Utro, kan man leve videre med det uten å fortelle

[Gjest planlagtutro ?]

Høres ut til at du har bestemt deg for at forholdet til mannen din er over. Da synes jeg du bør handle deretter, og ikke rettferdiggjøre utroskapen din med situasjonen i dag.

Det er ingenting som rettferdigjør utroskapen, men vil det være bedre for han å få vite det og så går jeg ?

Jeg vet ikke. Jeg er fryktelig lei meg, virkelig. Samtidig føler jeg at jeg har prøvd ganske mye for å få vårt forhold til å fungere og ikke fått noe tilbake. Egentlig så skjønner jeg ikke hvorfor han fortsatt er i forholdet vårt heller.

Kanskje jeg måtte gjøre det da, for å da bryte for min egen del, fordi det ikke er aktuelt for meg å leve et forhold basert på løgn.

Det er da ikke det jeg drømmer om, virkelig. Jeg drømte om å gifte meg med min samboer jeg, men den illusjonen er borte for lengst...

[Gjest vært i samme situasjon]

Jeg har aldri sagt at jeg gjør mannen min en tjeneste!

Det det er snakk om her, er å begrense skaden som har skjedd, slik at mitt feilgrep ikke skal få større konsekvenser enn helt nødvendig!

Sjansen for at han skal få vite det, er forsvinnende liten. Så jeg er ikke redd for at dette plutselig skal komme frem.

Det er ikke slik at ALLE vet det unntatt ham, slik at han blir gjort til latter. (dine ord)

Dessuten var dette en engangs-hendelse med en mann jeg ikke har noen som helst kontakt med idag. 2 1/2 år etter.

Og faktisk, hvis min mann skulle ha gjort noe tilsvarende, så hadde jeg nok foretrukket å ikke vite noe.

Og bare for å ha det sagt: Ja jeg angrer. Ja, jeg føler meg som et dårlig menneske, Ja, jeg lærte noe av det og Nei, jeg gjør det nok ikke igjen..

Jeg tenker akkurat på samme måte som deg. Det er jeg som har gjort et feiltrinn, så jeg må svi for det jeg har gjort, selv om det kunne være fristende å lette hjertet sitt.

[Gjest larkollen]

Jeg har aldri sagt at jeg gjør mannen min en tjeneste!

Det det er snakk om her, er å begrense skaden som har skjedd, slik at mitt feilgrep ikke skal få større konsekvenser enn helt nødvendig!

Sjansen for at han skal få vite det, er forsvinnende liten. Så jeg er ikke redd for at dette plutselig skal komme frem.

Det er ikke slik at ALLE vet det unntatt ham, slik at han blir gjort til latter. (dine ord)

Dessuten var dette en engangs-hendelse med en mann jeg ikke har noen som helst kontakt med idag. 2 1/2 år etter.

Og faktisk, hvis min mann skulle ha gjort noe tilsvarende, så hadde jeg nok foretrukket å ikke vite noe.

Og bare for å ha det sagt: Ja jeg angrer. Ja, jeg føler meg som et dårlig menneske, Ja, jeg lærte noe av det og Nei, jeg gjør det nok ikke igjen..

Du er redd for konsekvensene ja. Den ENESTE grunnen til at du ikke sier noe er ikke for at ikke han skal få vondt men for at ikke DU skal få det ved å ta anvsar for det ta konsekvensene, og risikere at han går. Noe han har rett til å få velge selv.

Du er en feiging, og stakars mannen din som ikke vet at du er det engang.

[Gjest Elextra]

Det er ingenting som rettferdigjør utroskapen, men vil det være bedre for han å få vite det og så går jeg ?

Jeg vet ikke. Jeg er fryktelig lei meg, virkelig. Samtidig føler jeg at jeg har prøvd ganske mye for å få vårt forhold til å fungere og ikke fått noe tilbake. Egentlig så skjønner jeg ikke hvorfor han fortsatt er i forholdet vårt heller.

Kanskje jeg måtte gjøre det da, for å da bryte for min egen del, fordi det ikke er aktuelt for meg å leve et forhold basert på løgn.

Det er da ikke det jeg drømmer om, virkelig. Jeg drømte om å gifte meg med min samboer jeg, men den illusjonen er borte for lengst...

"Det er ingenting som rettferdigjør utroskapen, men vil det være bedre for han å få vite det og så går jeg" --> Dette skjønte jeg ikke.

Enten blir du, og da bør du ikke fortelle noe om det, eller du går, da er det vel likegyldig om du forteller det eller ikke. Tror ikke ting blir noe bedre av å fortelle det, akkurat.

