Hvordan behandler man hverandre etter skilsmissen?

[Gjest vil ikke være hyggelig engang]

Hvis avtalen er at han skal ha dem annenhver helg og en dag i uka f eks, så er det klart du ikke kan forvente at han skal si ja fordi du skal noe. Klart det er hyggelig om han sier ja, men hvis du vil ha mer frihet - så må dere heller lage en avtale om delt omsorg f eks.

DET er det ikke så mange som vil...fordi da blir det mindre i bidrag. Og det er ofte der det ligger. Moren vil ha barnet mest mulig, mye fordi hun da får mest bidrag, og så blir hun sur hvis faren ikke alltid kan si ja når hun skal på jentetur eller møte e.l. utenom de faste helgene og dagene.

Ser du hans situasjon her?

Det greieste er når man kan være fleksibel. Det gjelder alle.

Jeg og samboeren har dine og mine barn. Han har helgesamvær, jeg har delt omsorg annenhver uke.

Vi prøver å få til dagene som avtalt, men alle er også greie og sier ja dersom man kan, for å være fleksibel og ikke vanskelig. Samboeren sier ja til å ha ungene utenom av og til, for å hjelpe. Jeg bytter av og til på dager osv for å være behjelpelig pga at min eks reiser en del i jobben.

Men å forvente det, spesielt når en også tenker på det økonomiske, er ikke riktig.

Så hvis du ønsker at faren skal ha ungene mer, må dere heller prøve å lage en annen avtale. Er du villig til det? Det vil isåfall også innebære at du får mindre bidrag...

Pappaen i dette tilfellet betaler bidrag tilsvarende 4-8 netter i måneden, har dem annenhver helg, det tilsvarer vel ca. 4 netter i måneden.

Kan vi ikke dele, sier mange, og ha dem annenhver uke. Vel - det kan vi godt - men da må jeg flytte, for nå er det såvidt vi klarer boutgiftene her vi bor. I tillegg har ikke far innrettet seg slik at ungene kan bo der fast. Det er sovesofa i stua når de er der.

Mange tror at kvinner vil ha barna mest av økonomiske årsaker. Men det kan også dreie seg om at man har barn som trenger faste holdepunkter, og om en økonmi som bare såvidt gjør det mulig å bli boende der man bodde før skilsmissen.

Likevel virker det på meg som om far bruker samvær for det det er verd i en maktkamp eller -demonstrasjon mot mor?

I vårt tilfelle, er det blitt slik at jeg tror jeg valgte feil som insisterte på a) å bli boende nærmest mulig en far som bare vil ha barna innom annenhver helg, likvel, og å bli boende i et nabolag der det er så dyrt at vi bare har råd til en bitteliten leilighet.

Jeg hadde nok tatt et bedre valg om jeg hadde flyttet på landet, skaffet oss et småbruk, kunne hatt kyllinger og geiter, eplehage og kunne sykle uten frykt, gå på ski om vinteren, - og så besøkt far annenhver helg slik som nå.

Det er klart, her vi bor nå, hender det jo rett som det er at de møter pappaen på gata og kan slå av en prat, men...

Jeg er redd mine drømmer om familieliv var illusjoner...både før og etter skilmissen. Nå er det såvidt det går rundt, er det noen barndom å by barn, da? Bare for å være nær en annenhverhelg-pappa?

Det får meg til å spørre meg - om det virkelig er barna far tenker på - . Han vil si det samme om meg, selvfølgelig, siden jeg insisterte på å ha dem mest. Og det er vel ingen i verden, i hvert fall ingen menn, som tror at en kvinne insisterer på det for barnas skyld, ikke sin egen eller for å få bidrag.

Poenget mitt er vel at så mange menn tror dette er en maktkamp. Og det får meg til å lure på når de begynte å se forholdet slik- har de sett det som en maktkamp hele tida? Også mens vi var gift? Eller er dette noe som plutselig kommer i en skilsmisse? Og uansett - hva med barna? Hva med dem?

