Stefamilier

[Gjest Også mor til 2 barn som ikke alle liker.]

Han kan ikke pålegges å like barna dine - men for at dere skal kunne bo sammen -så kan han "pålegges" å behandle alle barna i husholdningen likt. barn er veldig opptatt av rettferdighet.

Jeg tror ikke det holder i lengden med å "behandle barna rettferdig". Barn merker det om en nær voksen ikke liker dem. I hvert fall gjør mine barn det. Jeg har barn som har noen særtrekk enkelte henger seg opp i, og ikke liker. Andre klarer å se forbi disse trekkene, eller de bryr seg rett og slett ikke så mye om det, og de liker barna mine.

Noen har sagt: "Lykken er å ha en lærer som liker deg". Og en god lærer finner noe å like ved ALLE. Absolutt alle.

Som steforelder må det være et krav, mener jeg. Man må like stebarna sine. Man trenger ikke elske dem som sine egne, men man MÅ like dem.

Eller lære seg å like dem. Jeg synes ikke det går an å slå seg til ro med at: jeg liker ikke stebarnet mitt, men jeg behandler det rettferdig. Det funker ikke slik!

[flisa]

Jeg tror ikke det holder i lengden med å "behandle barna rettferdig". Barn merker det om en nær voksen ikke liker dem. I hvert fall gjør mine barn det. Jeg har barn som har noen særtrekk enkelte henger seg opp i, og ikke liker. Andre klarer å se forbi disse trekkene, eller de bryr seg rett og slett ikke så mye om det, og de liker barna mine.

Noen har sagt: "Lykken er å ha en lærer som liker deg". Og en god lærer finner noe å like ved ALLE. Absolutt alle.

Som steforelder må det være et krav, mener jeg. Man må like stebarna sine. Man trenger ikke elske dem som sine egne, men man MÅ like dem.

Eller lære seg å like dem. Jeg synes ikke det går an å slå seg til ro med at: jeg liker ikke stebarnet mitt, men jeg behandler det rettferdig. Det funker ikke slik!

hmmm, jeg ser poenget - men er nok ikke helt enig. Det er mange unger jeg ikke liker - men jeg oppfører meg jo som en skikkelig voksen likevel - en som spør interessert om ditt og datt, skryter av barnet etc. - mens jeg inni meg tenker stygge tanker om hvor lite elskelig barnet er....

Dessuten tror jeg at om barnet har mange likhetstrekk med mora/faren som man elsker- så finner man alltid ting ved et barn man setter pris på...

MEN, jeg har aldri vært stemor - og er glad for det jeg er ikke så glad i andre barn (eller katter)

[Gjest Persille]

hmmm, jeg ser poenget - men er nok ikke helt enig. Det er mange unger jeg ikke liker - men jeg oppfører meg jo som en skikkelig voksen likevel - en som spør interessert om ditt og datt, skryter av barnet etc. - mens jeg inni meg tenker stygge tanker om hvor lite elskelig barnet er....

Dessuten tror jeg at om barnet har mange likhetstrekk med mora/faren som man elsker- så finner man alltid ting ved et barn man setter pris på...

MEN, jeg har aldri vært stemor - og er glad for det jeg er ikke så glad i andre barn (eller katter)

Katter er vel generelt litt mindre støyende, er de ikke?

[estima]

Du fikk jo et greit svar fra Pontiac og er ganske enig... men jeg vil jo ha tenkt på dine barn vis jeg hva deg.. de har ikke godt av at han "ikke" liker dene barn og er det noe som barna har merket er det akkurat det... nei skal jeg anbefale deg noe så ville jeg ha tenkt på barna og ikke meg selv.. er sikker på at du finner noen som både liker deg like mye som dine barn... men ikke skyv barna i fra deg!!! eller du kan jo få pappaen til dine barn til å over ta hele omsorgen en "stund" så kan du få dyrke det du tror er best for deg og den nye!!! men kan jo med sikkerhet si at vis han ikke liker dine barn så blir han ikke noe bedre med tiden... så vis du er glad i dine barn er det et enkelt valg spørr du meg...