Synes uansett ikke du bør forlate mannen/samboeren din for han andre, se de to forholdene helt atskilt.

[mumitrollet]

Ja, du kan leve med det. Men vær forberedt på at det kan bli vanskeligere enn du tror.

Selvom mannen din aldri får vite dette, betyr det ikke at du slipper lett unna.

Du må være forberedt på at anger og dårlig samvittighet kan komme senere, og det er også en vond tanke å vite at forholdet du lever i er basert på en løgn.

Dette er hardere å takle enn jeg trodde. Men jeg ser på det som prisen jeg må batale for det jeg gjorde.

Jeg unner ikke mannen min smerten og konsekvensene det kan få hvis han får vite dette, bare for å lette min egen samvittighet.

Jeg er av en annen mening enn "larkollen". Jeg ville ha foretrukket å ikke vite, så fremt det var snakk om ett eneste ubetydelig tilfelle. Hvilken rett har du til å ødelegge din manns liv, bare fordi du vil lette din egen samvittighet?

[Gjest I dine sko]

Du er redd for konsekvensene ja. Den ENESTE grunnen til at du ikke sier noe er ikke for at ikke han skal få vondt men for at ikke DU skal få det ved å ta anvsar for det ta konsekvensene, og risikere at han går. Noe han har rett til å få velge selv.

Du er en feiging, og stakars mannen din som ikke vet at du er det engang.

Jada jada..

Det er tydelig at enkelte griper sjansen begjærlig, hvis noen stiller seg lagelig til for hogg...

Tør jeg forresten minne deg på at jeg skrev innlegget for å svare "planlagtutro" på hennes spørsmål?

Ikke for å rettferdiggjøre mine handlinger ovenfor hverken deg, eller noen andre.

Jeg svarte utifra min egen erfaring, nettopp det hun spurte etter.

I din ideelle verden, så er det sikkert en standard oppskrift på hva som er rett og hva som er galt. Og alt innunder dette er enten eller.

Men dessverre så er ikke RL så ukomplisert. Og det er adskillige flere faktorer man må ta med i helhetsbildet for å kunne vurdere hva som er det mest riktige å gjøre.

Og vet du hva!

Når det gjelder omstendigetene i mitt eget liv, så tror jeg faktisk jeg vurderer disse bedre enn deg!.

[Gjest nå gir jeg meg]

Jada jada..

Det er tydelig at enkelte griper sjansen begjærlig, hvis noen stiller seg lagelig til for hogg...

Tør jeg forresten minne deg på at jeg skrev innlegget for å svare "planlagtutro" på hennes spørsmål?

Ikke for å rettferdiggjøre mine handlinger ovenfor hverken deg, eller noen andre.

Jeg svarte utifra min egen erfaring, nettopp det hun spurte etter.

I din ideelle verden, så er det sikkert en standard oppskrift på hva som er rett og hva som er galt. Og alt innunder dette er enten eller.

Men dessverre så er ikke RL så ukomplisert. Og det er adskillige flere faktorer man må ta med i helhetsbildet for å kunne vurdere hva som er det mest riktige å gjøre.

Og vet du hva!

Når det gjelder omstendigetene i mitt eget liv, så tror jeg faktisk jeg vurderer disse bedre enn deg!.

Ja, noen er så feige som deg, og bryr seg ikke en døyt om at de svikter sine "kjære". Det utroligste er at du forsvarer deg selv, viser jo virkelig anger...

[Babette]

Jeg angrer ikke fordi jeg føler at min mann ikke har gitt meg noe på lenge og at jeg virkelig har prøvd å gi han hint etc om at nå trengte jeg mer oppmerksomhet etc. Jeg er den praktiske maskinen hjemme, som fikser, ordner etc etc og han er mye borte, og er han hjemme sitter han foran pc'n og jobber...

Føler vel at forholdet vårt er over, det er bare vanskelig å gå...

Dessuten har jeg drømt om denne andre mannen fra tid til annen i over ti år, og når muligheten var der, ville jeg ikke nekte meg selv å oppleve det om det så ble med denne ene gangen. Vi lever bare en gang. Hvem bryr seg egentlig når vi er døde ?

Jeg savner, flørt, oppmerksomhet, nærhet, interesse for meg som person....

Ikke bare være en som er der og ordner pluss at vi har dette barnet sammen da....

I forrige uke hørte jeg på et program om utroskap i radio, og på spørsmål fra programlederne om det noen sinne kunne komme noe godt ut av utroskap, svarte "eksperten" at i tilfeller der den ene ikke blir "sett" av partneren, kan det komme noe godt ut av det smellet som utløses

Men da forutsatte han at den som var utro fortalte det, slik at dette førte til et skikkelig oppgjør.

