det gikk ikke bra det...

[Gjest salma78]

skrev i går innlegg om SA / MA etter blødning i uke 7. Det gikk altså ikke bra. Det som begynte med sparsomt blødning ble til rikelig , menslignende med sterke magekramper. Det kom alt, slimm, klumper , koagulert blod , og til slutt - tror jeg - det som skulle være barnet. Stor, omtrent 4-5 cm klump av både blod og noe rar lys rosa/ beige vev. Da er det avklart, tror jeg, og selv om jeg var klar over at det kunne skje, så er det ikke å lett å komme seg gjennom det. Gikk og smågrått hele dagen i dag. Og som typisk min "flaks", alt skjer om helgene, når verken fastlege eller gynekolog er tilgjengelig. Jeg blør fortsatt, har veldig vondt i mage. Vet ikke om jeg burde ta og gå til legevakten, eller vente til mandag og oppsøke fastlege? Har ikke særlig lyst å sitte og vente i flere timer for å få beskjed at jeg skal oppsøke fastlegen min, jeg. Hvis det ble SA, hva jeg er 99,9 % sikker på, burde jeg bli undersøkt snarest, eller kan det vente noen dager? De kan jo ikke gjøre noe uansett. Burde man ikke få renset livmor av det som er igjen, og når i så fall skal dette skje?

Det er mange spørsmål, jeg vet det, men fredag kveld er ikke mye jeg kan finne ut på egen hånd..

[citygirl]

Jeg ville ha tatt kontakt med legevakt - eller kanskje aller helst ringt til gynekologisk avdeling på nærmeste sykehus og bedt om råd.

Oftest klarer kroppen å støte ut alt svangerskapsproduktet så tidlig i savngerskapet, men det er greit å få tatt en kontroll ultralyd - noen ganger er det anbefalt med en utskrapning for å forebygge infeksjon.

Ring først - uansett - for det er ikke særlig ålreit å sitte fortvilet på et venterom fullt av fredagsfylla på legevakta.

*støttende klem*

[hidi]

Åhh fikk så vondt av deg...Gjør som citygirl sier ta kontakt med legevakt eller gynkologisk avdeling.

Jeg gråt masse etter min SA, det er vondt inne i sjelen på en måte. Bare gråt du.

Masse trøsteklemmer til deg

[Gjest ikke nygravert lenger]

Jeg opplevde akkurat det samme i forrige uke, og var omtrent like langt på vei (se innlegg lenger ned). Ringte til legen, som sa at så lenge smertene ikke var verre enn litt kraftige menssmerter, så var dette noe som bare måtte gå sin gang. Kom til for sjekk seks dager senere, og tok prøver for å konstatere aborten, men ingen undersøkelser utover det. Han ba meg ta kontakt igjen hvis blødningene ikke ga seg helt på ca to uker etter aborten, eller hvis jeg fikk smerter. Mens-smertene mine varte i ca tre dager, etter det har jeg bare hatt bittesmå blødninger, noe som altså er ganske vanlig. Så lenge du har blødd såpass mye, og det er så tidlig i graviditeten, er det neppe nødvendig med noen utskrapning.

Fysisk sett er dette veldig vanlig. Mange aborterer såpass tidlig i svangerskapet uten å ane at de har vært gravide. Det er med andre ord en naturlig prosess, som i de aller fleste tilfellene går helt av seg selv. Som du sikkert vet ender rundt 30% av påbegynte svangerskap i tidlig abort. Psykisk er det noe annet, det var en tøff opplevelse for meg, og sikkert for deg også. Og gjett om jeg gruer meg for angsten neste gang jeg blir gravid...

[KaVa]

{{{{klem}}}} Så trist at det ikke gikk bra :-(

Dersom du lurer, kan du ringe til legevakten og spørre hva de anbefaler.

Jeg håper at det går bra i neste forsøk!