PS: jeg selv haar to barn og vis den nye hadde antydet noe sånt ville mitt valg vært ganske enkelt "bye bye" til h*n.

Her var det mange svar....jeg lever også med mine fire barn i såkalt stefamilie.

Alså min mann er ikke far til mine barn. Likevel både viser og sier han at han elsker barna som om de var hans egne. På en måte gir det trygghet for meg som mor.

Han er en fantastisk far (stefar) for dem på alle måter.

Jeg elsker han for det.

[Gjest anonym i kveld]

Her var det mange svar....jeg lever også med mine fire barn i såkalt stefamilie.

Alså min mann er ikke far til mine barn. Likevel både viser og sier han at han elsker barna som om de var hans egne. På en måte gir det trygghet for meg som mor.

Han er en fantastisk far (stefar) for dem på alle måter.

Jeg elsker han for det.

Du er heldig! Skulle virkelig ønske det var sånn her også

[Gjest Anonym i kveld]

Jeg vet hvordan det kjennes på kroppen med stefar som ikke hadde sansen for meg og min personlighet. Det var sterkt bidragsytende til at jeg jeg led under lav selvfølelse og selvtillit i årevis, og til og med utviklet nervøsitet på grensen til sosial fobi en periode. Dette var før tenårene, da jeg fikk masse positiv oppmerkosomhet fra andre og kom meg litt. Jeg måtte i stor grad hjelpe meg selv utav det, vet ikke om noen så hvor vondt jeg hadde det og hvor stor selvforrakten var.

Barn speiler seg i andres reaksjoner og tilbakemelding, særlig omsorgsgiveres og rollemodellers. Alle har behov for aksept og kjærlighet(i det minste positiv feedback) av dem som er oppdragere og omsorgspersoner. At mor er så glad i en som ikke liker _meg_ og avviser meg, er en forferdelig og truende situasjon for et barn, som sikkert ikke reflekterer like bevisst rundt dette, men endog reager fysisk og emosjonelt... i det minste på sikt. Dette forholdet er asymmetrisk, og barna forblir den svake part som trenger beskyttelse mot krefter som bryter dem ned. Dette scenariet er rett og slett en trekant der barna må kjempe om mor på lik linje med en forsmådd elsker, i og med at stefar har demonstrert avstand og misbilligelse overfor barna. Det kan med andre ord ikke li et fellesskap, der barna kan slappe av og forholde seg naturlig til stefar. Og bare vent: er det ille nå, kommer det til å kulminere med et brak når de kommer i tenåra...

Mødre bør _ikke_ bo sammen med menn som ikke tar deres barn like selvfølgelig under sine vinger som dem selv. Det er _ikke_ nok å oppføre seg rettferdig. Barn trenger å bli sett og anerkjent i en skillsmissesituasjon, som fra før av er en utfordring for deres selvfølelse og trygghetsfølelse.

Jeg mener i dag at min egen mor burde vært mer forutseende og beskyttende i mange tilfeller, og aktivt demonstrert sin naturlige lojalitet overfor oss barna i de stadige konfliktene som etterhvert ble en del av hverdagen. Men hun kom mellom barken og veden, og det ble ikke bedre av at hun fikk nye barn med stefaren min.

Nå er vi forsont og vel forlikte. Det har kostet oss masse vilje og krefter å gå igjennom dette, formidle følelser og legge det bak seg.

Rett og slett beintøft, men nødvendig. Vi har alle hatt problemer av ulik art som følge av den uheldige familiesituasjonen, som varte i over ti år. Og det er ikke godt å si hvor mye bedre jeg hadde hatt det med meg selv, om det ikke hadde vært for det dårlige forholdet til,min stefar, som i sin tur også medførte konflikter med mor. Hvem hadde jeg vært dersom jeg ble spart for den krenkelsen det er å ikke bli anerkjent i egen familie? Og attpåtil bli "forfulgt" med det, i form av kommentarer og provokasjoner?

