Barn uten far

[Gjest Shira12]

"Men hovedproblemet - som jeg ser det - er at jeg etter operasjon fikk (uff det er flaut) problemer med å holde på avføringen AV OG TIL. Og DET skaper i hvert fall depresjon og angst skal jeg fortelle deg. Uff. Jeg går ikke ut av døra når jeg har det slik."

Når du har depresjon, sosial angst og ikke vil gå utenfor døra, tror du da at du er skikket til å ta deg av et barn som eneforelder?

Så lenge barnet er lite, tror jeg at du kan gi det den omsorgen det trenger. Men hva med et skolebarn? Da må du stille på foreldremøter, kjøre barnet til og fra aktiviteter, arrangerer bursdager, delta i familiegrupper. I det hele tatt stå på ganske mye for barnet. Får barnet problem på skolen, så må du kontakte rektor, helsesøster, læretre, gjerne andre barns foreldre.

Det er mye som kreves av foreldre til barn i skole og ungdomsalder.

Jeg tror du må få hjelp til å bli bedre av de psykiske problemene dine før du bør tenke på å få barn.

Når du så er bedre rustet, så finnes det nå muligheter for adopsjon også for enslige.

Bra skrevet Ulvinnen, og du har helt rett!

Jeg er ikke psykisk syk, men fysisk, som hindrer meg og komme ut av huset.

Og når barnet er lite, er ikke det noe problem, men barnet vokser, og da kommer en til kort. Nå er jeg og barnet så heldig at vi har en flott pappa, så barnet lider ikke noen nød. Jeg kan være med på noen ting, men ikke alt. (får med meg det viktigste)

Men jeg har gjort meg mange tanker om alt barnet hadde mistet om ikke han hadde en sterk pappa, som kan stille opp. Hadde jeg vært alene, hadde dette vært en helt annerledes situasjon for barnet vårt, han hadde mistet veldig mye.

Nå mener jeg ikke at man ikke skal få barn om man ikke fungerer 100 %, men man skal tenke igjennom ting, i allefall når man på forhånd har problem med og komme over dørstokken hjemme.

[tzatziki1365380058]

Og i mange tilfeller så er det det.

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor, og har erfart at psykisk syke mennesker ofte er så "fulle av seg selv" at de ikke egner seg som omsorgspersoner.

Ja, i mange tilfeller er de det.

Men det tror jeg gjelder de mer alvorlige diagnosene, og det kommer i høyeste grad an på hvordan den voksne er i stand til å takle sykdommen, og å ha fokus på barna.

[tzatziki1365380058]

"Men hovedproblemet - som jeg ser det - er at jeg etter operasjon fikk (uff det er flaut) problemer med å holde på avføringen AV OG TIL. Og DET skaper i hvert fall depresjon og angst skal jeg fortelle deg. Uff. Jeg går ikke ut av døra når jeg har det slik."

Når du har depresjon, sosial angst og ikke vil gå utenfor døra, tror du da at du er skikket til å ta deg av et barn som eneforelder?

Så lenge barnet er lite, tror jeg at du kan gi det den omsorgen det trenger. Men hva med et skolebarn? Da må du stille på foreldremøter, kjøre barnet til og fra aktiviteter, arrangerer bursdager, delta i familiegrupper. I det hele tatt stå på ganske mye for barnet. Får barnet problem på skolen, så må du kontakte rektor, helsesøster, læretre, gjerne andre barns foreldre.

Det er mye som kreves av foreldre til barn i skole og ungdomsalder.

Jeg tror du må få hjelp til å bli bedre av de psykiske problemene dine før du bør tenke på å få barn.

Når du så er bedre rustet, så finnes det nå muligheter for adopsjon også for enslige.

Jeg er enig med deg, når det nå kommer frem hvilket problemer denne MISS-lykke sliter med.

Høres ikke bra ut å vokse opp alene med en mamma som sliter på så mange områder.

[Gjest Ulvinnen]

Bra skrevet Ulvinnen, og du har helt rett!

Jeg er ikke psykisk syk, men fysisk, som hindrer meg og komme ut av huset.

