Stefamilier

[Gjest anonym i kveld]

Jeg er sammen med en fantastisk flott fyr, og følelsene mine for han blir stadig sterkere. Men det er et minus. Han har 1 barn fra før, og vi går utmerket overens. H*n liker meg og jeg liker h*n. Problemet er mine 2 barn. Min kjæreste er ærlig, og innrømmer at han ikke klarer å like barna mine. Det blir jo utvilsomt mer bråk og mas når alle 3 er samlet, i forhold til når han er alene med sitt ene. I tillegg føler han ikke at han oppnår god kontakt med dem. Barna aksepterer ham og synes det er stas å være sammen med ham, men de begynner nok å føle at han ikke er overbegeistret. De går veldig godt overens med hans barn. Mitt spørsmål er om det er andre som har lignende erfaringer når det gjelder nye familier. Kan dette endre seg over tid? Finnes det rådgivning for stefamilier som trenger starthjelp?

[Gjest gjesten111]

Er ikke så enkelt alt det der. kunne ha tenkt meg litt mere info om feks hvor lenge dere har vært sammen og hvor gamle barna er. og hvordan dere bor, om alle barna bor sammen med dere hele tiden ol.

[Gjest Pontiac]

Uff da. En slik situasjon hadde jeg aldri klart å leve med, at min kjære ikke klarte ungene mine.

Du er tålmodig, jeg ville sannsynligvis hatt avsluttet det hele "for lenge siden".

Om slikt kan gå over over tid er jo vanskelig å si. Det kommer kanskje mye ann på hvorfor din kjære har problemer med barna dine.

Jeg vil nok råde dere til å kontakte familierådgivningskontor, der kan dere få hjelp til å lufte tanker og følelser. Ofte er de utdannet innen psykriatrien disse som er der og det er vel ikke dumt når det kommer til å skjønne følelser osv.

Forferdelig vond situasjon, jeg hadde tiltet av å se at barna mine følte avvisningen fra min partner.

Vil du fortsette dette forholdet så synes jeg du helt rett i å handle nå, oppsøk hjelp av andre som kan dra ting ut av dere slik at grunner til ting kommer på overflaten.

Da vil du nok etterhvert kunne se selv om dette er et problem som dere kan rette på og komme over eller om det er noe som alltid vil ligge der.

[Gjest anonym i kveld]

Er ikke så enkelt alt det der. kunne ha tenkt meg litt mere info om feks hvor lenge dere har vært sammen og hvor gamle barna er. og hvordan dere bor, om alle barna bor sammen med dere hele tiden ol.

Vi har vært sammen i ca 1. år, og bor ikke sammen. Barna er 10 (hans), 8 og 6 (mine) og de er hos oss annenhver uke.

[Gjest synd på barna dine]

Huff .....

Min bror avsluttet et forhold pga at hun hadde ett barn, han ingen, men han prøvde å tenke seg framover i tid, og kom fram til det at hvis de to fikk barn sammen .... så ville det bli forskjellsbehandling, han trodde ikke han ville klare å bli like glad i hennes barn som deres felles ....

Jeg for min del hadde mistet masse følelser for kjæresten hvis han åpent og ærlig fortalte meg at han ikke var begeistret for mine barn.

[Gjest gjesten111]

Vi har vært sammen i ca 1. år, og bor ikke sammen. Barna er 10 (hans), 8 og 6 (mine) og de er hos oss annenhver uke.

Du fikk jo et greit svar fra Pontiac og er ganske enig... men jeg vil jo ha tenkt på dine barn vis jeg hva deg.. de har ikke godt av at han "ikke" liker dene barn og er det noe som barna har merket er det akkurat det... nei skal jeg anbefale deg noe så ville jeg ha tenkt på barna og ikke meg selv.. er sikker på at du finner noen som både liker deg like mye som dine barn... men ikke skyv barna i fra deg!!! eller du kan jo få pappaen til dine barn til å over ta hele omsorgen en "stund" så kan du få dyrke det du tror er best for deg og den nye!!! men kan jo med sikkerhet si at vis han ikke liker dine barn så blir han ikke noe bedre med tiden... så vis du er glad i dine barn er det et enkelt valg spørr du meg...

PS: jeg selv haar to barn og vis den nye hadde antydet noe sånt ville mitt valg vært ganske enkelt "bye bye" til h*n.