[Gjest Elextra]

Saken er jo den, slik jeg ser det, at vel bor barna hos mor - men hvis man har barnas beste i tankene, er det da klart at også hun må kunne planlegge noe? Han har "fri" mesteparten av tida og kan planlegge og gjøre det han vil - mens mor må sove hjemme hver natt, lage mat, annet husstell, pluss full jobb, naturligvis -

Det jeg etterlyser er vel egentlig at faren innser hvor mye tid mor egentlig bruker på og for ungene - og omvendt -hvor sjelden hun bruker tid på bare seg selv.

Det er i grunnen greit, det der - om mor har barna, så har jo far henne "på plass" likevel - kan skje han ikke ligger med henne - men sjansen for at hun treffer en annen før ungene er ganske store, er liten.

Kjekt å ha - frihet, kunne planlegge, aldri avvike fra planene, bare bry seg om ungenes ve og vel annenhver helg og en dag i uka, ellers ikke. Mens mor er der og passer på og stadig opplever hvordan planer går i vasken - fordi det å være forelder faktisk er ganske uberegnelig til tider. Og det skal man være alene om, attpåtil - for far er far bare hver onsdag ettermiddag og annenhver helg.

Når skal mor kunne ta seg fri - be verden om å arrangere alt hun kan tenke seg å delta i onsdag ettermiddager og annenhver helg, kanskje? Det er sikkert verden interessert i.

Nei, slik jeg ser det, ender mor som barnepasser og den som har ansvaret for barna - mens faren tar ansvaret - forutsatt at det passer inn i hans planer den dagen.

Du høres utrolig bitter ut. Det har et veldig stort behov for å bli "sett" og anerkjent. Du bør forsøke å finne belønning i barnas ve og vel i stedet for å vente på anerkjennelse fra din eks. og/eller omverdenen ellers.

Når du har barnefri annenhver helg har du mer egen tid enn veldig mange andre foreldre.

[Gjest nonickme]

Saken er jo den, slik jeg ser det, at vel bor barna hos mor - men hvis man har barnas beste i tankene, er det da klart at også hun må kunne planlegge noe? Han har "fri" mesteparten av tida og kan planlegge og gjøre det han vil - mens mor må sove hjemme hver natt, lage mat, annet husstell, pluss full jobb, naturligvis -

Det jeg etterlyser er vel egentlig at faren innser hvor mye tid mor egentlig bruker på og for ungene - og omvendt -hvor sjelden hun bruker tid på bare seg selv.

Det er i grunnen greit, det der - om mor har barna, så har jo far henne "på plass" likevel - kan skje han ikke ligger med henne - men sjansen for at hun treffer en annen før ungene er ganske store, er liten.

Kjekt å ha - frihet, kunne planlegge, aldri avvike fra planene, bare bry seg om ungenes ve og vel annenhver helg og en dag i uka, ellers ikke. Mens mor er der og passer på og stadig opplever hvordan planer går i vasken - fordi det å være forelder faktisk er ganske uberegnelig til tider. Og det skal man være alene om, attpåtil - for far er far bare hver onsdag ettermiddag og annenhver helg.

Når skal mor kunne ta seg fri - be verden om å arrangere alt hun kan tenke seg å delta i onsdag ettermiddager og annenhver helg, kanskje? Det er sikkert verden interessert i.

Nei, slik jeg ser det, ender mor som barnepasser og den som har ansvaret for barna - mens faren tar ansvaret - forutsatt at det passer inn i hans planer den dagen.

Dere har blitt enige om en samværsordning, du får pengene deretter, han betaler deretter.

Du har fri annenhver helg, men vil helst ha fri mer.

Det eneste dere må bli enige om da er å lage en ny samværsavtale, der han har barna mer og du har de mindre.

Om du da ikke klarer å holde på huset økonomisk sett, neivel, da må du finne deg en annen måte å bo på da.

