jeg er gravid. Er nå 10 uker på vei. Jeg var skrekkslagen da jeg fant det ut. Var redd hvordan samboeren ville reagere, synes selv det var alt for tidlig (jeg er snart 24, han snart 29). Han ble veldig overrasket, men når det første sjokket la seg så ble han veldig glad og en smule stolt også . Jeg har vært ekstremt dårlig (og er det fortsatt), delvis sykemeldt fra jobben, og føler meg bare helt elendig om dagene. At jeg er gravid, er egentlig veldig uvirkelig fortsatt. Vi har sett nurket på UL, går å ser på bildet flere ganger om dagen. Rart å tenke på at "det" er inne i meg liksom. Har aldri tenkt på abort. Jeg har alltid ønsket meg barn, men ikke ennå. Men likevel så er jeg innimellom mine mange tanker også glad. Jeg er sikker på at samboeren min kommer til å bli en fantastisk pappa. Rørende å se ham sammen med lillejenta vi er tante og onkel til. Og at det meste løser seg til slutt

[Gjest lilacs]

Hei du!

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Når jeg fant ut at jeg var gravid følte jeg at livet var over. Og vurderte sterkt abort fordi jeg ikke følte meg klar på noen som helst måte.

Nå er jeg 20 uker på vei, og det har vært mye vanskelig tanker og følelser, mye gråt og fortvilelse. Men vi kom til den erkjennelsen at dette ville vi klare.

Jeg er overbevist om at det er helt naturlig å ha litt angst for den nye tilværelsen som kommer, og føle sorg for det livet man kanskje mister, ihvertfall for en periode. For det er en stor forandring!

Jeg vil råde dere til å snakke med hverandre om hva dere tenker og er bekymret for. Bare det kan gjøre at noen bekymringer forsvinner. Ikke ta alt andre sier (eller det du leser her inne!) for god fisk. Du trenger ikke være ekspert på ammeinnlegg for å være en god mor!

Jeg har fortsatt enormt mye bekymringer for om jeg har gjort det riktige, om jeg vil lære alt som trengs, om jeg få noe som helst sosialt liv som småbarnsmor osv osv. Men så tenker jeg at ingen jeg kjenner har noensinne angret på at de fikk barn. Det er helt sikkert verdt det! :-)

Lykke til!

[Gjest trultemor26]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Da jeg ble gravid første gang kom det som et sjokk. Totalt ikke planlagt, og vi syntes det hele var helt absurd. Jeg tok 4 graviditetstester, alle like positive, men kunne ikke tro det for det, det måtte være en annen forklaring. Jeg prøvde å glemme hele greia, inntil jeghadde vært hos lege. Måtte vente 3 uker på det, og det var lange 3 uker. Det begynte å gå bittelitt opp for meg da jeg var på ultralyd i uke 8, da så jeg en liten klump med de vakreste hjerteslag og jeg var solgt. Men ofte fikk jeg angst, redsel, vantrohet, skrekk og livreddhet skyllet over meg i voldsomme bølger. Jeg hadde alltid ønsket meg barn, så jeg var glad sånn sett, men det kom så plutselig!

Så jeg skjønner veldig hva du/dere føler nå. Det går over, og dere vil begynne å glede dere masse.

Mitt råd til deg er å ikke tenke på/bekymre deg for alt på en gang nå, ikke tenk på dåp, konfirmasjon, bleieutslett, stellebord, vinterdress, barnehage etc.. nå, ta en ting av gangen, og mye går av seg selv. Les på internett, spør og grav her inne, les blader og magasiner og du vil lære mye. Kos deg med graviditeten!

Hilsen gravid med nr 2.

[Åsemor]

Jeg er nok en av dem som har "utdannelse" i graviditet, i og med at jeg har lest alt jeg har kommet over i flere år.

Men jeg kan forsikre deg om at det var svært lite av det som var faktisk NYTTIG under svangerskapet. Man kan på en måte ikke gjøre så mye annet enn å være gravid.

Det er LENGE til babyen din kommer. Du rekker å lære deg det mest elementære. Hva er bak og hva er frem på en bleie. Hva bør man ha av utstyr. Hvordan behandler man en nyfødt baby.

Du trenger ikke å vite noe som helst av det enda. Du kan bare være gravid. Hold deg unna røyk og alkohol, det er ikke så mye mer enn det du bør vite.