Hvordan behandler man hverandre etter skilsmissen?

[Gjest vil ikke være hyggelig engang]

OK, så er man skilt, til slutt, og skal dele ansvaret for barna mellom seg.

Hvorfor nekter han da plent å ha barna sine utenom de avtalte helgene og dagene?

Hvis mor ringer og sier f.eks.at hun er utslitt eller har mye å gjøre, eller kanskje er invitert på jentetur eller kan ta en lønnsom ekstravakt på kort varsel - og spør om han kan ta barna litt ekstra utenom tur -

hvorfor oppfatter han det da som om hun vil "utnytte" ham? Så nekter han. Han signaliserer at hun forsøker å "utnytte" ham, og at det ikke er hans problem at hun er sliten eller ønsker tjene noen ekstra penger eller reise på tur. Og med den begrunnelsen nekter han å være sammen med sine egne barn f.eks. en ekstra helg.

Mens hun vil ha en praktisk løsning til beste for barna - og ham - og seg selv - nekter han å avlaste henne. Og da spør jeg om tre ting:

1) Ok, så er man skilt. Men behøver man å plutselig gå rundt og tro at den man en gang ville dele hele livet med, plutselig er en beregnende person og ikke et ordentlig menneske som ikke vil utnytte noen, men tvert imot ser etter løsninger på et praktisk problem?

2) Hvis mor er så sliten at hun til og med går til sin fraskilte mann, den hun antar vil ha størst interesse i barnas ve og vel, og ber om hjelp - og han sier nei - hvem vil hans nei gå mest ut over? Barna, ikke sant? Men han ser bare en kampsituasjon der det er viktig å være sterkest og sier nei.

3) Og til sist - hvorfor ser han ikke forbi sin eks og innser at om hun f.eks. tar den vakta og tjener 133% ekstra eller kan slappe av og få mer overskudd til å ta seg av ungene - hans - hvorfor sier han nei?

Selvsagt snakker ikke jeg om de gangene det er umulig for ham å hjelpe til - jeg snakker om en holdning jeg har opplevd.

Noen innspill?

[Gjest nickløst nick]

Du får oppdra han litt bedre, det tok meg fem år

[hidi]

Hadde eksen din vært i "normal modus" hadde han skjønt alt dette.

Da jeg ble skilt stilte min eks opp på alle avtalte dager. Når jeg skulle noe utenom brukte jeg barnvakt. Enten det gjaldt jobb eller andre ting, Jeg hadde en mistanke om at det ville bli tatt ille opp om jeg spurte han istedet.

Etter et par år på denne måten, hadde eksen fått ting på såpass avstand, at han spurte meg om å få lov til å ha barna også utenom avtalen vår. Selvfølgelig sa jeg ja. I dag er vi gode venner og barna har hatt gleden av en fornøyd pappa.

Mitt råd til deg er å få tak i barnevakt, og la han slippe å føle at du presser han. For det er jo ikke barna han protesterer mot, men deg.

Lykke til!

[Gjest DronningLabana:-)]

Hei

Vi har visst samme problem du og jeg. Min eksmann er akkurat lik din på dette området. Mens jeg skulle ønske at min eksmann spurte meg dersom han trengte barnevakt og ikke sendte barna rundt til halve slekta hver gang han skal passe dem.

Det virker for meg som om han ser på det som en straff å ha dem ekstra, og at han ihvertfall ikke skal ha dem for meg når han betaler barnebidrag i tillegg...? Jeg forstår meg ikke på han!

[Clue1365380406]

Han har jo et annet liv nå, med et annet innhold. Når avtalen er at han skal ha barna, da har han dem, ikke sant?

Når han ikke skal ha dem, kan det jo hende han har planlagt noe annet, og derfor sier nei. Eller kanskje han vil ha dette i faste former, så han KAN planlegge noe, i stedet for at mor skal komme med dem når avtalen er at de skal være hos henne.

Jeg hadde ikke godtatt at eksen min tok det for gitt at jeg tok barna "en ekstra helg" fordi han skulle på guttetur. Det kan han gjør når han ikke har ungene.

Det er greit å bytte helg, men det blir nok best for begge at samværet fungerer etter avtalen.

[Gjest har vært der jeg også]

tror ikke det du skriver om er så uvanlig.

Det er nok kanskje slik at den første tiden, og den kan vare lenge, så ligger det ting i lufta mellom de skilte parter som gjør at for eksempel som i ditt tilfelle mannen føler at han blir utnyttet i steden for å kunne se vinsten og gleden i å ha barna mest mulig.

