hyperaktiv

[Gjest blir frustrert når ingenting hjelper]

Har en gutt på avdelinga i barnehagen der jeg jobber som skal utredes for hyperaktivitet.

Han har et svært høyt aktivitetsnivå, krangler, erter de andre barna, ødelegger mye i lek, men kan også leke fint med barna, men enkelte dager bare egler han.

I dag har det blitt mye negativt. Han bare kranglet og ødela for de andre, det nytter ikke å snakke med han, han ber om unnskyldning, men fortsetter to sekund3r etterpå.

Vi tar han da ut av situasjonen og må sitte litt i sofaen og snakker med han om situasjonen, men så er det på an igjen.

Hva gjør vi, det blir mye negativ fokus

[Gjest mamma'n hans]

Dere går på biblioteket eller til bokhandelen og skaffer disse bøkene:

Gerd Strand (red):AD/HD, Tourettes syndrom og narkolepsi - en grunnbok

Lisbeth Iglum Rønhovde: Kan de ikke bare ta seg sammen - om barn og unge med ADHD og Tourette syndrom

Christopher Gillberg: Ett barn i hver klasse - om barn og unge med DAMP, MBD, ADHD

Les og forstå litt mer,ikke minst fra barnets perspektiv (særlig Gillberg). Men bøkene inneholder også mange konkrete, gode eksempler (særlig Strand, Rønhovde).

Lykke til!

[Gjest blir frustrert når ingenting hjelper]

Dere går på biblioteket eller til bokhandelen og skaffer disse bøkene:

Gerd Strand (red):AD/HD, Tourettes syndrom og narkolepsi - en grunnbok

Lisbeth Iglum Rønhovde: Kan de ikke bare ta seg sammen - om barn og unge med ADHD og Tourette syndrom

Christopher Gillberg: Ett barn i hver klasse - om barn og unge med DAMP, MBD, ADHD

Les og forstå litt mer,ikke minst fra barnets perspektiv (særlig Gillberg). Men bøkene inneholder også mange konkrete, gode eksempler (særlig Strand, Rønhovde).

Lykke til!

takk for boktips, skal ta meg en tur i mårra. Får håpe de ikke er utlånt

[Gjest skift fokus]

Gir dere ros de fem minuttene det går bra. du sier det selv, negativt fokus. Bytt fokus til det positive.

[Gjest blir frustrert når ingenting hjelper]

Gir dere ros de fem minuttene det går bra. du sier det selv, negativt fokus. Bytt fokus til det positive.

Ja, vi gir masse ros for det som er positivt

[Gjest mamma'n hans]

Ja, vi gir masse ros for det som er positivt

Den største frustrasjonen sammen med barn som sliter med adhd, er nok at selv om vi roser og roser, så er det bare et øyeblikk, så er "spetakkelet" igang igjen.

Det vanskeligste for barn med adhd, er nok å bygge opp selvbildet sitt når de både får negativ oppmerksomhet fra voksne og andre barn, når de stadig kommer opp i konflikter eller føler seg misforstått, overkjørt o.lign.

Ingen av oss klarer i lengden å leve med at alt det gale som skjer er _min_ feil. Og bare min.

Noen barn som begynner med medisiner, sier at etterpå ble de _andre_ barna så mye lettere å være sammen med!

Adhd går ikke over. Så lenge vi som voksne tror at å gi ros og sette konsekvente grenser og andre "triks" vil bedre oppførselen, vil vi stadig bli skuffet. Fordi grunnlidelsen er der, hele tida, likevel. Vi kan bedre forholdene, men vil bli skuffet om vi tror tilbakefall ikke vil komme, rett som det er. Og jeg tror det er særlig tilbakefallene som frustrerer? Endelig var den ungen begynt å oppføre seg som andre unger, og så skjer dette...igjen...!!! Litt den følelsen, ikke sant?

Jeg tror det hjelper litt hvis vi mentalt klarer å plassere problemet der det høre til - ikke i _barnet_, ikke i _oppdragelsen_ - men i oppmerksomhetssvikten. Som verken barnet eller foreldrene eller barnehagen eller noen annen har "skyld" i.

