Familieliv og full jobb.

[Gjest heldig men litt sår mor for tiden]

Jeg er svært heldig. Fikk tilbud om en vikarstilling på en svært stabil, stor og bra bedrift.

Jobben er grei, betalingen grei, og nå ser jeg en fast stilling rett rundt hjørnet.

Sjefen har allerede hintet og bedt om cv`n min. De er svært fornøyde med meg etter syv måneder som vikar.

Alt bare fryd og gammen altså.

Men, det er et stort men her.

Jeg har en familie jeg er svært glad i, selvsakt Mann og barn. Vi har det veldig harmonisk, rolig og koselig sammen. Alt fungerer og ungene klarer seg helt topp fra de kommer hjem alene fra skolen til vi kommer hjem.(fra halv to/halv tre til ca halv fem)

Jeg må dra så tidlig om morgenen at jeg enten må dra før ungene har stått opp eller kanskje får jeg akkurat vekket det ene barnet.

Barna er av alder høyere barneskole og tidlig ungd.skole.

Pga. reise og trafikk er jeg ikke hjemme igjen før klokke er rundt halv fem, noen ganger litt senere.(drar fra ti på halv syv til kvart på syv om morgenen)

Jeg føler jeg svikter svært i rollen som mor, ungene er fornøyde, trygge og glade men jeg føler jeg ikke har så mye energi at det gjør noe etter å ha vært oppe og etterhvert i jobb i vel 12 timer da jeg kommer hjem.

Jeg kan sitte og hjelpe litt med lekser, vi spiser middagsmåltid sammen hver dag, noen ganger er det lett mat, noen ganger litt mer middag.

De får timene til ungene skal legge seg går så veldig fort, det er maks fem timer fra jeg er hjemme. Og når klesvask skal settes på mm. maten ordnes og litt småting ordnes så føler jeg at jeg liksom knappt ser ungene i løpet av dagen.(de er veldig sammensveisede og driver med sitt i lek og på data etc)

Og rett etter at de har lagt seg så bør jo en selv begynne å tenke på det. En time i soffan går forferdelig fort det også.

Så er det å sove, og så pån igjen neste dag.

Jeg trives med å jobbe, jeg trives på jobben, jeg gjør meg ingen ting av kjøringen, ungene klarer seg megabra og er noen flotte barn, mannen min hjelper til så fort jeg ber om det osv. osv.

Alt er liksom helt topp, men jeg synes det er vanskelig å gi slipp på den følelsen av at jeg ikke er en bra nok mor nå når jeg jobber fulltid.

Og jeg føler at hele livet dreier seg om jobb liksom siden jeg kun har noen få timer til rådighet i løpet av en dag til barn, mann og hjem.

Jeg skulle ønske jeg kunne jobbet noe mindre eller kortere dager, hvis jeg slutter tildligere en dag så får jeg straks følelsen av lettere dager og spesiellt siden jeg også slipper den verste rusjtrafikken.

Men jeg føler jeg bør og må jobbe det jeg kan pga. økonomien. Ungene trenger jo sitt i den alderen de er i og jeg setter stor pris på å kunne spise bra og å kunne kose oss litt med en pizza og kafetur en gang i blandt.(plus at det jo er vanlige div. utgifter som vanlig.)

Ting fungere altså veldig bra for alle unntatt oppe i hodet mitt. (og i hjertet)

Hvordan skal jeg få vridd om tankegangen min? Eller hva bør jeg gjøre for at jeg ikke hver dag skal få dårlig samvittighet av å aldri få vekket barna om morgenen, at jeg har så liten tid og energi til litt sprell osv. osv.

(min mann er ikke far til barna og jeg var elene med dem i vel ni år før jeg traff ham men han tar seg svært godt av dem, morgenrutinene fungerer topp osv.)

Hvordan er det med dere andre fulltidsjobbende foreldre, hvordan føler dere at deres hverddag er? Har dere nok tid med familien?

Hvis dere føler det, hvordan ser dagen deres ut?

Hvis dere ikke er fornøyde, hvordan ser dagen ut da, og har dere ideer om hvordan forandre på situasjonen?

Vi skal få oss vaskehjelp hvis jeg fortsetter å jobbe fullt, og vi har snakket om å legge til storhandling en gang i uka ol ting for å få mer kvalitetstid sammen og for å få kortet ned "stresstid".

Håper det kan hjelpe litt.

Innspill noen?

[kaffepiken]

Vi jobber også fullt begge to, og det fungerer veldig bra syns jeg. Ungene er i barneskolealder.

Jeg går ikke med den samme følelsen som deg, av å ha firt på kravene til meg selv som mor, til fordel for jobben. Tvert imot syns jeg at jeg har mer å gi til familien min nå fordi jeg har en jobb jeg trives med, jeg henter inn positive impulser og får faktisk mer energi av å jobbe. Da jeg jobbet mindre var jeg oftere irritabel og faktisk følte jeg meg oftere sliten enn jeg gjør nå. Hverdagen var litt grå og kjedelig.

