Hvor vanlig er dette?..

[Gjest grubleren i kveld]

Etter mange mange år sammen kom min samboer hjem og fortalte at han var blitt forelsket i en ny dame.

Det er ca et halvt år siden nå.

Saken er den at hele denne tiden har vi hatt sex sammen så ofte det har latt seg gjøre, og det blir bare bedre og bedre også..

Vet godt at dette er helt sprøtt og at jeg burde ha hatt mer selvrespekt enn dette, men...

Alikevel fastholder han at han vil ha den nye, og at vi to ikke kan bygge opp igjen et forhold selv om sexen er bra.

Jeg må nok si at jeg ikke kjenner igjen samboeren min i det hele tatt ellers heller. Han har alltid satt familien og barna først, men nå mener han at alt vil gå seg lett til, og at spesielt barn er tilpasningsdyktige.

Vi var unge da vi ble sammen.

Kanskje er dette noe vi måtte regne med? Det er harde dager, men jeg ville nok prøvd å lappe det sammen hvis han ville.

Eller, jeg er forvirret så det rekker. Lurer han seg selv også?

Den ene dagen har han god tid med alt og neste dag har han det så travelt at det ikke er til å forstå. Har foreslått å få hjelp, men det mener han er bortkastet.

Ser når jeg skriver dette at det virker kaotisk og vanskelig å begripe, og det er akkurat sånn det kjennes ut i virkeligheten også.

Er dette et vanlig fenomen i en oppbruddsituasjon? Er mannen i en krise med seg selv?

Hva kan jeg egentlig forvente fremover? Grubler mye, men har kommet til det at jeg skal klare meg uansett utfall og at til sjuende og sist vil jeg ikke ha en mann som ikke vil ha meg. Men, hvor mye tid trenger en mann for å "våkne" fra en krise i seg selv?

[songbirdy]

Jeg tror at den eneste måten du kan finne ut om han vil ha DEG på, er å sette ned foten og kutte ut sex og annen kos! Faktisk er jeg helt sikker på det. Just nu får han i pose og sekk, og vel så det.

Han trenger ikke ta stilling til noe som helst ang. dere, fordi han har jo det beste fra deg uansett hva han gjør (og trolig det beste fra den nye).

Mulig jeg tar feil, men ofte er det slik at den parten som opplever det som du har gjort (og gjør), ligger litt flate for å få han tilbake. Er vennlige og imøtekommende, og gjør alt så smidig som mulig for at det ikke skal bli uhyggestemning og at situasjonen skal bli "værre". Når han ikke ser hvilken diamant du er, så BLIR det værre - det tar bare lenger tid!

Det at du innser at du ikke viser mye selvrespekt, er jo en start. Jeg tror ikke han får så mye respekt for deg heller, ved at du "kryper" for han som nå (viser så åpenlyst at du vil ha han tilbake når han bedyrer at dere ikke har en fremtid sammen).

Det er viktig å gjøre alt man kan for å lappe sammen et forhold, men ikke så grundig at man sletter ut seg selv. Jeg tror at om du setter deg ned og virkelig kjenner etter hvordan du har det inni deg, så vil du kjenne at dette er dypt urettferdig og at han behandler deg stygt, ja faktisk ondskapsfullt! Han leker med deg og følelsene dine, og det er rett og slett ondskapsfullt.

Du sier du ikke kjenner han igjen. At kanskje det er en forbigående krise. Javel. Da vil den gå forbi. Men jeg syns ikke du skal slette deg selv ut i prosessen. Jeg tror du (og han) vil få mye mer respekt for deg selv om du frigjør deg fra det grepet han har på deg, og lærer deg å stå på egne ben. Da vil han _kanskje_ få øynene opp for deg igjen, på grunn av tryggheten du utstråler.

Jeg hadde en gang en kjæreste som gjorde det slutt med meg noen ganger. Vi var unge og har barn sammen. Jeg tok han tilbake hver gang. Til slutt ble jeg lei av denne vinglingen, så jeg gjorde det endelig slutt, en gang for alle.

