smertefullt samliv

[gudmund]

Takknemlig for hjelp i en vanskelig situasjon. Først litt om oss selv:

Jeg er 28 år. Kommer fra trygge hjemmeforhold og har flere yngre søsken. Jeg har bodd utenlands i flere år ifm utdannelse, og har mistet kontakt med mange "gamle venner" som følge av dette.

Jeg har et forhold 10 år tilbake i tid som varte et drøy år. Bestemte meg etter dette forholdet at jeg ville vente med neste forhold helt til jeg fant den jeg ville gifte meg med. Det tok nesten 8 år før dette skjedde, og savnet etter en kjæreste var til tider stort i løpet av disse årene.

Min kone er 27 år. Hun er yngst i en stor søskenflokk. Hun mistet sin mor tidlig grunnet underlivskreft. "Stemor" er høyt verdsatt men savnet etter biologisk mor er fortsatt stort. En eldre søster er veldig nært knyttet til min kone som forøvrig har et stort nettverk av venninner.

Hun har hatt mange forhold tidligere og samtlige av disse mennene blir betegnet som idioter (en også psykopat). Min kone har hatt en god del plager både kroppslig og psykisk opp igjennom. Mye av dette har bestått i smerter fra mage, rygg, kne mm. Hun har vært innom mange leger og alternative behandlere, men egentlig har vel bare plagene totalt sett tiltatt. For 4 års tid siden var hun på grensen til anorektisk og fikk da kontakt med psykolog som hun gikk til 1 års tid. Hun sluttet ikke så lenge etter at vi traff hverandre.

Vi ble kjent for 2 1/2 år siden og bestemte oss raskt for å gifte oss. Vi følte begge at den samlivsformen var den rette for oss. Det gikk bare 2 uker fra vi så hverandre første gang til min kone hadde ordnet både kirke og festlokale. Jeg var sjokkert men også veldig smigret over dette.

De påfølgende 5 månedene før bryllupet var turbulente, vi fikk vel aldri den gode forelskelsestiden sammen idet planene videre allerede var lagt. Jeg hadde og har fortsatt et stort behov for kroppslig nærhet og intimitet, mens min kone har mindre behov for dette.

Jeg tror vel kanskje at hennes tidligere forhold har gitt henne nok av dette. Ihvertfall har det bl.a vært vanskelig for henne å "leie hverandre", klemmer skal være korte og kyss likedan. Samlivet seksuelt var og er fortsatt enten ifm eggløsning eller på mitt initiativ, og min kone har en passiv rolle under kjærlighetsakten. Hun ba helt fra vi ble sammen om tid, tid for at jeg skulle "ha henne fullt og helt", og jeg har forsøkt å være tålmodig.

Fra vi bestemte å gifte oss har min kones store tema vært barn. Hun fortalte meg tidlig at hun så inderlig ønsket å være gravid som brud, for det hadde hennes biologiske mor vært. Jeg har også ønske om barn, ihvertfall på sikt, og følte meg smigret over at hun ville ha meg som far til sine barn.

Vi har aldri benyttet prevensjon, og da bryllupsreisen kom og hun etter 5 måneder fortsatt ikke

var gravid ble et viktig tema for henne på bryllupsreisen hva som skulle til for at jeg skulle inne at vi måtte søke hjelp fordi vi ikke lyktes i å oppnå en graviditet. Bryllupsnatten ble jeg avvist seksuelt og på bryllupsreisen fortalte hun at menstruasjonsdagene var "befriende", for da slapp hun i hvertfall å ligge med meg. Hun hadde fortalt meg tidligere at hun av og til hadde vondt under samleie, men det fremkom etterhvert at dette alltid hadde gjort og fortsatt alltid gjorde vondt, helt fra hun lå med sin første partner og likedan med de andre hun har gått til sengs med. Smertene er tilsatede både under forspill (i den grad vi har det), under selve samleie men fremfor alt etter samleie.

Likedan var, og er hun sterkt plaget av smerter ifm menstruasjonsstart, og etterhvert lot jeg meg "overtale" til å søke hjelp. Via mitt arbeid fikk jeg raskt kontakt med spisskompetanse innen gynekologi, og i løpet av kort tid var det stor mistanke til at min kone led av sydommen endometriose. Endometriose er livmorslimhinne lokalisert på annen plass enn i livmoren, og de klassiske symptomene er sterke menstruasjonssmerter, smerter ifm samleie og barnløshet. Diagnosen ble bekreftet etter en operasjon hun gikk igjennom som ledd i utredning av barnløshet.

Dermed var det "ingen vei tilbake", jeg forsøkte å holde igjen men min kones store ønske om barn gjorde at vi raskt kom i gang med assistert befruktning. Frem til nå har vi gjennomført 2 prøverørsbefruktninger med dårlig resultat med tanke på graviditet.