Dessuten er det bare å innse at barna blir større, de har etter hvert mer og mer av sine egne ting; skole, venner, fritidsaktiviteter, lekser osv som fyller dagene opp. Dagene er travle ja, men på en god måte syns jeg.

I helgene har vi etter hvert lagt oss til den vanen at vi oftest gjør en hyggelig aktivitet sammen hele familien, f.eks badeland, bowling, kino e.l. Det syns vi alle er koselig. I helgene føler vi at vi får hentet oss inn og vært sammen uten stress.

Vi spiser stort sett middag sammen hver dag, hele familien.

At det hoper seg litt opp med husarbeid iblant, eller at enkelte dager er mer slitsomme enn andre skal jeg ikke nekte for. Men sånn var det vel før også - jeg har aldri vært typen til å ha det strøkent hjemme uansett.

[Lillemus]

Du har ikke mulighet til å få en 80% stilling med litt kortere dager da? Slik at du kan komme en halvtime senere og gå en time før? Har du barn under 10 år kan du ha rett på en slik permisjon ifølge lovverket faktisk, så lenge det ikke er til særskilt ulempe for arbeidsgiver.

Og tror du en mann ville stilt samme spørsmål? Nah...

[org]

Jeg tror ikke du trenger å ha dårlig samvittighet.

Ungene og mannen har det riktig bra, og det er jo veldig viktig.

Og ungene er så store at det er ikke noe problemer, tror jeg.

Anskaff vaskehjelp - det høres fornuftig ut! Kanskje en vaskehjelp som kan avhjelpe litt når det gjelder klesvask osv? (Jeg hater å brette sammen klær! derfor det rådet *S*).

Kanskje lurt å ta et familieråd og høre hva barna sier om at du jobber fullt?

Jeg tror jeg ville vekt ungene såpass tidlig at vi kunne fått lurt til ei liiiita morgenstund sammen. Men det er jo ikke sikkert ungene vil det. Godt å sove så lenge som mulig også.

[mumitrollet]

Om ikke du er en "bra nok mor" om du jobber full tid, så er det svært få mødre som er "bra nok".

Det er helt vanlig i våre dager, og ungene vil venne seg til det på no time.

Dessuten er jeg alltid imponert over kvinner som lar vær å jobbe over lengre tid. En ting er lønna der og da, noe annet er pensjonspoeng i fremtiden. Har du ikke en skikkelig pernsjonsforsikring, så er mitt råd å komme deg ut i jobb så fort som mulig. Så slipper du kanskje å jobbe til du er over 70 år...

[Clue1365380406]

Flott at det fungerer greit i praksis, men jeg kan skjønne prosessen i tantkene dine. Det er aldri enkelt å omstille seg.

Jeg tenker som så når jeg leser innlegget ditt at du har fulgt opp ungene svært godt opp igjennom årene, men at ungene er nokså store nå, og vil behøve deg mindre og mindre til praktiske ting.

Snart vil de også prioritere samvær med venner mer enn før.

Da er det også viktig for deg å ha noe annet å "falle tilbake på", så at du har begynt i jobb er bra for deg sånn sett.

Når det gjelder ungene, er du ikke en dårlig mor om de må stå opp selv om morgenen, og ta seg av det praktiske i forbindelse med morgenstyret. Det er bare sunt å lære å ta ansvar.

Jeg har en datter på 14, som i mange år nå har stått opp av seg selv om morgenen, ordnet skolemat osv. Selv om jeg er i jobb, har vi et nært og godt forhold.

Det er kanskje om kveldene du føler du får for lite tid, og er sliten etter jobb? Det høres ut som du følger opp kontakten med dem da i forbindelse med lekser osv. Å sitte sammen med leksene er også en måte å bevare nærhet og kontakt, en snakker jo gjerne om mye da også.

Du er også veldig heldig med din samboer, som hjelper til. Han får vel også et styrket forhold til barna når han styrer om morgenen, du får se det som en fordel både for ham og dem, i stedet for å ha dårlig samvittighet.

Synes du at dagene blir for lange, kan du snakke med sjefen din om å jobbe i en mindre stillingsprosent når dere skal diskutere et fast arbeidsforhold. Enten ved at du kan slutte tidligere om dagene, eller at du kan ha en fridag i uka e.l.

[Gjest heldig men litt sår mor for tiden]

I dag skjedde det, sjefen ba meg inn på kontoret og jeg ble tilbudt fast jobb. Hundre prosent stilling.

Han ba meg tenke på det i helgen og håpet jeg kom til mandag og takket ja.

Har jo visst at det kom til å komme. Han skrøt så veldig mye av meg og jobben min, de var svært fornøyde. Og jeg har ikke hatt en "bra" stabil jobb på mange år, pga. sykdom, utdanning og ikke minst pga. alle årene jeg har vært alene med og prioritert barna.

Nå har jeg fått tilbud på en meget stabil og bra arb. plass. Ikke superlønn, men en lønn langt over noe av det jeg har tjent før.

Det gir sikkerhet, trygghet, jeg kan endelig skjemme bort ungen litt materiellt (liten mulighet for det de årene vi var alene)

Ja, alle som har en fast jobb vet jo hvilken muligheter og sikkerhet dette gir.