Igjen - Gillbergs bok hjalp meg til å se litt mer av mekanismene og grunnene til det som skjer. Så jeg anbefaler "Ett barn i hver klasse" - igjen.

OG - når barnet utredes, be om å få veiledning fra f.eks. BUP dere også.

Webster Stratton har forresten også skrevet noen gode bøker, du vil kjenne igjen endel i "Supernanny"-konseptet - de heter "De utrolige årene" og "Hvordan fremme sosial og emosjonell kompetanse hos barn". Willy-Tore Mørch i Tromsø har skrevet forordet.

[Gjest blir frustrert når ingenting hjelper]

Den største frustrasjonen sammen med barn som sliter med adhd, er nok at selv om vi roser og roser, så er det bare et øyeblikk, så er "spetakkelet" igang igjen.

Det vanskeligste for barn med adhd, er nok å bygge opp selvbildet sitt når de både får negativ oppmerksomhet fra voksne og andre barn, når de stadig kommer opp i konflikter eller føler seg misforstått, overkjørt o.lign.

Ingen av oss klarer i lengden å leve med at alt det gale som skjer er _min_ feil. Og bare min.

Noen barn som begynner med medisiner, sier at etterpå ble de _andre_ barna så mye lettere å være sammen med!

Adhd går ikke over. Så lenge vi som voksne tror at å gi ros og sette konsekvente grenser og andre "triks" vil bedre oppførselen, vil vi stadig bli skuffet. Fordi grunnlidelsen er der, hele tida, likevel. Vi kan bedre forholdene, men vil bli skuffet om vi tror tilbakefall ikke vil komme, rett som det er. Og jeg tror det er særlig tilbakefallene som frustrerer? Endelig var den ungen begynt å oppføre seg som andre unger, og så skjer dette...igjen...!!! Litt den følelsen, ikke sant?

Jeg tror det hjelper litt hvis vi mentalt klarer å plassere problemet der det høre til - ikke i _barnet_, ikke i _oppdragelsen_ - men i oppmerksomhetssvikten. Som verken barnet eller foreldrene eller barnehagen eller noen annen har "skyld" i.

Igjen - Gillbergs bok hjalp meg til å se litt mer av mekanismene og grunnene til det som skjer. Så jeg anbefaler "Ett barn i hver klasse" - igjen.

OG - når barnet utredes, be om å få veiledning fra f.eks. BUP dere også.

Webster Stratton har forresten også skrevet noen gode bøker, du vil kjenne igjen endel i "Supernanny"-konseptet - de heter "De utrolige årene" og "Hvordan fremme sosial og emosjonell kompetanse hos barn". Willy-Tore Mørch i Tromsø har skrevet forordet.

Ja, kjenner meg godt igjen i det du skriver. Var på biblioteket i går, har lånt alle tre bøkene,skal lese og formidle videre til resten av avdelinga, så vi står enda bedre rustet til å ta de utfordringene som hele tiden dukker opp.

Det sliter oss ut , og krever svært mye av oss og noen ganger blir vi motløs, men å friske opp ved hjelp av økt fagkunnskap gjør det litt lettere iallefall for en stund.

Selv om man vet at det er barnet som har det aller verst, som må leve resten av livet med sykdommen, så påvirker det veldig mye miljøet rundt både oss personalet og barnegruppa.

Det blir veldig mye ekstra arbeid, konflikter og oppfølging, det krever utrulig mye av oss.

Ab\v signaturen din forstår jeg at du kanskje har et adhd barn selv?

[Gjest mamma'n hans]

Ja, kjenner meg godt igjen i det du skriver. Var på biblioteket i går, har lånt alle tre bøkene,skal lese og formidle videre til resten av avdelinga, så vi står enda bedre rustet til å ta de utfordringene som hele tiden dukker opp.

