Hvordan få til et "privatliv"?

[Gjest egoistria]

Når man er skilt og barna bor hos mor - hvordan skal mor få til et "eget" liv og kanskje møte en ny partner da?

Er det urealistisk å håpe på å møte en ny mann før ungene er - hvor gamle da? Må jeg regne med å være mor på heltid fram til de er ferdig i grunnskolen, f.eks.?

Kan noen si meg hvordan de har både hatt hovedansvaret for sine barn - og funnet en ny kjæreste? Hvor fant de ham og hvordan løser de "konflikten" mellom å være mor og å være partner?

De mennene jeg hittil har møtt - på nett - for jeg har ikke muligheter til å gå ut og treffe noen - har veldig fort veldig tydelig signalisert at de vil ha sine behov dekket og ikke er særlig begeistret for å stille i kø bak ungene mine. Er alle menn slik?

Jeg mener at barna er bare barn nå - og at jeg først og fremst er mor. Jeg kan ikke se det annerledes? Så med andre ord - må jeg regne med å være enslig fram til ungene står mer på egne bein enn nå?

Så som sagt - jeg vet jo at ikke alle enslige mødre venter til barnas 16-årsdag før de møter en ny partner - hvor møter dere dem og hvordan får dere forholdet til å fungere og ikke gå ut over barna?

Jeg er veldig forvirret.

[Gjest også alenemor en gang]

Det der skal slettes ikke være vanskelig, bare en får møte den rette mannen med forståelse og ben i nesa.

Det kommer vel kanskje ann på hvor små eller "krevende" barna er, hvor på skinner et forhold kan gå.

Det er riktignok en god del menn som ikke takler å ta på seg ansvaret for andres barn, men slike menn er jo ikke den sorten man ønsker heller når man har barn.

Det er mange menn der ute som selv ønsker seg familie og som synes barn er flott være seg de er deres egne eller andres. Slike menn er det single mødre vil ha tak i

Du møter dem vel over alt, men jeg har vel kanskje tro på at de fleste lever noe roligere enn byfesting og hæla i taket hver helg, bare teori dette.

Jeg ville kanskje søkt i annonser i avisen eller enkelte blader heller enn på byen og på enkelte sider på nettet iallefall. Nettmøting er en fin iden, men av hva jeg har hørt så er det mye forskjellig å møte der, på godt og vondt.

Jeg var alene med to barn og møtte min nåværende mann så godt som rett utenfor døren. Vi bor landlig til og han hørte til i nabolaget.

Mine barn var fra syv til ti år ca.

Nå, snart tre år etterpå så lever vi flott sammen som familie, han er svært flink med ungene, kjøper mer til dem og bekymrer seg mer enn deres egen far gjør. Han kjører til aktiviteter mer enn jeg gjør.

Han har ikke barn selv men vi har alikavel bestemt oss for ikke å få noen flere. Dels pga. alder og fordi han ikke ser lysten i det. Som han sier: jeg har ønsket meg x antall barn, nå har jeg jo det.

Så historiene kan være "rosenrøde" også, og det viser at det er mulig å få til.

Ingen grunn til at mor skal leve alene selvom hun har eneansvar for barn, men hun må jo selvsakt være forsiktig og se ann før hun involverer barna.

Du finner helt sikkert noen som passer deg og dere, noen ganger tar bare ting litt tid.

Tingen er å ikke gi opp håpet. Vær forsiktig med å være for aktiv, tror kanskje at vi har lett for å plukke de feile innimellom om vi er for alene og ensomme. Sørg for at ditt og barnas liv går godt så kommer det kanskje plutselig en situasjon der du ikke hadde ventet deg

[Atene]

"De mennene jeg hittil har møtt - på nett - for jeg har ikke muligheter til å gå ut og treffe noen - har veldig fort veldig tydelig signalisert at de vil ha sine behov dekket og ikke er særlig begeistret for å stille i kø bak ungene mine. Er alle menn slik?"

Nei.

Finn deg en mann som har barn selv, så slipper du det problemet. Men du må selvfølgelig også selv stille i kø bak ungene hans.

[Gjest prust]

"De mennene jeg hittil har møtt - på nett - for jeg har ikke muligheter til å gå ut og treffe noen - har veldig fort veldig tydelig signalisert at de vil ha sine behov dekket og ikke er særlig begeistret for å stille i kø bak ungene mine. Er alle menn slik?"

Nei.

Finn deg en mann som har barn selv, så slipper du det problemet. Men du må selvfølgelig også selv stille i kø bak ungene hans.

Husker da søstera mi ble sammen med han som sienere ble mannen hennes.. Hun var alenemor til ei på 4, han hadde 3 fra før. Jeg var litt skeptisk til at han hadde så "mange" barn fra før - men hun argumenterte med at da visste han hva det ville si å ha barn. Og hun hadde rett!