Så i helga skal vi ha familiemøte, barna må få si hva de synes og vi må se på alle muligheter som er for å lette trykket for alle sammen/spsiellt mor da

Det er en fantastisk flott mulighet, jeg har gitt et utrolig inntrykk på jobben, jeg ser at de har sett alt jeg har ytt. Det er en flott og ny mulighet.

Men gud å vanskelig det er å gå over terskelen til å bli fulltidsarbeidende mor fra en hjemmearbeidende mor.

Ikke at jeg trives med å gå hjemme, til det trenger jeg for mye mentale impulser for å kalle det det, men jeg har iallefall alltid vært der når ungene har kommet hjem, når de har trengt meg, når de har vært lei seg eller har hatt behov for å fortelle om ting.

Men jeg er jo så heldig som har en mann som så godt som aldri jobber utenfor byen her, han kan som regel være hjemme i løpet av ti minutter.

Det er ikke noe problem med å ringe meg på jobben heller. Og overtid tar man ut i avspasering, de er fleksible slik på jobben.

Så da var det bare å få vridd om hønemorsatankene til mor i familien her da, og det var liksom problemet da, å få gjort det.

Får se hva vi kommer frem til i helga. Sjefen håper på svar på mandag.

Takk for inspill da dere som har svart Tar gjerne i mot mer.

[Gjest Mener nå jeg]

I dag skjedde det, sjefen ba meg inn på kontoret og jeg ble tilbudt fast jobb. Hundre prosent stilling.

Han ba meg tenke på det i helgen og håpet jeg kom til mandag og takket ja.

Har jo visst at det kom til å komme. Han skrøt så veldig mye av meg og jobben min, de var svært fornøyde. Og jeg har ikke hatt en "bra" stabil jobb på mange år, pga. sykdom, utdanning og ikke minst pga. alle årene jeg har vært alene med og prioritert barna.

Nå har jeg fått tilbud på en meget stabil og bra arb. plass. Ikke superlønn, men en lønn langt over noe av det jeg har tjent før.

Det gir sikkerhet, trygghet, jeg kan endelig skjemme bort ungen litt materiellt (liten mulighet for det de årene vi var alene)

Ja, alle som har en fast jobb vet jo hvilken muligheter og sikkerhet dette gir.

Så i helga skal vi ha familiemøte, barna må få si hva de synes og vi må se på alle muligheter som er for å lette trykket for alle sammen/spsiellt mor da

Det er en fantastisk flott mulighet, jeg har gitt et utrolig inntrykk på jobben, jeg ser at de har sett alt jeg har ytt. Det er en flott og ny mulighet.

Men gud å vanskelig det er å gå over terskelen til å bli fulltidsarbeidende mor fra en hjemmearbeidende mor.

Ikke at jeg trives med å gå hjemme, til det trenger jeg for mye mentale impulser for å kalle det det, men jeg har iallefall alltid vært der når ungene har kommet hjem, når de har trengt meg, når de har vært lei seg eller har hatt behov for å fortelle om ting.

Men jeg er jo så heldig som har en mann som så godt som aldri jobber utenfor byen her, han kan som regel være hjemme i løpet av ti minutter.

Det er ikke noe problem med å ringe meg på jobben heller. Og overtid tar man ut i avspasering, de er fleksible slik på jobben.

Så da var det bare å få vridd om hønemorsatankene til mor i familien her da, og det var liksom problemet da, å få gjort det.

Får se hva vi kommer frem til i helga. Sjefen håper på svar på mandag.

Takk for inspill da dere som har svart Tar gjerne i mot mer.

Jeg ser faktisk ikke helt problemet. Ungene dine er jo forholdsvis store? Noe annet hadde det vært om de var små. I tillegg har du mannen din som kan stille opp på veldig kort varsel om det skulle være noe.

Hva om noen år, når barna er så store at de sikkert er mer borte enn hjemme? Du kommer garantert til å angre da, om du takker nei nå.

At begge foreldrene jobber til 16-17 tiden hver dag, er da langt fra uvanlig. Og når barna dine er såpass store, bør det ikke være noe problem. Det betyr ikke at de ikke kommer til deg når de trenger trøst, ikke forteller deg ting osv. Man kan da ha en like bra familie selv om begge foreldrene jobber fullt.

Synes kanskje du lager problemer som ikke trenger være der, og jeg ville ikke nølt med å takke ja til jobben.

[org]

I dag skjedde det, sjefen ba meg inn på kontoret og jeg ble tilbudt fast jobb. Hundre prosent stilling.

Han ba meg tenke på det i helgen og håpet jeg kom til mandag og takket ja.

Har jo visst at det kom til å komme. Han skrøt så veldig mye av meg og jobben min, de var svært fornøyde. Og jeg har ikke hatt en "bra" stabil jobb på mange år, pga. sykdom, utdanning og ikke minst pga. alle årene jeg har vært alene med og prioritert barna.

Nå har jeg fått tilbud på en meget stabil og bra arb. plass. Ikke superlønn, men en lønn langt over noe av det jeg har tjent før.