Og når barnet er lite, er ikke det noe problem, men barnet vokser, og da kommer en til kort. Nå er jeg og barnet så heldig at vi har en flott pappa, så barnet lider ikke noen nød. Jeg kan være med på noen ting, men ikke alt. (får med meg det viktigste)

Men jeg har gjort meg mange tanker om alt barnet hadde mistet om ikke han hadde en sterk pappa, som kan stille opp. Hadde jeg vært alene, hadde dette vært en helt annerledes situasjon for barnet vårt, han hadde mistet veldig mye.

Nå mener jeg ikke at man ikke skal få barn om man ikke fungerer 100 %, men man skal tenke igjennom ting, i allefall når man på forhånd har problem med og komme over dørstokken hjemme.

Spesielt det punktet med aleneforelder mener jeg også er viktig.

Hvis en av foreldrene har full førlighet, (psykisk og fysisk), så vil likevel barnet kunne ha en god oppvekst, ikke minst om de også har et godt nettverk av slektninger eller venner som stiller opp.

[Gjest Shira12]

Spesielt det punktet med aleneforelder mener jeg også er viktig.

Hvis en av foreldrene har full førlighet, (psykisk og fysisk), så vil likevel barnet kunne ha en god oppvekst, ikke minst om de også har et godt nettverk av slektninger eller venner som stiller opp.

Vi er heldige for vi har ett veldig godt og sterkt nettverk.

Og det har vi virkelig måtte benytte oss av. Guttungen har heldigvis ikke lidd noe særlig av min sykdom, for tanter og besteforeldre stiller opp )

[Sofline]

Fordommene dine mot psykisk syke skinner klart gjennom. Det går an å være gode foreldre selv om man har en psykisk lidelse. De fleste av dem finnes det medisiner mot, og mange av dem skyldes rett og slett ubalanse i hjernen.

Jeg ville stilt større spørsmål med uførhet, i alle former, enn generelt ved psykisk lidelse. MISS-lykka 37 ser ut til å være så syk at hun er ufør, og da er det neppe noen god ide å få barn. Enig i det.

Men psykisk sykdom er like forskjellig som somatisk sykdom, og i mange tilfeller er det ikke til hinder for å være gode omsorgspersoner.

"Fordommene dine mot psykisk syke skinner klart gjennom."

Det mener du du kan se ut fra at jeg spør om MISS-lykka synes det er en god idé å få barn når hun lider av en spiseforstyrrelse?

Jeg uttaler meg ikke om psykisk syke generelt, men om spiseforstyrrede. Barn kan umulig ha godt av å se mor eller far sulte seg, kaste opp etter hvert måltid eller alltid overspise. Dermed ikke sagt at mennesker med spiseforstyrrelser ikke kan bli friske igjen.

[Gjest Ulvinnen]

Vi er heldige for vi har ett veldig godt og sterkt nettverk.

Og det har vi virkelig måtte benytte oss av. Guttungen har heldigvis ikke lidd noe særlig av min sykdom, for tanter og besteforeldre stiller opp )

Godt å høre at dere har mange gode hjelpere :-)

[Mrs. Wallace]

"Men hovedproblemet - som jeg ser det - er at jeg etter operasjon fikk (uff det er flaut) problemer med å holde på avføringen AV OG TIL. Og DET skaper i hvert fall depresjon og angst skal jeg fortelle deg. Uff. Jeg går ikke ut av døra når jeg har det slik."

Når du har depresjon, sosial angst og ikke vil gå utenfor døra, tror du da at du er skikket til å ta deg av et barn som eneforelder?

Så lenge barnet er lite, tror jeg at du kan gi det den omsorgen det trenger. Men hva med et skolebarn? Da må du stille på foreldremøter, kjøre barnet til og fra aktiviteter, arrangerer bursdager, delta i familiegrupper. I det hele tatt stå på ganske mye for barnet. Får barnet problem på skolen, så må du kontakte rektor, helsesøster, læretre, gjerne andre barns foreldre.

Det er mye som kreves av foreldre til barn i skole og ungdomsalder.

Jeg tror du må få hjelp til å bli bedre av de psykiske problemene dine før du bør tenke på å få barn.

Når du så er bedre rustet, så finnes det nå muligheter for adopsjon også for enslige.

En enslig søker med uføretrygd vil neppe bli godkjent for adopsjon.

[Gjest Ulvinnen]

En enslig søker med uføretrygd vil neppe bli godkjent for adopsjon.