[Gjest I dine sko]

Ja, noen er så feige som deg, og bryr seg ikke en døyt om at de svikter sine "kjære". Det utroligste er at du forsvarer deg selv, viser jo virkelig anger...

Leser du dårlig eller???

Jeg forsvarer IKKE at jeg var utro! Men jeg forsvarer

ÅRSAKEN til at jeg ikke vil fortelle det til min mann!

Hvordan skal DU vite hva som er den beste avgjørelsen i en slik situasjon?

Er det opplest og vedtatt noe sted at det ALLTID er det riktige å løpe avsted til parteren for å fortelle det (ikke være feig) hvis man har vært utro??

Uansett hva konsekvensene blir for parteren eller evt. barn??

Hvis du leser nedover her, er det flere som faktisk ville foretrukket å IKKE vite noe hvis partneren hadde gjort en slik (engangs)tabbe.

Og jeg tror nok at alle som tier om utroskap har gjort en

grundig overveielse i forkant av hvordan alternativet kunne ha blitt.

Der det er barn inne i bildet, så er det heller ikke så enkelt som at det kun dreier seg om rettighetene til en selv, og partneren.

Og av de som faktisk forteller om utroskap, så er det nok sjelden at hovedmotivet er å gi partneren et fair valg!

De fleste gjør det for å lette sin egen samvittighet, eller fordi de er redde for at partneren skal få vite det av andre, eller som et siste skritt ut av et dårlig forhold..

[Gjest Mange velger som deg]

Leser du dårlig eller???

Jeg forsvarer IKKE at jeg var utro! Men jeg forsvarer

ÅRSAKEN til at jeg ikke vil fortelle det til min mann!

Hvordan skal DU vite hva som er den beste avgjørelsen i en slik situasjon?

Er det opplest og vedtatt noe sted at det ALLTID er det riktige å løpe avsted til parteren for å fortelle det (ikke være feig) hvis man har vært utro??

Uansett hva konsekvensene blir for parteren eller evt. barn??

Hvis du leser nedover her, er det flere som faktisk ville foretrukket å IKKE vite noe hvis partneren hadde gjort en slik (engangs)tabbe.

Og jeg tror nok at alle som tier om utroskap har gjort en

grundig overveielse i forkant av hvordan alternativet kunne ha blitt.

Der det er barn inne i bildet, så er det heller ikke så enkelt som at det kun dreier seg om rettighetene til en selv, og partneren.

Og av de som faktisk forteller om utroskap, så er det nok sjelden at hovedmotivet er å gi partneren et fair valg!

De fleste gjør det for å lette sin egen samvittighet, eller fordi de er redde for at partneren skal få vite det av andre, eller som et siste skritt ut av et dårlig forhold..

Enig i at det er riktig å tie i noen tilfeller.

Hvis det er av kjærlighet.Og man virkelig angrer, og ikke vil ødelegge for partner og barn.

[Gjest larkollen]

Leser du dårlig eller???

Jeg forsvarer IKKE at jeg var utro! Men jeg forsvarer

ÅRSAKEN til at jeg ikke vil fortelle det til min mann!

Hvordan skal DU vite hva som er den beste avgjørelsen i en slik situasjon?

Er det opplest og vedtatt noe sted at det ALLTID er det riktige å løpe avsted til parteren for å fortelle det (ikke være feig) hvis man har vært utro??

Uansett hva konsekvensene blir for parteren eller evt. barn??

Hvis du leser nedover her, er det flere som faktisk ville foretrukket å IKKE vite noe hvis partneren hadde gjort en slik (engangs)tabbe.

Og jeg tror nok at alle som tier om utroskap har gjort en

grundig overveielse i forkant av hvordan alternativet kunne ha blitt.

Der det er barn inne i bildet, så er det heller ikke så enkelt som at det kun dreier seg om rettighetene til en selv, og partneren.

Og av de som faktisk forteller om utroskap, så er det nok sjelden at hovedmotivet er å gi partneren et fair valg!

De fleste gjør det for å lette sin egen samvittighet, eller fordi de er redde for at partneren skal få vite det av andre, eller som et siste skritt ut av et dårlig forhold..

Det er det dummeste jeg hører at folk sier at de har vært utro til partner for å lette egen samvittighet. Selvsagt ikke, det er vanskelig å si det, vanskelig å ta konsekvensene. Men mange er feige og tar den lette utveien som er å tie. Også later de som de er martyrer som går rundt og har det så ille og bærer på hemmeligheten. Det de egentlig gjør/har gjort er å feige ut og ikke tør, rett og slett. Man forteller ikke for egen del, man tier for egen del. Man forteller for partners del, og lar partner ta et valg, viser ærlighet osv.