Det gir sikkerhet, trygghet, jeg kan endelig skjemme bort ungen litt materiellt (liten mulighet for det de årene vi var alene)

Ja, alle som har en fast jobb vet jo hvilken muligheter og sikkerhet dette gir.

Så i helga skal vi ha familiemøte, barna må få si hva de synes og vi må se på alle muligheter som er for å lette trykket for alle sammen/spsiellt mor da

Det er en fantastisk flott mulighet, jeg har gitt et utrolig inntrykk på jobben, jeg ser at de har sett alt jeg har ytt. Det er en flott og ny mulighet.

Men gud å vanskelig det er å gå over terskelen til å bli fulltidsarbeidende mor fra en hjemmearbeidende mor.

Ikke at jeg trives med å gå hjemme, til det trenger jeg for mye mentale impulser for å kalle det det, men jeg har iallefall alltid vært der når ungene har kommet hjem, når de har trengt meg, når de har vært lei seg eller har hatt behov for å fortelle om ting.

Men jeg er jo så heldig som har en mann som så godt som aldri jobber utenfor byen her, han kan som regel være hjemme i løpet av ti minutter.

Det er ikke noe problem med å ringe meg på jobben heller. Og overtid tar man ut i avspasering, de er fleksible slik på jobben.

Så da var det bare å få vridd om hønemorsatankene til mor i familien her da, og det var liksom problemet da, å få gjort det.

Får se hva vi kommer frem til i helga. Sjefen håper på svar på mandag.

Takk for inspill da dere som har svart Tar gjerne i mot mer.

Å, jeg sitter her og håper at du tar jobben!

Naturligvis må du gjøre det du føler er rett for deg og familien din. Jeg har en sterk følelse av at det er rett å ta jobben...

Lykke til, samme hva du velger.

Men - hva er alternativet? La oss si at du ikke tar jobben. Hva skjer da? Får du fortsette i bedriften, annet vikariat?

[Gjest heldig men litt sår mor for tiden]

Å, jeg sitter her og håper at du tar jobben!

Naturligvis må du gjøre det du føler er rett for deg og familien din. Jeg har en sterk følelse av at det er rett å ta jobben...

Lykke til, samme hva du velger.

Men - hva er alternativet? La oss si at du ikke tar jobben. Hva skjer da? Får du fortsette i bedriften, annet vikariat?

Takk org

Det er vel egentlig ikke noe alternativ, si nei til en fast god jobb kan man jo ikke gjøre når man ikke har jobb fra før.

Det er vel heller engstelsen jeg sliter med. Jeg vet jo oppi hodet mitt at dette vil funke, at det jo har fungert bra allerede i syv måneder.

Men det skremmer meg alikavel litt, det gjør det.

Kan jo være fordi jeg har hatt hovedansvaret for barna mine i så mange år.

Alene om oppdragelse, ting å gjøre sammen, foreldremøter, 17 mai, juletilstelninger osv. osv.

Pappan er en grei fyr men svært så opptatt av seg selv, og setter sitt først i de aller fleste tilfeller.

Det er rart å "slippe taket". Det er rart å si ja til fulltidsjobb som skal vare i mange, mange år fremover når samtidig ungene blir så store at de ruser inn i pubertet og ungdomsliv.

Jeg elsker å ha store barn, så jeg er ikke redd for at de "vokser fra meg" liksom, men jeg vil så veldig gjerne at de skal minnes at mamma var en god mor og var til stede og hadde tid når de blir voksne.

Vet at jeg nok er rimelig overhysterisk, men det tar litt tid å klare overgangen antagelig, sånn mentalt sett.

Skjønner at ikke alle forstår det

(Det kan nok være muligheter for vikariat i samme stilling ennå en stund, men det er blitt så mye jobb nå at de skal "lage" en ny stilling, og den trenger de såklart å fylle.)

[Gjest EvyM]

Jeg forstår følelsen din, og jeg føler også ofte blant venninner at jeg er "den eneste" småbarnsmora som jobber fullt. Hvis de jobber fullt er det for å tjene opp til en ny permisjon. Ingen (mødre) som VELGER å jobbe fullt når man har fått de barna man skal ha. Føler det ikke i jobbsammenheng - men blant venner og bekjente.

Vi er altså begge i full jobb og det har vært travelt til tider. Men nå syns jeg det har blitt bedre. Ungene er større. Har fått minstejenta inn i en barnehage i nabolaget og eldstejenta har begynt på skole og går til skolen selv. Bytter litt med ei venninne om å være hos hverandre om morgenen slik at vi kan reise litt tidligere av og til. Jeg har fleksitid og kan derfor justere meg til mannen som jobber turnus. Han skal snart begynne å jobbe skift og jeg regner med at da blir det enda lettere i forhold til barna.

Jeg har fått meg jobb med 8 min kjøring, mannen min har fått ny jobb som sagt bare noen få min. herfra. Vi klarer oss med 12 timer på SFO siden eldstejenta kan gå hjem selv fra skolen. (ikke alltid da). En av oss er som regel hjemme når hun kommer, og har da hentet lillesøster eller gjør det rett etterpå.