[flisa]

Huff .....

Min bror avsluttet et forhold pga at hun hadde ett barn, han ingen, men han prøvde å tenke seg framover i tid, og kom fram til det at hvis de to fikk barn sammen .... så ville det bli forskjellsbehandling, han trodde ikke han ville klare å bli like glad i hennes barn som deres felles ....

Jeg for min del hadde mistet masse følelser for kjæresten hvis han åpent og ærlig fortalte meg at han ikke var begeistret for mine barn.

Ingen forlanger at ste'er skal elske sine stebarn like mye som sine egne barn -ikke engang stebarna tror det - de har jo sin egen far/mor. MEN rettferdighet vil de ha.

[flisa]

Han kan ikke pålegges å like barna dine - men for at dere skal kunne bo sammen -så kan han "pålegges" å behandle alle barna i husholdningen likt. barn er veldig opptatt av rettferdighet.

[Atene]

Ingen forlanger at ste'er skal elske sine stebarn like mye som sine egne barn -ikke engang stebarna tror det - de har jo sin egen far/mor. MEN rettferdighet vil de ha.

"Ingen forlanger at ste'er skal elske sine stebarn like mye som sine egne barn "

Jo, veldig mange utenforstående gjør det, spesielt på internett-diskusjonssider. Og spesielt når vi snakker om stemødre. Da er man _ond_ hvis man antyder at man ikke elsker stebarnet som sitt eget.

[Gjest Stemor jeg også]

"Ingen forlanger at ste'er skal elske sine stebarn like mye som sine egne barn "

Jo, veldig mange utenforstående gjør det, spesielt på internett-diskusjonssider. Og spesielt når vi snakker om stemødre. Da er man _ond_ hvis man antyder at man ikke elsker stebarnet som sitt eget.

Det har du rett i. Mange som ikke har vært i samme båt mener det.

Har nå fått litt hjelp i familien vår, og jeg har fra to steder (profesjonelle) fått høre at det er helt naturlig og helt OK å ikke elske sine stebarn.

[flisa]

"Ingen forlanger at ste'er skal elske sine stebarn like mye som sine egne barn "

Jo, veldig mange utenforstående gjør det, spesielt på internett-diskusjonssider. Og spesielt når vi snakker om stemødre. Da er man _ond_ hvis man antyder at man ikke elsker stebarnet som sitt eget.

Men vi som lever sånn, vet noe annet

[Babette]

Men vi som lever sånn, vet noe annet

Og noen av oss synes det er helt OK å kalles ond.

Men jeg gleder meg litt til gubben eventuelt blir bestefar, for da innbiller jeg meg at jeg liksom kan "begynne på nytt" med blanke ark. Babyen vil jo ikke kjenne noen av oss fra før!

[ylvali1365381015]

Ingen forlanger at ste'er skal elske sine stebarn like mye som sine egne barn -ikke engang stebarna tror det - de har jo sin egen far/mor. MEN rettferdighet vil de ha.

Jeg vet hvordan det kjennes på kroppen med stefar som ikke hadde sansen for meg og min personlighet. Det var sterkt bidragsytende til at jeg jeg led under lav selvfølelse og selvtillit i årevis, og til og med utviklet nervøsitet på grensen til sosial fobi en periode. Dette var før tenårene, da jeg fikk masse positiv oppmerkosomhet fra andre og kom meg litt. Jeg måtte i stor grad hjelpe meg selv utav det, vet ikke om noen så hvor vondt jeg hadde det og hvor stor selvforrakten var.

Barn speiler seg i andres reaksjoner og tilbakemelding, særlig omsorgsgiveres og rollemodellers. Alle har behov for aksept og kjærlighet(i det minste positiv feedback) av dem som er oppdragere og omsorgspersoner. At mor er så glad i en som ikke liker _meg_ og avviser meg, er en forferdelig og truende situasjon for et barn, som sikkert ikke reflekterer like bevisst rundt dette, men endog reager fysisk og emosjonelt... i det minste på sikt. Dette forholdet er asymmetrisk, og barna forblir den svake part som trenger beskyttelse mot krefter som bryter dem ned. Dette scenariet er rett og slett en trekant der barna må kjempe om mor på lik linje med en forsmådd elsker, i og med at stefar har demonstrert avstand og misbilligelse overfor barna. Det kan med andre ord ikke li et fellesskap, der barna kan slappe av og forholde seg naturlig til stefar. Og bare vent: er det ille nå, kommer det til å kulminere med et brak når de kommer i tenåra...