Folk som sier de ikke vil høre om partner er utro er i mine ører rare, men noen synes jo ikke utroskap gjør så mye, og da er det vel bedre å ikke vite. For de fleste så gjør det noe, og da vil man jo ikke gå rundt å ikke vite om han har knullet andre eller ikke.

[Gjest Nillli]

Leser du dårlig eller???

Jeg forsvarer IKKE at jeg var utro! Men jeg forsvarer

ÅRSAKEN til at jeg ikke vil fortelle det til min mann!

Hvordan skal DU vite hva som er den beste avgjørelsen i en slik situasjon?

Er det opplest og vedtatt noe sted at det ALLTID er det riktige å løpe avsted til parteren for å fortelle det (ikke være feig) hvis man har vært utro??

Uansett hva konsekvensene blir for parteren eller evt. barn??

Hvis du leser nedover her, er det flere som faktisk ville foretrukket å IKKE vite noe hvis partneren hadde gjort en slik (engangs)tabbe.

Og jeg tror nok at alle som tier om utroskap har gjort en

grundig overveielse i forkant av hvordan alternativet kunne ha blitt.

Der det er barn inne i bildet, så er det heller ikke så enkelt som at det kun dreier seg om rettighetene til en selv, og partneren.

Og av de som faktisk forteller om utroskap, så er det nok sjelden at hovedmotivet er å gi partneren et fair valg!

De fleste gjør det for å lette sin egen samvittighet, eller fordi de er redde for at partneren skal få vite det av andre, eller som et siste skritt ut av et dårlig forhold..

Jeg håper nesten mannen din har et forhold på si som du aldri får vite om. Tror du hadde tenkt ganske så annerledes da.

Nå virker det som om du mener det er greit så lenge han ikke får vite. Men det gjør det egentlig bare værre. For burde ikke HAN få ta stilling til om HAN ønsker å fortsette etter det du har gjort? Nå lever han jo i et forhold som er noe helt annet enn det han tror. Det er ikke bare DU som skal fundere på om dette er noe å satse videre på eller om du skal gå. Her er det faktisk mannen din som har vel så mye han skulle ha sagt.

Han bør få kunne ta stilling til om han ønsker å fortsette samlivet med ei som er i stand til å være utro, og om han noen gang kan stole på deg igjen. Jeg skjønner ikke at du vurderer å ikke fortelle det. I allefall når du planlegger(ønsker å møte han andre igjen!

[Babette]

Det jeg mener er: Kan du stole på at han er trofast mot deg hvis dere blir sammen, når han har vært utro mot sin kone sammen med deg? Jeg hadde vært skeptisk.

Skal man tenke sånn, blir jo alt håpløst. Da kan man jo ikke stole på at man selv er i stand til å være tro heller.

Det er noe som heter å tenke positivt!

Og uansett hva man måtte fordømme av utroskap, vil vel de fleste være enig i at det sjelden skjer i et gjensidig lykkelig forhold.

[Gjest Evina]

Siden du ikke angrer så har du det vel ikke noe bra i det forholdet du er i. Og hvorfor da være sammen med han? Er det ikke bedre å fortelle at du er forelsket i en annen og la han leve livet videre med en som er trofast.

Syns i vertfall du skal si noe enn å late som ingen ting og være utro fler ganger.

[Gjest Evina]

Jeg er av en annen mening enn "larkollen". Jeg ville ha foretrukket å ikke vite, så fremt det var snakk om ett eneste ubetydelig tilfelle. Hvilken rett har du til å ødelegge din manns liv, bare fordi du vil lette din egen samvittighet?

Så sikker på at hun ødelegger livet hans ved å si det? Kanskje hun heller ødelegger livet hans ved å ikke si noe. Så får han vite det senere og da samtidig får vite at forholdet bare har vært en løgn fra hennes side. Det ville vært værre for min del i vertfall..

[Gjest Evina]

Jeg har aldri sagt at jeg gjør mannen min en tjeneste!

Det det er snakk om her, er å begrense skaden som har skjedd, slik at mitt feilgrep ikke skal få større konsekvenser enn helt nødvendig!

Sjansen for at han skal få vite det, er forsvinnende liten. Så jeg er ikke redd for at dette plutselig skal komme frem.

Det er ikke slik at ALLE vet det unntatt ham, slik at han blir gjort til latter. (dine ord)

Dessuten var dette en engangs-hendelse med en mann jeg ikke har noen som helst kontakt med idag. 2 1/2 år etter.

