til dere som har mistet

[Gjest litte grann lei meg nå..]

Jeg var første gang gravid i 8 uke da jeg plutselig mistet. I gåt var det faktisk 3 uker siden.Uten eneste varseltegn at noe kan være galt.ja da, jeg var jo klar over at det hender og både lege og alle andre glemte ikke gjøre meg oppmerksom på at hele 30% svangerskap ender i SA helt uten grunn. Jeg var jo klar over at dette kunne skje, men som alle andre hadde håpet at jeg ikke var blandt de 30%. Har egentlig kommet meg ganske fort, fysisk sett, men det psykiske sliter jeg med, og det er det vanskelige.Jeg var nødt til fortelle om graviditeten på jobben, da jeg var delvis sykemeldt og hadde ikke lov å bære tung.Men utenfor jobben har mannen min laget en liten kampanje:" vi venter barn " han fortalte til absolutt alle, han var bare så glad at han skulle bli far...

Vel, dette med å fortelle folk at jeg mistet var ikke så vanskelig som jeg trodde,men jeg ble etter hvert veldig lei av det som ble sagt til meg.Selvfølgelig mine venner og kollegaer mente det beste og ønsket meg ikke vondt, det er ikke det jeg mener, men dette å høre tiende gang at det var mest sannsynligvis noe feil med fosteret, ble til slutt litt iriterrende. Både jeg og manne er sunne mennesker, ingen røyk eller alkohol, sunn mat og alt dette. Til og med med folat startet jeg samme dag da jeg sluttet med minipiller, tre månader før jeg ble gravid. Så det var egentlig ingen grunn til at sånt skulle skje, og jeg vet jo at SA er naturen sin måte å klare seg med store feil. Det er jo greit å ha en forklaring på ting, men tro meg eller ikke, dette er inhen trøst.

Men det er ikke det jeg sliter mest med. Problemet ligger i det at akurat nå for tiden alle , men absolut ALLE våre venner/bekjente/ slektninger venter barn. To søstre av min mann, som har begge to barn fra før, er høygravide. På jobben har jeg tre jenter som er også kommet ganske langt, to har termin |i slutten av året, og den ene deler jeg garderoben med. Og jeg ser de alle tre hver eneste dag. Jeg har merket at jeg ble rett og slett misunnelig. Selvfølgelig ønsker jeg ingen noe vondt, men det er bare litte grann vanskelig når det går rundt stolte med mager, prater om fødsler og baby-utstyr, mens jeg har nettop mistet. Den ene som jeg deler garderoben med iriterte med skikkelig en gang. Spurte med hvordan det gikk,og da jeg fortalte saken, stod hun der bare med magen hevet frem og sa: dette er helt normalt å miste, og man gjør ingenting før du har mistet tre ganger" . Jeg var i sjokk. At du våger å stå her, foran med som er lei meg og sårbar, heve frem høygravid mage og fortelle med at det å miste barn er helt normal!!? Det tenkte jeg. Tro meg eller ikke, men det er langt i fra normal følelse det som jeg kjenner inne i hjerte i de siste ukene. Og hvis det hadde vært meg som var på den trygge siden, ville jeg aldri sagt noe sånn tiol en som nettop mistet. Jeg lurer på om hun hadde ment det samme hvis det gjaldt henne og hennes barn. Så jeg går sånn med en liten tragedie i hjerte, prøver å komme meg opp , men dette er slett ikke så lett... Har følelse at jeg ble straffet for noe, og livet er bitte litt uretferdig med meg nå..

Er dette normalt hvordan jeg føler meg og reagerer på andre gravide, eller er dette helt sykt?

[Patsi]

Jeg skjønner deg veldig godt jeg. Jeg har mistet selv 2 ganger i uke 6. Det var tidlig, og den ene gangen visste jeg ikke at jeg var gravid før jeg mistet. Men jeg hadde likevel en tom følelse inni meg etterpå. Dessuten var ungene veldig ønsket. Men jeg ble gravid igjen like etter, og selv om jeg var ekstra nervøs i det svangerskapet - gikk alt fint.

Det er ikke unormalt å sørge etter man har mistet, selv om det er tidlig i svangerskapet. Håper det går fint med dere, og at du snart er gravid igjen!

Klem fra

[Gjest litte grann lei meg nå...]

Jeg skjønner deg veldig godt jeg. Jeg har mistet selv 2 ganger i uke 6. Det var tidlig, og den ene gangen visste jeg ikke at jeg var gravid før jeg mistet. Men jeg hadde likevel en tom følelse inni meg etterpå. Dessuten var ungene veldig ønsket. Men jeg ble gravid igjen like etter, og selv om jeg var ekstra nervøs i det svangerskapet - gikk alt fint.

Det er ikke unormalt å sørge etter man har mistet, selv om det er tidlig i svangerskapet. Håper det går fint med dere, og at du snart er gravid igjen!

Klem fra

Dette med å sorge er greit nok, naturlig ting. Men er det normalt å være så misunnelig ?

[Patsi]

Dette med å sorge er greit nok, naturlig ting. Men er det normalt å være så misunnelig ?

