Han sier han er skremt

[Gjest tekopp]

jeg og kjæresten min har vært sammens i 2 år nå.og jeg tok opp samboerskap for ca et år siden,første gang.

da ble vi enige om å flytte sammens til våren.

våren kom,men ingenting skjedde.han ombestemte seg,sa han var usikker og sa til meg at vi skulle vente å se i løpet av sommeren,nærmere bestemt juni,juli. jeg gikk jo i gjen og gledet meg og hadde fine tanker rundt dette.

juni gikk og juli gikk...han ombestemte seg igjen. skikkelig nedtur for meg igjen...! vi snakka en del om det, og ble enige,igjen,om å utsette det.

1.september ble nevnt....

1.oktober ble nevnt....

men nå sitter jeg her,og er rett og slett sliten i hodet av alle disse opp og nedturene.

det har vært ja,nei,ja,nei,ja,nei alt for mange ganger nå føler jeg.

å gi meg sånne falske forhåpninger gjennom et helt år,er vel ikke særlig snilt gjort tenker jeg.

han sier han trenger mer tid,han er skremt etter sitt forrige samboerskap.og han sier det rett ut at han er redd det skal gå til helvete med oss om vi gjør dette.

jeg er mer sånn,hopp i det og prøv det,så finner vi det ut...

vi har et barn hver,det er jo vesentlig selvfølgelig...

det har jo skjedd forskjellige ting underveis og vi har hatt noen nedturer av forskjellige grader under veis.

men uansett så vil jeg flytte sammens med han fordi jeg vil skape et trygt og godt familieliv med han,og fordi vi begge to har trua på at ting blir bedre hvis vi gjør det...

han har hele tiden sagt at han _vil_ bo sammens med meg og at han vil ha en fremtid med meg,det er meg han vil ha osv..

men nå sitter jeg her...han sier han vil legge dette på is,ikke snakke om det,la det komme av seg selv og se hva som skjer og når det skjer i fremtiden.selv sier han dette går seg fort til,men det har det jo ikke gjort hitill??

vet bare ikke om jeg gidder å ta en sjanse til med han.han vil jo heller ikke ta en sjanse,så jeg føler egentlig ikke for å sitte her å vente på han mer. hva om han alldri bli klar?

kaster jeg bort livet mitt om jeg venter på han _igjen_?

_er_ han verdt å vente på?

er jo glad i han og vil jo egentlig ikke miste han.men nå sitter jeg her og vurderer å være venn med han i stedet for kjæreste,dette sier han er greit,vil ikke miste meg,men håper jeg vil fortsette å være kjæresten hans....

er så rådvill....

huff,dette ble altfor langt,men håper jeg får noen innspill som kanskje kan hjelpe litt på vei..

[Lillemus]

Jeg kan på sett og vis skjønne ham, men jeg skjønner deg utmerket godt også!

Jeg tror ikke jeg hadde orket vente sånn i det uendelige. Virker som om han tenker litt sånn at "man vet hva man har, men ikke hva man får" og som mannfolk flest er han redd for større forandringer i livet.

[cecily]

"er jo glad i han og vil jo egentlig ikke miste han.men nå sitter jeg her og vurderer å være venn med han i stedet for kjæreste,dette sier han er greit,vil ikke miste meg,men håper jeg vil fortsette å være kjæresten hans...."

Dersom mannen hadde sagt at dette var 'greit', ville jeg nok absolutt ikke selv syntes at hans svar var greit.

Du skal selvfølgelig ikke bruke dette som en trussel, det er noe av det verste en kan gjøre mot en partner. Dersom du mener det i fullt alvor og han syns det er "greit" - ja da ville jeg seriøst vurdert å gjennomføre det også.

[Gjest milsen]

Herlighet, sier jeg. Det er da vel ikke så forbannet travelt med å flytte sammen?

[Gjest Vinteren]

"han sier han trenger mer tid,han er skremt etter sitt forrige samboerskap.og han sier det rett ut at han er redd det skal gå til helvete med oss om vi gjør dette.

jeg er mer sånn,hopp i det og prøv det,så finner vi det ut..."

Din holdning er helt ok så lenge man ikke har barn, men når man faktisk har barn, så bør noe sånn være mer gjennomtenkt og sikkert!!

[Gjest tekopp]

Herlighet, sier jeg. Det er da vel ikke så forbannet travelt med å flytte sammen?

det handler om å ha noe å forholde seg til da syns jeg.ikke føle at man kaster bort livet på å vente på noe som kanskje ikke skjer.begynner å nærme meg 30 da...

dessuten bor vi ikke langt unna hverandre heller,så det hadde faktisk vært mer praktisk også.

