ikke gravid, men..

[Gjest ikke sign]

Hei, jeg visste ikke helt hvor jeg skulle legge dette innlegget, men velger dette forumet fordi en del av dere har vært gravide før, og forhåpentlig kan svare.

Saken er den at jeg er ikke gravid, men regner med å begynne å tenke på barn om noen år, begynner å få venninner som er gravide og har fått barn(er noen-og-tjue år). Problemet mitt er at for hver gang jeg hører om fødsler(eller for den saks skyld ser de på tv el.l.) så blir jeg fast bestemt på at det der vil jeg ikke..Jeg takler bare så vidt sterke menssmerter noen timer en dag i måneden, så kan ikke for alt i verden skjønne at jeg skal orke en hel fødsel, jeg blir rett og slett litt barnslig og tenker: vil ikke, vil ikke..Så, er det noen som faktisk har hatt greie fødsler, som f.eks. ikke har trodd de skal dø etc. som kan tenke seg å dele disse opplevelsene med meg?

(ja, jeg vet at jeg bekymrer meg på forhånd, men vet også at jeg kommer til å blir møtt av enda mer "propaganda" for skrekkfødsler ettersom tiden går frem til jeg kan og vil få barn selv..)

[Gjest behøver ikke være så ille som du tror]

Jeg var kjemperedd for å føde da jeg gikk gravid. Redselen ble ikke mindre av at min mor hadde veldig tøffe fødlser. Min terapi gikk ut på å lese mest mulig om fødlser, og på den måte forberede meg på det som skulle skje. Bestemte meg også for at jeg skulle ta i mot alt jeg kunne få av smertestillende.

Nå viste det seg at jeg hadde en forholdsvis lett fødsel, det hele var over 4-5 timer etter at vi dro på sykehuset. Tøft var det selvfølgelig, men ikke verre enn at jeg taklet det, og annet smertestillende enn lystgass ble det ikke behov for.

[Åsemor]

Det er så utrolig mye smertestillende man kan få at jeg tror man kan komme unna det uten de verste smertene.

Så du på Koht på tv i går som var med på en fødsel? Det hørtes jo temmelig ille ut der hun lå og hylte, men det var ikke lange tida etter før hun sa "neida, det var ikke så veldig vondt" eller noe.

Selv er jeg også den som tar smertestillende for menssmerter, ligger i fosterstilling i sofaen og det har hendt jeg har blitt hjemme fra jobb pga det. En halvtime etter fødsel sa jeg "jeg gjør det glatt igjen!!". Nå var jo jeg proppet full av både petidin og epidural og fikk i tillegg akupunktur da, så jeg fikk vel i bunn og grunn ikke kjenne så veldig på smertene.

Men det er hjelp å få. Hvis dette er noe du tenker på nå som du bare har vage planer om å få barn er det en ting, men hvis du virkelig virkelig har lyst på barn men utsetter det pga dette, så ville jeg tatt kontakt med en jordmor og prøvd å få til en samtale om fødselsangst. Er ikke sikker på om de pleier å hjelpe før man i det hele tatt er blitt gravid, men om du blir gravid bør du iallefall få noen å snakke med om det. Lurer på om de ikke til og med har egne grupper på enkelte sykehus for de med fødselsangst.

Men når du først har blitt gravid så er det sinnsykt lang tid du har på deg til å venne deg til tanken. Tror nok at det kan være lurt å lese endel om det, sånn at man vet hva som kan skje og sånn. Og selv om det er en helt utbrukt klisje så er det hele over temmelig kjapt, og premien man får kan ikke måle seg med noe annet i hele livet. Det er absolutt verdt det.

[simane]

Når du er midt oppe i det er det utrolig hvilke ukjente krefter du plutselig oppdager at du har.

Det finnes så utrolige mange forskjellige måter å dempe smertene på. Velger man epidural feks har man så godt som smertefri fødsel.

Helsepersonellet på sykehuset er godt trenet til å ta vare på fødende kvinner. De kan anbefale smertelindring og finne den fødestillingen som passer deg best. I tillegg har er de flinke til å fortelle hva som skjer og komme med beroligende ord.

Når du får babyen på magen er all smerte glemt og det fineste et menneske kan oppleve ligger foran deg og slapper av.

Jeg er en av de som hadde en lang og tøff fødsel, men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får oppleve det en gang til!!

[jubalong70]

Min første vaginale fødsel (førstemann kom med keisersnitt pga seteleie) var en utrolig flott opplevelse. Den tok litt lang tid, men jeg hadde hele tiden kontroll over kroppen min. Ja, det var vondt, men det gikk helt greit.

Når pressriene kom var det nesten "godt". Jeg hadde også sett fødsler på film og syntes det så sinnsykt vondt ut å presse ut barnet.

Men faktisk så var utpressingen noe av det som gjorde minst vondt.

Kroppen er utrolig! Når det blir din tur, så kommer det til å gå helt fint!