Kan noen fortelle meg hva jeg ska gjøre ?? :-)

[lilleforvirra]

Hei. Jeg er ei jente på 21 år, som har vært samboer med en gutt på 23 i nesten 2 1/2 år.

Han er en kjempe herlig gutt, og jeg vet at han elsker meg. Men problemet mitt er at jeg syns han aldri er hjemme. Føler meg tilside satt til fordel for jobb, venner, og hans hobbyer. Jeg er ensom, og har begynt å søke oppmerksomhet hos andre. for 2 mnd siden gjorde jeg det slutt, men dagen etter kom reaksjonene som gjorde at jeg ombestemte meg. Jeg tenker at jeg ikke kommer til å klare meg alene. Og at han er jo så snill og god. Vi gjør aldri noe sammen. og ikke har vi noe sex-liv. Har vel egentlig ikke hatt et normalt sexliv i det hele tatt gjennom forholdet. hjelp...Jeg er jo glad i han men....

[laban]

Eh - hvis dere nesten aldri er sammen, aldri gjør noe sammen og nesten ikke har sex - hvordan vet du at han elsker deg da?

Det høres ut som et bofellesskap, ikke et forhold.

Dere er litt for unge til å bo sammen av gammel vane, vel?

Jeg synes det høres ut som du ville ha godt av å være alene en stund. Du er voksen og må ta tak i ditt eget liv og hva du vil med det.

[lilleforvirra]

Eh - hvis dere nesten aldri er sammen, aldri gjør noe sammen og nesten ikke har sex - hvordan vet du at han elsker deg da?

Det høres ut som et bofellesskap, ikke et forhold.

Dere er litt for unge til å bo sammen av gammel vane, vel?

Jeg synes det høres ut som du ville ha godt av å være alene en stund. Du er voksen og må ta tak i ditt eget liv og hva du vil med det.

Huff.. Det er vel det jeg egentlig er redd for, men tryggheten er god da. Sikkert dårlig argument også.. :-) Har snakka med venninner,og de sier vel omtrent det samme. Jeg føler vel egentlig at vi bor sammen, men har ikke noe samliv da. Ville bare ha "ukjentes" synspunkt. Takk for svar.. :-)

[Gjest egoistria]

Huff.. Det er vel det jeg egentlig er redd for, men tryggheten er god da. Sikkert dårlig argument også.. :-) Har snakka med venninner,og de sier vel omtrent det samme. Jeg føler vel egentlig at vi bor sammen, men har ikke noe samliv da. Ville bare ha "ukjentes" synspunkt. Takk for svar.. :-)

Jeg lurer nå på om ikke han har det likedan som deg, jeg, da. Er redd for å bli alene, så derfor bor han også sammen med deg framdeles?

Det er skrekkelig skummelt å skulle leve alene etter å ha vært samboer over lenger tid, men det er herlig befriende, også, når man først oppdager hvordan hele verden ligger åpen foran seg igjen.

Hvordan er forresten fordelingen med husarbeid og økonomi for dere? Hvem rydder, vasker, handler og lager mat, hvem betaler regninger, fikser bil, om dere har, og tar initiativ til f.eks. ferier sammen?

Jeg håper du svarer 50/50 - men mistenker nok at det ikke bare er du som er redd forandring og å måtte ta hele ansvaret for hverdager og andre dager alene. Det er klart det er praktisk for ham også, å bo alene, særlig når han får så mye tid til å leve som ungkar også.

Jeg tror tida er inne, for begge to, til å finne på noe annet. Lykke til.

[Gjest Vært der]

Ikke for å virke nedlatende eller som en gammel kjerring, men...

Som 21-årig jente skal du være ute og ha det gøy sammen med venner. Ikke hold sammen med en bare fordi at du er redd å ikke klare deg alene - for det kommer du til å gjøre :-)

Noe sier meg også at forholdet ikke er riktig når sex-livet ikke fungerer for et så pass ungt par (ikke fordi at man nødvendigvis må ha et vilt sex-liv fordi at man er ung, men det burde i hvert fall eksistere et godt et).

Hvis det er slik at han "prioriterer" bort deg, synes jeg du gjør rett i å bryte ut. Ikke ta til takke med en som du bare kommer til å være venn med. Du fortjener å ha en kjæreste som vil være sammen med deg!

Lykke til! Du klarer deg fint!

[mrxx]

Merkelig forhold. Alt annet han gjør blir prioritert foran deg. I tillegg gjør dere ikke noe sammen og ikke har dere sex. Hva i all verden er igjen da? Det må du spørre deg selv om.

Du bør nok bryte ut, du er ung og har hele livet foran deg, ikke la dette hindre deg i å leve livet en stund. Det blir selvsagt et savn en stund fremover, men jeg tror at du vil være svært glad når savnet er over. Et forhold skal jo ikke være slik som dette.

[KaVa]

Du gjorde rett i å bryte ut av et forhold der dere ikke gjør noe sammen, ikke har et sexliv, og du føler deg ensom i forholdet.

Du skriver at du ikke vet hvordan du skal klare deg uten han. Det går aldeles utmerket! Selvsagt kan du klare deg uten han - du er da et selvstendig individ med egne evner og egen intelligens. Stol på deg selv - og finn deg heller etterhvert en mann som verdsetter deg og respekterer deg!

[Lillemus]

Hva du skal gjøre?! Komme deg ut av et forhold som ikke gir deg noen ting, bo for deg selv en stund, kjenne at du klarer deg selv og bli selvstendig og voksen? Gjør det! )

[lilleforvirra]

Jeg lurer nå på om ikke han har det likedan som deg, jeg, da. Er redd for å bli alene, så derfor bor han også sammen med deg framdeles?

Det er skrekkelig skummelt å skulle leve alene etter å ha vært samboer over lenger tid, men det er herlig befriende, også, når man først oppdager hvordan hele verden ligger åpen foran seg igjen.

Hvordan er forresten fordelingen med husarbeid og økonomi for dere? Hvem rydder, vasker, handler og lager mat, hvem betaler regninger, fikser bil, om dere har, og tar initiativ til f.eks. ferier sammen?

Jeg håper du svarer 50/50 - men mistenker nok at det ikke bare er du som er redd forandring og å måtte ta hele ansvaret for hverdager og andre dager alene. Det er klart det er praktisk for ham også, å bo alene, særlig når han får så mye tid til å leve som ungkar også.

Jeg tror tida er inne, for begge to, til å finne på noe annet. Lykke til.

fordeling. Faste utgifter deler vi likt, og mat å sånn er det stort sett jeg som handler, men får alltid en liten sum, når kontoen min er tom.. :-) jeg rydder, vakser, og handler. Passer på at regningene blir betalt. bilen min må jeg stelle selv(dvs.stefaren min.) og ferie har vi vel egentlig ikke hatt. bortsett fra et par helgeturer. Så svaret åpenbarer seg mer, og mer for meg.. :-) takk for alle innspill!!

:-)

[Gjest Signatura]

Du kommer til å klare deg utmerket alene, du er jo allerede alene om det meste.

At "du vet han elsker deg" er ingen grunn til å bli, særlig ikke når han ikke viser det på noen måte. Å være redd for å ikke klare seg alene er ingen grunn til å bli et ensomt forhold, det er mye vanskeligere å være ensom i et forhold enn alene uten et forhold.

Du er ung, og trenger antageligvis ikke den tryggheten du er redd for å miste. Det kan være skummelt, men gøy, sunt og utviklende å bo alene og klare seg selv en (lang) stund når man blir voksen.

[AngelRose]

Hva med å fortelle han hvordan du føler det?