[Gjest stoiker]

det handler om å ha noe å forholde seg til da syns jeg.ikke føle at man kaster bort livet på å vente på noe som kanskje ikke skjer.begynner å nærme meg 30 da...

dessuten bor vi ikke langt unna hverandre heller,så det hadde faktisk vært mer praktisk også.

Hvorfor synes du at du kaster bort livet og ikke har noe å forholde deg til?

Dere har et forhold. Det er da noe å forholde seg til?

Målet i livet - er det å bo under samme tak som den du har et forhold til? Vel, hvis samboskapet er målet, kaster du bort livet ditt.

Hvis det å elske: andre mennesker, sin familie, ett annet menneske, altså kjærligheteten og vennskapet og nærheten og tilhørigheten, derimot, er målet med livet, da er det vel ikke samboskapet som er viktigst?

Dere har to andre å ta hensyn til, i tillegg til dere selv. Barna. Vil de gå så greit sammen at de vil få det minst like bra når dere bor sammen, som når dere bor hver for dere? Er dere alle 4 enige om det?

Hvor skal dere bo - om dere flytter sammen? Der han bor, der du bor eller flytte til et nytt sted? Hvordan vil det påvirke økonomien? Hvordan vil det påvirke og oppleves av den som flytter fra "sitt eget" over i "den andres"? Og hva med barnet som må flytte inn på det andre barnets enemerker, og det barnet som får et nytt barn inn på sine egne enemerker?

Hvis dere må flytte til et tredje sted, hva da hvis forholdet går istykker, likvel? Hva med økonomien? Hvor mange ganger skal barna oppleve å flytte? Oppleve kranglene og problemene før bruddet blir et faktum?

Definerer ikke vi liv og kjærlighet og samliv litt for snevert hvis vi synes at livet blir bortkastet om vi ikke bor under samme tak? Hva hvis forholdet ikke overlever så stor tetthet, men derimot går godt om man lever særbu - hva bør man velge da?

Jeg skriver selvfølgelig slik fordi jeg selv behøver min personlige frihet og tviler på at jeg en gang til kommer til å "forsvinne" inn i tosomhet. Noen av oss er slik. Særlig etter de sårene livet har påført oss og de oppgavene man har påtatt seg, f.eks. i forhold til barna. Nei, det er ikke bare, bare å flytte sammen, verken praktisk, følelsesmessig og ikke minst økonomisk. Jeg har i hvert fall ikke tenkt å sette barnas følelser, hjem og økonomi på spill en gang til - fordi et samlivsbrudd tvinger oss til å flytte og å gå ned i inntekt. Man vet aldri...

Så om jeg møter noen, en gang til...kommer jeg ikke bare til å nøle med å flytte sammen, jeg tror faktisk jeg ikke kommer til å gjøre det. Jeg synes din mann er ærlig som sier fra - i stedet for å la seg bli dradd inn i et samboerskap fordi han er redd for å miste deg. Han kunne jo ha latt seg presse, også, mener jeg. I stedet sier han det som han er.

Kaster du bort livet? Tja. Om målet ditt er å bo sammen med en mann 100 % av tida, ja. Dersom du derimot ser kjærligheten som en gjensidig prosess der man både ser og blir sett, finner støtte og gir støtte, er venner og elskere og to selvstendige individer - så kan det være slik at dette virkeliggjøres best som samboere. Og for noen av oss, virkeliggjøres det best - som særbo.

[Gjest tekopp]

Hvorfor synes du at du kaster bort livet og ikke har noe å forholde deg til?

Dere har et forhold. Det er da noe å forholde seg til?

Målet i livet - er det å bo under samme tak som den du har et forhold til? Vel, hvis samboskapet er målet, kaster du bort livet ditt.

Hvis det å elske: andre mennesker, sin familie, ett annet menneske, altså kjærligheteten og vennskapet og nærheten og tilhørigheten, derimot, er målet med livet, da er det vel ikke samboskapet som er viktigst?

Dere har to andre å ta hensyn til, i tillegg til dere selv. Barna. Vil de gå så greit sammen at de vil få det minst like bra når dere bor sammen, som når dere bor hver for dere? Er dere alle 4 enige om det?

Hvor skal dere bo - om dere flytter sammen? Der han bor, der du bor eller flytte til et nytt sted? Hvordan vil det påvirke økonomien? Hvordan vil det påvirke og oppleves av den som flytter fra "sitt eget" over i "den andres"? Og hva med barnet som må flytte inn på det andre barnets enemerker, og det barnet som får et nytt barn inn på sine egne enemerker?