[Gjest vil ikke være hyggelig engang]

Du høres utrolig bitter ut. Det har et veldig stort behov for å bli "sett" og anerkjent. Du bør forsøke å finne belønning i barnas ve og vel i stedet for å vente på anerkjennelse fra din eks. og/eller omverdenen ellers.

Når du har barnefri annenhver helg har du mer egen tid enn veldig mange andre foreldre.

"Når du har barnefri annenhver helg har du mer egen tid enn veldig mange andre foreldre."

Ikke vet jeg hvordan du regner "egen tid" - men som enslig er man faktisk alene om ungene alle dager unntatt når de er hos far, og kanskje da også, for noen av oss.

"Egen tid" går for min del med til å ta igjen det jeg ikke rekker når jeg har ansvar for ungene gjennom uka, noe som tar masse tid - og til å ta ekstravakter når de byr seg slik at vi har råd til mat og klær og til og med kino etpar ganger i året! Dessuten bruker jeg annenhver helg til å sove - fordi jeg er utslitt.

Er man to i et forhold, har man støtte, en annen voksen å snakke med, kan dele oppgavene mellom seg, kan til og med ha litt sex, gitt!

Det er fordeler og ulemper med alt - men å påstå jeg har mer "egen tid" må basere seg på den misforståelsen at det kan regnes i antall timer barna ikke er hjemme?

[Gjest vil ikke være hyggelig engang]

Dere har blitt enige om en samværsordning, du får pengene deretter, han betaler deretter.

Du har fri annenhver helg, men vil helst ha fri mer.

Det eneste dere må bli enige om da er å lage en ny samværsavtale, der han har barna mer og du har de mindre.

Om du da ikke klarer å holde på huset økonomisk sett, neivel, da må du finne deg en annen måte å bo på da.

Jeg antar du enten ikke har barn eller at du er mann.

[Gjest nonickme]

Jeg antar du enten ikke har barn eller at du er mann.

Næmmen jøss ...... tilsier DET svaret at jeg ikke kjenner til å ha barn. Det er faktisk min mening, DU kan ikke pålegge din eks å ha barna mer enn hva samværsordningen dere har blitt enig om sier. Da må denne avtalen endres på.

Forøvrig, jeg er en tobarnsmor, jeg er gift med en mann som pendler, jeg er ute i full jobb.

[Gjest bare sånn til info]

Det er ikke alle det passer for - det skal sies - vi kunne ikke det i begynnelsen .- for jeg bodde i en by og han ute på landet - jeg kunne ikke ha ungene og kjøre dem på skolen om morgenen før jobben - da hadde jeg kommet alt for sent på jobb - og ikke fikk jeg hentet dem heller .Så det endte opp med at jeg bygde hus i nærheten av faren - da bor vi i samme skolekrets og vennekrets - det løste alt for oss

bare en liten ps til deg flisa

hadde pappaen hatt hovedomsorgen for barna (selv om dere hadde hatt delt omsorg, så skal en forelder ha hovedomsorgen allikevel), så hadde de fått gratis drosje til skolen når de var hos deg.

det har jo løst seg for dere nå, men ville bare nevne det allikevel.

[Gjest Elextra]

"Når du har barnefri annenhver helg har du mer egen tid enn veldig mange andre foreldre."

Ikke vet jeg hvordan du regner "egen tid" - men som enslig er man faktisk alene om ungene alle dager unntatt når de er hos far, og kanskje da også, for noen av oss.

"Egen tid" går for min del med til å ta igjen det jeg ikke rekker når jeg har ansvar for ungene gjennom uka, noe som tar masse tid - og til å ta ekstravakter når de byr seg slik at vi har råd til mat og klær og til og med kino etpar ganger i året! Dessuten bruker jeg annenhver helg til å sove - fordi jeg er utslitt.

Er man to i et forhold, har man støtte, en annen voksen å snakke med, kan dele oppgavene mellom seg, kan til og med ha litt sex, gitt!