Det sliter oss ut , og krever svært mye av oss og noen ganger blir vi motløs, men å friske opp ved hjelp av økt fagkunnskap gjør det litt lettere iallefall for en stund.

Selv om man vet at det er barnet som har det aller verst, som må leve resten av livet med sykdommen, så påvirker det veldig mye miljøet rundt både oss personalet og barnegruppa.

Det blir veldig mye ekstra arbeid, konflikter og oppfølging, det krever utrulig mye av oss.

Ab\v signaturen din forstår jeg at du kanskje har et adhd barn selv?

Jo da, jeg har et barn med adhd selv. Og da han var liten og jeg ikke visste hva problemet bunnet i, var det veldig deprimerende. Ikke minst fordi jeg jo stadig fikk beskjed fra skolen (og før det, barnehagen) - "Si til ham at han ikke må ..." ja, du kan jo bare fylle inn det som passer. Ikke banne, ikke slå, ikke svare stygt, ikke erte, ikke plage, ikke sloss...eller "Si til ham at han må..." følge med, gjøre det han blir fortalt, gjøre lekser osv.osv. osv.

Når man får den beskjeden ørten ganger, hørte i hvert fall jeg mellom linjene en slags bebreidelse - trodde disse lærerne at jeg _ikke_ hadde sagt dette til ham? Sånn omtrent tusen ganger? Minst? Og når det ikke hjalp at jeg sa det, var det da min måte å si det på som var gal? Eller trodde de at jeg egentlig samarbeidet med min sønn i å motarbeide deres forsøk på å undervise og å ha ro i klassen?

Slike beskjeder signaliserer jo at man på en måte mener at barnet ikke har fått beskjeden, altså ikke har fått oppdragelse, grenser, en god mor?

Når man har en diagnose på bordet, stakkars da den pedagog, sier jeg, som kommer til meg og ber meg si noe til mitt barn! Problemet er jo ikke at barnet ikke har fått beskjed om grensene eller ikke kjenner grensene. Problemet er jo at det ikke er istand til å stoppe seg selv, f.eks. Eller at det ikke oppfatter sosiale signaler og derfor tar feil, for så å bli rasende når omgivelsene ikke oppfører seg som barnet tror eller forventer. Eller problemet er at omgivelsene er for kaotiske, beskjeder ikke gis tydelig nok (for barnet). Blant annet.

Vi tåler ofte hyperaktive, gretne unger når vi forstår at de egentlig bare er overtrøtte. Gillberg sammenligner adhd med å være overtrøtt. Kan det gjøre det lettere å forstå barn med adhd? I hvert fall kan det bli lettere å forstå hvorfor ritalin kan hjelpe - det løfter barnets (personens) bevissthetsnivå opp - til et mer vanlig nivå. Overtrette unger - eller voksne med hangover slik de blir parodiert på film - tåler veldig lite, ikke sant? Mange barn med adhd tåler ikke lyder, uventede forandringer - og berøring! Taktil skyhet, kalles det. Mitt barn orker ikke at jeg stryker ham over kinnet, har slått til personer fordi de har slått eller dyttet ham - mener han - mens vi andre vil si at de dultet til ham, max. Han har store problemer med å finne klær som sitter behagelig på kroppen, ikke minst sokker.

Så det er klart at når stimuli blir så intense for dem med adhd i forhold til for oss andre, kan det godt tenkes det er småting som kan gjøres noe med som vil gjøre deres barnehagehverdager mye enklere for dere alle sammen?

Nå skal vi ikke heller glemme at adhd på noen måter kan være en ressurs... Når man oppfatter virkeligheten så oppstykket som noen personer med adhd gjør, er det ikke til å unngå at de av og til kobler det de oppfatter galt sammen. Det _kan_ bli til noe helt uventet og nytt og kanskje til og med bedre. Ja, bedre. Noen mener det er personer med adhd som bringer verden videre - tja...jegere, blir de også sammenlignet med.

Det handler om å la oss alle sammen få yte i forhold til de begrensningene vi har - eller omvendt - ikke henge seg opp i begrensningene, men se mulighetene. Ikke ergre seg så mye over begrensningene...