Jeg ble også skilt for mange år siden og samme hva jeg sa eller gjorde så så han det på gal måte. Som om jeg la meg oppi alt, ikke stolte på ham i forhold til barna osv. osv. osv.

Over tid så skjønte han at dette ikke var tilfelle, at det var barnas vel og ve som alltid hadde vært i mitt hodet.

Ting gikk seg til og nå siden en del år tilbake så jonglerer vi etter begges ønske. (og barnas ikke minst)

Vi har altså faste helger og tider men avtaler bytte hvis noen skal noe, også ungene, og ordner opp i det som er.

Tror jeg holder med de som mener du bør bruke barnevakt de gangene du trenger hjelp. Det er synd for egentlig så skulle han jo vært kjempeglad for mest mulig tid med ungene han nå også er "skilt fra", iallefall når vi snakker om tid.

Men han ser ikke ting slik og det må du nok bare innse og han prøver jo å få en struktur på livet sitt i fohold til fritid, venner, jobb osv.

Når litt tid har gått og dere har sluppet å kommer i situasjoner som opprører dere så kan det hende ting går seg til, og at det da er enklere å bytte om helger og dager, ta noe ekstra osv.

[Gjest vil ikke være hyggelig engang]

Hadde eksen din vært i "normal modus" hadde han skjønt alt dette.

Da jeg ble skilt stilte min eks opp på alle avtalte dager. Når jeg skulle noe utenom brukte jeg barnvakt. Enten det gjaldt jobb eller andre ting, Jeg hadde en mistanke om at det ville bli tatt ille opp om jeg spurte han istedet.

Etter et par år på denne måten, hadde eksen fått ting på såpass avstand, at han spurte meg om å få lov til å ha barna også utenom avtalen vår. Selvfølgelig sa jeg ja. I dag er vi gode venner og barna har hatt gleden av en fornøyd pappa.

Mitt råd til deg er å få tak i barnevakt, og la han slippe å føle at du presser han. For det er jo ikke barna han protesterer mot, men deg.

Lykke til!

Poenget er jo at jeg ikke har råd til barnevakt - så det blir å greie seg på minimum i stedet for å ta de vaktene som kunne gitt oss litt ekstra penger å leve for så jeg kunne ha hatt råd til barnevakt en annen gang-

Catch 22.

[Gjest vil ikke være hyggelig engang]

Hei

Vi har visst samme problem du og jeg. Min eksmann er akkurat lik din på dette området. Mens jeg skulle ønske at min eksmann spurte meg dersom han trengte barnevakt og ikke sendte barna rundt til halve slekta hver gang han skal passe dem.

Det virker for meg som om han ser på det som en straff å ha dem ekstra, og at han ihvertfall ikke skal ha dem for meg når han betaler barnebidrag i tillegg...? Jeg forstår meg ikke på han!

Ja, ikke sant? Er det ikke en helt utrolig tankegang?

Er man skilt, så er man skilt - man kan da være ordentlige mennesker mot hverandre likevel, trodde jeg, da, men...

I vårt tilfelle er det til og med han som gikk. Likevel er han rasende på meg på grunn av skilsmissen. Forstå det, den som kan...

[Gjest vil ikke være hyggelig engang]

Han har jo et annet liv nå, med et annet innhold. Når avtalen er at han skal ha barna, da har han dem, ikke sant?

Når han ikke skal ha dem, kan det jo hende han har planlagt noe annet, og derfor sier nei. Eller kanskje han vil ha dette i faste former, så han KAN planlegge noe, i stedet for at mor skal komme med dem når avtalen er at de skal være hos henne.

Jeg hadde ikke godtatt at eksen min tok det for gitt at jeg tok barna "en ekstra helg" fordi han skulle på guttetur. Det kan han gjør når han ikke har ungene.

Det er greit å bytte helg, men det blir nok best for begge at samværet fungerer etter avtalen.

Saken er jo den, slik jeg ser det, at vel bor barna hos mor - men hvis man har barnas beste i tankene, er det da klart at også hun må kunne planlegge noe? Han har "fri" mesteparten av tida og kan planlegge og gjøre det han vil - mens mor må sove hjemme hver natt, lage mat, annet husstell, pluss full jobb, naturligvis -

Det jeg etterlyser er vel egentlig at faren innser hvor mye tid mor egentlig bruker på og for ungene - og omvendt -hvor sjelden hun bruker tid på bare seg selv.

Det er i grunnen greit, det der - om mor har barna, så har jo far henne "på plass" likevel - kan skje han ikke ligger med henne - men sjansen for at hun treffer en annen før ungene er ganske store, er liten.

