Sitter alene igjen

[Gjest dumt å stille opp for mye?]

I alle år har jeg fulgt opp ungenes liv i form av lekser, interesser, fotball, turning, ski- og skøyter og svømmeundervisning og vet ikke alt. Da jeg møtte mannen min, gikk jeg også fullt opp i hans omgangskrets - mens han aldri har lagt to pinner i kors for verken å være med blant mine venner eller familie. Så jeg har stort sett enten gått alene eller tatt motstrebende unger med meg dit.

Jeg har også forsøkt å få ungene med på litt andre ting som også interesserer meg - som et teaterstykke i ny og ne, besøke venner jeg har fra tida før jeg møtte faren deres og omgangskretsen ble stort sett den han hadde osv. osv. Men stort sett har det da vært protesterende unger som ikke vil, men som blir tvunget med. Etterpå kan de innrømme at det ikke var så verst, men neste gang jeg kommer med noe av "mitt", er det de samme protestene igjen.

Far har drevet på med sitt og ikke fulgt opp noe særlig på noe. Han går der og suller i sin verden, og ungene bare lengter etter hans oppmerksomhet! Når han foreslår noe, stiller de straks opp og blir med ham, samme hva det er - bare for å være sammen med far.

Har jeg vært dum? Er måten å få barn med inn i "min" verden på å være uinteressert i deres og leve litt fjernt fra dem? Kort og godt være uoppnåelig slik at når jeg en sjelden gang slår til og ber dem med på noe, så går de, samme hva det er?

Med andre ord - må man spille "hard to get" hvis man skal ha andres oppmerksomhet - eller har jeg bare rett og slett hatt uflaks og landet i en familie der alle de andre er forskjellige fra meg?

På fredag skal jeg i alle fall i teateret - alene. For første gang. Kan ikke begripe alle disse årene jeg har forsøkt å dra andre med meg.

Har jeg vært for mye på giversiden - skulle jeg heller ha latt være å forsøke så hardt? Og - er det fars eksempel som er så kraftig - siden han jo aldri blir med inn i "min" verden - at det helt "overdøver" hvordan jeg setter eksempel med å delta i hans og barnas verden ?

[Angela1365380318]

Hei!

Elsker selv teater og har gått alene jeg også, du kommer til å kose deg. Skjønner at dette innlegget handlet om mye annet i grunn, men når du blir gammel vil nok barna dine se hvilken fantastisk mor du har vært for dem:-)

[mrxx]

Når det gjelder barna, så mener jeg at det ikke er noe å diskutere, selvsagt skal man stille opp for sine barn. Det er nok ikke så lett å få dem til å stille opp for deg. Det hadde i alle fall ikke jeg forventet så mye av.

Men når det gjelder mannen din, så bør du forvente at han stiller opp for deg.

Men vil han ikke bli med deg på det du liker så går du alene. Ikke la hans manglende interesse gjøre at du kun gjør det andre forventer av deg, men gjør det du selv har lyst til.

Han kan heller ikke forvente at du stiller opp for han titt og ofte heller.

[Mrs. Wallace]

En god forelder skal selvsagt ikke spille "hard to get" overfor barna!

At ungene dine higer etter farens oppmerksomhet, er jo bare et tegn på hvor sårt de savner den, ikke på hvorvidt han gjør noe riktig - snarere tvert om.

Jeg pleier å si at dersom barna mine ikke på et tidspunkt blir lei av å høre om hvor mye jeg bryr meg om dem, har jeg ikke sagt det nok. )

[laban]

En god forelder skal selvsagt ikke spille "hard to get" overfor barna!

At ungene dine higer etter farens oppmerksomhet, er jo bare et tegn på hvor sårt de savner den, ikke på hvorvidt han gjør noe riktig - snarere tvert om.

Jeg pleier å si at dersom barna mine ikke på et tidspunkt blir lei av å høre om hvor mye jeg bryr meg om dem, har jeg ikke sagt det nok. )

Begge mine barn påstår iblant at jeg BARE bryr meg om den andre (søskenet).

Det får meg til å anta at jeg klarer å fordele meg ganske bra.