mistet følelsene?

[Væren 23]

Hei!

Jeg har nå vært sammen med kjæresten min i ca 6 mnd. Jeg har flyttet til københavn for å studere, mens han bor i Oslo, hvor han studerer. Vi har det fint når vi er sammen, men jeg sliter psykisk pga avstanden mellom oss og at jeg begynner å få en magefølelse på at jeg ikke lenger er forelsket i ham. Han var nettopp på besøk hos meg en uke hvor jeg siste dagen brøt sammen og måtte erkjenne at jeg ikke visste om følelsene mine for ham vil vare med avstanden som er mellom oss. Han ble veldig lei seg, å kunne fortelle meg at han elsker meg.

Etter at han reiste har jeg bare grått og grått, kjenner meg helt alene og langt unna familie og venner.Det er akkorat som at jeg har gått inn i en type sorgprosess, ute av stand til å tenke verken positivt eller fornuftig. Bør nevnes at det i mitt forige forhold raste for meg da jeg fant ut at jeg ikke lenger hadde føleser for min daværende kjæreste. Jeg slo opp, noe som knekte kjæresten min totalt og det hele endte med at vi begge bare gråt. Jeg fikk deretter et kraftig angstanfall (var i den tiden plaget med mye angst og depresjon, noe jeg har gått i terapi for i ettertid)hvor det svartnet totalt for meg og foreldrene mine måtte kjøre 15 mil for å hente meg hjem. Å takk og lov for det!

Nå som tankene igjen streifer at jeg kanskje må gjøre det slutt med min kjæreste, får jeg igjen angst for at det samme skal skje igjen, bare at denne gangen kan ikke forledrene mine eller andre i familien komme å hjelpe meg. Nå må jeg klare det helt alene. Er fryktelig redd, og lurer på om jeg gjør det rette hvis jeg gjør det slutt...Kjæresten min er perfekt for meg på mange vis, og jeg er veldig glad i ham. Det er ingenting galt å sette fingeren på, men hvorfor er gnisten og forelskelsen borte, eller er den egentlig borte? hvorfor er jeg så trist?

Jeg klarer ikke tenke klart selv.

[hidi]

Kjærlighet trenger næring og kanskje du føler at du ikke får den næringen du trenger pga avstanden... Vet jo ikke hvor ofte dere treffer hverandre.

Men hvis du innerst inne VET at du ikke har følelser for han, da bør du avslutte forholdet.

Ikke bare for din skyld, men mest for hans skyld.

Jeg tror du ikke har funnet den rette enda. Å være sammen med noen av medlidenhet er ødeleggende for begge parter...

Følg hjertet ditt og vent til den rette dukker opp!

[Gjest Vinteren]

Jeg skjønner hvordan du har det, tror jeg. Har hatt det sånn selv. Men slo ikke opp med kjæresten min, bare snakket om alt (nesten) jeg følte, tenkte og va redd for.Han hjalp med kjempemye, og jeg er i dag sjeleglad for at jeg ikke slo opp!

For jeg tror det som kanskje ødelegger for deg er at du e redd. Så får du angst, og blir bare mer redd. Hvis du har hatt litt problemer før, er du redd det ska skje igjen (som du sier selv), og du kommer inn i en ond sirkel. Det som er trist er at det du føler, kanskje ikke har noe med kjæresten din i det hele tatt. Men det er lett å "legge det" på ham, selv om du ikke vil at HAN skal være problemet. Skjøner du? Men slik jeg hadde det, så va jeg redd for at han var problemet/opphavet til mine redsler, og det BLE han problemet til slutt.

Kanskje litt tullete innlegg dette her, men håper du forstår hva jeg prøver å si.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du er ikke den første som sliter med kjærlighet på avstand. Det er en sjanse å ta å flytte til et annet land, særlig hvsi forholdet har vart kort tid før du flyttet, slik jeg oppfatter gjelder dere.

Hvis du er en person som trenger mye bekreftelser og daglig kontakt med kjæresten din, synes jeg det er rimelig at du kjenner savn og ensomhet. Utfordringen er vel å fylle avstanden og tomrommet med andre inntrykk og aktiviteter som du ønsker. Utdannelsen er en ting, men at du også på fritiden er aktiv og ikke blir sittende alene og sture.

Det høres ut til å være for tidlig å konkludere med at det er kjærestefølelsene som krøller seg for deg. Jeg ser ikke av det du skriver at det er noe du savner eller er imot han du er kjæreste med nå. Det virker heller på meg slik at du har angst for kanskje å havne i en liknende situasjon som du kom i tidligere, og måtte hjelpes hjem osv.

Forsøk å skille mellom kjæresteforholdet og trivselen din generelt i København. Er det begynnelsen av semesteret, kan du være i en startfase, det tar tid å bli kjent. Trenger du å snakke med en fagperson om din uro og angst, altså om din egen trygghet. Studiestedet har kanskje en helsetjeneste du kan bruke.

Før du får tak på hva det er som plager deg, synes jeg du skal være forsiktig med å vrake kjæresten din.