Det er fordeler og ulemper med alt - men å påstå jeg har mer "egen tid" må basere seg på den misforståelsen at det kan regnes i antall timer barna ikke er hjemme?

For all del - jeg ser selvfølgelig at det er tyngre å være alene om hovedomsorgen enn å være to. Tviler ikke på at hverdagen er tøff. Men mange foreldre, og da særlig mødre, har så lite støtte fra den andre parten at de bare kan drømme om noe egen tid .

Jeg kjenner også til flere alenemødre som ikke har noen barnefar som stiller opp overhodet - i forhold til dem er du priveligert.

Jeg vil gjenta at dere bør vurdere en annen samværsbrøk. Selv om han tenker kortsiktig, kan jeg forstå ham når han ikke vil ta barna mer, når han vet at du ønsker mest mulig omsorg for å få mest mulig i bidrag. Kanskje dere rett og slett må gå ned i boligstandard for å få til en bedre hverdag - det er det vel verd?

[flisa]

bare en liten ps til deg flisa

hadde pappaen hatt hovedomsorgen for barna (selv om dere hadde hatt delt omsorg, så skal en forelder ha hovedomsorgen allikevel), så hadde de fått gratis drosje til skolen når de var hos deg.

det har jo løst seg for dere nå, men ville bare nevne det allikevel.

Jøss -hadde jeg visst det! - Ja, for han hadde hovedomsorgen først. Den minste gikk dog i barnhagen på den tiden - så jeg tror ikke jeg hadde valgt det likevel

[Dorthe]

bare en liten ps til deg flisa

hadde pappaen hatt hovedomsorgen for barna (selv om dere hadde hatt delt omsorg, så skal en forelder ha hovedomsorgen allikevel), så hadde de fått gratis drosje til skolen når de var hos deg.

det har jo løst seg for dere nå, men ville bare nevne det allikevel.

Mener du at selv om jeg har hovedomsorgen for minstemann så kan faren få dekket drosje til skolen for minstemann når minstemann er der?

Og hvem er det i hvert fall som ordner med den drosja?

[hidi]

Pappaen i dette tilfellet betaler bidrag tilsvarende 4-8 netter i måneden, har dem annenhver helg, det tilsvarer vel ca. 4 netter i måneden.

Kan vi ikke dele, sier mange, og ha dem annenhver uke. Vel - det kan vi godt - men da må jeg flytte, for nå er det såvidt vi klarer boutgiftene her vi bor. I tillegg har ikke far innrettet seg slik at ungene kan bo der fast. Det er sovesofa i stua når de er der.

Mange tror at kvinner vil ha barna mest av økonomiske årsaker. Men det kan også dreie seg om at man har barn som trenger faste holdepunkter, og om en økonmi som bare såvidt gjør det mulig å bli boende der man bodde før skilsmissen.

Likevel virker det på meg som om far bruker samvær for det det er verd i en maktkamp eller -demonstrasjon mot mor?

I vårt tilfelle, er det blitt slik at jeg tror jeg valgte feil som insisterte på a) å bli boende nærmest mulig en far som bare vil ha barna innom annenhver helg, likvel, og å bli boende i et nabolag der det er så dyrt at vi bare har råd til en bitteliten leilighet.

Jeg hadde nok tatt et bedre valg om jeg hadde flyttet på landet, skaffet oss et småbruk, kunne hatt kyllinger og geiter, eplehage og kunne sykle uten frykt, gå på ski om vinteren, - og så besøkt far annenhver helg slik som nå.

Det er klart, her vi bor nå, hender det jo rett som det er at de møter pappaen på gata og kan slå av en prat, men...

Jeg er redd mine drømmer om familieliv var illusjoner...både før og etter skilmissen. Nå er det såvidt det går rundt, er det noen barndom å by barn, da? Bare for å være nær en annenhverhelg-pappa?

