Hva gjør man med svart sorg?

[nocin]

Ja for det er akkurat det jeg lider av, svart tung sorg. Min elskede, min mann, har forlatt meg til fordel for en annen kvinne. Vi har vært sammen i 25 år, har tre flotte barn, hjem, familie, venner og hele pakka. Det skal sies, det siste året har vært tungt med masse jobb og tenåringsbarn som krever sitt. Vi har vel begge følt oss "usett" av hverandre en stund.. Men der jeg i min enfoldighet trodde vi kunne fikse dette sammen, har altså mannen min latt seg forhekse av en som "forstår"! Hun er i samme situasjon som han så de forstår sikkert hverandre "ihjel"..Han sier også at hun er hans "sjelevenn" og den han har ventet på hele livet. Det har han jo sagt til meg også tidligere... Jeg har prøvd alle tenkelige innfallsvinkler for å prøve å få han til å forstå hva han er i ferd med å gjøre, men til ingen nytte. Så nå ser jeg familien min ligge sønderknust tilbake etter denne "følelsestornadoen" som feide over her... For her i heimen gråter mor, barna er sinte og aggresive, far er stort sett bare fysisk tilstede. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..Dvs. han må jo bare gå, for det er ingen ting som endrer hans avgjørelse nå. Kan han likevel ombestemme seg, kan det være en slags krise han gjennomgår? Jeg håper og håper og blir mer og mer frustrert for hver dag som går. Av og til tenker jeg at jeg bare skulle funnet meg et tre.. jeg gjør ikke det da men.. Å sove noen uker for å slippe å ha det så forferdelig vondt er innimellom en forlokkende tanke.

For barnas skyld må jeg jo ta meg sammen snart for sånn kan vi jo ikke ha det, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Skulle ønske det var noen der ute som kunne trylle vekk denne sorgen, men så enkelt er det jo ikke. For når alt kommer til alt så elsker jeg mannen min og vil beholde ham for livet, men jeg kan jo ikke tvinge ham til å bli når han ikke vil. Jeg skjønner det med hodet men ikke med hjertet mitt. Er det noen der ute som kanskje sitter på lignende erfaringer og har noen råd, eller kan si noe om slik smerte i det hele tatt går over...

Og hva med barna? Kommer barn over sånne opplevelser med "helsa" i behold?..

[Gjest Har vært der selv]

Jeg fatter ikke at du ønsker å fortsette samlivet med denne mannen, om han skulle ombestemme seg. Han har jo sviktet dere som familie! Tenk på barna, og ikke bare deg selv og ham. Hvordan vil de se på ham som pappa etterpå om han fortsetter å bo sammen med dere? For selv om han skulle ombestemme seg, vil livet slik dere kjente det, aldri bli det samme. Tro du meg.

[nocin]

Jeg fatter ikke at du ønsker å fortsette samlivet med denne mannen, om han skulle ombestemme seg. Han har jo sviktet dere som familie! Tenk på barna, og ikke bare deg selv og ham. Hvordan vil de se på ham som pappa etterpå om han fortsetter å bo sammen med dere? For selv om han skulle ombestemme seg, vil livet slik dere kjente det, aldri bli det samme. Tro du meg.

Det var dette med gode og onde dager.. og tilgivelse. Barna vet ikke om den andre kvinnen..

[Gjest Har vært der selv]

Det var dette med gode og onde dager.. og tilgivelse. Barna vet ikke om den andre kvinnen..

Gode og onde dager, sier du. Nettopp. Hvor var han når dagene ble tøffe for dere? Han forsvant rett inn i armene på en annen! Igjen så skjønner jeg ikke at du forsvarer ham eller vil tilgi det han har gjort.

[nocin]

Gode og onde dager, sier du. Nettopp. Hvor var han når dagene ble tøffe for dere? Han forsvant rett inn i armene på en annen! Igjen så skjønner jeg ikke at du forsvarer ham eller vil tilgi det han har gjort.

Hadde noen fortalt meg en sånn historie før jeg opplevde det selv, hadde jeg nok ikke trodd at jeg kunne være så "tolerant" nei.. Jeg vil helst ha ham tilbake her hos oss.