Eldstejenta går hjemmefra ca 8, kjører og leverer lillesøster og er på jobb til halv ni (tidligere hvis hun er hos venninna først). Reiser fra jobb 3, halv fire hvis jeg skal hente. Storesøster går kl 15 eller 15.30 hvis hun ikke blir hentet.

Mannen min og jeg bytter jo på å levere og hente slik at når han leverer begynner jeg tidlig og når han henter så jobber jeg litt lenger. Så jeg syns vi har ordnet det kjempebra og ungene har aldri hatt så korte dager som nå.

Vi hadde vaskehjelp en periode og det kan virkelig anbefales. Vurderer å finne ny (den forrige flyttet). Men mannen har lovet å vaske huset når han begynner å jobbe skift og har fri på dagtid... (har bedt om å få det skriftlig, he he)

[Gjest heldig men litt sår mor for tiden]

Jeg forstår følelsen din, og jeg føler også ofte blant venninner at jeg er "den eneste" småbarnsmora som jobber fullt. Hvis de jobber fullt er det for å tjene opp til en ny permisjon. Ingen (mødre) som VELGER å jobbe fullt når man har fått de barna man skal ha. Føler det ikke i jobbsammenheng - men blant venner og bekjente.

Vi er altså begge i full jobb og det har vært travelt til tider. Men nå syns jeg det har blitt bedre. Ungene er større. Har fått minstejenta inn i en barnehage i nabolaget og eldstejenta har begynt på skole og går til skolen selv. Bytter litt med ei venninne om å være hos hverandre om morgenen slik at vi kan reise litt tidligere av og til. Jeg har fleksitid og kan derfor justere meg til mannen som jobber turnus. Han skal snart begynne å jobbe skift og jeg regner med at da blir det enda lettere i forhold til barna.

Jeg har fått meg jobb med 8 min kjøring, mannen min har fått ny jobb som sagt bare noen få min. herfra. Vi klarer oss med 12 timer på SFO siden eldstejenta kan gå hjem selv fra skolen. (ikke alltid da). En av oss er som regel hjemme når hun kommer, og har da hentet lillesøster eller gjør det rett etterpå.

Eldstejenta går hjemmefra ca 8, kjører og leverer lillesøster og er på jobb til halv ni (tidligere hvis hun er hos venninna først). Reiser fra jobb 3, halv fire hvis jeg skal hente. Storesøster går kl 15 eller 15.30 hvis hun ikke blir hentet.

Mannen min og jeg bytter jo på å levere og hente slik at når han leverer begynner jeg tidlig og når han henter så jobber jeg litt lenger. Så jeg syns vi har ordnet det kjempebra og ungene har aldri hatt så korte dager som nå.

Vi hadde vaskehjelp en periode og det kan virkelig anbefales. Vurderer å finne ny (den forrige flyttet). Men mannen har lovet å vaske huset når han begynner å jobbe skift og har fri på dagtid... (har bedt om å få det skriftlig, he he)

Det høres ut til at dere har ordnet dere veldig bra.

Ville kanskje vært lettere med et slikt opplegg.

Her drar jo jeg som sakt fra 06.20 - 06.45. Mannen min drar samtidig med siste barnet ca åtte.

Jeg er hjemme ca 16.30, mannen min ca 17.00

Altså lange dager på oss begge.

Minstebarnet mitt synes at mamma er litt mye borte sier han.

[ylvali1365381015]

når du til stadighet oppsummerer med at alt fungerer bra, gjør det jo sannsynligvis det.

Det er bare det at du ikke er fornøyd med livet ditt slik hverdagene organiseres?

Du føler at du har for lite tid med barna utenfor leksehjelp og andre fastlagte rutiner?

Kanskje føler du behov for den sakte tiden, der ingenting står på trappene og dere bare kan slappe av sammen, lufte tanker og virkelig komme mer nær hverandre?

Slik jeg leser innlegget ditt, er det en sorg over at barna blir store og at alle ytre omstendigheter krever dere alle på hver sin kant. Og at du føler at noe løper fra deg underveis?

Dersom jeg forstår deg rett, er det noe de fleste kjenner på i hverdagen. Det er trist, men allikevel et faktum. Slik er vårt samfunn organisert. Men føler du virkelig at du lever livet som vellykket på bekostning av hjertet, kan du jo overveie å trappe ned stillingen noe?

Her mener jeg at flere menn burde tenke seg den muligheten også, det er ikke ment som noe angrep på kompetente karriærekvinner, tvert imot.

Men jeg og så godt som alle mine bekjente opplever denne splittelsen. "Tidsklemma" som det blir kalt. Det kunne like gjerne kalles verdiklemma. Eller samvittighetsklemma. Uansett illustrerer ditt innlegg det som foreldre i dag opplever- å dras mellom så mange forventninger, egne og andres.

Du er den som kan avgjøre om du ville trives bedre med en litt mindre tidkrevende jobb. Det er jo deilig å mestre og føle seg verdsatt av institusjoner utenfor familien- det er der vi pleier å måle vårt egenverd.

Men lever du ditt liv med en konstant klump i magen, er det et tegn på at du må revurdere på en eller annen måte.

Kanskje skyldes ubehagsfølelsen andre ting også?