Min kone utviklet i forlengelse av den nevnte operasjonen kroniske underlivssmerter, og hun var sykemeldt fra sitt arbeid nesten ett år pga dette. Hun gjenopptok arbeidet for 3 måneder siden, men er fortsatt plaget med smerter som hele tiden er tilstede i mage og underliv, i tillegg til konstant kvalme, søvnvansker, ryggsmerter mm.

Det som holder henne oppe nå er en omsorgsfull søster, venninner og håpet om en dag å bli gravid. Troen på dette har nok bleknet i løpet av de snart 2 årene vi har vært gift, og derfor har det nye temaet etterhvert blitt fosterhjem og adopsjon.

Jeg har visst glemt å få med at min kone i løpet av det siste året har vært fulgt opp av profesjonell hjelp med tanke på de kroniske smertene. Mye av behandlingen består i egentrening men egeninnsatsen er ikke så enkel å følge opp når helhetsbildet er så brokete og sammensatt. Veien bort fra smertene er lang, og det er ikke lett å ikke bare la tiden løpe og se det hele an når man er så plaget.

Jeg opplever hele situasjonen som fryktelig vanskelig. Jeg føler at det har vært altfor lite lidenskap mellom oss, fokus ble nesten fra første stund rettet mot det å få barn. Jeg har mang en gang planlagt å bryte ut av forholdet, jeg føler meg som en brikke i et spill for at min kone skal få de barna hun alltid har ønsket seg. Jeg vet sikkert at hun har planlagt å få barn med ihvertfall en av de hun har vært sammen med tidligere, men det vil hun selvfølgelig ikke innrømme.

Vi har begge en ballast i livet hjemmefra som tilsier at vi står sammen i godt og vondt, men hvor mye kan man tåle? Jeg vet at hele min kones liv vil falle i grus hvis jag går fra henne. For noen uker siden måtte jeg sette i gang en leteaskjon fordi hun hadde reist avgårde etter en krangel og truet med å ta sitt liv.

Vårt samliv både som to voksne individer og som to mennesker som ønsker å dele livet med den en er glad i har vært turbulent hele veien. Hun føler at hun gir av seg selv til meg hele tiden, og jeg er stadig skuffet over alle avvisninger. Avvisningene jeg opplever har særlig med seksuallivet å gjøre, men handler også om det savnet jeg har etter å være kroppslig nær, å bli tatt på av en man lengter etter.

Vi er begge resurssterke og har innsett behov for hjelp i vårt parforhold. Vi har til tross for vårt kortvarige forhold vært igjennom både flere samtaler med familievernkontor, vi har gått på samlivskurs og vi har gått til flere samtaler hos klinisk sexolog. Det siste måtte avsluttes fordi vi flyttet til en plass hvor det ikke finnes slik ekspertise.

Vi står igjen som tapere begge to i så måte at vi begge lider. Vi er likevel veldig glad i hverandre og ønsker begge at forholdet skal vare livet ut. Ved et brudd står min kone igjen alene med sine smerter og sine kroppslige og psykiske plager, og vet vel at håpet om en gang å bli mamma kan være vanskelig. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det kanskje, men likevel bare kanskje, finnes et annet forhold for meg en gang i fremtiden, som vil gjøre mitt liv veldig mye enklere. Tanken på dette gir meg dårlig samvittighet og jeg vet ikke om det er rett av meg å tenke alternativt. Jeg vet at min kone ihvertfall ikke gjør det.

Det finnes ingen gode fasitsvar som kan hjelpe oss videre. Jeg tror at dele sammenhengen er for komplisert til det. Vi har forsøkt av egen kraft og via hjelp vi har fått sålangt å få det bedre sammen, men likefullt har vi det altfor "tøft". Jeg har hele veien forsøkt å forslå ta initiativ til alternative omgangsformer når "vanlig" seksuell omgang er forbundet med mer smerter for min kone, men møtes til stadighet med avvisninger også i forhold til dette, og beskyldninger om at jeg bare tenker på meg selv da jeg har lyst til å omgås kroppslig, f.eks ved å ta en dusj sammen, massere hverandre, kysse etc.

Er veldig takknemlig for tilbakemelding på dette brevet. Er det noen der ute som kan hjelpe oss litt på vegen??

Østlandshilsen fra

[Ille]

..vet ikke helt om jeg har "kompetanse" nok til å gi noe svar, men kan jo alltids lufte noen tanker.

Synes det er veldig trist å lese om forholdet deres, men jeg lurer rett og slett på om du er blitt lurt?

Det er jo veldig tidlig å planlegge bryllup etter bare 2 uker, og hun virker jo helt besatt på tanken om barn.

Leit at hun har alle disse plagene, men kanskje derfor hun ville ting skulle skje raskt.Mulig hennes tidligere forhold har tatt slutt pga. av dette, og at hun derfor handlet raskt med deg for å "sikre" seg.

jeg mener at du for din egen del burde komme deg ut av dette ekteskapet.Du vil garantert finne deg ei jente som kan gi deg den kjærlighet og nærhet du fortjener.