[Gjest Har vært der selv]

Hadde noen fortalt meg en sånn historie før jeg opplevde det selv, hadde jeg nok ikke trodd at jeg kunne være så "tolerant" nei.. Jeg vil helst ha ham tilbake her hos oss.

Hvorfor vil du det, når han ikke vil ha dere? Selv om han skulle ombestemme seg. Er du klar over hvordan det blir? Du vil ALDRI glemme. Du vil aldri klare å stole 100% på ham igjen. Du vil alltid lure på om han virkelig har glemt henne. Du vil alltid frykte at det skjer igjen. Det vil aldri bli det samme igjen uansett, og det vil aldri blir _bedre_.

[nocin]

Hvorfor vil du det, når han ikke vil ha dere? Selv om han skulle ombestemme seg. Er du klar over hvordan det blir? Du vil ALDRI glemme. Du vil aldri klare å stole 100% på ham igjen. Du vil alltid lure på om han virkelig har glemt henne. Du vil alltid frykte at det skjer igjen. Det vil aldri bli det samme igjen uansett, og det vil aldri blir _bedre_.

Kjenner faktisk par som har opplevd ei dose"real life".Utroskap og hele pakka, som har funnet tilbake til hverandre og faktisk sier de har fått det bedre og at de nå vet hva de vil ha. Vi kan vel alle komme i en krise og gjøre ting som er helt på tvers av det vi egentlig står for...

[Gjest rewa]

Hadde noen fortalt meg en sånn historie før jeg opplevde det selv, hadde jeg nok ikke trodd at jeg kunne være så "tolerant" nei.. Jeg vil helst ha ham tilbake her hos oss.

Trist at du ikke stiller sterkere krav til et samliv.

[Gjest stoiker]

Det var dette med gode og onde dager.. og tilgivelse. Barna vet ikke om den andre kvinnen..

Du drømmer om å få sove lenge, sier du. Og du nevner at han fremdeles bor hjemme. Her er det jeg vil anbefale deg - om du har råd til det - å reise bort i 2-3 uker, rett og slett, og overlate hele huset og alle ungene til ham!

Min mann gikk også, og den dag i dag er han sikker på at han gjorde og gjør like meget for barna og familien som jeg gjorde og gjør. Det får meg til å føle meg litt usynlig...for det føles som om det er jeg som er den som faktisk _forplikter_ meg i forhold til barn og mann og hus og hjem?

Både nå og da vi var gift, hvis han "måtte" reise bort, f.eks. for å besøke familien i andre enden av landet, så gjorde han det. Bestilte reise og avtalte med sin side av familien - _før_ han sa fra til oss om at han kom til å bli borte noen dager eller uker! For "måtte" han, så måtte han. Akkurat som han "måtte" være sammen med sin nye flamme da den tid kom. Konsekvensene for ungene og meg - vel - oppdaget han i det hele tatt at hans valg påvirket oss? Hvorfor sa jeg ikke kraftigere fra? Ville det ha hjulpet, eller ville han ha gått før? Si det. Det er i hvert fall slik at jeg har både brukt feriedager og sagt fra meg lukrative ekstravakter bare fordi han på kort varsel reiste og jeg tok meg av familien alene. Slik din mann nå kommer til å overlate både hus, hjem og barnas følelser og reaksjoner til deg når han velger sin sjelevenn?

Så om du rett og slett forsvant, nå. Så han måtte være barnevakt, vaskehjelp, lage mat, organisere dagene, sove hjemme om nettene, i det hele tatt, måtte være bundet til barn og hus - ... Og imens får du din sårt nødvendige både søvn og ettertanke og tid for deg selv? Du skylder ikke ham noe som helst etter det han gjorde, og når det gjelder barna, er han sikkert god nok omsorgsperson, du svikter ikke dem med å ta ferie. Si til dem at du _må_ reise bort litt nå - for deres skyld like meget som din egen. Du lyver ikke - du behøver å komme deg litt unna, uansett. Og far behøver å oppleve barnas aggressjon uten at du står mellom.