Det får meg til å spørre meg - om det virkelig er barna far tenker på - . Han vil si det samme om meg, selvfølgelig, siden jeg insisterte på å ha dem mest. Og det er vel ingen i verden, i hvert fall ingen menn, som tror at en kvinne insisterer på det for barnas skyld, ikke sin egen eller for å få bidrag.

Poenget mitt er vel at så mange menn tror dette er en maktkamp. Og det får meg til å lure på når de begynte å se forholdet slik- har de sett det som en maktkamp hele tida? Også mens vi var gift? Eller er dette noe som plutselig kommer i en skilsmisse? Og uansett - hva med barna? Hva med dem?

Som jeg skrev tidligere er det deg han protesterer mot og ikke barna,

Når han nekter å ha barna utenom sine helger, er det en måte "å straffe" deg på. Når to mennsker skilles vil det alltid være vonde, såre følelser. Og selv om det var din mann som gikk hindrer det ikke at han sliter med slike følelser.

Trist om du må flytte, men kanskje er det likevel det beste... Bedre økonomi gir deg mer frihet. Tror likevel ikke din mann vil være slik alltid, men at det er en periode han må gjennom.

[Hawkwind]

Pappaen i dette tilfellet betaler bidrag tilsvarende 4-8 netter i måneden, har dem annenhver helg, det tilsvarer vel ca. 4 netter i måneden.

Kan vi ikke dele, sier mange, og ha dem annenhver uke. Vel - det kan vi godt - men da må jeg flytte, for nå er det såvidt vi klarer boutgiftene her vi bor. I tillegg har ikke far innrettet seg slik at ungene kan bo der fast. Det er sovesofa i stua når de er der.

Mange tror at kvinner vil ha barna mest av økonomiske årsaker. Men det kan også dreie seg om at man har barn som trenger faste holdepunkter, og om en økonmi som bare såvidt gjør det mulig å bli boende der man bodde før skilsmissen.

Likevel virker det på meg som om far bruker samvær for det det er verd i en maktkamp eller -demonstrasjon mot mor?

I vårt tilfelle, er det blitt slik at jeg tror jeg valgte feil som insisterte på a) å bli boende nærmest mulig en far som bare vil ha barna innom annenhver helg, likvel, og å bli boende i et nabolag der det er så dyrt at vi bare har råd til en bitteliten leilighet.

Jeg hadde nok tatt et bedre valg om jeg hadde flyttet på landet, skaffet oss et småbruk, kunne hatt kyllinger og geiter, eplehage og kunne sykle uten frykt, gå på ski om vinteren, - og så besøkt far annenhver helg slik som nå.

Det er klart, her vi bor nå, hender det jo rett som det er at de møter pappaen på gata og kan slå av en prat, men...

Jeg er redd mine drømmer om familieliv var illusjoner...både før og etter skilmissen. Nå er det såvidt det går rundt, er det noen barndom å by barn, da? Bare for å være nær en annenhverhelg-pappa?

Det får meg til å spørre meg - om det virkelig er barna far tenker på - . Han vil si det samme om meg, selvfølgelig, siden jeg insisterte på å ha dem mest. Og det er vel ingen i verden, i hvert fall ingen menn, som tror at en kvinne insisterer på det for barnas skyld, ikke sin egen eller for å få bidrag.

Poenget mitt er vel at så mange menn tror dette er en maktkamp. Og det får meg til å lure på når de begynte å se forholdet slik- har de sett det som en maktkamp hele tida? Også mens vi var gift? Eller er dette noe som plutselig kommer i en skilsmisse? Og uansett - hva med barna? Hva med dem?

"I tillegg har ikke far innrettet seg slik at ungene kan bo der fast. Det er sovesofa i stua når de er der. "

Og hvorfor tror du han har innrettet seg slik da?'

Fordi han ikke har råd til mer, eller kun for å være ekkel mot deg og barna?

Har vært der selv, og heller mot første alternativ.

Og så lenge situasjonen var slik, var heller ikke jeg innstilt på å ha barn mer enn jeg måtte; av rent økonomiske og praktiske grunner.