Kjekt å ha - frihet, kunne planlegge, aldri avvike fra planene, bare bry seg om ungenes ve og vel annenhver helg og en dag i uka, ellers ikke. Mens mor er der og passer på og stadig opplever hvordan planer går i vasken - fordi det å være forelder faktisk er ganske uberegnelig til tider. Og det skal man være alene om, attpåtil - for far er far bare hver onsdag ettermiddag og annenhver helg.

Når skal mor kunne ta seg fri - be verden om å arrangere alt hun kan tenke seg å delta i onsdag ettermiddager og annenhver helg, kanskje? Det er sikkert verden interessert i.

Nei, slik jeg ser det, ender mor som barnepasser og den som har ansvaret for barna - mens faren tar ansvaret - forutsatt at det passer inn i hans planer den dagen.

[Gjest ikke irriter deg, det er rust]

Jeg har ikke vært gift, men alene med omsorgen fra før jenta ble født. Ble slutt mens jeg gikk gravid.

Han har henne annenhver helg og en ettermiddag i uka.

Han har henne ikke utenom, om jeg feks har et møte på jobb og spørr om han kan følge henne på piano, får jeg beskjed om at han ikke er tjenestepike for meg. har derfor sluttet å spørre. Men om han skal bort eller på møte, så spørr han om jeg kan henne og jeg svarer aldri nei.

Men har forsonet meg med dettte og vi har et helt greit samarbeid. Vet bare at jeg ikke kan forvente noe av han. Dette gjelder også ferier, noen ganger har han henne ei uke eller to andre ganger ikke.Dette fordi han aldri klarer å planlegge ferie på forhånd. Så når han endelig bestemmer seg, så for ferie, blir det ofte kræsj med vår ferie. Selv om jeg allerede i mai gir beskjed når jeg har ferie.

Så mitt råd er ikke irriter deg, det er så lite du kan gjøre. Samarbeid på best mulig måte og vær glad du er kvitt en sånn dust.

[Gjest EvyM]

Saken er jo den, slik jeg ser det, at vel bor barna hos mor - men hvis man har barnas beste i tankene, er det da klart at også hun må kunne planlegge noe? Han har "fri" mesteparten av tida og kan planlegge og gjøre det han vil - mens mor må sove hjemme hver natt, lage mat, annet husstell, pluss full jobb, naturligvis -

Det jeg etterlyser er vel egentlig at faren innser hvor mye tid mor egentlig bruker på og for ungene - og omvendt -hvor sjelden hun bruker tid på bare seg selv.

Det er i grunnen greit, det der - om mor har barna, så har jo far henne "på plass" likevel - kan skje han ikke ligger med henne - men sjansen for at hun treffer en annen før ungene er ganske store, er liten.

Kjekt å ha - frihet, kunne planlegge, aldri avvike fra planene, bare bry seg om ungenes ve og vel annenhver helg og en dag i uka, ellers ikke. Mens mor er der og passer på og stadig opplever hvordan planer går i vasken - fordi det å være forelder faktisk er ganske uberegnelig til tider. Og det skal man være alene om, attpåtil - for far er far bare hver onsdag ettermiddag og annenhver helg.

Når skal mor kunne ta seg fri - be verden om å arrangere alt hun kan tenke seg å delta i onsdag ettermiddager og annenhver helg, kanskje? Det er sikkert verden interessert i.

Nei, slik jeg ser det, ender mor som barnepasser og den som har ansvaret for barna - mens faren tar ansvaret - forutsatt at det passer inn i hans planer den dagen.

Men hvorfor har dere ikke heller delt omsorg da? Vil ikke pappa det?

[flisa]

Jeg tok et oppgjør tidlig om dette - fikk høre at han skaffet barnevakt på lørdager da han jobbet - jeg forlangte da at han skulle spørre meg FØRST - fordi jeg lengtet etter ungene - det forstod han, og ble lettet egentlig. Han skulle sikkert bevise at han klarte seg uten meg. Jeg godtok bare barnevakt fra hans foreldre eller annen familie - for at barna skulle være mye sammen med dem.

Jeg tror man kan si fra om sånt. Når jeg reiser i jobben - noe han vet at jeg alltid har gjort - så bare forteller jeg det -at da MÅ ungene være hos han. Mannfolk må ha klare beskjeder.

[flisa]

Han har jo et annet liv nå, med et annet innhold. Når avtalen er at han skal ha barna, da har han dem, ikke sant?

Når han ikke skal ha dem, kan det jo hende han har planlagt noe annet, og derfor sier nei. Eller kanskje han vil ha dette i faste former, så han KAN planlegge noe, i stedet for at mor skal komme med dem når avtalen er at de skal være hos henne.