Så si til barna at du behøver ferie. Og si til ham at siden han nå drar, reiser du på en lang ferie i forkant, siden du regner med det blir lenge til neste gang du kan ta deg fri og bare tenke på deg selv. Da signaliserer du ikke desperasjon, som får ham i forsvar, men holder ham ansvarlig for det valget han sier han har gjort om å forlate dere. _Du_ tar konsekvensen av hans valg - _du_ handler, kan man si. _Fordi_ han sier han vil gå, _må_ du ta denne ferien. _Nå_. Punktum.

Og så reiser du! Høyfjellet er fint nå, Syden, også. Kanskje noen kan hjelpe deg til et rekreasjonsopphold, eller det er et eller annet kurs du har lyst til å ta som tar uker og foregår på andre siden av landet, i hvert fall langt borte!

Reis fra _ham_! La ham få prøve din rolle i hjemmet noen dager, helst uker! Forsvinn!

Det at din mann så til de grader ikke forstår hvor viktig han er for hele familien og føler seg forpliktet overfor den - vel ... - det er sikkert kjekt med en familie som er der for ham når han behøver den - men hva med å være der når familien behøver _ham_ - tenker jeg. Om min mann. Og om din.

Så har du noen penger på kistebunnen eller mulighet for å reise langt bort - få sykemelding om du er i jobb - så gjør det! En venninne av meg reiste til en annen venninne, som var i full jobb - slik at venninnen min kunne sove lenge om morgenen og ha huset for seg selv mens den andre var på jobb. Hun fortalte at hun bare sov og sov og sov...

Om ikke annet - reis så du får tid og rom til å tenke,sørge, se på alternativene du har og ta vare på deg selv. Reis også fordi det blir lenge til neste gang du kan gjøre det, dersom han går nå. Eller har han tenkt - når han drar - at barna skal bo sammen med ham og denne andre annenhver uke, kanskje? Det har han vel snakket med ungene om, i så fall?

Uansett - tida er inne for å tenke på deg selv. Ta plass, du også! Vær din egen sjelevenn! Og reis bort med sjelevennen din! Vær på din egen side, få tak ikke bare i sorgen, men også i sinnet ditt. Men det kan ta tid. Lang tid.

Avstand er i alle fall nyttig og sunt for deg nå. Og for ham. Han er en mann du vil ha, dermed er han også en så god far at du selvfølgelig kan overlate barna trygt til ham og bare reise bort! la ham få oppleve hvordan framtida vil bli - for i framtida må han jo være far sammen med ungene sine uten at du også er der. La ham klare seg selv.

Så 1) finn ut hvor du må reise 2) sykmelde deg om du må, sikker på at legen din er enig i at du trenger komme deg bort litt 3) si fra når alt er pakket og klart, gjerne også betalt, så du ikke synes du har råd til å reise når tvilen kommer idet du går over dørstokken 4) _Ikke_ stopp hvis han ber deg om det, _ikke_, sa jeg! 5) reis - og gjør mest mulig ut av turen. Bare for deg selv.

Tvi-tvi!

[Atene]

Du drømmer om å få sove lenge, sier du. Og du nevner at han fremdeles bor hjemme. Her er det jeg vil anbefale deg - om du har råd til det - å reise bort i 2-3 uker, rett og slett, og overlate hele huset og alle ungene til ham!

Min mann gikk også, og den dag i dag er han sikker på at han gjorde og gjør like meget for barna og familien som jeg gjorde og gjør. Det får meg til å føle meg litt usynlig...for det føles som om det er jeg som er den som faktisk _forplikter_ meg i forhold til barn og mann og hus og hjem?

Både nå og da vi var gift, hvis han "måtte" reise bort, f.eks. for å besøke familien i andre enden av landet, så gjorde han det. Bestilte reise og avtalte med sin side av familien - _før_ han sa fra til oss om at han kom til å bli borte noen dager eller uker! For "måtte" han, så måtte han. Akkurat som han "måtte" være sammen med sin nye flamme da den tid kom. Konsekvensene for ungene og meg - vel - oppdaget han i det hele tatt at hans valg påvirket oss? Hvorfor sa jeg ikke kraftigere fra? Ville det ha hjulpet, eller ville han ha gått før? Si det. Det er i hvert fall slik at jeg har både brukt feriedager og sagt fra meg lukrative ekstravakter bare fordi han på kort varsel reiste og jeg tok meg av familien alene. Slik din mann nå kommer til å overlate både hus, hjem og barnas følelser og reaksjoner til deg når han velger sin sjelevenn?

