Samboer vil at vi skal flytte for et halvt år !

[Gjest Mener nå jeg]

Han kunne sikkert tenke seg å flytte tilbake dit, men det kan ikke jeg tenke meg. Er fra Østlandet og har aldri bodd i Bergen. Så ja jeg synes det blir drastisk, medfører flytting av vår datter fra kjent miljø tre kvart år før hun skal begynne på skole, må leile ut rekkehus, da det koster for mye pr mnd å ha det stående tomt, må eventuelt søke permisjon fra stillingen og ikke gitt at man får tilbake jobben sin i dagens arbeidsmarked. Så det er mange sjanser å ta føler jeg for en kort tidsperiode. I tillegg til at jeg og er redd for den tidfaktoren, at da blir vi boende.... Han vil nok ikke bli boende der i all evighet, i alle fall ikke uten vår datter, det er uaktuelt for han. Og jeg er litt redd for å bli sittende fast der borte ja.

Vi er samboere, og har delt foreldreansvar, og hvis ting skulle skjære seg i forholdet denne perioden, blir alt mye vanskeligere også.

"Han kunne sikkert tenke seg å flytte tilbake dit, men det kan ikke jeg tenke meg. Er fra Østlandet og har aldri bodd i Bergen"

Herregud! Hva med han da? HAN er fra Bergen, ikke fra Østlandet. Hvorfor skal din mening og hvor du er vokst opp, telle mest? Jeg tror ikke at du, som helt sikkert har foreldre/familie i gankse umiddelbar nærhet, kan forestille deg hvordan det er å være så langt unna foreldrene sine når de er alvorlig syke. Jeg synes du bør tenke litt på det før du setter deg på bakbeina og bare ser umulighetene når det gjelder flytting. For det er det du gjør.

Selvsagt kan dere flytte dit for et halvt år! Dere kan leie ut rekkehuset til noen voksne, ansvarsfulle mennesker, du kan få permisjon fra jobben og du kan stille opp for mannen din. Han kan egentlig tenke seg å bo i Bergen, men har valgt å bli på Østlandet pga. deg. Og du kan ikke engang gi ham 6 mnd. av livet ditt til å oppfylle ønsket hans om å være nær både sine syke foreldre og sin kone og barn samtidig?

Jeg synes du virker veldig egoistisk og synes du bør tenke deg grundig om.

[tzatziki1365380058]

Jeg har ikke valgt å bo i samme by som min mor med tanke på å være den som skal trå til med hjelp for syke eller gamle foreldre.

For en tanke du har der. Den skjønner jeg ikke noe av.

Skal man si til sine egne barn at de bør flytte langt vekk slik at når man selv blir gammel så er de trygge!?

Aller helst bør man jo la det offentlige ta hånd om saken, men i altfor mange kommuner er det ikke slik at man får hjelp i det hele tatt.

Og da mener du at den som tilfeldigvis måtte bo på samme sted automatisk skal være den som tar ansvar? Sånn helt naturlig, eller som det vil føles for den det gjelder: Å bli fratatt fritiden helt for å pleie nærmeste familie. Det føles som en straff midt i trynet.

Jeg er en av de som sitter med et aleneansvar for min mor. Og tro meg det er ikke lett å få kabalen med egen familie og ho gamle syke mor til å fungere.

Hvorfor skal ikke mine tre søsken hjelpe?

Fordi de bor noen mil vekk så skal de slippe?

Utrolig rar filosofi du har.

Jeg synes at ingen kan kreve noe som helst i noen som helst retning. Ingen kan pålegge deg - eller noen annen - å hjelpe foreldrene dine. Du må finne ut hvor mye du orker og har lyst til, også må de andre finne ut hva de orker.

Nei, dine søsken kan ikke kreve at du skal hjelpe foreldrene dine, men du kan da virkelig heller ikke mene at du kan kreve at de skal flytte hjem for å hjelpe?

Vi er flere søsken, og vi hjelper så mye vi makter ut i fra våre forskjellige livssituasjoner og personlige behov og samvittighet. Sånn må det naturligvis være, og sånn er det i de aller fleste familier. I mange familier er det til og med sånn at enkelte søsken ikke hjelper i det hele tatt. Surt, men man kan ikke kreve noe av voksne barn.

Man har faktisk ikke ansvar for foreldrene sine når de er gamle. De fleste har anstendighet til å hjelpe så langt det går, men det er en helt annen sak.