Nå er det ikke sikkert alle er like umodne i møte med sine egne følelser som min stefar var da, men jeg kan love at barn værer de negative følesene-

de kjenner dem på kroppen og det former dem som personer i en periode da mye annet også er utrygt og vanskelig. I barndom og særlig i tenårene trenger barn voksne som er glade i dem rundt seg, som er tålmodige nok til å bære over med dem. Det fortjener de. Det fikk ikke jeg , og det er jeg enda litt bitter for. Jeg var (og er) misunnelig på mine venninder, som fikk støtte og oppmuntring, ble kjørt hit og dit, fikk tillit og ros og nærmest var fars prinsesse. Jeg ser hvor stødig deres selvfølelse og selvtillit har vært sammenlignet med min.

Sterkt å lese det du skriver. Kommer nok til å lese det igjen og igjen dersom jeg bestemmer meg for å gi opp kjærligheten til mannen jeg elsker.

[Gjest anonym i kveld]

Det har du rett i. Mange som ikke har vært i samme båt mener det.

Har nå fått litt hjelp i familien vår, og jeg har fra to steder (profesjonelle) fått høre at det er helt naturlig og helt OK å ikke elske sine stebarn.

Vi har bestemt oss for å søke profesjonell hjelp vi også. Tiden vil vise om det har noe for seg, men jeg krysser fingre og tær.

[estima]

Du er heldig! Skulle virkelig ønske det var sånn her også

Det med stefamilier kan være vanskelig for noen, jeg vet jeg og mine barn er priviligert i så måte.

At en stefar tar så mye ansvar både økonomisk og følelsesmessig er kanskje ikke vanlig, men er ikke det ett must for oss mødre eller fedre som er foreldre til barna?

Jeg bare spør. Trygdekontoret har blandt annet lagt opp til at en alene forelder som får en ekstra barnetrygd mister denne etter en periode som samboer og straks viss en gifter seg. Likens med skatteregler som sier at er du gift feks så er du ikke aleneforelder lengre selv om den en er gift med ikke er barnas far. Sånn sett så må det jo være vanskelig for de som ikke vil dele for eks utgifter med den som har barn fra før.

Her hos oss skal vi sammen få denne familien til å fungere og vi er absolutt sammen om dette. Økonomi kan jo være et sårt punkt for mange har jeg sjønt. Hos oss har vi en konto og to kort. Min mann som da er stefar har ingen vansker med å se at barn koster penger, og at det går mye av vår økonomi til barna.

Ski, slalomski og heiskort,sykler, klær, utstyr av ymse slag, ferier....ja det meste...

Jeg elsker og beundrer han høyt for dette.

[ylvali1365381015]

Sterkt å lese det du skriver. Kommer nok til å lese det igjen og igjen dersom jeg bestemmer meg for å gi opp kjærligheten til mannen jeg elsker.

huff, for et dilemma!

kjære deg, jeg skal ikke råde deg til å gi opp mannen du elsker!

jeg vil imidlertid fraråde deg å starte en familie med ham, dersom han avviser dine barn og ikke klarer like dem engang. jeg ville heller ikke bodd sammen med ham, men nøyd meg med å være kjæreste, og ikke dratt ham inn i barnas liv i enhver sammenheng.

har du delt omsorg, er det jo masse alenetid for dere som kjærester også?

alle trenger kjærlighet, du også. jeg skjønner problemset ditt.

:-( jeg forholder meg bare til det du kort forteller, og det høres ikke bra ut fra barnas ståsted. jeg ser for meg at de problemene dere nå har eskaleres og forsterkes med tiden. både med økt trygghet på hverandre og med de beryktede tenåra. jeg vet hva jeg snakker om, og ikke bare av egen erfaring. tenk deg om!!

og vurder en annen samlivsform med din kjære. det går kanskje an å ivareta alles interesser, midt oppi dette krysspresset?

jeg ønsker deg og dine barn det beste for all framtid! :-)))

lykke til!!!

mvh,

[midtimellom]

Sterkt å lese det du skriver. Kommer nok til å lese det igjen og igjen dersom jeg bestemmer meg for å gi opp kjærligheten til mannen jeg elsker.