[Gjest salma78]

Jeg opplevde akkurat det samme i forrige uke, og var omtrent like langt på vei (se innlegg lenger ned). Ringte til legen, som sa at så lenge smertene ikke var verre enn litt kraftige menssmerter, så var dette noe som bare måtte gå sin gang. Kom til for sjekk seks dager senere, og tok prøver for å konstatere aborten, men ingen undersøkelser utover det. Han ba meg ta kontakt igjen hvis blødningene ikke ga seg helt på ca to uker etter aborten, eller hvis jeg fikk smerter. Mens-smertene mine varte i ca tre dager, etter det har jeg bare hatt bittesmå blødninger, noe som altså er ganske vanlig. Så lenge du har blødd såpass mye, og det er så tidlig i graviditeten, er det neppe nødvendig med noen utskrapning.

Fysisk sett er dette veldig vanlig. Mange aborterer såpass tidlig i svangerskapet uten å ane at de har vært gravide. Det er med andre ord en naturlig prosess, som i de aller fleste tilfellene går helt av seg selv. Som du sikkert vet ender rundt 30% av påbegynte svangerskap i tidlig abort. Psykisk er det noe annet, det var en tøff opplevelse for meg, og sikkert for deg også. Og gjett om jeg gruer meg for angsten neste gang jeg blir gravid...

Jeg leste dine innlegg forrige uke, følgte med nettopp fordi vi var like lang på vei. Føler med bitte litt bedre i dag, gråter ikke hvert fall, min stakkars mann hadde det ganske tøft med meg i går.Nå er det bare å fortelle det til familie og venner. Med min side går det bra, bare moren visste det , fikk streng beskjed om å holde det for seg selv. Verre med mannen min som fortalte til absolutt alle.Jeg vet at dette er ganske normalt,men samtidig når man snakker med folk så sier de om statistikkene og at det går som oftest bra, så man håper på at det ikke meg som utgjør denne statistikken. Vel,noen gjør det, det er bare litt ekstra trist for meg som var gravid første gang og hadde jobbet med det i noen månader før.Men nå er det bare å ta seg sammen og prøve igjen. Må vel vente litt nå til alt har normalisert seg, og så bare håpe at det ikke gjenta seg. Og takk for støtte alle sammen. Stor takkeklem fra meg:)

[EllaJo]

huff, så utrolig trist at det gikk slik

mange trøsteklemmer fra

[Linnea78]

huff da. Det var leit. Føler med deg. Vet ikke om det føles som noen trøst for deg, men du skal vite at du ikke er alene om å gå gjennom dette. Og jeg har hørt at det er trolig rundt 70% av alle begynte svangerskap som ender i SA, de fleste da etter 1-2 uker slik at de virker som litt tidlig mens eller bittelitt for sen. Det er nesten alltid noe galt med fosteret som gjør at det blir SA. Husk at disse to cellene skal dele seg og bli hjerne, hode, øyne, øre, munn, ti fingre og ti tær føtter og alt annet som vi mennesker faktisk er. Det er jo utrolig at to celler faktisk kan bli så masse i 30% av tilfellene.... P.s. det er lov å gråte masse og tenke mye på det som skjedde.

[Gjest ikke nygravert lenger]

Jeg leste dine innlegg forrige uke, følgte med nettopp fordi vi var like lang på vei. Føler med bitte litt bedre i dag, gråter ikke hvert fall, min stakkars mann hadde det ganske tøft med meg i går.Nå er det bare å fortelle det til familie og venner. Med min side går det bra, bare moren visste det , fikk streng beskjed om å holde det for seg selv. Verre med mannen min som fortalte til absolutt alle.Jeg vet at dette er ganske normalt,men samtidig når man snakker med folk så sier de om statistikkene og at det går som oftest bra, så man håper på at det ikke meg som utgjør denne statistikken. Vel,noen gjør det, det er bare litt ekstra trist for meg som var gravid første gang og hadde jobbet med det i noen månader før.Men nå er det bare å ta seg sammen og prøve igjen. Må vel vente litt nå til alt har normalisert seg, og så bare håpe at det ikke gjenta seg. Og takk for støtte alle sammen. Stor takkeklem fra meg:)

Ja, jeg hadde flere gråtetokter forrige uke. Nå går det bedre, og jeg ser framover. Jeg var også gravid for første gang. Vi hadde ikke prøvd så lenge, så jeg håper det går like lett å bli gravid igjen. Heldigvis hadde vi bare fortalt det til to nære venner. Satser på at både du og jeg havner i de rette to tredjedelene neste gang