Mødre bør _ikke_ bo sammen med menn som ikke tar deres barn like selvfølgelig under sine vinger som dem selv. Det er _ikke_ nok å oppføre seg rettferdig. Barn trenger å bli sett og anerkjent i en skillsmissesituasjon, som fra før av er en utfordring for deres selvfølelse og trygghetsfølelse.

Jeg mener i dag at min egen mor burde vært mer forutseende og beskyttende i mange tilfeller, og aktivt demonstrert sin naturlige lojalitet overfor oss barna i de stadige konfliktene som etterhvert ble en del av hverdagen. Men hun kom mellom barken og veden, og det ble ikke bedre av at hun fikk nye barn med stefaren min.

Nå er vi forsont og vel forlikte. Det har kostet oss masse vilje og krefter å gå igjennom dette, formidle følelser og legge det bak seg.

Rett og slett beintøft, men nødvendig. Vi har alle hatt problemer av ulik art som følge av den uheldige familiesituasjonen, som varte i over ti år. Og det er ikke godt å si hvor mye bedre jeg hadde hatt det med meg selv, om det ikke hadde vært for det dårlige forholdet til,min stefar, som i sin tur også medførte konflikter med mor. Hvem hadde jeg vært dersom jeg ble spart for den krenkelsen det er å ikke bli anerkjent i egen familie? Og attpåtil bli "forfulgt" med det, i form av kommentarer og provokasjoner?

Nå er det ikke sikkert alle er like umodne i møte med sine egne følelser som min stefar var da, men jeg kan love at barn værer de negative følesene-

de kjenner dem på kroppen og det former dem som personer i en periode da mye annet også er utrygt og vanskelig. I barndom og særlig i tenårene trenger barn voksne som er glade i dem rundt seg, som er tålmodige nok til å bære over med dem. Det fortjener de. Det fikk ikke jeg , og det er jeg enda litt bitter for. Jeg var (og er) misunnelig på mine venninder, som fikk støtte og oppmuntring, ble kjørt hit og dit, fikk tillit og ros og nærmest var fars prinsesse. Jeg ser hvor stødig deres selvfølelse og selvtillit har vært sammenlignet med min.

[flisa]

Og noen av oss synes det er helt OK å kalles ond.

Men jeg gleder meg litt til gubben eventuelt blir bestefar, for da innbiller jeg meg at jeg liksom kan "begynne på nytt" med blanke ark. Babyen vil jo ikke kjenne noen av oss fra før!

*nikker* - sånn ble det her

[Babette]

*nikker* - sånn ble det her

Bra! Da er det kanskje bare å finne fram heklenålen?

[ylvali1365381015]

Og noen av oss synes det er helt OK å kalles ond.

Men jeg gleder meg litt til gubben eventuelt blir bestefar, for da innbiller jeg meg at jeg liksom kan "begynne på nytt" med blanke ark. Babyen vil jo ikke kjenne noen av oss fra før!

dersom du synes det er helt ok å bli kalt ond, er det symptomatisk for en innstilling som er svært uheldig. Både for barna og deg.

Det er mulig å komme inn på et bedre spor. Slik bør dere ikke ha det i familien, langt mindre godta det som en normal og helt ok situasjon.

Søk hjelp. Det høres trist ut...

Mvh,

[Babette]

dersom du synes det er helt ok å bli kalt ond, er det symptomatisk for en innstilling som er svært uheldig. Både for barna og deg.

Det er mulig å komme inn på et bedre spor. Slik bør dere ikke ha det i familien, langt mindre godta det som en normal og helt ok situasjon.

Søk hjelp. Det høres trist ut...

Mvh,

?????

[Atene]

Men vi som lever sånn, vet noe annet

Det pussige er at mange ikke ser ut til å tro at det finnes noen mellomting.

Man enten elsker stebarnet som sitt eget, eller kan ikke fordra det.

Samboeren til venninnen min forkynner høyt og tydelig at han er like glad i hennes barn som i sine egne. Det skal ikke mye til å se at det ikke stemmer. Men han er likevel en glimrende stefar, og en langt bedre far for jenta enn hennes egen far har vært.