Da kom han krypende og krøp lenge så intenst at jeg ble helt kvalm. Jeg hadde fått nok da jeg slo opp, og nå ble han bare "too much". Han var etter meg flere ganger i døgnet, ringte, skrev brev, kom på døren og bedyret sin kjærlighet. Jeg trengte en pause fra han, og hadde han gitt meg den hadde jeg KANSKJE endt opp med å ta han tilbake. Men jeg fikk aldri pusterom, og han var så tilgjengelig at det ble helt patetisk til slutt.

Jeg mistet respekten for han og følte meg helt kvalt. Ja, vi hadde sex i denne perioden, for følelsene var jo der! Men hadde han vist seg litt sterkere og hatt mer selvrespekt, så hadde jeg også fått mer respekt for han, og kanskje fattet interesse for at han kunne fremstå som en stabil og god partner for meg. Sånn det utviklet seg, ble det overhodet ikke aktuelt.

Han ble helt desperat når forsøkene på å få meg tilbake ikke førte frem at han gikk inn i en dyp depresjon. Jeg er usikker på om han noen gang kom helt over meg, jeg tror hele greia gikk så dypt inn på han at han aldri ble helt den samme. Og det er trist, for jeg unner han virkelig et godt forhold..

Jeg vet at min erfaring alene ikke betyr at det er slik alltid, men jeg syns det høres ut som det er på tide at du skaffer deg et liv på egen hånd, uten han. Det vil bli tøft, men det VIL bli bedre etter hvert som du skjønner at dette klarer du fint på egen hånd! For det vil du!! Og hvem vet, kanskje du finner en som er 10 ganger bedre FOR DEG totalt sett, enn det mannen din er?

Jeg har en veninne som er i akkurat samme situasjon som deg, hun er bare kommet litt lengre i prosessen. De flyttet fra hverandre før jul, og nylig fant hun en "ny", en å ha det hyggelig sammen med om ikke annet.. Hun så virkelig ikke lys i tunellen før sommeren, men plutselig snudde det, og nå skinner sola igjen. Det vil skje deg også!

Ønsker deg alt godt, lykke til.

[Gjest slik gikk det med oss...]

Har vært gjennom det samme som du nå. Han fant seg en annen, jeg hadde fattet mistanke, spurte ham, han blånektet. Men så en dag etter at vi hadde elsket - bare sa han det.

Jeg ga ham tid til å finne ut av sine følelser. Tid og tid. Innser i ettertid at han nok følte seg som litt av en mann, med to damer han kunne ha sex med og det helt åpent, ikke noe hemmelighet verken for henne eller meg.

Det varte og det rakk, ville gi ham tid, ikke presse ham. Det endte med at han selvfølgelig ikke tok noe valg! Etterhvert orket jeg jo ikke ha sex med ham under slike forhold. Da begynte han med å "true" - ikke rart han måtte gå til andre, som ikke fikk sex hjemme! Da hadde han vært åpent utro i 1 1/2 år!

Det som gjorde at det virkelig ble slutt mellom oss, var at jeg oppdaget at han gikk til henne etter å ha vært på en lenger reise. Det var tydelig at han ønsket å snakke med henne og ikke meg om turen. Med andre ord betro seg til, fortelle, snakke med henne, ikke meg. Det fikk øynene mine opp. Personen han, den han er, liksom, gikk til henne og ikke til meg. Fortroligheten mellom oss var ikke der, lenger. Da gikk jeg!

Jeg gikk rett hjem og sa fra at jeg innså at han aldri kom til å foreta et valg. Og at han hadde valgt, fordi han ikke valgte. Han hadde _ikke_ valgt meg. Så da fikk jeg velge - sa jeg - og nå gikk jeg.

I løpet av 1 1/2 måned var leiligheten solgt og jeg og ungene flyttet fra ham. Da ble _han_ forbanna og har siden gitt meg hele skylda for bruddet og nektet å samarbeide med meg om barna. Først nå, over 4 år seinere, kan vi snakke forholdsvis normalt til hverandre - hvis vi må.