Nå er jo MISS-lykka uføretrygdet pga psykiske problemer.

Så jeg så for meg at hun kunne ha muligheten for å komme seg tilbake i jobb hvis hun fikk hjelp til sine problem.

[Mrs. Wallace]

Nå er jo MISS-lykka uføretrygdet pga psykiske problemer.

Så jeg så for meg at hun kunne ha muligheten for å komme seg tilbake i jobb hvis hun fikk hjelp til sine problem.

Det kan være, og det er uansett skummelt å si noe om hennes spesielle situasjon.

Men sånn generelt er psykisk sykdom noe av det som virkelig vanskeliggjør en adopsjonsgodkjennelse. Og for enslige søkere stilles det strengere krav enn for par.

[Gjest Ulvinnen]

Det kan være, og det er uansett skummelt å si noe om hennes spesielle situasjon.

Men sånn generelt er psykisk sykdom noe av det som virkelig vanskeliggjør en adopsjonsgodkjennelse. Og for enslige søkere stilles det strengere krav enn for par.

Jeg er enig, vi bør ikke diskutere hennes sak som eventuell adoptant noe videre.

[Gjest MISS-lykka 37]

Barnet kan få skader om du ikke spiser nok.

Jeg spiser nok. Og jeg spiser kjøtt, fisk, grønnsaker, fugl, bær og frukt. Det er enkelte ting jeg ikke takler å spise. Særlig ting som er blandet sammen som pizza, gryteretter og generelt endel KOKTE grønnsaker.

[Gjest MISS-lykka 37]

Du virker litt egoistisk, og jeg synes du skal få orden på livet ditt før du evt. får barn. Jeg håper du får det bedre. :-)

Takk. Ja, jeg føler meg også litt egoistisk når jeg tenker at det å få barn betyr så mye for meg.

De fleste jeg har snakket med dette om, sier at "barn ikke er alt". Da virker det på meg som om ikke de vet helt hva de snakker om fordi de allerede har barn og barnebarn. Hvordan skal man vite hvordan det er å ha et stort ønske om å få barn, når man alt har barn?

Jeg har sett så mange "dårlige" foreldre og dårlig behandlig av barn. Dette gjør at jeg får enda større ønske om å kunne få lov til å være så heldig å veilede et barn fram til å bli seg selv. Jeg synes mange liksom tar barna for gitt.

[Gjest MISS-lykka 37]

Jeg er heller ikke i den gruppen du egentlig søker.

Men det var noen ting jeg gjerne ville kommentere. Jeg ser at du (som jeg og sikkert de fleste i vår generasjon) er vokst opp med forestillingen "bli voksen, bli gift, få barn".

For deg er det i tillegg ekstra tøft fordi du føler at hvis du ikke får barn, så er ditt liv meningsløst.

Livet ditt er like mye verd uansett om du får barn eller ikke. Om du får ett barn eller ti barn eller ingen barn, om du adopterer eller ikke - ditt liv er akkurat like mye verd.

Konsekvensen av det du skriver er jo på sett og vis at de som ikke kan produsere avkom ikke er noe verd. Og det ser sikkert du også blir feil, i alle fall hvis du tenker på andre enn deg selv.

Du har en egenverdi. Om du aldri etterlater deg noen, så har du som menneske likevel en verdi i kraft av den du ER og i kraft av det du GJØR.

Om du ender med å aldri få barn, så er ditt liv likevel sammensatt av alt det du har gjort. Jeg syns det er mye som gir livet mening. Venner er en viktig ting. Familie er selvsagt en annen. Men tenk også på alt du kan gjøre sammen med andre, for andre. Tenk hva du kan være for andre.

Jeg er gift og har to barn, likevel - DET er jo bare en del av mitt liv og hvem jeg er. Hva med de 31 årene før jeg ble mor - hva gjorde jeg da?

Jeg vet ikke om du skjønner hvor jeg vil. Jeg skjønner at det er viktig for deg å få barn. Og kanskje får du det, men kanskje ikke. Og hvis ikke, så må du ikke gå rundt og tro at ditt liv er bortkastet og meningsløst. Du har en egenverdi. Du er en del av "puslespillet" og du er like viktig som alle andre.