Så om du rett og slett forsvant, nå. Så han måtte være barnevakt, vaskehjelp, lage mat, organisere dagene, sove hjemme om nettene, i det hele tatt, måtte være bundet til barn og hus - ... Og imens får du din sårt nødvendige både søvn og ettertanke og tid for deg selv? Du skylder ikke ham noe som helst etter det han gjorde, og når det gjelder barna, er han sikkert god nok omsorgsperson, du svikter ikke dem med å ta ferie. Si til dem at du _må_ reise bort litt nå - for deres skyld like meget som din egen. Du lyver ikke - du behøver å komme deg litt unna, uansett. Og far behøver å oppleve barnas aggressjon uten at du står mellom.

Så si til barna at du behøver ferie. Og si til ham at siden han nå drar, reiser du på en lang ferie i forkant, siden du regner med det blir lenge til neste gang du kan ta deg fri og bare tenke på deg selv. Da signaliserer du ikke desperasjon, som får ham i forsvar, men holder ham ansvarlig for det valget han sier han har gjort om å forlate dere. _Du_ tar konsekvensen av hans valg - _du_ handler, kan man si. _Fordi_ han sier han vil gå, _må_ du ta denne ferien. _Nå_. Punktum.

Og så reiser du! Høyfjellet er fint nå, Syden, også. Kanskje noen kan hjelpe deg til et rekreasjonsopphold, eller det er et eller annet kurs du har lyst til å ta som tar uker og foregår på andre siden av landet, i hvert fall langt borte!

Reis fra _ham_! La ham få prøve din rolle i hjemmet noen dager, helst uker! Forsvinn!

Det at din mann så til de grader ikke forstår hvor viktig han er for hele familien og føler seg forpliktet overfor den - vel ... - det er sikkert kjekt med en familie som er der for ham når han behøver den - men hva med å være der når familien behøver _ham_ - tenker jeg. Om min mann. Og om din.

Så har du noen penger på kistebunnen eller mulighet for å reise langt bort - få sykemelding om du er i jobb - så gjør det! En venninne av meg reiste til en annen venninne, som var i full jobb - slik at venninnen min kunne sove lenge om morgenen og ha huset for seg selv mens den andre var på jobb. Hun fortalte at hun bare sov og sov og sov...

Om ikke annet - reis så du får tid og rom til å tenke,sørge, se på alternativene du har og ta vare på deg selv. Reis også fordi det blir lenge til neste gang du kan gjøre det, dersom han går nå. Eller har han tenkt - når han drar - at barna skal bo sammen med ham og denne andre annenhver uke, kanskje? Det har han vel snakket med ungene om, i så fall?

Uansett - tida er inne for å tenke på deg selv. Ta plass, du også! Vær din egen sjelevenn! Og reis bort med sjelevennen din! Vær på din egen side, få tak ikke bare i sorgen, men også i sinnet ditt. Men det kan ta tid. Lang tid.

Avstand er i alle fall nyttig og sunt for deg nå. Og for ham. Han er en mann du vil ha, dermed er han også en så god far at du selvfølgelig kan overlate barna trygt til ham og bare reise bort! la ham få oppleve hvordan framtida vil bli - for i framtida må han jo være far sammen med ungene sine uten at du også er der. La ham klare seg selv.

Så 1) finn ut hvor du må reise 2) sykmelde deg om du må, sikker på at legen din er enig i at du trenger komme deg bort litt 3) si fra når alt er pakket og klart, gjerne også betalt, så du ikke synes du har råd til å reise når tvilen kommer idet du går over dørstokken 4) _Ikke_ stopp hvis han ber deg om det, _ikke_, sa jeg! 5) reis - og gjør mest mulig ut av turen. Bare for deg selv.

Tvi-tvi!

Så bra skrevet! Minner meg om denne artikkelen:

http://www.aftenposten.no/livet/article1480147.ece

La ham få se hva det innebærer å ha ansvar.