I en barnehagehverdag - jeg tror dere trenger profesjonell hjelp, jeg, til å komme inn og se situasjonene utenfra. Jeg er sikker på at det er småting som trigger ham rett som det er, f.eks. I tillegg til at han sikkert er frustrert over at det sosiale samspillet ikke går glatt.

Min sønn kompenserte for dette samspillet med å være veldig opptatt av å være sterk. Han ble politimannen i ungeflokken som alltid skulle ordne opp (men som ofte misforsto, slik at når han ordnet opp, ble det _virkelig_ bråk av det). Han var også veldig opptatt av sterke og fryktinngytende dyr - dinosaurer, haier og krokodiller og slanger. Det han ikke vet om dem, er ikke verd å vite. Må likevel si at når jeg hører og ser på "Krokodillejegeren" (som nettopp omkom) lurer jeg av og til på om han hadde et snev av adhd?

Uansett - for barn med adhd kan svært små tuer velte store, store lass. Så jeg mener dere bør forsøke å få profesjonell hjelp, gjerne også sammen med foreldrene, som også trenger masse hjelp og støtte. Dessuten er adhd så arvelig, at dere må gjøre regning med at også minst en av foreldrene kan ha adhd, og evt. søsken, også.

[Gjest blir frustrert når ingenting hjelper]

Jo da, jeg har et barn med adhd selv. Og da han var liten og jeg ikke visste hva problemet bunnet i, var det veldig deprimerende. Ikke minst fordi jeg jo stadig fikk beskjed fra skolen (og før det, barnehagen) - "Si til ham at han ikke må ..." ja, du kan jo bare fylle inn det som passer. Ikke banne, ikke slå, ikke svare stygt, ikke erte, ikke plage, ikke sloss...eller "Si til ham at han må..." følge med, gjøre det han blir fortalt, gjøre lekser osv.osv. osv.

Når man får den beskjeden ørten ganger, hørte i hvert fall jeg mellom linjene en slags bebreidelse - trodde disse lærerne at jeg _ikke_ hadde sagt dette til ham? Sånn omtrent tusen ganger? Minst? Og når det ikke hjalp at jeg sa det, var det da min måte å si det på som var gal? Eller trodde de at jeg egentlig samarbeidet med min sønn i å motarbeide deres forsøk på å undervise og å ha ro i klassen?

Slike beskjeder signaliserer jo at man på en måte mener at barnet ikke har fått beskjeden, altså ikke har fått oppdragelse, grenser, en god mor?

Når man har en diagnose på bordet, stakkars da den pedagog, sier jeg, som kommer til meg og ber meg si noe til mitt barn! Problemet er jo ikke at barnet ikke har fått beskjed om grensene eller ikke kjenner grensene. Problemet er jo at det ikke er istand til å stoppe seg selv, f.eks. Eller at det ikke oppfatter sosiale signaler og derfor tar feil, for så å bli rasende når omgivelsene ikke oppfører seg som barnet tror eller forventer. Eller problemet er at omgivelsene er for kaotiske, beskjeder ikke gis tydelig nok (for barnet). Blant annet.

Vi tåler ofte hyperaktive, gretne unger når vi forstår at de egentlig bare er overtrøtte. Gillberg sammenligner adhd med å være overtrøtt. Kan det gjøre det lettere å forstå barn med adhd? I hvert fall kan det bli lettere å forstå hvorfor ritalin kan hjelpe - det løfter barnets (personens) bevissthetsnivå opp - til et mer vanlig nivå. Overtrette unger - eller voksne med hangover slik de blir parodiert på film - tåler veldig lite, ikke sant? Mange barn med adhd tåler ikke lyder, uventede forandringer - og berøring! Taktil skyhet, kalles det. Mitt barn orker ikke at jeg stryker ham over kinnet, har slått til personer fordi de har slått eller dyttet ham - mener han - mens vi andre vil si at de dultet til ham, max. Han har store problemer med å finne klær som sitter behagelig på kroppen, ikke minst sokker.