Til Ylvali og Anonym i kveld

Dette var utrolig godt og sterkt skrevet!

Jeg kan kjenne på de følelsene du snakker om. Det du skriver setter meg tilbake til barndom og usikkerhet i forhold til voksne. Jeg har ikke skilte foreldre, det er jeg veldig glad for. Men jeg var mye hos dagmamma og fra den tiden kan jeg kjenne igjen disse følelsene du snakker om... hadde nesten glemt hvordan de smaker og hvor liten de gjør deg...

Å ha dette i sin nermeste familie må være veldig belastende.

Til Anonym i kveld:

La din kjære lese Ylvali´s innlegg.. Da kanskje han forstår at det er like viktig for han at dine barn liker han. Han har vel planer om å være der selv når de er eldre.

Vil han være den "småkjørlige" bestefaren som blir forskjellsbehandlet... den "ikke så snille" bestefaren?

HAN er voksen og han kan gjøre en større innsats på å finne noe han liker hos barna.

Hva med å være sammen med en av gangen å finne en felles hobby eller bare en kjøretur på søndag å spise is? uten deg, kanskje er de mer masete rundt mamma?

Han og en av dine på fisketur en dag, grille pølser på bål å snakke litt om skolen eller barnehagen?

Kanskje merker han at barnet blir takknemlig for oppmerksomheten og kanskje han oppdager nye sider ved barnet? Han er hvertfall den som forsøker minst, jeg er ganske sikker på at dine barn er veldig opptatt av å bli akseptert av din kjæreste. At de merker at det ikke skjer er kanskje en faktor som gjør at de oppfører seg som drittunger?

Men uansett, vis han innlegget til ylvali så har han en sjanse til å se det fra flere sider. Litt for enkelt å se på barn som kun bråkebøtter, de senser og har ganske mange følelser bak engle/djevel øynene sine

Lykke til!

[Gjest anonym i kveld]

Til Ylvali og Anonym i kveld

Dette var utrolig godt og sterkt skrevet!

Jeg kan kjenne på de følelsene du snakker om. Det du skriver setter meg tilbake til barndom og usikkerhet i forhold til voksne. Jeg har ikke skilte foreldre, det er jeg veldig glad for. Men jeg var mye hos dagmamma og fra den tiden kan jeg kjenne igjen disse følelsene du snakker om... hadde nesten glemt hvordan de smaker og hvor liten de gjør deg...

Å ha dette i sin nermeste familie må være veldig belastende.

Til Anonym i kveld:

La din kjære lese Ylvali´s innlegg.. Da kanskje han forstår at det er like viktig for han at dine barn liker han. Han har vel planer om å være der selv når de er eldre.

Vil han være den "småkjørlige" bestefaren som blir forskjellsbehandlet... den "ikke så snille" bestefaren?

HAN er voksen og han kan gjøre en større innsats på å finne noe han liker hos barna.

Hva med å være sammen med en av gangen å finne en felles hobby eller bare en kjøretur på søndag å spise is? uten deg, kanskje er de mer masete rundt mamma?

Han og en av dine på fisketur en dag, grille pølser på bål å snakke litt om skolen eller barnehagen?

Kanskje merker han at barnet blir takknemlig for oppmerksomheten og kanskje han oppdager nye sider ved barnet? Han er hvertfall den som forsøker minst, jeg er ganske sikker på at dine barn er veldig opptatt av å bli akseptert av din kjæreste. At de merker at det ikke skjer er kanskje en faktor som gjør at de oppfører seg som drittunger?

Men uansett, vis han innlegget til ylvali så har han en sjanse til å se det fra flere sider. Litt for enkelt å se på barn som kun bråkebøtter, de senser og har ganske mange følelser bak engle/djevel øynene sine

Lykke til!