Her har det jo hendt at stemødre som innrømmer at de ikke elsker stebarnet har fått beskjed om å skille seg, for dette kan de ikke utsette det stakkars stebarnet for. At den samme stemoren har barn med stebarnets far er visst underordnet - stebarnet er viktigst, og hvis man ikke elsker det som sitt eget, får man heller gjøre sitt eget barn til skilsmissebarn...

[flisa]

Det pussige er at mange ikke ser ut til å tro at det finnes noen mellomting.

Man enten elsker stebarnet som sitt eget, eller kan ikke fordra det.

Samboeren til venninnen min forkynner høyt og tydelig at han er like glad i hennes barn som i sine egne. Det skal ikke mye til å se at det ikke stemmer. Men han er likevel en glimrende stefar, og en langt bedre far for jenta enn hennes egen far har vært.

Her har det jo hendt at stemødre som innrømmer at de ikke elsker stebarnet har fått beskjed om å skille seg, for dette kan de ikke utsette det stakkars stebarnet for. At den samme stemoren har barn med stebarnets far er visst underordnet - stebarnet er viktigst, og hvis man ikke elsker det som sitt eget, får man heller gjøre sitt eget barn til skilsmissebarn...

Jeg kan noenganger se på min ene datter - at hun misunner vår felles datter den kjærligheten hun vises fra faren, hennes far viser ikke følelser på samme måte -og jeg tror det kan være litt sårt....men hun vil ikke ha tilbake at jeg var gift med faren hennes - hehe - hun grøsser ved tanken. Og ikke vil hun ha kos fra stefaren heller -han erter henne litt og later som han kommer mot henne og vil kose...og hun hyler og springer vekk og roper ÆÆÆÆÆÆSJ (men jeg tror hun liker det litt, likevel)

Dessuten er hun 15 år straks -og da får jo så vidt mamma kose.

Det er ikke lett dette her, men en får gjøre så godt en kan og snakke med ungene at det ER forskjell på egne barn og stebarn - akkurat som egen mamma og stemor -eller egen pappa og stefar -for den forskjellen ser de jo.

Min datter har også en stemor - og det er et helt greit forholde der også -men det er mamma som teller - og sånn er det også omvendt.

Vi er kanskje heldigere enn de fleste - for vi bor nær hverandre - og hun var 2,5 da jeg ble sammen med stefaren hennes - så hun husker ikke engang at jeg har levd med faren hennes.

[Babette]

Jeg kan noenganger se på min ene datter - at hun misunner vår felles datter den kjærligheten hun vises fra faren, hennes far viser ikke følelser på samme måte -og jeg tror det kan være litt sårt....men hun vil ikke ha tilbake at jeg var gift med faren hennes - hehe - hun grøsser ved tanken. Og ikke vil hun ha kos fra stefaren heller -han erter henne litt og later som han kommer mot henne og vil kose...og hun hyler og springer vekk og roper ÆÆÆÆÆÆSJ (men jeg tror hun liker det litt, likevel)

Dessuten er hun 15 år straks -og da får jo så vidt mamma kose.

Det er ikke lett dette her, men en får gjøre så godt en kan og snakke med ungene at det ER forskjell på egne barn og stebarn - akkurat som egen mamma og stemor -eller egen pappa og stefar -for den forskjellen ser de jo.

Min datter har også en stemor - og det er et helt greit forholde der også -men det er mamma som teller - og sånn er det også omvendt.

Vi er kanskje heldigere enn de fleste - for vi bor nær hverandre - og hun var 2,5 da jeg ble sammen med stefaren hennes - så hun husker ikke engang at jeg har levd med faren hennes.

Jeg synes du sier veldig mye klokt.

I vårt tilfelle er ting veldig avslappet og fleipete, siden barna var voksne da vi traff hverandre. Og det å prakke på voksne unger en "steforelder" virker tullete på meg. Hvis mine egne foreldre hadde skilt seg etter at jeg ble voksen, hadde jeg betakket meg for å få en ny "stemor".

Det er mye greiere for alle parter å være den litt tilbaketrukne kjæresten til pappa, synes jeg. Og ingen forlanger at jeg skal elske dem.

Jeg holder meg også unna familiesammenkomster med moren og hennes familie til stede, etter hennes ønske.