Så det er klart at når stimuli blir så intense for dem med adhd i forhold til for oss andre, kan det godt tenkes det er småting som kan gjøres noe med som vil gjøre deres barnehagehverdager mye enklere for dere alle sammen?

Nå skal vi ikke heller glemme at adhd på noen måter kan være en ressurs... Når man oppfatter virkeligheten så oppstykket som noen personer med adhd gjør, er det ikke til å unngå at de av og til kobler det de oppfatter galt sammen. Det _kan_ bli til noe helt uventet og nytt og kanskje til og med bedre. Ja, bedre. Noen mener det er personer med adhd som bringer verden videre - tja...jegere, blir de også sammenlignet med.

Det handler om å la oss alle sammen få yte i forhold til de begrensningene vi har - eller omvendt - ikke henge seg opp i begrensningene, men se mulighetene. Ikke ergre seg så mye over begrensningene...

I en barnehagehverdag - jeg tror dere trenger profesjonell hjelp, jeg, til å komme inn og se situasjonene utenfra. Jeg er sikker på at det er småting som trigger ham rett som det er, f.eks. I tillegg til at han sikkert er frustrert over at det sosiale samspillet ikke går glatt.

Min sønn kompenserte for dette samspillet med å være veldig opptatt av å være sterk. Han ble politimannen i ungeflokken som alltid skulle ordne opp (men som ofte misforsto, slik at når han ordnet opp, ble det _virkelig_ bråk av det). Han var også veldig opptatt av sterke og fryktinngytende dyr - dinosaurer, haier og krokodiller og slanger. Det han ikke vet om dem, er ikke verd å vite. Må likevel si at når jeg hører og ser på "Krokodillejegeren" (som nettopp omkom) lurer jeg av og til på om han hadde et snev av adhd?

Uansett - for barn med adhd kan svært små tuer velte store, store lass. Så jeg mener dere bør forsøke å få profesjonell hjelp, gjerne også sammen med foreldrene, som også trenger masse hjelp og støtte. Dessuten er adhd så arvelig, at dere må gjøre regning med at også minst en av foreldrene kan ha adhd, og evt. søsken, også.

Tusen takk for utfyllende svar, interessant å lese fra deg som har opplevd det så nært.

Gutten skal nå henvises til bup og evt ppt. Mor har hele tiden selv stått på for å få dette til, men ting tar tid, men nå ser det ut som det blir litt fortgang på saken. Far og en onkel har diagnosen.

Far kaller han en skikkelig ramp og at vi må ta han "hardt".

Vi prioriterer masse fysisk aktivitet ute, det ser vi han har behov for, han har utømmelig med energi som han trenger å få utløp for.

I forrige uke sendte vi han også ut med naboavdelinga fordi vi skulle være inne på formiddagen, men han var "helt turbo".

Tenkte litt på om hvordan han oppfattet det. Sa til han at jeg så han hadde så mye energi som han trengte å få ut,han så ut til å synes det var greit.

Ei jente kommenterte det om det var fordi han var så slem. Jeg sa det samme til henne at han hadde så masse energi han trengte å få ut.

Han hadde det bra ute, vi fikk en roligere formiddag. Hva syns du som mor om ei sånn løsning innimellom?

[lisabeth67]

Tusen takk for utfyllende svar, interessant å lese fra deg som har opplevd det så nært.

Gutten skal nå henvises til bup og evt ppt. Mor har hele tiden selv stått på for å få dette til, men ting tar tid, men nå ser det ut som det blir litt fortgang på saken. Far og en onkel har diagnosen.

Far kaller han en skikkelig ramp og at vi må ta han "hardt".

Vi prioriterer masse fysisk aktivitet ute, det ser vi han har behov for, han har utømmelig med energi som han trenger å få utløp for.

I forrige uke sendte vi han også ut med naboavdelinga fordi vi skulle være inne på formiddagen, men han var "helt turbo".