Jeg kunne rett og slett ikke tilby en så enkel sak som middag en gang utenom de faste dagene, fordi lommeboka var tom.

[Gjest bare sånn til info]

Mener du at selv om jeg har hovedomsorgen for minstemann så kan faren få dekket drosje til skolen for minstemann når minstemann er der?

Og hvem er det i hvert fall som ordner med den drosja?

Nei, den som bor nærmest skolen må ha hovedomsorgen, når barnet da er hos den andre forelderen, som bor "langt unna" har barnet krav på drosje.

Det er noe trygdekontoret hjelper til med.

[Gjest bare sånn til info]

Mener du at selv om jeg har hovedomsorgen for minstemann så kan faren få dekket drosje til skolen for minstemann når minstemann er der?

Og hvem er det i hvert fall som ordner med den drosja?

kanskje jeg svarte deg litt for fort istad .... leste spørsmålet ditt en gang til.

Jeg prøver igjen

Dette gjelder iallefall de som har delt omsorg (50/50), bor du nærmest skolen, og har hovedomsorgen, ja, da har far krav på gratis drosje når barnet skal på skolen.

Spør de på trygdekontoret ditt. Dette skulle dere vært opplyst om.

[Dorthe]

kanskje jeg svarte deg litt for fort istad .... leste spørsmålet ditt en gang til.

Jeg prøver igjen

Dette gjelder iallefall de som har delt omsorg (50/50), bor du nærmest skolen, og har hovedomsorgen, ja, da har far krav på gratis drosje når barnet skal på skolen.

Spør de på trygdekontoret ditt. Dette skulle dere vært opplyst om.

Vi har ikke 50/50. Men når jeg er f.eks på sykehuset, er han hos faren og da må de kjøre 10 mil hver vei hver dag.

For det første er det slitsomt for alle og for det andre er det dyrt for faren.

[Dorthe]

Nei, den som bor nærmest skolen må ha hovedomsorgen, når barnet da er hos den andre forelderen, som bor "langt unna" har barnet krav på drosje.

Det er noe trygdekontoret hjelper til med.

Jeg kan ringe dem i morgen å spørre )

[flisa]

Pappaen i dette tilfellet betaler bidrag tilsvarende 4-8 netter i måneden, har dem annenhver helg, det tilsvarer vel ca. 4 netter i måneden.

Kan vi ikke dele, sier mange, og ha dem annenhver uke. Vel - det kan vi godt - men da må jeg flytte, for nå er det såvidt vi klarer boutgiftene her vi bor. I tillegg har ikke far innrettet seg slik at ungene kan bo der fast. Det er sovesofa i stua når de er der.

Mange tror at kvinner vil ha barna mest av økonomiske årsaker. Men det kan også dreie seg om at man har barn som trenger faste holdepunkter, og om en økonmi som bare såvidt gjør det mulig å bli boende der man bodde før skilsmissen.

Likevel virker det på meg som om far bruker samvær for det det er verd i en maktkamp eller -demonstrasjon mot mor?

I vårt tilfelle, er det blitt slik at jeg tror jeg valgte feil som insisterte på a) å bli boende nærmest mulig en far som bare vil ha barna innom annenhver helg, likvel, og å bli boende i et nabolag der det er så dyrt at vi bare har råd til en bitteliten leilighet.

Jeg hadde nok tatt et bedre valg om jeg hadde flyttet på landet, skaffet oss et småbruk, kunne hatt kyllinger og geiter, eplehage og kunne sykle uten frykt, gå på ski om vinteren, - og så besøkt far annenhver helg slik som nå.

Det er klart, her vi bor nå, hender det jo rett som det er at de møter pappaen på gata og kan slå av en prat, men...

Jeg er redd mine drømmer om familieliv var illusjoner...både før og etter skilmissen. Nå er det såvidt det går rundt, er det noen barndom å by barn, da? Bare for å være nær en annenhverhelg-pappa?