Så du mener altså at voksne barn ikke skal kunne flytte til andre deler av landet, eller utenlands, fordi de skal ta seg av sine gamle? Eller at du kan kreve at noen som har 5-6 timer reisevei skal hjelpe til like mye som du synes du vil/må ?

Utolig rar tanke DU har!

[Gjest dobba]

Jeg synes at ingen kan kreve noe som helst i noen som helst retning. Ingen kan pålegge deg - eller noen annen - å hjelpe foreldrene dine. Du må finne ut hvor mye du orker og har lyst til, også må de andre finne ut hva de orker.

Nei, dine søsken kan ikke kreve at du skal hjelpe foreldrene dine, men du kan da virkelig heller ikke mene at du kan kreve at de skal flytte hjem for å hjelpe?

Vi er flere søsken, og vi hjelper så mye vi makter ut i fra våre forskjellige livssituasjoner og personlige behov og samvittighet. Sånn må det naturligvis være, og sånn er det i de aller fleste familier. I mange familier er det til og med sånn at enkelte søsken ikke hjelper i det hele tatt. Surt, men man kan ikke kreve noe av voksne barn.

Man har faktisk ikke ansvar for foreldrene sine når de er gamle. De fleste har anstendighet til å hjelpe så langt det går, men det er en helt annen sak.

Så du mener altså at voksne barn ikke skal kunne flytte til andre deler av landet, eller utenlands, fordi de skal ta seg av sine gamle? Eller at du kan kreve at noen som har 5-6 timer reisevei skal hjelpe til like mye som du synes du vil/må ?

Utolig rar tanke DU har!

I dette tilfelle vil jo det ene søskenet flytte tilbake for en periode og det er så flott at han vil hjelpe til. Han er omsorgsfull som vil gjøre slikt, og jeg går utifra at her er det snakk om en sykdom som er veldig alvorlig. Kanskje er utfallet det verste man kan tenke seg?

Og da synes jeg at voksne barn i en familie skal strekke seg så langt de kan for å trå til en slik periode. Det er hardt å være den ene som passer på og stiller opp nesten hver dag.

Det er ikke alle som har mulighet til å være i nærheten hele tiden, men jeg forventer at man prøver så godt man kan. Og da er ikke en gang i året på besøk en helg nok! Det er slik vi har det. Men skal ikke gå inn på den saken her.

[tzatziki1365380058]

I dette tilfelle vil jo det ene søskenet flytte tilbake for en periode og det er så flott at han vil hjelpe til. Han er omsorgsfull som vil gjøre slikt, og jeg går utifra at her er det snakk om en sykdom som er veldig alvorlig. Kanskje er utfallet det verste man kan tenke seg?

Og da synes jeg at voksne barn i en familie skal strekke seg så langt de kan for å trå til en slik periode. Det er hardt å være den ene som passer på og stiller opp nesten hver dag.

Det er ikke alle som har mulighet til å være i nærheten hele tiden, men jeg forventer at man prøver så godt man kan. Og da er ikke en gang i året på besøk en helg nok! Det er slik vi har det. Men skal ikke gå inn på den saken her.

For min egen del, så er jeg enig i at jeg skal strekke meg så lengt jeg kan.

Men jeg kan ikke kreve noe som helst av mine søsken.

Heldigvis strekker de seg også langt, og vi er flinke til å samarbeide.

Men - jeg har feks helt klart større krav til og behov for å hjelpe de gamle enn broren min har. Det må jeg rett og slett bare godta. Jeg må prioritere i forhold til min egen standard og samvittighet, men er helt nødt til å akseptere at han prioriterer i forhold til sin standard og samvittighet.

Hvordan skulle det ellers bli? Hvem skal bestemme hva som er korrekt standard, eller riktig nivå på hjelp til de gamle? Hvem har monopol på en slik sannhet? I noen tilfeller er jo behovet tilsynelatende uuttømmelig- skal de voksne barna kun prioritere de gamle, da, og skal den som ønsker det sånn, sette standarden for andre søsken?

Jeg bor nærmere foreldrene mine enn andre søsken, og det koster meg mindre å reise innom dem enn det koster de andre. Ergo er jeg oftere innom, sånn er det bare. Jeg kunne vært sjeldnere innom, men hvorfor skulle jeg det?

Jeg holder fast ved at jeg ikke ville flyttet i trådstarters situasjon. Synes det er altfor drastisk å rive opp familien for dette, når det kan løses enten ved at han pendler til foreldrene i helgene, eller ved at han flytter og resten av familien pendler til Bergen i helgene.