Tenkte litt på om hvordan han oppfattet det. Sa til han at jeg så han hadde så mye energi som han trengte å få ut,han så ut til å synes det var greit.

Ei jente kommenterte det om det var fordi han var så slem. Jeg sa det samme til henne at han hadde så masse energi han trengte å få ut.

Han hadde det bra ute, vi fikk en roligere formiddag. Hva syns du som mor om ei sånn løsning innimellom?

Dere bør søke om ekstra assistent til gutten. Barnehagen til sønnen min fikk tidlig ekstra hjelp, og det var til uvurderlig hjelp.

Assistenten (og resten av personalet) lærte raskt å "lese" sønnen min, og kom han ofte i forkjøp før han kom i konflikt med andre barn. Han hadde perioder på dagen da han ble sliten og dermed fant på mer tull. Da tok assistenten han med på et eget rom og leste for han eller lekte pedagogiske leker med ham, og når han ble eldre spilte de spill.

I begynnelsen tok assistenten med sønnen min og et annet barn (gikk på rundgang) med på en liten tur hver dag litt utpå dagen da han brukte å bli sliten og mer urolig og "rampete". De andre barna sytens det var topp å bli med på tur, så dette gjorde han også mer populær... (ofte blir jo urolige og "rampete" barn satt utenfor av de andre barna).

I tillegg var barnehagen utrolig flinke til ikke å bli sinte på ham eller irettesette utover å si at "dette ikke er lov" e.l. slik at de andre barna ikke skulle oppfatte han som spesiell eller slem.

Noe av det værste sønn min vet,er å sitte stille ved matbordet; han bare må plukke på de andres matpakker, eller tulle høylydt så han rett og slett forstyrrer spisesituasjonen. Han ble naturlig nok snakket til mange ganger, men personalet fant etterhvert ut at han hadde av og til hadde det bedre hvis han spiste på et annet rom. Det ble aldri fokusert på at dette var en straff, bare et alternativ der han var alene med en annen voksen, evt. også ett annet barn, og de hadde det faktisk veldig hyggelig sammen. Det som overrasket meg var at de andre barna aksepterte det. Jeg tror barnahagepersonalets helt utrolige tålmodighet har hjulpet han masse. Også på skolen har han blitt "sett" og tatt vare på slik at alle "situasjoner" med andre barn er blitt dempet. Resultatet er faktisk at det er få "situasjoner" - han er bare urolig og litt rar, men siden de voksne synes det er greit, så synes barna det samme (ihvertfall foreløpig....)

[Gjest blir frustrert når ingenting hjelper]

Dere bør søke om ekstra assistent til gutten. Barnehagen til sønnen min fikk tidlig ekstra hjelp, og det var til uvurderlig hjelp.

Assistenten (og resten av personalet) lærte raskt å "lese" sønnen min, og kom han ofte i forkjøp før han kom i konflikt med andre barn. Han hadde perioder på dagen da han ble sliten og dermed fant på mer tull. Da tok assistenten han med på et eget rom og leste for han eller lekte pedagogiske leker med ham, og når han ble eldre spilte de spill.

I begynnelsen tok assistenten med sønnen min og et annet barn (gikk på rundgang) med på en liten tur hver dag litt utpå dagen da han brukte å bli sliten og mer urolig og "rampete". De andre barna sytens det var topp å bli med på tur, så dette gjorde han også mer populær... (ofte blir jo urolige og "rampete" barn satt utenfor av de andre barna).

I tillegg var barnehagen utrolig flinke til ikke å bli sinte på ham eller irettesette utover å si at "dette ikke er lov" e.l. slik at de andre barna ikke skulle oppfatte han som spesiell eller slem.