Så du - han må ikke bare velge, men også ta konsekvensene av det han sier han velger. Sier han at han velger henne, må han bare flytte ut øyeblikkelig! Ikke dra dette ut og ikke gjør det lett for ham - la ham se konsekvensene av sitt valg i sin fulle gru! Det han velger går ut over barna, deg - og ham. Alle må betale en høy pris for det valget han tar. Foreløpig ser det ut til at han slipper billigst unna.

Ville jeg har hatt de 2 årene der han var utro om igjen? Nei. I dag innser jeg at jeg skulle ha kastet ham ut seinest etter en måned med nøling. Jeg tror faktisk han er mest sint på meg fordi jeg _ikke_ satte hardt mot hardt. For noen menn er visst kjærlighet å bli sjalu og rasende, og de føler seg ikke elsket om kvinnen gir dem rom og lov til å gå gjennom en krise.

Men jeg er enig med deg - jeg gikk fordi jeg ikke vil ha en mann som ikke vil ha meg.Jeg trodde at min "velsignelse" over det nye forholdet skulle bli det beste grunnlag for godt samarbeid om barna, f.eks. - men i stedet har han altså nå vært rasende i 4 år. Så feil kan man ta.

Men min selvrespekt begynner nå, omsider, å vokse. Også etter 4 år. Jeg anbefaler deg å ta bruddet jo før jo heller - så tar det kanskje ikke så lang tid for deg...lykke til.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er mye vanligere enn noen av oss liker å høre om, at partneren er utro. Dessverre! Og slik du beskriver deres forhold, skjønner jeg at det nesten må ha kommet som lyn fra klar himmel. Men slike historier er heller ikke skjeldne, selv om det er lettest å falle for andre når forholdet hjemme skranter.

Jeg tror ikke din mann kommer til seg selv igjen, før forelskelsen for den nye begynner å gå over. Det kan ta fra noen måneder til 1 år. Generelt sagt. I denne for deg fæle tiden, er det ikke mye du kan gjøre for å få mannen tilbake, eller snakke ham til fornuft. Råd og mas øker bare avstanden mellom dere.

Du kan imidlertid gjøre noe med deg selv, og det er å forsøke å tenke klart på hva dette betyr for deg. Den første sjokkfasen er ofte så vond, at det er nok bare å holde seg gående med det det enkleste hjemme.

Om mannen din er i en krise er umulig å svare ja eller nëi på.

Jeg synes du sier det klart og tydelig selv, at du ikke vil ha en mann som ikke vil ha deg.

Nå viser det seg at mange som er utro kommer tilbake når forelskelsen dabber av. Men tenke deg om, vil du sitter på gjerdet å vente, eller vil du ta et oppgjør med ham nå. Det kan få mannen til å tenke noe mer på konsekvensene han etterlater seg.

Det er typisk at den som er utro ikke trenger hjelp utenfra. Men du kan oppsøke hjelp hvis du trenger en annen å snakke med.

Ps. Som regel ønsker ikke den utro å gjøre den faste partneren vondt, han vil bare ha begge deler, den nye og den gamle.

Vil du det?

[estima]

Jeg tror at den eneste måten du kan finne ut om han vil ha DEG på, er å sette ned foten og kutte ut sex og annen kos! Faktisk er jeg helt sikker på det. Just nu får han i pose og sekk, og vel så det.

Han trenger ikke ta stilling til noe som helst ang. dere, fordi han har jo det beste fra deg uansett hva han gjør (og trolig det beste fra den nye).

Mulig jeg tar feil, men ofte er det slik at den parten som opplever det som du har gjort (og gjør), ligger litt flate for å få han tilbake. Er vennlige og imøtekommende, og gjør alt så smidig som mulig for at det ikke skal bli uhyggestemning og at situasjonen skal bli "værre". Når han ikke ser hvilken diamant du er, så BLIR det værre - det tar bare lenger tid!