Har faktisk vært inne på akkurat det du skriver, om å gjøre ting med bare ett barn av gangen, uten meg. Tror det er et godt tips! Jeg har vel ellers tro på at man faktisk kan lære seg til å like noen man i utgangspunktet ikke liker, men det krever stor innsats. Spørsmålet er vel om kjærligheten er sterk nok...

[Gjest anonym i kveld]

huff, for et dilemma!

kjære deg, jeg skal ikke råde deg til å gi opp mannen du elsker!

jeg vil imidlertid fraråde deg å starte en familie med ham, dersom han avviser dine barn og ikke klarer like dem engang. jeg ville heller ikke bodd sammen med ham, men nøyd meg med å være kjæreste, og ikke dratt ham inn i barnas liv i enhver sammenheng.

har du delt omsorg, er det jo masse alenetid for dere som kjærester også?

alle trenger kjærlighet, du også. jeg skjønner problemset ditt.

:-( jeg forholder meg bare til det du kort forteller, og det høres ikke bra ut fra barnas ståsted. jeg ser for meg at de problemene dere nå har eskaleres og forsterkes med tiden. både med økt trygghet på hverandre og med de beryktede tenåra. jeg vet hva jeg snakker om, og ikke bare av egen erfaring. tenk deg om!!

og vurder en annen samlivsform med din kjære. det går kanskje an å ivareta alles interesser, midt oppi dette krysspresset?

jeg ønsker deg og dine barn det beste for all framtid! :-)))

lykke til!!!

mvh,

Jeg har full omsorg for barna. Faren er bortimot ikke-eksisterende. Men jeg har god hjelp ellers av øvrig familie, så vi har mye alene-tid også. Jeg kommer aldri til å la mine behov gå forann barnas, så et samboerskap kommer ikke på tale slik tingene er nå. Takk for fine svar!

[Gjest kona til mannen]

Det med stefamilier kan være vanskelig for noen, jeg vet jeg og mine barn er priviligert i så måte.

At en stefar tar så mye ansvar både økonomisk og følelsesmessig er kanskje ikke vanlig, men er ikke det ett must for oss mødre eller fedre som er foreldre til barna?

Jeg bare spør. Trygdekontoret har blandt annet lagt opp til at en alene forelder som får en ekstra barnetrygd mister denne etter en periode som samboer og straks viss en gifter seg. Likens med skatteregler som sier at er du gift feks så er du ikke aleneforelder lengre selv om den en er gift med ikke er barnas far. Sånn sett så må det jo være vanskelig for de som ikke vil dele for eks utgifter med den som har barn fra før.

Her hos oss skal vi sammen få denne familien til å fungere og vi er absolutt sammen om dette. Økonomi kan jo være et sårt punkt for mange har jeg sjønt. Hos oss har vi en konto og to kort. Min mann som da er stefar har ingen vansker med å se at barn koster penger, og at det går mye av vår økonomi til barna.

Ski, slalomski og heiskort,sykler, klær, utstyr av ymse slag, ferier....ja det meste...

Jeg elsker og beundrer han høyt for dette.

Tenk om flere var sååå heldige.

Samfunnet har lagt opp til et system de ferreste steforeldre ønsker å være med på. Spesielt økonomi.

Kjenner par der den som har barn betaler mer av feks matutgiftene, fordi barna drikker melk og spiser diverse ting steforeldren ikke vil betale for. Betaler også mer for feks ferie pga at den må betale for barna og også større andel av ferieutgiftene.

Har noen erfariner her???

Her er dette et stadig tilbakevennende problem desverre.

[Gjest kona til mannen]

Tenk om flere var sååå heldige.

Samfunnet har lagt opp til et system de ferreste steforeldre ønsker å være med på. Spesielt økonomi.

Kjenner par der den som har barn betaler mer av feks matutgiftene, fordi barna drikker melk og spiser diverse ting steforeldren ikke vil betale for. Betaler også mer for feks ferie pga at den må betale for barna og også større andel av ferieutgiftene.