Noe av det værste sønn min vet,er å sitte stille ved matbordet; han bare må plukke på de andres matpakker, eller tulle høylydt så han rett og slett forstyrrer spisesituasjonen. Han ble naturlig nok snakket til mange ganger, men personalet fant etterhvert ut at han hadde av og til hadde det bedre hvis han spiste på et annet rom. Det ble aldri fokusert på at dette var en straff, bare et alternativ der han var alene med en annen voksen, evt. også ett annet barn, og de hadde det faktisk veldig hyggelig sammen. Det som overrasket meg var at de andre barna aksepterte det. Jeg tror barnahagepersonalets helt utrolige tålmodighet har hjulpet han masse. Også på skolen har han blitt "sett" og tatt vare på slik at alle "situasjoner" med andre barn er blitt dempet. Resultatet er faktisk at det er få "situasjoner" - han er bare urolig og litt rar, men siden de voksne synes det er greit, så synes barna det samme (ihvertfall foreløpig....)

Så flott at din sønn har fått så god oppfølging. I en travel barnehagehverdag er det vanskelig å følge opp barna så godt som din sønn har blitt. Det er ikke så lett å få tildelt ressurser og et barn med adhd får neppe en egen assistent iallefal har ikke jeg hørt om det i vår kommune

[sammfunnskritiker]

Som fagperson undres jeg over at barnehagene i dag ikke mestrer barn som utfordrer litt mer en vanlig. Finnes det noe mer kjent enn systemrettet arbeid rundt disse barna som pedagogikk?

Fint at du tar tak i det nå. BArn skal ikke ansvarliggjøres for at de voksne og miljøene det ferdes i, ikke greier å legge nok til rette. "Alvorspraten på sofaen", ville jeg dermemd kuttet- så lenge vi tillatter at barnet "feiler" i vårt system.

[Gjest blir frustrert når ingenting hjelper]

Som fagperson undres jeg over at barnehagene i dag ikke mestrer barn som utfordrer litt mer en vanlig. Finnes det noe mer kjent enn systemrettet arbeid rundt disse barna som pedagogikk?

Fint at du tar tak i det nå. BArn skal ikke ansvarliggjøres for at de voksne og miljøene det ferdes i, ikke greier å legge nok til rette. "Alvorspraten på sofaen", ville jeg dermemd kuttet- så lenge vi tillatter at barnet "feiler" i vårt system.

Alvorspraten ville du ha droppet. Hva ville du gjort i stedet for?. Skal vi la en snart 5 års gammel gutt få plage, dytte, slå og ødelgegge for andre uten å fortelle han at slik kan han ikke gjøre.

Hvilke konsekvens skal han få? Tenker du vi heller skal la han sitte i sofaen og ha en såkalt "timeout" uten at vi prater med han?

regner med du har gode alternativer å komme med til meg:)

[sammfunnskritiker]

Alvorspraten ville du ha droppet. Hva ville du gjort i stedet for?. Skal vi la en snart 5 års gammel gutt få plage, dytte, slå og ødelgegge for andre uten å fortelle han at slik kan han ikke gjøre.

Hvilke konsekvens skal han få? Tenker du vi heller skal la han sitte i sofaen og ha en såkalt "timeout" uten at vi prater med han?

regner med du har gode alternativer å komme med til meg:)

Du skal ha for holdningene dine i hvertfall. Noen finner jeg meg for god til å diskutere med, rett og slett.

Hva med å sette seg inn i adhd problematikk, barnets perspektiv og de voksnes- og de andre barnas?

Med litt innsikt, hadde du forstått at "alvorsprat med adhd barn er en tapt sak.

Men et tips på veien er "10 % barna" eller "10 % terapi/oppfølgingen som er allment kjent for de aller fleste barnehager og førskolelærere.

Et til; hva med å snu tiltaket å snakke alvor, til å rose og se det barnet faktisk gjør bra?

Et adhd barn er alltid mer en, den atferden det fremviser...

[Gjest Mahuk]

Foreslå for foreldrene at de

prøver fettsyreproduktet Eye Q.

Dette er grundig dokumentert

og vist at det hjelper. Fåes i

helsekostforretn.

Gå også til www.neurozym.com

De selger også et utrolig bra

produkt. Samarbeider med dr.med. Reichelt ved Rikshospitalet i Oslo.