Du skal ikke måle din egenverdi i andres øyne. Hvis du ønsker å bety noe for andre så kan du det, det er opp til deg. Du trenger ikke være forelder for å være viktig i et barns liv. Du trenger ikke være i familie for å være en god støttespiller.

Slik jeg tolker deg så trenger du egentlig både hjelp og støtte selv også. Og kanskje vil det være bra for deg å ha noen andre som du kan være noe for. Kanskje vil det hjelpe deg selv også. For jeg tror at mye av problemet ditt ligger i at du føler deg lite verd. Du er uføretrygdet og kan ikke jobbe, du har ingen mann, du har ikke barn. Men du er ikke noe dårligere menneske for det, det er kanskje det som er vanskelig å forstå for deg nå.

Jeg har en god venninne som er enslig som deg. Hun er riktignok 45, og har vel fastslått at "toget har gått" når det gjelder det å få barn. Hun har tatt det svært tungt. Men hun er tante til tre, og hun er en fantastisk tante. Tanteungene er veldig glade i henne og knyttet til henne. Hun er snill og tålmodig med dem, og veldig glad i dem. Tenk på hva hun betyr for tanteungene. De er ikke hennes barn, men hun betyr mye for dem likevel.

Kanskje har du egentlig noen rundt deg du også som du kan "være noe for". Jeg skjønner at det er viktig for deg med barn, så har du f.eks. noen du er tante til, venninner med barn, naboer eller andre? Kanskje til og med noen som i tillegg trenger litt hjelp og støtte? Vær der for dem. Med mindre de er helt blåste i hodet så vil de også være der for deg.

Mennesker er ikke skapt for å leve alene. Men boformen er bare en bagatell. Det handler om hvor du har senga di og hvor du lager maten din. Men livet ditt utspiller seg på så mange arenaer, ikke lukk øynene for alt det gode livet har å tilby, selv om du ikke har barn!

Og... jeg syns ikke du skal gi opp drømmen om barn riktig ennå. Du er ikke for gammel. Du har hatt det tungt i mange år, og har og har hatt problemer. Derfor vil du nok måtte tenke på at ting tar tid, men det går an. Ikke gi opp håpet. For jeg tror faktisk du TRENGER håpet også. Men gi slipp på fortvilelsen, desperasjonen og mindreverdigetsfølelsen. For DE trenger du ikke.

En god klem fra meg til deg!

Til "ninnima"

Takk for fint innlegg. Du satte ord på mye av det jeg føler og tenker.

Ja, jeg sliter med mindreverdighetsfølelse.Her nærmer jeg meg 40 år med stormskritt, og har liksom ikke fått til noe her i livet. Ikke mann, barn, jobb og i tillegg litt skrall helse. Det var jo ikke SÅNN livet skulle bli. Det var ikke det jeg drømte og tenkte for 20 år siden.

Jeg føler meg som et halvt menneske fordi jeg er ufør, og som en halv kvinne fordi jeg ikke har fått barn. Og da føler jeg meg misslykka. Som en arbeidsmauer som ikke kan arbeide OG som en dronningmauer som ikke kan legge egg. For hva er disse maurene da, når de ikke kan gjøre det de har kommet til verden for å utføre?

Men, ja. Jeg trenger fremdeles HÅPET om at det KAN bli annerledes. Jeg er jo ingen mauer :-) Og jeg mener selvfølgelig ikke at andre mennesker som ikke har fått til det de vil, eller kommet skjevt ut her livet ikke har noen verdi. ALLE har en verdi i seg selv. Det er bare så forferdelig vanskelig å FØLE det når det gjelder meg selv.

Jeg har ingen tantebarn fordi jeg ikke har søsken. Men jeg har somoftest fått god kontakt med barna til mine venninner. Noe som også har blitt litt vanskelig er at etter jeg ble ufør og har flyttet, ikke lenger har særlig med venninner lenger. Men dette er jo noe jeg må velge å ta tak i. Bare det ikke hadde vært så vanskelig.

Heldigvis har jeg en katt :-) Han er ungen min :-) og blitt ganske bortskjemt etter hvert.

Igjen tusen takk for svaret. Det hjelper ofte at andre sier eller skriver det jeg PRØVER å føle og forstå: "At jeg har verdi i meg selv".