Klart man kan kjenne en vond og ubehagelig misunnelse når man ser andre lykkelige gravide med store mager som snakker om de skal kjøpe Simo eller Brio-vogn.

Ikke rart om man synes det er svær ubehagelig og kjenner stikk inni seg når man nettopp har mistet selv.

Det er jo trist å tenke på at man selv skulle ha vært i den situasjonen om en stund.

Helt normal reaksjon, altså. Men det vil gå over.

:-)

[hidi]

Dette med å sorge er greit nok, naturlig ting. Men er det normalt å være så misunnelig ?

Misunnelse, sjalusi er ganske normalt...

Mistet selv første gang da jeg var 13 uker på vei, og det var vooondt.

Håper inderlig at du blir gravid igejn!

[Gjest litte grann lei meg nå..]

Klart man kan kjenne en vond og ubehagelig misunnelse når man ser andre lykkelige gravide med store mager som snakker om de skal kjøpe Simo eller Brio-vogn.

Ikke rart om man synes det er svær ubehagelig og kjenner stikk inni seg når man nettopp har mistet selv.

Det er jo trist å tenke på at man selv skulle ha vært i den situasjonen om en stund.

Helt normal reaksjon, altså. Men det vil gå over.

:-)

takk skal dere ha.. det er so bra å kunne fortelle dette til noen. Min mann forstår jo ingenting, sier at jeg overdriver..

Men ja sa til han at en mann, selv verdens beste , kommer aldri til å forstå hvordan det føles. Den som har ikke vært gravid og mistet selv, den kan aldri forstå sånne følelser.

[Gjest GA]

Kjenner igjen følelsen ganske godt, mistet selv i uke 9 for snart 6 år siden. Det var ikke lett å se andre gravide rett etter aborten, men det hjalp å snakke med andre som var i samme situasjon, og å lese endel historier b.a. på nett om andres spontanaborter.

Jeg ble heldigvis gravid igjen èn mens etter aborten, og denne gangen gikk det bra!

Håper du snart står der med stor mage selv, det går jo bra med de aller, aller fleste tilslutt...

[Gjest litte grann lei meg nå..]

Kjenner igjen følelsen ganske godt, mistet selv i uke 9 for snart 6 år siden. Det var ikke lett å se andre gravide rett etter aborten, men det hjalp å snakke med andre som var i samme situasjon, og å lese endel historier b.a. på nett om andres spontanaborter.

Jeg ble heldigvis gravid igjen èn mens etter aborten, og denne gangen gikk det bra!

Håper du snart står der med stor mage selv, det går jo bra med de aller, aller fleste tilslutt...

Takk skal du ha, det er godt å vite at folk som er gått gjennom det samme opplevde det likt.

[Gjest gravitasjon]

Hei,

Jeg har også nylig mistet, i uke sju. (har tidligere skrevet her på forumet med nickene "nygravert" og "ikke nygravert lenger", følte det siste ble for negativt så nå har jeg altså skiftet igjen)

Jeg opplevde mye det samme som meg, bortsett fra at kun to nære venner visste om graviditeten. Det er jeg glad for nå, for det ville vært tungt med mye velment oppmerksomhet fra omgangskrets og familie. Samtidig føles det også litt sårt at de ikke vet. Men det er jo et valg vi har tatt.

Samboeren min prøvde også å trøste med med at det var nok fordi det var noe galt med fosteret. Det har han sikkert rett i, men det hjelper jo ikke det minste. Barnet er jo like mye mistet uansett grunn. Jeg har vært veldig lei meg, og det er nok ikke gått helt over ennå. Jeg prøver å trøste meg selv med at det ER jo veldig vanlig å oppleve dette, og at det går sikkert bra til slutt. Jeg prøver å se på alle de gravide i kretsen rundt meg som bevis på at det går bra for de aller aller fleste til slutt, selv om man opplever en SA.

Min samboer er nok ikke så opptatt av dette som meg. Vi fant ut av graviditeten bare en uke før SA, og det hadde nok ikke gått helt opp for ham at han skulle bli far. Det er noe annet når man merker det på kroppen. Alle hormonene hjelper jo heller ikke på humøret.

Dette ble kanskje ikke så sammenhengende. Men du skal i alle fall vite at vi er mange i samme båt La oss håpe at neste svangerskap blir blant de 70% som går bra.

[laban]

Husk på at mange av de som har fått alle de barna de har ønsket seg, har mistet minst én gang underveis. Kanskje gjelder dette også noen av de du ser høygravide nå. Det er ikke alle som velger å fortelle omverdenen om det.

Det er ikke lett å vite hva man skal si, mange sier den der "abort er naturens måte å ordne opp med noe galt"-frasen i mangel av noe bedre. Det ER jo vanlig å spontanabortere, men det betyr ikke at det er noen bagatell for den som går gjennom det.

Når det er sagt, så er det slett ikke unormalt å føle seg slik du gjør. Det er bare 3 uker siden, og disse følelsene vil etter hvert bli mindre påtrengende. Men mange kommer ikke helt ovenpå igjen før de er gravide på nytt. Du trenger ikke bebreide deg selv for hva du føler, men du kan jo la være å ta utblåsningene på gravide kolleger og familiemedlemmer (ikke at jeg tror du gjør det). Gi deg selv tid.