Det at du innser at du ikke viser mye selvrespekt, er jo en start. Jeg tror ikke han får så mye respekt for deg heller, ved at du "kryper" for han som nå (viser så åpenlyst at du vil ha han tilbake når han bedyrer at dere ikke har en fremtid sammen).

Det er viktig å gjøre alt man kan for å lappe sammen et forhold, men ikke så grundig at man sletter ut seg selv. Jeg tror at om du setter deg ned og virkelig kjenner etter hvordan du har det inni deg, så vil du kjenne at dette er dypt urettferdig og at han behandler deg stygt, ja faktisk ondskapsfullt! Han leker med deg og følelsene dine, og det er rett og slett ondskapsfullt.

Du sier du ikke kjenner han igjen. At kanskje det er en forbigående krise. Javel. Da vil den gå forbi. Men jeg syns ikke du skal slette deg selv ut i prosessen. Jeg tror du (og han) vil få mye mer respekt for deg selv om du frigjør deg fra det grepet han har på deg, og lærer deg å stå på egne ben. Da vil han _kanskje_ få øynene opp for deg igjen, på grunn av tryggheten du utstråler.

Jeg hadde en gang en kjæreste som gjorde det slutt med meg noen ganger. Vi var unge og har barn sammen. Jeg tok han tilbake hver gang. Til slutt ble jeg lei av denne vinglingen, så jeg gjorde det endelig slutt, en gang for alle.

Da kom han krypende og krøp lenge så intenst at jeg ble helt kvalm. Jeg hadde fått nok da jeg slo opp, og nå ble han bare "too much". Han var etter meg flere ganger i døgnet, ringte, skrev brev, kom på døren og bedyret sin kjærlighet. Jeg trengte en pause fra han, og hadde han gitt meg den hadde jeg KANSKJE endt opp med å ta han tilbake. Men jeg fikk aldri pusterom, og han var så tilgjengelig at det ble helt patetisk til slutt.

Jeg mistet respekten for han og følte meg helt kvalt. Ja, vi hadde sex i denne perioden, for følelsene var jo der! Men hadde han vist seg litt sterkere og hatt mer selvrespekt, så hadde jeg også fått mer respekt for han, og kanskje fattet interesse for at han kunne fremstå som en stabil og god partner for meg. Sånn det utviklet seg, ble det overhodet ikke aktuelt.

Han ble helt desperat når forsøkene på å få meg tilbake ikke førte frem at han gikk inn i en dyp depresjon. Jeg er usikker på om han noen gang kom helt over meg, jeg tror hele greia gikk så dypt inn på han at han aldri ble helt den samme. Og det er trist, for jeg unner han virkelig et godt forhold..

Jeg vet at min erfaring alene ikke betyr at det er slik alltid, men jeg syns det høres ut som det er på tide at du skaffer deg et liv på egen hånd, uten han. Det vil bli tøft, men det VIL bli bedre etter hvert som du skjønner at dette klarer du fint på egen hånd! For det vil du!! Og hvem vet, kanskje du finner en som er 10 ganger bedre FOR DEG totalt sett, enn det mannen din er?

Jeg har en veninne som er i akkurat samme situasjon som deg, hun er bare kommet litt lengre i prosessen. De flyttet fra hverandre før jul, og nylig fant hun en "ny", en å ha det hyggelig sammen med om ikke annet.. Hun så virkelig ikke lys i tunellen før sommeren, men plutselig snudde det, og nå skinner sola igjen. Det vil skje deg også!

Ønsker deg alt godt, lykke til.

Innleggene over er som jeg skulle skrevet dem selv.

Min eks var akkurat sånn han og.

Etter 8 mnd traff jeg en mann som jeg i dag er gift med, da holdt han på å tilte fullstendig. Truet med selvmord og det som verre var.

Og jeg får høre enda, mange år etter at det var min skyld som ikke ville hans beste og lot han flytte hjem igjen.