Hvis dere må flytte til et tredje sted, hva da hvis forholdet går istykker, likvel? Hva med økonomien? Hvor mange ganger skal barna oppleve å flytte? Oppleve kranglene og problemene før bruddet blir et faktum?

Definerer ikke vi liv og kjærlighet og samliv litt for snevert hvis vi synes at livet blir bortkastet om vi ikke bor under samme tak? Hva hvis forholdet ikke overlever så stor tetthet, men derimot går godt om man lever særbu - hva bør man velge da?

Jeg skriver selvfølgelig slik fordi jeg selv behøver min personlige frihet og tviler på at jeg en gang til kommer til å "forsvinne" inn i tosomhet. Noen av oss er slik. Særlig etter de sårene livet har påført oss og de oppgavene man har påtatt seg, f.eks. i forhold til barna. Nei, det er ikke bare, bare å flytte sammen, verken praktisk, følelsesmessig og ikke minst økonomisk. Jeg har i hvert fall ikke tenkt å sette barnas følelser, hjem og økonomi på spill en gang til - fordi et samlivsbrudd tvinger oss til å flytte og å gå ned i inntekt. Man vet aldri...

Så om jeg møter noen, en gang til...kommer jeg ikke bare til å nøle med å flytte sammen, jeg tror faktisk jeg ikke kommer til å gjøre det. Jeg synes din mann er ærlig som sier fra - i stedet for å la seg bli dradd inn i et samboerskap fordi han er redd for å miste deg. Han kunne jo ha latt seg presse, også, mener jeg. I stedet sier han det som han er.

Kaster du bort livet? Tja. Om målet ditt er å bo sammen med en mann 100 % av tida, ja. Dersom du derimot ser kjærligheten som en gjensidig prosess der man både ser og blir sett, finner støtte og gir støtte, er venner og elskere og to selvstendige individer - så kan det være slik at dette virkeliggjøres best som samboere. Og for noen av oss, virkeliggjøres det best - som særbo.

han sier han er overbevist om at ting blir mye bedre om vi flytter sammen.

økonomien kommer til å bli dobbel så bra og begge barne er ivrige på dette.han har allerede snakket med barnet sitt ang dette.ikke jeg,for mitt er mindre,men han skjønner "tegninga" og snakker om det som om jeg skulle sagt noe.

og det med om det skulle gå til helvete, vel, det har INGEN noen garanti for uansett! INGEN kan vite hva som skjer,enten vi bor hver for oss,eller sammen.

så nå har vi prøvd å bo hver for oss i over 2 år,hva skulle problemet være om vi prøver å bo sammen?

skal det være slik,at han som sier han er skremt av et annet forhold,la det gå utover forholdet vårt??

er det ikke bedre å finne ut jo fortere,jo bedre? om jeg og han er som _det_ forholdet? eller kanskje bevise for oss selv at vi IKKE er som det forholdet?

og ja,jeg synes det er vanskelig å sette livet mitt på hold for han ja!

[Gjest milsen]

det handler om å ha noe å forholde seg til da syns jeg.ikke føle at man kaster bort livet på å vente på noe som kanskje ikke skjer.begynner å nærme meg 30 da...

dessuten bor vi ikke langt unna hverandre heller,så det hadde faktisk vært mer praktisk også.

Slik mas syns jeg ikke ligner seg noenting.

Skjerp deg!

[Gjest Premium]

han sier han er overbevist om at ting blir mye bedre om vi flytter sammen.

økonomien kommer til å bli dobbel så bra og begge barne er ivrige på dette.han har allerede snakket med barnet sitt ang dette.ikke jeg,for mitt er mindre,men han skjønner "tegninga" og snakker om det som om jeg skulle sagt noe.

og det med om det skulle gå til helvete, vel, det har INGEN noen garanti for uansett! INGEN kan vite hva som skjer,enten vi bor hver for oss,eller sammen.

så nå har vi prøvd å bo hver for oss i over 2 år,hva skulle problemet være om vi prøver å bo sammen?

skal det være slik,at han som sier han er skremt av et annet forhold,la det gå utover forholdet vårt??

er det ikke bedre å finne ut jo fortere,jo bedre? om jeg og han er som _det_ forholdet? eller kanskje bevise for oss selv at vi IKKE er som det forholdet?

og ja,jeg synes det er vanskelig å sette livet mitt på hold for han ja!

Du tok nok ikke stoikers poeng/budskap.

Men lykke til uansett!