Har noen erfariner her???

Her er dette et stadig tilbakevennende problem desverre.

ja dette kan være vanskelig.

Har en venninde som må gå gjennom kassalappen og ta bort feks brus og kjeks og pålegg samboern ikke spiser fordi han ikke vil batale for det barna hennes koster.

Hun har to barn, og når de deler utgiftene så betaler hun tre firedeler og han en firedel.

Hva er rettferdig????

[Ulrikke]

Hva mener ham med at han ikke liker dem, da? At han ikke setter pris på dem i det hele tatt, eller at han ikke er like glad i dem som i sin egen?

Det siste er jo naturlig. Jeg er stemor til tre, og har en liten en som er "min", og følelsene for dem er ikke like! Men jeg er glad i stebarna mine, og setter pris på dem!

Jeg hadde aldri gått inn i et forhold med min samboer om jeg visste med meg selv at jeg ikke kunne like barna hans! Da hadde jeg vært voksen nok til å ta min hatt og gå, som det så fint heter. Jeg vurderte dette MANGE ganger, for jeg hadde aldri sett for meg et liv med en mann med barn fra før - langt mindre TRE barn... Men ungene hans var - og ER - kjempefine unger som alltid har vært lette å bli glad i.

Ungene dine fortjener et hjem hvor de blir satt pris på. Det høres ikke ut som om det er en mulighet hos dere akkurat nå.

Kanskje et familievernkontor kan hjelpe, ihvertfall til å få satt ord på hva som er "problemet", og til å finne ut om det går an å løse eller ikke?

[Gjest anonym i kveld]

Hva mener ham med at han ikke liker dem, da? At han ikke setter pris på dem i det hele tatt, eller at han ikke er like glad i dem som i sin egen?

Det siste er jo naturlig. Jeg er stemor til tre, og har en liten en som er "min", og følelsene for dem er ikke like! Men jeg er glad i stebarna mine, og setter pris på dem!

Jeg hadde aldri gått inn i et forhold med min samboer om jeg visste med meg selv at jeg ikke kunne like barna hans! Da hadde jeg vært voksen nok til å ta min hatt og gå, som det så fint heter. Jeg vurderte dette MANGE ganger, for jeg hadde aldri sett for meg et liv med en mann med barn fra før - langt mindre TRE barn... Men ungene hans var - og ER - kjempefine unger som alltid har vært lette å bli glad i.

Ungene dine fortjener et hjem hvor de blir satt pris på. Det høres ikke ut som om det er en mulighet hos dere akkurat nå.

Kanskje et familievernkontor kan hjelpe, ihvertfall til å få satt ord på hva som er "problemet", og til å finne ut om det går an å løse eller ikke?

"Ungene dine fortjener et hjem hvor de blir satt pris på. Det høres ikke ut som om det er en mulighet hos dere akkurat nå".

De HAR et hjem hvor de blir satt pris på, og hvor de får masse kjærlighet. Jeg bor ikke sammen med min kjæreste, og det blir heller ikke aktuelt dersom følelsene dem i mellom bedrer seg betraktelig.

Ingen av oss forventer at han skal elske dem som sine egne barn, men det handler mer om å trives i hverandres selskap.

Vi får hjelp hos familierådgiver nå, og det virker veldig positivt. Men det vil ta tid, det er vi begge klar over.

[Gjest pakken]

"Ingen forlanger at ste'er skal elske sine stebarn like mye som sine egne barn "

Jo, veldig mange utenforstående gjør det, spesielt på internett-diskusjonssider. Og spesielt når vi snakker om stemødre. Da er man _ond_ hvis man antyder at man ikke elsker stebarnet som sitt eget.