Og faktisk, hvis min mann skulle ha gjort noe tilsvarende, så hadde jeg nok foretrukket å ikke vite noe.

Og bare for å ha det sagt: Ja jeg angrer. Ja, jeg føler meg som et dårlig menneske, Ja, jeg lærte noe av det og Nei, jeg gjør det nok ikke igjen..

Synes du skrev først at du ikke angret.. Men du gjør det i dette innlegget?

[Gjest shotz]

Du trenger ikke fortelle noe, av og til er det bedre å ikke vite, men du kan lære av det. Hvis du har tenkt å fortsette å se denne mannen - så vil jeg anbefale å avslutte det forholdet du har. Det å leve i løgn og hele tiden ha noe å skjule gjør noe med deg, både fysisk og psykisk.

Så tenk deg om, hva har du nå, hva kan du få? Hvorfor gjorde du som du gjorde? Mistrives du der du er nå?

Skriv en liste for og imot om å bli. Hvis du velger å bli, så bestem deg for å aldri mer gjøre det du gjorde - og her, selv om ærlighet varer lengst, så vet jeg at om han får vite det - så vil forholdet aldri være helt det samme.

[ShitDiddelyDo]

Leser du dårlig eller???

Jeg forsvarer IKKE at jeg var utro! Men jeg forsvarer

ÅRSAKEN til at jeg ikke vil fortelle det til min mann!

Hvordan skal DU vite hva som er den beste avgjørelsen i en slik situasjon?

Er det opplest og vedtatt noe sted at det ALLTID er det riktige å løpe avsted til parteren for å fortelle det (ikke være feig) hvis man har vært utro??

Uansett hva konsekvensene blir for parteren eller evt. barn??

Hvis du leser nedover her, er det flere som faktisk ville foretrukket å IKKE vite noe hvis partneren hadde gjort en slik (engangs)tabbe.

Og jeg tror nok at alle som tier om utroskap har gjort en

grundig overveielse i forkant av hvordan alternativet kunne ha blitt.

Der det er barn inne i bildet, så er det heller ikke så enkelt som at det kun dreier seg om rettighetene til en selv, og partneren.

Og av de som faktisk forteller om utroskap, så er det nok sjelden at hovedmotivet er å gi partneren et fair valg!

De fleste gjør det for å lette sin egen samvittighet, eller fordi de er redde for at partneren skal få vite det av andre, eller som et siste skritt ut av et dårlig forhold..

Herregud. Det er helt utrolig lite voksne unnskyldninger du kommer med. "Jeg holder kjeft for å være god mot ham".

Er det virkelig mulig.

Hvis dere har en overenstemmelse om ikke å fortelle hverandre om utroskap hvis det skjer - så greit nok, men hvis dere ikke har det hindrer du ham muligens i å gå fra deg - og finne en bedre dama.

Og dette gjør du for hans skyld? Ikke helvete. Du gjør det fordi du er feig.

Det er i og for seg greit nok det, og til og med forståelig, men å si du gjør det for hans skyld, fordi han slipper problemer hvis du holder kjeft, er så patetisk at jeg knapt finner ord.

[NeaNoor]

Herregud. Det er helt utrolig lite voksne unnskyldninger du kommer med. "Jeg holder kjeft for å være god mot ham".

Er det virkelig mulig.

Hvis dere har en overenstemmelse om ikke å fortelle hverandre om utroskap hvis det skjer - så greit nok, men hvis dere ikke har det hindrer du ham muligens i å gå fra deg - og finne en bedre dama.

Og dette gjør du for hans skyld? Ikke helvete. Du gjør det fordi du er feig.

Det er i og for seg greit nok det, og til og med forståelig, men å si du gjør det for hans skyld, fordi han slipper problemer hvis du holder kjeft, er så patetisk at jeg knapt finner ord.

Utrolig bra skrevet.

[ShitDiddelyDo]

Utrolig bra skrevet.

Jenta over er fullstendig klar over hva det å innrømme utroskap kan medføre. Det medfører ikke bare at hun muligens blir singel, men det betyr også at de fleste rundt henne, venner, familie, osv, får vite om sviket, at det var hun som var utro, og utroskap er fortsatt lite anerkjent blant folk flest - i hvert fall med mindre personen man er utro mot er en konemishandlende psykopat.

Og det vet selvfølgelig alle som er utro.

Derfor blir det syltynt å bable i vei om sin gode vilje ved å skåne den forsmådde part mot sannheten, når det i realiteten er seg selv og sitt gode navn og rykte de forsøker å verne om med all kraft.

Det er helt utrolig. Men det verste er at de sannsynligvis har lurt seg selv til å tro på egen ralling.