Kanskje kunne dere som famile foretatt noen grep som ville ført til mer tid sammen, også utenom de daglige pliter og gjøremål?

Jeg begynner selv å kjenne på det samme. Jobb og studier og verv og treninger. I tillegg til andre familiemedlemmers agenda- det blir en kabal som ikke går opp til tider! Hva skal man gjøre, når barna er på vei mot tenårene og ikke lenger krever din oppmerksomhet? Men du likefullt kjenner at noe er gått tapt underveis?

Det er jo nå det virkelig er viktig å ta seg tid til samtaler og nærhet. Hvis ikke forsvinner våre barn helt for oss! Og det kan godt tenkes de mestrer skole og hobbyer bra, har gode venner... men de trenger jo likevel sine foreldre, til nettopp å opprettholde den åpne og nære relasjonen. Dersom vi ikke sørger for det, vil de sannsynligvis forvitre for en stund, kanskje for alltid. For nå krever de den ikke lenger.

Dette var bare noen tanker. Jeg vet ikke om de er relevante for din situasjon eller representative for dine føleser. Men jeg har selv reflektert over dette, og føler som du et visst ubehag over alle de forventninger vi stiller til oss selv og føler vi må innfri overfor -hvem?

Ubehaget oppstår når det er et

stort glipp mellom alle disse forventningene og vår innerste lyst.

Som sagt er det kun du som kan gå inn i disse følelsene og avgjøre hva som er årsaken og hva som kan gjøres. Kanskje føler din mann det på samme måte? Kan oppgaver og ansvar fordeles annerledes? Kanskje kan dere forvalte den tid dere har til rådighet på en annen måte?

Jeg kjenner meg igjen og ønsker deg lykke til.

Det er kun vi som kan styre våre liv. Og vi har kun ett, etter min oppfatning.

:-)

Mvh,

[Gjest heldig men litt sår mor for tiden]

når du til stadighet oppsummerer med at alt fungerer bra, gjør det jo sannsynligvis det.

Det er bare det at du ikke er fornøyd med livet ditt slik hverdagene organiseres?

Du føler at du har for lite tid med barna utenfor leksehjelp og andre fastlagte rutiner?

Kanskje føler du behov for den sakte tiden, der ingenting står på trappene og dere bare kan slappe av sammen, lufte tanker og virkelig komme mer nær hverandre?

Slik jeg leser innlegget ditt, er det en sorg over at barna blir store og at alle ytre omstendigheter krever dere alle på hver sin kant. Og at du føler at noe løper fra deg underveis?

Dersom jeg forstår deg rett, er det noe de fleste kjenner på i hverdagen. Det er trist, men allikevel et faktum. Slik er vårt samfunn organisert. Men føler du virkelig at du lever livet som vellykket på bekostning av hjertet, kan du jo overveie å trappe ned stillingen noe?

Her mener jeg at flere menn burde tenke seg den muligheten også, det er ikke ment som noe angrep på kompetente karriærekvinner, tvert imot.

Men jeg og så godt som alle mine bekjente opplever denne splittelsen. "Tidsklemma" som det blir kalt. Det kunne like gjerne kalles verdiklemma. Eller samvittighetsklemma. Uansett illustrerer ditt innlegg det som foreldre i dag opplever- å dras mellom så mange forventninger, egne og andres.

Du er den som kan avgjøre om du ville trives bedre med en litt mindre tidkrevende jobb. Det er jo deilig å mestre og føle seg verdsatt av institusjoner utenfor familien- det er der vi pleier å måle vårt egenverd.

Men lever du ditt liv med en konstant klump i magen, er det et tegn på at du må revurdere på en eller annen måte.

Kanskje skyldes ubehagsfølelsen andre ting også?

Kanskje kunne dere som famile foretatt noen grep som ville ført til mer tid sammen, også utenom de daglige pliter og gjøremål?

Jeg begynner selv å kjenne på det samme. Jobb og studier og verv og treninger. I tillegg til andre familiemedlemmers agenda- det blir en kabal som ikke går opp til tider! Hva skal man gjøre, når barna er på vei mot tenårene og ikke lenger krever din oppmerksomhet? Men du likefullt kjenner at noe er gått tapt underveis?

Det er jo nå det virkelig er viktig å ta seg tid til samtaler og nærhet. Hvis ikke forsvinner våre barn helt for oss! Og det kan godt tenkes de mestrer skole og hobbyer bra, har gode venner... men de trenger jo likevel sine foreldre, til nettopp å opprettholde den åpne og nære relasjonen. Dersom vi ikke sørger for det, vil de sannsynligvis forvitre for en stund, kanskje for alltid. For nå krever de den ikke lenger.

Dette var bare noen tanker. Jeg vet ikke om de er relevante for din situasjon eller representative for dine føleser. Men jeg har selv reflektert over dette, og føler som du et visst ubehag over alle de forventninger vi stiller til oss selv og føler vi må innfri overfor -hvem?

Ubehaget oppstår når det er et

stort glipp mellom alle disse forventningene og vår innerste lyst.