Det får meg til å spørre meg - om det virkelig er barna far tenker på - . Han vil si det samme om meg, selvfølgelig, siden jeg insisterte på å ha dem mest. Og det er vel ingen i verden, i hvert fall ingen menn, som tror at en kvinne insisterer på det for barnas skyld, ikke sin egen eller for å få bidrag.

Poenget mitt er vel at så mange menn tror dette er en maktkamp. Og det får meg til å lure på når de begynte å se forholdet slik- har de sett det som en maktkamp hele tida? Også mens vi var gift? Eller er dette noe som plutselig kommer i en skilsmisse? Og uansett - hva med barna? Hva med dem?

Jeg opplevde den maktkampen mens jeg var gift også - Jeg spurte om han ikke ønsket å ta med seg barnet på noe han drev med .- som jeg visste hun ville jublet over (hun var ALLTID med meg i mine ting) - da sa han; "Jasså - du vil dra deg på sofaen da!" . . .det falt meg ikke inn engang å tenke sånne søppeltanker .- men jeg ville gjerne at hun skulle få litt pappatid med han.

Han ble ikke noen god far før vi ble skilt - først da tror jeg han så verdien i det å være SAMMEN med barna, - fordi han MÅTTE.

Rart,

[flisa]

Dere har blitt enige om en samværsordning, du får pengene deretter, han betaler deretter.

Du har fri annenhver helg, men vil helst ha fri mer.

Det eneste dere må bli enige om da er å lage en ny samværsavtale, der han har barna mer og du har de mindre.

Om du da ikke klarer å holde på huset økonomisk sett, neivel, da må du finne deg en annen måte å bo på da.

Det er vel ikke snakk om å ha mere "fri" - det er snakk om å løse de praktiske tingene i livet. Er man bedt i bryllup f.eks en helg de ikke skal til faren - så behøver man vel ikke gjøre om på¨samværtavataler og sånt av den grunn? Det er vel for fanken ikke hver mammahelg man skal i bryllup?

[flisa]

Næmmen jøss ...... tilsier DET svaret at jeg ikke kjenner til å ha barn. Det er faktisk min mening, DU kan ikke pålegge din eks å ha barna mer enn hva samværsordningen dere har blitt enig om sier. Da må denne avtalen endres på.

Forøvrig, jeg er en tobarnsmor, jeg er gift med en mann som pendler, jeg er ute i full jobb.

Gudameg - tenk¨å bli "pålagt" å være sammen med sine egne unger - ja gud for en trist sjebne!

Jeg valgte å ha dem 50% SAMTIDIG som jeg betalte fullt bidrag jeg - for at han ikke skulle bli sur og ta fra meg tiden med dem.

[flisa]

For all del - jeg ser selvfølgelig at det er tyngre å være alene om hovedomsorgen enn å være to. Tviler ikke på at hverdagen er tøff. Men mange foreldre, og da særlig mødre, har så lite støtte fra den andre parten at de bare kan drømme om noe egen tid .

Jeg kjenner også til flere alenemødre som ikke har noen barnefar som stiller opp overhodet - i forhold til dem er du priveligert.

Jeg vil gjenta at dere bør vurdere en annen samværsbrøk. Selv om han tenker kortsiktig, kan jeg forstå ham når han ikke vil ta barna mer, når han vet at du ønsker mest mulig omsorg for å få mest mulig i bidrag. Kanskje dere rett og slett må gå ned i boligstandard for å få til en bedre hverdag - det er det vel verd?

Det som er forunderlig er jo at ikke faren ber på sine knær om å få være sammen med ungene sine! Jeg skal vedde på at om gubben og jeg ble skilt (Gud forby) så hadde han vel ligget ute på trappa her, bare for å ha deltatt i ungenes liv.

Det er jo DET som er så rart. Å bruke penger som gisler blir for dumt - og jeg tror ikke det er det innskriver mener heller.