[Sofline]

Jeg spiser nok. Og jeg spiser kjøtt, fisk, grønnsaker, fugl, bær og frukt. Det er enkelte ting jeg ikke takler å spise. Særlig ting som er blandet sammen som pizza, gryteretter og generelt endel KOKTE grønnsaker.

Men hvorfor mener du da du har en spiseforstyrrelse? Det er helt normalt å ikke like diverse ting.

[Gjest MISS-lykka 37]

En enslig søker med uføretrygd vil neppe bli godkjent for adopsjon.

Hei Mrs Wallace

Jeg trur også at enslige uføretrygda ikke kan adoptere.

Det er bare så synd at hvem som helst andre par uten fertilitetsproblemer kan få barn uavhengig om de egner seg eller ikke. Hvorfor må man ikke ha sertifikat for å bli foreldre tru?

Og enslige fertile jenter kan gå på byen og lure en gutt for å bli gravid. Med fare for å smitte både seg selv og det påtenkte barnet med smittsomme sykdommer. Skummelt!

[Gjest MISS-lykka 37]

Men hvorfor mener du da du har en spiseforstyrrelse? Det er helt normalt å ikke like diverse ting.

Sofline

Jeg vet ikke helt om jeg skal kalle det spiseforstyrrelse. Og jeg har aldri hørt om andre som ikke tørr å gå i selskaper i reddsel for hva de kan få servert. For tenk om jeg ikke klarer å spise det. Redd for å kaste opp eller brekke meg. For meg virker dette litt småsykelig synes jeg. Føler meg som et lite kresent barn som ikke vil spise maten sin fordi den ikke ser noe god ut. Men jeg er altså REDD for å spise en del mat.

[Sofline]

Sofline

Jeg vet ikke helt om jeg skal kalle det spiseforstyrrelse. Og jeg har aldri hørt om andre som ikke tørr å gå i selskaper i reddsel for hva de kan få servert. For tenk om jeg ikke klarer å spise det. Redd for å kaste opp eller brekke meg. For meg virker dette litt småsykelig synes jeg. Føler meg som et lite kresent barn som ikke vil spise maten sin fordi den ikke ser noe god ut. Men jeg er altså REDD for å spise en del mat.

Jeg er ikke lege eller noe, så jeg skal ikke uttale meg om du har en spiseforstyrrelse. (Jeg fikk først inntrykket av at du ikke spiste noe som helst.) Men jeg synes du bør gå til en lege og bli utredet om dette. Tar h*n det ikke på alvor, gå til en ny. Lykke til!

[Gjest MISS-lykka 37]

Helt enig Ulvinnen, det er ikke bare det lille barnet innenfor våre fire vegger som skal følges opp.

De vokser og skal ut i verden, de første årene sammen med en mamma eller pappa, eller begge deler.

Jeg er av den meningen at er man ikke frisk så vil barnet merke det samma søren.

En psykisk syk kan få barn .... en rusmissbruker er også syk og får barn, de fleste blir heldigvis fulgt tett opp med barnevernet. Jeg mener at de psykisk syke også burde følges opp av barnevernet når de får barn.

Til nonickme

Ja. Jeg synes det er skummelt hvor mange som får barn som kanskje ikke skulle hatt det. Veldig mange bør bli fulgt opp av barnevernet ja.

Vi vet aldri hva som foregår innen for hjemmets fire vegger der det er barn i huset.

Det finnes store gradsforskjeller på psykiske problemer. Mange av disse er mer egnet som foreldre enn "slemme" eller hensynsløse foreldre.

[Gjest MISS-lykka 37]

Jeg er ikke lege eller noe, så jeg skal ikke uttale meg om du har en spiseforstyrrelse. (Jeg fikk først inntrykket av at du ikke spiste noe som helst.) Men jeg synes du bør gå til en lege og bli utredet om dette. Tar h*n det ikke på alvor, gå til en ny. Lykke til!

Takk sofline

Jeg har hatt dette problemet fra jeg ble født. Da kastet jeg opp all mat. Nå sulter jeg på langt nær i hvert fall.Men det er trist at det er så mye jeg er redd for å spise , Jeg tror det er noe psykisk som henger igjen fra jeg var liten og kastet opp så mye.