Jeg hadde ikke godtatt at eksen min tok det for gitt at jeg tok barna "en ekstra helg" fordi han skulle på guttetur. Det kan han gjør når han ikke har ungene.

Det er greit å bytte helg, men det blir nok best for begge at samværet fungerer etter avtalen.

Jeg tenker omvendt - jeg kastet alle andre planer på båten om jeg kunne få ha ungene mine ekstra. Rart at ikke alle tenker sånn.

[Gjest vil ikke være hyggelig engang]

Jeg tok et oppgjør tidlig om dette - fikk høre at han skaffet barnevakt på lørdager da han jobbet - jeg forlangte da at han skulle spørre meg FØRST - fordi jeg lengtet etter ungene - det forstod han, og ble lettet egentlig. Han skulle sikkert bevise at han klarte seg uten meg. Jeg godtok bare barnevakt fra hans foreldre eller annen familie - for at barna skulle være mye sammen med dem.

Jeg tror man kan si fra om sånt. Når jeg reiser i jobben - noe han vet at jeg alltid har gjort - så bare forteller jeg det -at da MÅ ungene være hos han. Mannfolk må ha klare beskjeder.

Interessant det du skriver om fedre som trenger klare beskjeder - reiste selv bort med jobben nylig. Ga ham bare klar beskjed om at sånn var det - og regnet med de vanlige protestene. Men hørte ikke et ord! Så da det nærmet seg, spurte jeg om det gikk greit for ham å ha barna (for å sjekke om han hadde hørt det, rett og slett, siden han ikke protesterte).

Om det gikk greit for ham å ha barna? Hadde han noe valg, da? Spurte han.

Kanskje er det vanskelig for menn å vite hvordan de skal reagere når vi _spør_. For da får de jo et valg, og kanskje et sted inni hodet deres føler de det som et nederlag eller at de er svake om de "frivillig" stiller opp. Får de, som du sier, klar beskjed, uten valg, derimot, så gjør de det?

Mens vi kvinner, kanskje, føler vi blir dirigert når menn på denne klare måten sier fra, vi føler de gir ordre.

Men er det da en maktbalanse, når jeg som kvinne ikke blir tatt på alvor eller hørt når jeg snakker "kvinnespråk"? Hvorfor er ikke våre kvinnelige verdier om samarbeid er like mye verd som menns behov for å markere makt? Slik at begge språk blir så viktige at selv menn bryr seg om å lære segg kvinners språk?

[citygirl]

For å sette meg inn i hans situasjon - dere "deler" ikke barna. Han har dem bare hver annen (?) helg og en dag i uka.

Hva med å foreslå delt omsorg - så kan han mer komme på banen og være mer enn en "besøkspappa" og dermed få og ta mer ansvar.

[Clue1365380406]

Men hvorfor har dere ikke heller delt omsorg da? Vil ikke pappa det?

Det lurer jeg også på.

[flisa]

Interessant det du skriver om fedre som trenger klare beskjeder - reiste selv bort med jobben nylig. Ga ham bare klar beskjed om at sånn var det - og regnet med de vanlige protestene. Men hørte ikke et ord! Så da det nærmet seg, spurte jeg om det gikk greit for ham å ha barna (for å sjekke om han hadde hørt det, rett og slett, siden han ikke protesterte).

Om det gikk greit for ham å ha barna? Hadde han noe valg, da? Spurte han.

Kanskje er det vanskelig for menn å vite hvordan de skal reagere når vi _spør_. For da får de jo et valg, og kanskje et sted inni hodet deres føler de det som et nederlag eller at de er svake om de "frivillig" stiller opp. Får de, som du sier, klar beskjed, uten valg, derimot, så gjør de det?

Mens vi kvinner, kanskje, føler vi blir dirigert når menn på denne klare måten sier fra, vi føler de gir ordre.

Men er det da en maktbalanse, når jeg som kvinne ikke blir tatt på alvor eller hørt når jeg snakker "kvinnespråk"? Hvorfor er ikke våre kvinnelige verdier om samarbeid er like mye verd som menns behov for å markere makt? Slik at begge språk blir så viktige at selv menn bryr seg om å lære segg kvinners språk?

Jeg tror det er sånn - det virker hver gang.

[flisa]

For å sette meg inn i hans situasjon - dere "deler" ikke barna. Han har dem bare hver annen (?) helg og en dag i uka.

Hva med å foreslå delt omsorg - så kan han mer komme på banen og være mer enn en "besøkspappa" og dermed få og ta mer ansvar.