De har riktignok hatt noen tøffe år økonomisk (pga lav inntekt og store bidrag) - men de har det fint sammen!

Husker sannelig ikke hvordan de traff hverandre....

[4barns mor-77]

Det der skal slettes ikke være vanskelig, bare en får møte den rette mannen med forståelse og ben i nesa.

Det kommer vel kanskje ann på hvor små eller "krevende" barna er, hvor på skinner et forhold kan gå.

Det er riktignok en god del menn som ikke takler å ta på seg ansvaret for andres barn, men slike menn er jo ikke den sorten man ønsker heller når man har barn.

Det er mange menn der ute som selv ønsker seg familie og som synes barn er flott være seg de er deres egne eller andres. Slike menn er det single mødre vil ha tak i

Du møter dem vel over alt, men jeg har vel kanskje tro på at de fleste lever noe roligere enn byfesting og hæla i taket hver helg, bare teori dette.

Jeg ville kanskje søkt i annonser i avisen eller enkelte blader heller enn på byen og på enkelte sider på nettet iallefall. Nettmøting er en fin iden, men av hva jeg har hørt så er det mye forskjellig å møte der, på godt og vondt.

Jeg var alene med to barn og møtte min nåværende mann så godt som rett utenfor døren. Vi bor landlig til og han hørte til i nabolaget.

Mine barn var fra syv til ti år ca.

Nå, snart tre år etterpå så lever vi flott sammen som familie, han er svært flink med ungene, kjøper mer til dem og bekymrer seg mer enn deres egen far gjør. Han kjører til aktiviteter mer enn jeg gjør.

Han har ikke barn selv men vi har alikavel bestemt oss for ikke å få noen flere. Dels pga. alder og fordi han ikke ser lysten i det. Som han sier: jeg har ønsket meg x antall barn, nå har jeg jo det.

Så historiene kan være "rosenrøde" også, og det viser at det er mulig å få til.

Ingen grunn til at mor skal leve alene selvom hun har eneansvar for barn, men hun må jo selvsakt være forsiktig og se ann før hun involverer barna.

Du finner helt sikkert noen som passer deg og dere, noen ganger tar bare ting litt tid.

Tingen er å ikke gi opp håpet. Vær forsiktig med å være for aktiv, tror kanskje at vi har lett for å plukke de feile innimellom om vi er for alene og ensomme. Sørg for at ditt og barnas liv går godt så kommer det kanskje plutselig en situasjon der du ikke hadde ventet deg

"Jeg ville kanskje søkt i annonser i avisen eller enkelte blader heller enn på byen og på enkelte sider på nettet iallefall."

Jeg møtte min nåværende mann på byen, var alene med 3 barn og han har ingen egne. Det har gått kjempefint! Skal sies at vi begge elsker å synge, og går på karaoke bar for å gjøre nettopp dèt. Ikke for å drikke mest mulig. Det er kanskje der det skjærer seg litt ellers...?

Han er rett og slett helt fantastisk med barna mine, og som din tar han seg nesten mer av barna enn faren gjør.

Hjelper eldstemann med lekser, kjører hit og dit, passer dem mens jeg er på jobb, tar de med på kino eller bowling.

... alt en pappa burde gjordt!

Desværre stiller ikke pappa`n her opp noe særlig, derfor er det ekstra godt å se at de virkelig koser seg sammen med ste-faren.

[Gjest werwe]

Du har vel også ha dine behov dekket??

Hva er så galt med det, uten at kirkeklokkene må ringe så fort som mulig??

[lille my31]

Hei.

Jeg gjorde akkurat det samme som deg - gikk på nettet fordi jeg ikke kommer meg ut noe særlig. Har akkurat truffet en herlig mann på nettet og han har et barn som er like gammelt som mitt, så det har gått kjempefint så langt ihvertfall. Det beste er nok å finne en som også har barn og som forstår at de alltid kommer først. Jeg var veldig skeptisk til å gå på nettet for å "finne" meg en kar, men det er faktisk mange ordentlig gode mannfolk der ute som er ute etter et varig forhold. Så stå på! Ønsker deg lykke til! :-)

[Gjest Oxi pià egoistria]

Hvor gamle er barna da? Jeg ha rvært i samme situasjon, og kunne ikke se for meg at jeg skulle få tid og overskudd til å ha et forhold. Men plutselig var han der. Drømmemannen. Han hadde lett på nettet en stund, men vi fant hverandre et helt annet sted.

Når han først dukker opp finner man både tid og overskudd fra et sted man ikke tror eksisterer. Ta deg tid til egne ting. Det har både du og barna godt av!