[Gjest KariKruskakli]

La han gå. Høres ut som han er bitter på deg for et eller annet, når han så behov for å utbrodere.

Det er ikke pent gjort av han og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du ønsker å tigge han om å bli.

[Hawkwind]

Tja, som mann har jeg vært i nesten tilsvarende situasjon som din mann - bortsett fra at det ikke skjedde noe moralsk forkastelig før eksteskapet var slutt.

Ut fra min erfaring kan jeg si litt om ting man kan reflektere over, ihvertfall.

Menn går ikke hen og forelsker seg i andre såpass hodestups og kraftig på grunn av et tøft år i samlivet.

Han har trolig i lengre tid hatt det dårlig emosjonelt i ekteskapet.

Hvorfor kan ha mange årsaker. Å ikke bli sett, å ikke få oppfylt personlige behov, lite sex, kjedelig sex eller annet.

Men uansett årsak, han vil høyst sannsynlig ha opplevelsen av lengre tids neglisjering av sine behov i samlivet for å kunne forelske seg såpass hodestups i et annet menneske.

Trolig har han forsøkt å signalisere dette og - men vil på et gitt tidspunkt ha gitt opp dette fordi han har opplevd å ikke bli hørt, ikke tatt hensyn til eller lignende.

Og har blitt værende på grunn av barn, ansvarsfølelse eller lignende - og trolig utviklet seg til å bli en i dine øyne litt kjedelig "jaha" person...?

En trygg person som oppfyller sine familieforpliktelser, og som det er lett å ta for gitt.

Og på et visst tidspunkt har han blitt forelsket.

Etter lang (kanskje veldig lang) tid som ulykkelig, med opplevelsen av å være betydningsløs, er det noen som ser ham slik han ønsker å bli sett.

Og da faller han selvsagt raskt. Tillater seg å drømme igjen. Tillater seg å håpe igjen. Opplever reell lykke.

--

Det er mulig realitetene er en del annerledes enn slik jeg skildrer - det får du reflektere over. Men slik opplevde jeg det den gang jeg var i bruddsituasjonen med min eks.

Og i en slik situasjon, vil det være nytteløst å forsøke å snakke fornuft med din mann om dette nå.

Det er ikke utenkelig at forelskelsen er den ene tingen som gir ham styrken til å bryte opp, at han har totalt fokus på denne og forherliger denne for å greie å komme seg gjennom bruddsituasjonen.

For den synes uungåelig slik du skildrer dette.

Men han vil møte hverdagen igjen; og du vil trolig skjønne det den dagen dette skjer.

Og da får du vurdere hva du og dere skal gjøre - om du har behov for å snakke ut med ham om hva og hvorfor, om det er aktuelt å ta ham tilbake etterhvert.

Inntil den tid eventuelt skulle komme (noe som ikke er 100% sikkert, tross alt), kan det være lurt å oppsøke noen profesjonelle om følelsene og sorgen blir for stor å takle på egenhånd.

For den opplevelsen du vel sitter med, er vel at den grunnleggende tryggheten i din hverdag nå helt plutselig og uventet har blitt borte.

Og det er en skremmende opplevelse i seg selv. Og når man har barn i tillegg; og muligens i ennå sterkere grad enn før føler det ansvaret nå; vil hverdagen fort kunne bli særdeles vanskelig.

En tur til fastlegen, rekvisisjon til psykolog og litt sykemelding kunne muligens være en god start på å håndtere den nærmeste fremtid...?

[nocin]

Tja, som mann har jeg vært i nesten tilsvarende situasjon som din mann - bortsett fra at det ikke skjedde noe moralsk forkastelig før eksteskapet var slutt.

Ut fra min erfaring kan jeg si litt om ting man kan reflektere over, ihvertfall.

Menn går ikke hen og forelsker seg i andre såpass hodestups og kraftig på grunn av et tøft år i samlivet.

Han har trolig i lengre tid hatt det dårlig emosjonelt i ekteskapet.

Hvorfor kan ha mange årsaker. Å ikke bli sett, å ikke få oppfylt personlige behov, lite sex, kjedelig sex eller annet.