Det er ikke alle det passer for - det skal sies - vi kunne ikke det i begynnelsen .- for jeg bodde i en by og han ute på landet - jeg kunne ikke ha ungene og kjøre dem på skolen om morgenen før jobben - da hadde jeg kommet alt for sent på jobb - og ikke fikk jeg hentet dem heller .Så det endte opp med at jeg bygde hus i nærheten av faren - da bor vi i samme skolekrets og vennekrets - det løste alt for oss

[amber sun]

Hvis avtalen er at han skal ha dem annenhver helg og en dag i uka f eks, så er det klart du ikke kan forvente at han skal si ja fordi du skal noe. Klart det er hyggelig om han sier ja, men hvis du vil ha mer frihet - så må dere heller lage en avtale om delt omsorg f eks.

DET er det ikke så mange som vil...fordi da blir det mindre i bidrag. Og det er ofte der det ligger. Moren vil ha barnet mest mulig, mye fordi hun da får mest bidrag, og så blir hun sur hvis faren ikke alltid kan si ja når hun skal på jentetur eller møte e.l. utenom de faste helgene og dagene.

Ser du hans situasjon her?

Det greieste er når man kan være fleksibel. Det gjelder alle.

Jeg og samboeren har dine og mine barn. Han har helgesamvær, jeg har delt omsorg annenhver uke.

Vi prøver å få til dagene som avtalt, men alle er også greie og sier ja dersom man kan, for å være fleksibel og ikke vanskelig. Samboeren sier ja til å ha ungene utenom av og til, for å hjelpe. Jeg bytter av og til på dager osv for å være behjelpelig pga at min eks reiser en del i jobben.

Men å forvente det, spesielt når en også tenker på det økonomiske, er ikke riktig.

Så hvis du ønsker at faren skal ha ungene mer, må dere heller prøve å lage en annen avtale. Er du villig til det? Det vil isåfall også innebære at du får mindre bidrag...

[4barns mor-77]

Hvis avtalen er at han skal ha dem annenhver helg og en dag i uka f eks, så er det klart du ikke kan forvente at han skal si ja fordi du skal noe. Klart det er hyggelig om han sier ja, men hvis du vil ha mer frihet - så må dere heller lage en avtale om delt omsorg f eks.

DET er det ikke så mange som vil...fordi da blir det mindre i bidrag. Og det er ofte der det ligger. Moren vil ha barnet mest mulig, mye fordi hun da får mest bidrag, og så blir hun sur hvis faren ikke alltid kan si ja når hun skal på jentetur eller møte e.l. utenom de faste helgene og dagene.

Ser du hans situasjon her?

Det greieste er når man kan være fleksibel. Det gjelder alle.

Jeg og samboeren har dine og mine barn. Han har helgesamvær, jeg har delt omsorg annenhver uke.

Vi prøver å få til dagene som avtalt, men alle er også greie og sier ja dersom man kan, for å være fleksibel og ikke vanskelig. Samboeren sier ja til å ha ungene utenom av og til, for å hjelpe. Jeg bytter av og til på dager osv for å være behjelpelig pga at min eks reiser en del i jobben.

Men å forvente det, spesielt når en også tenker på det økonomiske, er ikke riktig.

Så hvis du ønsker at faren skal ha ungene mer, må dere heller prøve å lage en annen avtale. Er du villig til det? Det vil isåfall også innebære at du får mindre bidrag...

hvis de har "vanlig samværs avtale" så stemmer ikke det her helt. min eks har mine barn annenhver helg og en dag i uka, og betaler bidrag utifra at han har barna 4-8 netter i mnd. Men det er jo sjeldent det er mer enn 4 helger pr mnd, og det er da 2 helger hos ham. altså 4 netter pr måned. så i utgangspunktet kan man vel forvente at de stiller opp _litt_ ekstra. Man får jo da bidrag utifra at han har barna inntill 8 netter pr mnd. Ikke at min eks stiller opp noe ekstra allikevel altså...

Spurte bl.a om vi kunne bytte helg her, fordi jeg har fått arbeidshelger de helgene barna er hjemme. Og jeg vil jo gjerne være hjemme jeg også da... Men nei... Dèt var ikke aktuelt!Og han har aldri jobbet en helg i sitt liv, så det er ikke dèt at han ikke _kan_... Så da må restauranten begynne å gjøre om på hele turnusen istedet...

Ellers, så lenge jeg ikke ber om noe ekstra, samarbeider vi bra! Men det er klart, som noen skrev her, man får bare innfinne seg med at annenhver helg er annenhver helg. Hverken mer eller mindre!