Over og ut?

[fortvilet situasjon]

Føler meg helt maktesløs.Har kjent mannen min i 14 år. Vi flyttet fra hverandre i mange år, men i sommer flyttet vi sammen igjen. Vi har 3 barn sammen.Problemet er at han har alkoholproblemer, og er blitt spilleavhengig det siste året.Jeg var dum nok til å tro at jeg kunne kontrolere dette ved å flytte tilbake.(merkelig å fort en glemmer hvordan en har hatt det)Jeg må etter all sansynlighet ut igjen.Jeg skjønner jo grunnen til at han vil ha meg ut igjen, det er for at da får han fred til å drikke og spille.Jeg er jo fremdeles glad i denne mannen, han har jo sine gode sider.Ønsker at vi kunne gå i terapi og få en normal familie situasjon igjen. Men hva gjør jeg? Har god kontakt med familien hans, og de vet hvordan ståa er. Kan vi tvinge han til behandling?Jeg ønsker ikke at han skal ha barna til overnatting, da jeg har ingen garanti for at han holder seg edru.Hvilke instanser skal jeg kontakte?Hva skal jeg si til familien for at de skal ta affære og få han til behandling? Han er i skikkelig psykisk ubalanse, det er skremmende.

[Gjest ikke helt i samme siturasjon men nære]

Veldig ofte, desverre, så klarer vi ikke å få andre til å "skjerpe seg" uansett hvor mye vi støtter, hjelper, prater og er støtte.

Spilleavhengighet som overbruk av alkohol, droger osv. osv. er en tilstand som vedkommende det gjelder selv må ønske seg ut av for å kunne bli kvitt.

Det forutsetter jo at vedkommende skjønner og innrømmer at det er gått over til en sykdomstilstand.

Inntil vedkommende gjør det og da er motivert for hjelp så er det nok desverre svært lite en anne kan få gjort.

Hvis han ikke er interessert i å innrømme sitt problem og gjøre noe med det så er det nok for deg å ta vare på ditt eget liv med barna.

Hvis du er utrygg på at han kan holde seg edru så forlang at all samvær foregår på dagtid slik at de kan gå turer eller gjøre annet utenhus. Og det er kanskje noe vanskeligere å få i seg store mengder alkohol.

Er det like store problemer dagtid så drøy samvære for barnas beste. Det kan være at en time eller to et par ganger i uka er nok (nå tenker jeg ene og alene på barnas ve og vel)

Finn deg et nytt liv, ny bolig, og begynn å leve et liv der du og barna er i fokus.

Innse at så lenge han ikke er motivert for hjelp så er det svært lite du kan gjøre, og det du kan gjøre har du sannsynligvis gjort allerede.

Det er vondt, det kan føles urettferdig, håpløst og skremmende å gi slipp, men noen ganger er det helt enkelt det vi må gjøre.

Kanskje er det en slik situasjon som kan få ham til å skjønne at han nå har trådd grensen, kanskje er det det som skal til for at han våkner og innser hvor han er i livet.

Men gi det uansett ikke for tidlig, la ham få søke hjelp, vise deg ærlig motivasjon, og å komme seg godt videre til en stabil hverddag før du prøver deg på noe forhold el. igjen.

Det er hans tid til å gi og vise nå, så får samvær og evnt. forhold kommer nå alt ligger til rett for deg.

Om ingen ting skulle bli bedre så er det bare å innse at noen av oss velger andre stier i livet. Det er vont for de rundt oss, det er vondt for oss selv, men noen ganger blir det bare slik.

Da er det for de rundt oss å ta godt vare på seg selv og sine, slik at ikke flere liv blir ødelagte på vegen.

Har selv sett svært nære mennesker av meg velge gal sti gang på gang. Har hatt mange vondt tider pga. det. Å distansiere seg etterhvert er eneste redningen for at ikke mange fler skal gå med i "dragsuget".

Og vedkommende kan ofte endelig da, når de nære snur ryggen til, skjønne hva som virkelig skjer.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Dette lyder ikke bra, slik du beskriver situasjonen. For det første barna. Rus og barn hører ikke sammen. Du skriver ikke hvor gamle barna er, men jeg regner med at de er mindreårige. Du i din fulle rett til å nekte faren å ha barna næår han ruser seg. Faktisk er det din plikt å sørge for at barna har et forsvarlig godt omsorgstilbud når de er hos far. Rus er ikke god omsorg.

Samtidig skal det mye til å nekte far samvær med barna. Du kan foreslå tilsyn. Ta saken opp med familiekontoret eller hos legen, eller på helsestasjonen. Der er du kanskje best kjent?

Legg frem saken og be om hjelp.

For det andre ditr forholdet til mannen din. Jeg synes det er leit hvis han ikke vil være med til familieterapi. Mange menn avviser å involvere andre i parforholdet. Du får sette hardt mot hardt og forklare ham at dere må få en bedre situasjon enn dere har nå. Og da må det skje en eller annen forandring.

Det kan ende med at du flytter fra ham igjen, dersom han ikke vil komme deg noe i møte, men bare ture frem på sitt vis. Det er ikke farlig å si sannheten til sin partner. Du får mer respekt av det , og selvtillit, enn å la være å si fra.