Men uansett årsak, han vil høyst sannsynlig ha opplevelsen av lengre tids neglisjering av sine behov i samlivet for å kunne forelske seg såpass hodestups i et annet menneske.

Trolig har han forsøkt å signalisere dette og - men vil på et gitt tidspunkt ha gitt opp dette fordi han har opplevd å ikke bli hørt, ikke tatt hensyn til eller lignende.

Og har blitt værende på grunn av barn, ansvarsfølelse eller lignende - og trolig utviklet seg til å bli en i dine øyne litt kjedelig "jaha" person...?

En trygg person som oppfyller sine familieforpliktelser, og som det er lett å ta for gitt.

Og på et visst tidspunkt har han blitt forelsket.

Etter lang (kanskje veldig lang) tid som ulykkelig, med opplevelsen av å være betydningsløs, er det noen som ser ham slik han ønsker å bli sett.

Og da faller han selvsagt raskt. Tillater seg å drømme igjen. Tillater seg å håpe igjen. Opplever reell lykke.

--

Det er mulig realitetene er en del annerledes enn slik jeg skildrer - det får du reflektere over. Men slik opplevde jeg det den gang jeg var i bruddsituasjonen med min eks.

Og i en slik situasjon, vil det være nytteløst å forsøke å snakke fornuft med din mann om dette nå.

Det er ikke utenkelig at forelskelsen er den ene tingen som gir ham styrken til å bryte opp, at han har totalt fokus på denne og forherliger denne for å greie å komme seg gjennom bruddsituasjonen.

For den synes uungåelig slik du skildrer dette.

Men han vil møte hverdagen igjen; og du vil trolig skjønne det den dagen dette skjer.

Og da får du vurdere hva du og dere skal gjøre - om du har behov for å snakke ut med ham om hva og hvorfor, om det er aktuelt å ta ham tilbake etterhvert.

Inntil den tid eventuelt skulle komme (noe som ikke er 100% sikkert, tross alt), kan det være lurt å oppsøke noen profesjonelle om følelsene og sorgen blir for stor å takle på egenhånd.

For den opplevelsen du vel sitter med, er vel at den grunnleggende tryggheten i din hverdag nå helt plutselig og uventet har blitt borte.

Og det er en skremmende opplevelse i seg selv. Og når man har barn i tillegg; og muligens i ennå sterkere grad enn før føler det ansvaret nå; vil hverdagen fort kunne bli særdeles vanskelig.

En tur til fastlegen, rekvisisjon til psykolog og litt sykemelding kunne muligens være en god start på å håndtere den nærmeste fremtid...?

Hjertet mitt brister, men jeg tror nok min mann ville kjent seg veldig igjen i dette. Så da er det vel bare for meg å forstå at dette faktisk skjer og at det akkurat nå ikke er så mye jeg kan få gjort med situasjonen.

Takk for gode råd, de var konstruktive

[nocin]

Du drømmer om å få sove lenge, sier du. Og du nevner at han fremdeles bor hjemme. Her er det jeg vil anbefale deg - om du har råd til det - å reise bort i 2-3 uker, rett og slett, og overlate hele huset og alle ungene til ham!

Min mann gikk også, og den dag i dag er han sikker på at han gjorde og gjør like meget for barna og familien som jeg gjorde og gjør. Det får meg til å føle meg litt usynlig...for det føles som om det er jeg som er den som faktisk _forplikter_ meg i forhold til barn og mann og hus og hjem?

Både nå og da vi var gift, hvis han "måtte" reise bort, f.eks. for å besøke familien i andre enden av landet, så gjorde han det. Bestilte reise og avtalte med sin side av familien - _før_ han sa fra til oss om at han kom til å bli borte noen dager eller uker! For "måtte" han, så måtte han. Akkurat som han "måtte" være sammen med sin nye flamme da den tid kom. Konsekvensene for ungene og meg - vel - oppdaget han i det hele tatt at hans valg påvirket oss? Hvorfor sa jeg ikke kraftigere fra? Ville det ha hjulpet, eller ville han ha gått før? Si det. Det er i hvert fall slik at jeg har både brukt feriedager og sagt fra meg lukrative ekstravakter bare fordi han på kort varsel reiste og jeg tok meg av familien alene. Slik din mann nå kommer til å overlate både hus, hjem og barnas følelser og reaksjoner til deg når han velger sin sjelevenn?