Jeg har vokst opp med far og stemor, og har under hele oppveksten prøvd å se på henne som en mor. Jeg har så sterkt ønsket at hun skulle akseptere meg ubetinget, uten at jeg måtte gjøre meg fortjent til dette. Nå som jeg har blitt større og ikke bor hjemme, har jeg skjønt hvor belastende dette har vært for meg og kjenner hvilken lettelse det er å ikke kunne slappe ordentlig av hjemme (psykisk) for hennes reaksjon. Fantastisk lettelse å bo alene! Har også sluttet for lenge siden å bry meg om å alltid gjøre henne til lags for å få kjærlighet, og da får jeg det ikke heller. Likevel er jeg glad for at hun har forhold til min far, han hadde ikke greid seg så bra uten henne. Og med praktiske ting er hun veldig flink.

Du må tenke på at _du_ kanskje blir lykkeligere hvis du er sammen med denne mannen, det smitter over til barna. Barna flytter jo ut om kanskje 10-15 år også, og da blir det bare dere to.

[Gjest Anonym i kveld]

Jeg har vokst opp med far og stemor, og har under hele oppveksten prøvd å se på henne som en mor. Jeg har så sterkt ønsket at hun skulle akseptere meg ubetinget, uten at jeg måtte gjøre meg fortjent til dette. Nå som jeg har blitt større og ikke bor hjemme, har jeg skjønt hvor belastende dette har vært for meg og kjenner hvilken lettelse det er å ikke kunne slappe ordentlig av hjemme (psykisk) for hennes reaksjon. Fantastisk lettelse å bo alene! Har også sluttet for lenge siden å bry meg om å alltid gjøre henne til lags for å få kjærlighet, og da får jeg det ikke heller. Likevel er jeg glad for at hun har forhold til min far, han hadde ikke greid seg så bra uten henne. Og med praktiske ting er hun veldig flink.

Du må tenke på at _du_ kanskje blir lykkeligere hvis du er sammen med denne mannen, det smitter over til barna. Barna flytter jo ut om kanskje 10-15 år også, og da blir det bare dere to.

Takk for din vinkling! Det er jo det som gjør at jeg ikke bare kan droppe ham. Jeg er ikke en person som forelsker meg lett, og det tar tid før jeg stoler på - og åpner meg for en annen.

I min kjære har jeg funnet ham jeg kan tenke meg å dele livet med, og bli gammel sammen med, sett utifra et egoistisk perspektiv. Men jeg setter aldri mine egne ønsker forann barnas beste, så å leve under samme tak blir ikke aktuelt slik tingene er nå.

Det positive er jo at han er ærlig og ønsker å jobbe med saken. Jeg har tro på at dersom kjærligheten er sterk nok kan man klare det meste.

[Gjest pakken]

Takk for din vinkling! Det er jo det som gjør at jeg ikke bare kan droppe ham. Jeg er ikke en person som forelsker meg lett, og det tar tid før jeg stoler på - og åpner meg for en annen.

I min kjære har jeg funnet ham jeg kan tenke meg å dele livet med, og bli gammel sammen med, sett utifra et egoistisk perspektiv. Men jeg setter aldri mine egne ønsker forann barnas beste, så å leve under samme tak blir ikke aktuelt slik tingene er nå.

Det positive er jo at han er ærlig og ønsker å jobbe med saken. Jeg har tro på at dersom kjærligheten er sterk nok kan man klare det meste.

Barn takler det meste, jeg syns ikke du skal sette livet ditt på vent pga dem. Og hvis du viser dem kjærlighet og støtter dem så burde det gå greit. Du kan jo snakke med dem om at din nye kjæreste ikke er en far osv. Men jeg ville nok ventet litt med å flytte sammen med han, ja, han må lære seg til å godta med dem selv om det bare er overfladisk.

[Gjest LOTUS78]

Jeg har ingen erfaring med situasjonen, men kan tenke meg at det er vanskelig når mannen du elsker ikke liker det viktigste i livet ditt. Hva er det han ikke liker ved barna dine og hvordan kommer det til uttrykk fra hans side? Aksepterer barna at mamma har fått seg kjæreste, eller ville de helst ha mamma for seg selv? Oppfører barna seg likt når dere er sammen som når du er alene med de?