Som sagt er det kun du som kan gå inn i disse følelsene og avgjøre hva som er årsaken og hva som kan gjøres. Kanskje føler din mann det på samme måte? Kan oppgaver og ansvar fordeles annerledes? Kanskje kan dere forvalte den tid dere har til rådighet på en annen måte?

Jeg kjenner meg igjen og ønsker deg lykke til.

Det er kun vi som kan styre våre liv. Og vi har kun ett, etter min oppfatning.

:-)

Mvh,

Du har nok i det store og hele satt ord på de følelsene og tankene jeg føler og tenker.

Godt at noen forstår.

Tusen takk ylvali.

Som du sier, og har rett i, vi har bare et liv.

Det er ikke lett å leve det perfekt, jeg håper jeg vil klare å legge kabalen så det blir så nært som mulig.

Lykke til selv ylvali.

[Mrs. Wallace]

når du til stadighet oppsummerer med at alt fungerer bra, gjør det jo sannsynligvis det.

Det er bare det at du ikke er fornøyd med livet ditt slik hverdagene organiseres?

Du føler at du har for lite tid med barna utenfor leksehjelp og andre fastlagte rutiner?

Kanskje føler du behov for den sakte tiden, der ingenting står på trappene og dere bare kan slappe av sammen, lufte tanker og virkelig komme mer nær hverandre?

Slik jeg leser innlegget ditt, er det en sorg over at barna blir store og at alle ytre omstendigheter krever dere alle på hver sin kant. Og at du føler at noe løper fra deg underveis?

Dersom jeg forstår deg rett, er det noe de fleste kjenner på i hverdagen. Det er trist, men allikevel et faktum. Slik er vårt samfunn organisert. Men føler du virkelig at du lever livet som vellykket på bekostning av hjertet, kan du jo overveie å trappe ned stillingen noe?

Her mener jeg at flere menn burde tenke seg den muligheten også, det er ikke ment som noe angrep på kompetente karriærekvinner, tvert imot.

Men jeg og så godt som alle mine bekjente opplever denne splittelsen. "Tidsklemma" som det blir kalt. Det kunne like gjerne kalles verdiklemma. Eller samvittighetsklemma. Uansett illustrerer ditt innlegg det som foreldre i dag opplever- å dras mellom så mange forventninger, egne og andres.

Du er den som kan avgjøre om du ville trives bedre med en litt mindre tidkrevende jobb. Det er jo deilig å mestre og føle seg verdsatt av institusjoner utenfor familien- det er der vi pleier å måle vårt egenverd.

Men lever du ditt liv med en konstant klump i magen, er det et tegn på at du må revurdere på en eller annen måte.

Kanskje skyldes ubehagsfølelsen andre ting også?

Kanskje kunne dere som famile foretatt noen grep som ville ført til mer tid sammen, også utenom de daglige pliter og gjøremål?

Jeg begynner selv å kjenne på det samme. Jobb og studier og verv og treninger. I tillegg til andre familiemedlemmers agenda- det blir en kabal som ikke går opp til tider! Hva skal man gjøre, når barna er på vei mot tenårene og ikke lenger krever din oppmerksomhet? Men du likefullt kjenner at noe er gått tapt underveis?

Det er jo nå det virkelig er viktig å ta seg tid til samtaler og nærhet. Hvis ikke forsvinner våre barn helt for oss! Og det kan godt tenkes de mestrer skole og hobbyer bra, har gode venner... men de trenger jo likevel sine foreldre, til nettopp å opprettholde den åpne og nære relasjonen. Dersom vi ikke sørger for det, vil de sannsynligvis forvitre for en stund, kanskje for alltid. For nå krever de den ikke lenger.

Dette var bare noen tanker. Jeg vet ikke om de er relevante for din situasjon eller representative for dine føleser. Men jeg har selv reflektert over dette, og føler som du et visst ubehag over alle de forventninger vi stiller til oss selv og føler vi må innfri overfor -hvem?

Ubehaget oppstår når det er et

stort glipp mellom alle disse forventningene og vår innerste lyst.

Som sagt er det kun du som kan gå inn i disse følelsene og avgjøre hva som er årsaken og hva som kan gjøres. Kanskje føler din mann det på samme måte? Kan oppgaver og ansvar fordeles annerledes? Kanskje kan dere forvalte den tid dere har til rådighet på en annen måte?

Jeg kjenner meg igjen og ønsker deg lykke til.

Det er kun vi som kan styre våre liv. Og vi har kun ett, etter min oppfatning.

:-)

Mvh,

Dette var et godt innlegg, ylvali.

[ylvali1365381015]

Du har nok i det store og hele satt ord på de følelsene og tankene jeg føler og tenker.

Godt at noen forstår.

Tusen takk ylvali.

Som du sier, og har rett i, vi har bare et liv.

Det er ikke lett å leve det perfekt, jeg håper jeg vil klare å legge kabalen så det blir så nært som mulig.

Lykke til selv ylvali.

Men skal du leve livet ditt perfekt? Og hva er perfekt?

Du må forsøke å leve nærmest mulig deg- det du kjenner i deg selv.

Det er ikke lett det heller, jeg prøver, men med varierende hell.