Så om du rett og slett forsvant, nå. Så han måtte være barnevakt, vaskehjelp, lage mat, organisere dagene, sove hjemme om nettene, i det hele tatt, måtte være bundet til barn og hus - ... Og imens får du din sårt nødvendige både søvn og ettertanke og tid for deg selv? Du skylder ikke ham noe som helst etter det han gjorde, og når det gjelder barna, er han sikkert god nok omsorgsperson, du svikter ikke dem med å ta ferie. Si til dem at du _må_ reise bort litt nå - for deres skyld like meget som din egen. Du lyver ikke - du behøver å komme deg litt unna, uansett. Og far behøver å oppleve barnas aggressjon uten at du står mellom.

Så si til barna at du behøver ferie. Og si til ham at siden han nå drar, reiser du på en lang ferie i forkant, siden du regner med det blir lenge til neste gang du kan ta deg fri og bare tenke på deg selv. Da signaliserer du ikke desperasjon, som får ham i forsvar, men holder ham ansvarlig for det valget han sier han har gjort om å forlate dere. _Du_ tar konsekvensen av hans valg - _du_ handler, kan man si. _Fordi_ han sier han vil gå, _må_ du ta denne ferien. _Nå_. Punktum.

Og så reiser du! Høyfjellet er fint nå, Syden, også. Kanskje noen kan hjelpe deg til et rekreasjonsopphold, eller det er et eller annet kurs du har lyst til å ta som tar uker og foregår på andre siden av landet, i hvert fall langt borte!

Reis fra _ham_! La ham få prøve din rolle i hjemmet noen dager, helst uker! Forsvinn!

Det at din mann så til de grader ikke forstår hvor viktig han er for hele familien og føler seg forpliktet overfor den - vel ... - det er sikkert kjekt med en familie som er der for ham når han behøver den - men hva med å være der når familien behøver _ham_ - tenker jeg. Om min mann. Og om din.

Så har du noen penger på kistebunnen eller mulighet for å reise langt bort - få sykemelding om du er i jobb - så gjør det! En venninne av meg reiste til en annen venninne, som var i full jobb - slik at venninnen min kunne sove lenge om morgenen og ha huset for seg selv mens den andre var på jobb. Hun fortalte at hun bare sov og sov og sov...

Om ikke annet - reis så du får tid og rom til å tenke,sørge, se på alternativene du har og ta vare på deg selv. Reis også fordi det blir lenge til neste gang du kan gjøre det, dersom han går nå. Eller har han tenkt - når han drar - at barna skal bo sammen med ham og denne andre annenhver uke, kanskje? Det har han vel snakket med ungene om, i så fall?

Uansett - tida er inne for å tenke på deg selv. Ta plass, du også! Vær din egen sjelevenn! Og reis bort med sjelevennen din! Vær på din egen side, få tak ikke bare i sorgen, men også i sinnet ditt. Men det kan ta tid. Lang tid.

Avstand er i alle fall nyttig og sunt for deg nå. Og for ham. Han er en mann du vil ha, dermed er han også en så god far at du selvfølgelig kan overlate barna trygt til ham og bare reise bort! la ham få oppleve hvordan framtida vil bli - for i framtida må han jo være far sammen med ungene sine uten at du også er der. La ham klare seg selv.

Så 1) finn ut hvor du må reise 2) sykmelde deg om du må, sikker på at legen din er enig i at du trenger komme deg bort litt 3) si fra når alt er pakket og klart, gjerne også betalt, så du ikke synes du har råd til å reise når tvilen kommer idet du går over dørstokken 4) _Ikke_ stopp hvis han ber deg om det, _ikke_, sa jeg! 5) reis - og gjør mest mulig ut av turen. Bare for deg selv.

Tvi-tvi!

Det virker som om det er mulig å komme seg videre i livet ihvertfall. Likte godt ideen om å bare reise. Har vært inne på tanken..Jeg lider av beslutningsvegring og blir lett overtalt til å skifte mening, spesielt av ham. Men har vel igrunnen ikke lengre så veldig mye å tape på å ta grep om mitt eget liv en stund.