Man skal ikke ofre seg selv for andre, når man får 0 igjen.Du er ung, og har hele livet foran deg.du vil vel ikke ha det slik resten av livet.

Kan garantere deg at livet ikke er noen dans på roser med barn(har 5 selv) og med de plagene din kone har vil nok livet bli temmelig stritt for deg.

nei, tenk deg godt om før det er kommet barn med i bildet.

Du kan ikke ta ansvar for din kones liv og handlinger etter ett eventuellt brudd.Hun er voksen og kan ta vare på seg selv.

vet det vil være vondt å bryte, men tror at du ikke vil angre på det senere..

Ønsker deg lykke til!

klem

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære gudmund!

Du har skrevet et svært langt og informativt brev, og jeg har lest det hele. Jeg er usikker på besvarelsen min til deg, fordi her på DOL forsøker vi å være korte og rett på. Slik jeg oppfatter det, ønsker du råd for hele samlivet deres, på mange ulike plan. Det må du ta opp med en samtalepartner som har mer tid til disposisjon.

Jeg vil råde deg til å kontakte en terapeut for deg selv, i første omgang.

Det blir meningsløst å fortsette et ekteskap som kjennes så smertefullt, uten å forsøke å finne muligheter for bedring.

Jeg har jobbet med par som har klart å komme gjennom store samlivskonflikter. Men det tar tid og fordrer begges motivasjon og aktive innsats.

En kommentar til slutt: For meg virker det som om din kone har mye makt i samlivet deres. Jeg oppfatter deg som en som tilpasser deg og lider mer i det stille.

[Gjest Synnøve]

Jeg leste innlegget ditt og fikk ganske vondt av deg slik situasjonen er nå.

Det hørtes svært spesielt ut med din kones overumpling av deg i starten, 2ukers bekjentskap før en tar et så viktig valg er jo et dårlig utgangspunkt for å vite hva en begir seg ut på. (men kanskje det hadde gått likedan selv etter noe lenger tid....)

Det høres jo ikke ut som familierådgivning har gitt tilstrekkelig hjelp til å få forholdet til å fungere så langt. Derfor er jeg helt enig med Solveig Vennesland i at du i første omgang bør ta deg tid til å finne ut hva du selv kan stå i hos en psykiater/psykolog (for deg alene).

Jeg kan vanskelig se for meg at du kan bruke hele livet ditt i dette samlivet uten at det blir en ganske radikal holdningsendring hos din kone. (har jo ikke hørt hennes versjon, men jeg syns du fremstår som en mann som fortjener å ha det mye bedre enn du har det i dag.)

For min egen del hadde min mann og jeg et samlivsbrudd for noen år siden i etterkant av en sykdom jeg fikk. Det var klart krevende for ham i den perioden og han brøt ut til min desperasjon. ( det var dessverre en annen kvinne i bildet også.....).

Men vi klarte å komme gjennom det og har det bra sammen i dag- og tror begge at det fortsatt vil vare.

Men det som gjorde at vi kunne satse på hverandre var at vi tross "livets vanskeligheter" har evnen til å forelske oss i hverandre igjen, det har alltid vært en gjensidig tiltrekning, ikke bare seksuelt, menpå det å være sammen og gjøre ting sammen.

Viktig at du finner ut for deg selv om denne muligheten er der for dere to, for du gjør det ikke godt for din kone hvis du av plikt holder ut samtidig som du blir bitter selv.

Konen din kan høres ut som hun har noe problemer i nære relasjoner (tenker på det med mange brudd og så raskt binde seg uten å kjenne deg) og er sikkert også påvirket av det enorme traumet det er å miste sin mor tidlig. Kan hun være en avhengig person siden hun nesten hele tiden har vært sammen med noen? Og kanskje deprimert? Mennesker som har lidd stort tap tidlig i livet kan jo være ekstra sårbare i forhold til å miste noen /skilsmisser senere. Man blir vel ikke lei av sex og ømhet selv om man har hatt kjærester før.Det er jo et grunnleggende behov og noe man vil oppleve med den en elsker ,vel?!

Så i tilfelle det går mot et brudd for din del bør du sikkert sørge for at hun har "fallskjerm" (famile/venner som støtter henne).

Jeg for min del klarte etterhvert å se at selv om jeg fortsatt elsket ham så skulle livet gå videre på en god måte. (men da fant vi hverandre igjen,da...)

Har bare på følelsen at du enten fortjener at dette blir bra eller så vil en dør åpne seg etterhvert for deg! Å leve med store savn i et forhold er ingen forunt. Bedre å bryte mens en ennå er ung enn å vente til en blir middelaldrende og bitter. Og du er ikke den eneste som kan hjelpe henne med å få barn.... Hvis hun jobber med seg selv som konsekvens av et brudd, kan hun gjøre det bedre i et senere forhold (hvis hun ikke er innstilt på å gjøre det nå før hun mister deg,da.) Livet kan ha gode ting i vente for henne også.

All mulig lykke til!