Hallo....er det mulig???

Så her har jeg skylda for fem år med utroskaap fra han.

Når han endelig skjønte at jeg ikke ville ha en sånn utro idiot så sier han at: ja, da får jeg vel finne på noe med henne da (alså en av de han hadde bedradt meg med)

Ja....å det gjør han, men bare synn for henne at han finner på noe med flere enn henn.

Nei, avslutt først som sist, du bare lurer deg selv.

Han får ta ansvar.

[Gjest grubleren i kveld]

Hei!

Det er mye vanligere enn noen av oss liker å høre om, at partneren er utro. Dessverre! Og slik du beskriver deres forhold, skjønner jeg at det nesten må ha kommet som lyn fra klar himmel. Men slike historier er heller ikke skjeldne, selv om det er lettest å falle for andre når forholdet hjemme skranter.

Jeg tror ikke din mann kommer til seg selv igjen, før forelskelsen for den nye begynner å gå over. Det kan ta fra noen måneder til 1 år. Generelt sagt. I denne for deg fæle tiden, er det ikke mye du kan gjøre for å få mannen tilbake, eller snakke ham til fornuft. Råd og mas øker bare avstanden mellom dere.

Du kan imidlertid gjøre noe med deg selv, og det er å forsøke å tenke klart på hva dette betyr for deg. Den første sjokkfasen er ofte så vond, at det er nok bare å holde seg gående med det det enkleste hjemme.

Om mannen din er i en krise er umulig å svare ja eller nëi på.

Jeg synes du sier det klart og tydelig selv, at du ikke vil ha en mann som ikke vil ha deg.

Nå viser det seg at mange som er utro kommer tilbake når forelskelsen dabber av. Men tenke deg om, vil du sitter på gjerdet å vente, eller vil du ta et oppgjør med ham nå. Det kan få mannen til å tenke noe mer på konsekvensene han etterlater seg.

Det er typisk at den som er utro ikke trenger hjelp utenfra. Men du kan oppsøke hjelp hvis du trenger en annen å snakke med.

Ps. Som regel ønsker ikke den utro å gjøre den faste partneren vondt, han vil bare ha begge deler, den nye og den gamle.

Vil du det?

Det er dette som er så fortvilende: Klart man ikke bør sitte på gjerdet å vente. Men samtidig så er jeg så forbasket glad i "svinet" at jeg gjerne skulle ventet på ham en stund for å se hva som skjer.

Men jeg må nok være realist og begynne å ta vare på meg selv og barna, og det betyr nok at jeg må gi slipp på mannen og rett og slett lære meg å leve uten ham.

Tror ikke et øyeblikk at det skal bli lett. Men når jeg tenker på ting han har gjort i denne perioden så kjenner jeg at jeg begynner å bli sinna også. Han har vært utrolig lite fintfølende og hatt masse kontakt med henne mens jeg har vært hjemme.

Hun vet ikke om at vi fortsatt "styrer" på, og av og til føler jeg at han nærmest føler seg utro mot henne. Dette er galskap ser jeg, nå tenker jeg at det får holde med å være kjekk og grei. På tide å kvesse klørne.

Jeg skal klare meg godt alene og så får vi se hva som skjer med ham om en stund. Når han må klare seg uten den daglige kontakten med ungene sine og samtidig takle alle hennes barn så kanskje hverdagen innhenter det rosa slottet oppi skyene. Hørtes jeg fæl ut nå... Jaja, kanskje det er det eneste språket han vil forstå?..

[Gjest dina2]

Ei jeg jobbet opplevde noe av det samme som deg etter 12 års ekteskap.

Hun ville prøve alt for å få han tilbake, men nytteløst først.

Da hun fikk ting litt på avstand, de flyttet fra hverandre og tok ut seperasjon og han plutselig kom ned på jorda igjen fra forelskelsen og ville ha henne tilbake hadde hun ombestemt seg. Heldigvis syns nå jeg.