Jeg tenkte det kunne være en god ide å lufte denne saken her inne i forum. Takker for innspill. Skjønner at det er mange som oss der ute også. Det var fint å få det belyst fra en manns side også. Det er vel som man sier: Det er alltid tre sider ved en sak, min, din og den som er sann..

[Gjest Elextra]

Tja, som mann har jeg vært i nesten tilsvarende situasjon som din mann - bortsett fra at det ikke skjedde noe moralsk forkastelig før eksteskapet var slutt.

Ut fra min erfaring kan jeg si litt om ting man kan reflektere over, ihvertfall.

Menn går ikke hen og forelsker seg i andre såpass hodestups og kraftig på grunn av et tøft år i samlivet.

Han har trolig i lengre tid hatt det dårlig emosjonelt i ekteskapet.

Hvorfor kan ha mange årsaker. Å ikke bli sett, å ikke få oppfylt personlige behov, lite sex, kjedelig sex eller annet.

Men uansett årsak, han vil høyst sannsynlig ha opplevelsen av lengre tids neglisjering av sine behov i samlivet for å kunne forelske seg såpass hodestups i et annet menneske.

Trolig har han forsøkt å signalisere dette og - men vil på et gitt tidspunkt ha gitt opp dette fordi han har opplevd å ikke bli hørt, ikke tatt hensyn til eller lignende.

Og har blitt værende på grunn av barn, ansvarsfølelse eller lignende - og trolig utviklet seg til å bli en i dine øyne litt kjedelig "jaha" person...?

En trygg person som oppfyller sine familieforpliktelser, og som det er lett å ta for gitt.

Og på et visst tidspunkt har han blitt forelsket.

Etter lang (kanskje veldig lang) tid som ulykkelig, med opplevelsen av å være betydningsløs, er det noen som ser ham slik han ønsker å bli sett.

Og da faller han selvsagt raskt. Tillater seg å drømme igjen. Tillater seg å håpe igjen. Opplever reell lykke.

--

Det er mulig realitetene er en del annerledes enn slik jeg skildrer - det får du reflektere over. Men slik opplevde jeg det den gang jeg var i bruddsituasjonen med min eks.

Og i en slik situasjon, vil det være nytteløst å forsøke å snakke fornuft med din mann om dette nå.

Det er ikke utenkelig at forelskelsen er den ene tingen som gir ham styrken til å bryte opp, at han har totalt fokus på denne og forherliger denne for å greie å komme seg gjennom bruddsituasjonen.

For den synes uungåelig slik du skildrer dette.

Men han vil møte hverdagen igjen; og du vil trolig skjønne det den dagen dette skjer.

Og da får du vurdere hva du og dere skal gjøre - om du har behov for å snakke ut med ham om hva og hvorfor, om det er aktuelt å ta ham tilbake etterhvert.

Inntil den tid eventuelt skulle komme (noe som ikke er 100% sikkert, tross alt), kan det være lurt å oppsøke noen profesjonelle om følelsene og sorgen blir for stor å takle på egenhånd.

For den opplevelsen du vel sitter med, er vel at den grunnleggende tryggheten i din hverdag nå helt plutselig og uventet har blitt borte.

Og det er en skremmende opplevelse i seg selv. Og når man har barn i tillegg; og muligens i ennå sterkere grad enn før føler det ansvaret nå; vil hverdagen fort kunne bli særdeles vanskelig.

En tur til fastlegen, rekvisisjon til psykolog og litt sykemelding kunne muligens være en god start på å håndtere den nærmeste fremtid...?

Fint innlegg, tror du beskriver en slik oppbruddsfase ganske godt.

[Sothami]

La han rase fra seg med denne dama, når han er ferdig kommer han tilbake og da kan du vurdere om du vil ha han igjen.

Problemet er at når han først har begynt å snuse på andre damer, vil han gjenta det.

Men gresset er aldri grønnere på den andre siden, bank det inn i hodet på han!

[Gjest lurrrer]

gresset er ikke grønnere på den andre siden.. det kan være minst like grønt der du er, så lenge du husker å vanne