For jeg har jo så mange lyster og kvaliteter, som de fleste andre. Som mine barn har det.

(Det blir nok feil, skal du se ;-))

God helg!!!

Det går som regel bra så lenge man tenker og føler.

[Speak]

Jeg forstår ikke hvordan du klarer det. Utrolig mange timer som går med til jobb. Må si at jeg beundrer deg:-)

Siden snuppa ble født for over 7 år siden har jeg jobbet 80%. DET er kjempestor forskjell. En helt dag fri gjør underverker, og man kommer seg ajour med mye. (Inkl. av man føler seg litt mer avslappet)

Kan dette være en mulighet? Da ville du sikkert følt det mye bedre både i hodet og hjertet.

[Gjest heldig men litt sår mor for tiden]

Jeg forstår ikke hvordan du klarer det. Utrolig mange timer som går med til jobb. Må si at jeg beundrer deg:-)

Siden snuppa ble født for over 7 år siden har jeg jobbet 80%. DET er kjempestor forskjell. En helt dag fri gjør underverker, og man kommer seg ajour med mye. (Inkl. av man føler seg litt mer avslappet)

Kan dette være en mulighet? Da ville du sikkert følt det mye bedre både i hodet og hjertet.

Jeg ville nok foretrukket å jobbe 80% men stillingen jeg er tilbydt er full stilling.

Og så trenger vi pengene, jeg har en eiendom, trenger ny bil (ja, den ryker nå tro det eller ei) og ungene trenger sitt. Det er litt godt å kunne kjøpe litt klær etc. uten å hele tiden komme på minus. Vi har hatt stram økonomi i svært mange år ungene og jeg.

Jeg sa ja til jobben og gikk opp et parogtyve tusen i året på den faste stillingen i forhold til vikariatet.

Vi skal forhøre oss om vaskedame nå og bruke det en gang i 14.dagen.

Til helga begynner storhandlinga. Alt til uka handles inn fredag eller lørdag. Det som mangler utenom det plus ferskt brød og melk handler mannen min inn et par ganger i uka.

Vi hadde en god prat alle sammen i familiemøte og ungene synes det fungerte greit at jeg jobbet og de synes jeg kunne fortsette. Det hjelper jo at de kan ringe meg uansett på jobben og at jeg hjelper med lekser osv. tror jeg nok.

En gang i uka er det satt av familiekostid. Da er poenget å gjøre noe sammen alle fire. Kjøre og kjøpe is, spise ute, dra på badeland osv. osv. Samme hva bare vi gjør det sammen.

Dette skal også skje minst en dag i helgen hver 14. dag da ungene er hjemme. Når ungene er borte skal vi fokusere veldig på forholdet og kosen oss to imellom.

Lister lages på pc til å skrive opp middagsønsker. Lett middag tre ganger i uka, brødmat to ganger og helgene er det stormiddager eller kosemiddager alt ettersom. (de som tar tid blir spart til da)

Synes vi klarte planleggingen fint, og alle var enige om å bidra litt bedre hjemme sånn til daglig.

Så får vi bare se hvordan dette vil fungere i praksis.

[Speak]

Jeg ville nok foretrukket å jobbe 80% men stillingen jeg er tilbydt er full stilling.

Og så trenger vi pengene, jeg har en eiendom, trenger ny bil (ja, den ryker nå tro det eller ei) og ungene trenger sitt. Det er litt godt å kunne kjøpe litt klær etc. uten å hele tiden komme på minus. Vi har hatt stram økonomi i svært mange år ungene og jeg.

Jeg sa ja til jobben og gikk opp et parogtyve tusen i året på den faste stillingen i forhold til vikariatet.

Vi skal forhøre oss om vaskedame nå og bruke det en gang i 14.dagen.

Til helga begynner storhandlinga. Alt til uka handles inn fredag eller lørdag. Det som mangler utenom det plus ferskt brød og melk handler mannen min inn et par ganger i uka.

Vi hadde en god prat alle sammen i familiemøte og ungene synes det fungerte greit at jeg jobbet og de synes jeg kunne fortsette. Det hjelper jo at de kan ringe meg uansett på jobben og at jeg hjelper med lekser osv. tror jeg nok.

En gang i uka er det satt av familiekostid. Da er poenget å gjøre noe sammen alle fire. Kjøre og kjøpe is, spise ute, dra på badeland osv. osv. Samme hva bare vi gjør det sammen.

Dette skal også skje minst en dag i helgen hver 14. dag da ungene er hjemme. Når ungene er borte skal vi fokusere veldig på forholdet og kosen oss to imellom.

Lister lages på pc til å skrive opp middagsønsker. Lett middag tre ganger i uka, brødmat to ganger og helgene er det stormiddager eller kosemiddager alt ettersom. (de som tar tid blir spart til da)

Synes vi klarte planleggingen fint, og alle var enige om å bidra litt bedre hjemme sånn til daglig.

Så får vi bare se hvordan dette vil fungere i praksis.

En ting er i hvertfall sikkert: God planlegging gjør mye. Og dere har i hvertfall gjort den jobben grundig:-)

Jeg vil ønske deg all lykke til med den "nye" jobben.