Jeg mistet i andre svangerskap ca. uke 11 etter å ha strevd i årevis med å bli gravid. Vi hadde svært dårlige sjanser - jeg var i slutten av 30-årene og barnefaren hadde dårlig sædkvalitet. Men selv vi klarte det til slutt, selv om det tok et år før jeg ble gravid neste gang. Han vi fikk, har erstattet den som ikke ble noe av 100%.

Lykke til, det blir nok deres tur også!

[Gjest litte grann lei meg nå..]

Husk på at mange av de som har fått alle de barna de har ønsket seg, har mistet minst én gang underveis. Kanskje gjelder dette også noen av de du ser høygravide nå. Det er ikke alle som velger å fortelle omverdenen om det.

Det er ikke lett å vite hva man skal si, mange sier den der "abort er naturens måte å ordne opp med noe galt"-frasen i mangel av noe bedre. Det ER jo vanlig å spontanabortere, men det betyr ikke at det er noen bagatell for den som går gjennom det.

Når det er sagt, så er det slett ikke unormalt å føle seg slik du gjør. Det er bare 3 uker siden, og disse følelsene vil etter hvert bli mindre påtrengende. Men mange kommer ikke helt ovenpå igjen før de er gravide på nytt. Du trenger ikke bebreide deg selv for hva du føler, men du kan jo la være å ta utblåsningene på gravide kolleger og familiemedlemmer (ikke at jeg tror du gjør det). Gi deg selv tid.

Jeg mistet i andre svangerskap ca. uke 11 etter å ha strevd i årevis med å bli gravid. Vi hadde svært dårlige sjanser - jeg var i slutten av 30-årene og barnefaren hadde dårlig sædkvalitet. Men selv vi klarte det til slutt, selv om det tok et år før jeg ble gravid neste gang. Han vi fikk, har erstattet den som ikke ble noe av 100%.

Lykke til, det blir nok deres tur også!

Jeg har ikke sagt et eneste ord verken til mine gravide kollegaer eller familien.Det er jo ikke deres skyld at jeg ,mistet. Men det hjelper overhodet ikke å høre på det de snakker om, selv om jeg prøver å isolere meg fra disse samtalene så godt jeg kan. Dette om man forteller til andre eller ikke er vedkommende privat sak, velger man å holde det hemmelig kan man ikke regne med å få noe støtte fra andre, selv om man kunne kanskje trenge det. Og selv om av og til har det motsatt effekt, til tross de beste meninger.

Og så tilbake til mine kollegaer. Som sagt har jeg ikke sagt eneste ord til noen av de, den ene jente fra garderoben heller ikke, selv om akkurat hadde jeg veldig lyst til. Legger skyld på hormoner hos henne, for jeg tror ikke hun har tenkt seg om før det var sagt. Men de som har mistet selv og ble gravide etter det, synes jeg i all fall burde vite hvordan det er å miste og måtte å se på andre gravide. Nettop fordi de var selv i sånn situasjon. Jeg kjenner en som har mistet tidligere i år, tragisk historie da barnet ikke var ønsket av faren og hun fikk absolutt ingen støtte fra hans side.Slik andre fedre gleder seg til barnet, han feiret at det ikke skulle bli allikevel. Og jag har ikke fortalt til henne at jeg var gravid, nettop fordi jeg var klar over at det måtte være sinnsykt vondt.Og jeg sier ikke at man ikke skal være glad og planlegge barnes ankomst, det er jo normalt. Men jeg mener at man skal tenke seg om hvordan de andre opplever disse fortellinger , for man kan faktisk såre andre med det. Husk på hvordan det var å se på andre gravide da du mistet selv, og glemm ikke at andre opplever det samme.

[laban]

Jeg har ikke sagt et eneste ord verken til mine gravide kollegaer eller familien.Det er jo ikke deres skyld at jeg ,mistet. Men det hjelper overhodet ikke å høre på det de snakker om, selv om jeg prøver å isolere meg fra disse samtalene så godt jeg kan. Dette om man forteller til andre eller ikke er vedkommende privat sak, velger man å holde det hemmelig kan man ikke regne med å få noe støtte fra andre, selv om man kunne kanskje trenge det. Og selv om av og til har det motsatt effekt, til tross de beste meninger.

Og så tilbake til mine kollegaer. Som sagt har jeg ikke sagt eneste ord til noen av de, den ene jente fra garderoben heller ikke, selv om akkurat hadde jeg veldig lyst til. Legger skyld på hormoner hos henne, for jeg tror ikke hun har tenkt seg om før det var sagt. Men de som har mistet selv og ble gravide etter det, synes jeg i all fall burde vite hvordan det er å miste og måtte å se på andre gravide. Nettop fordi de var selv i sånn situasjon. Jeg kjenner en som har mistet tidligere i år, tragisk historie da barnet ikke var ønsket av faren og hun fikk absolutt ingen støtte fra hans side.Slik andre fedre gleder seg til barnet, han feiret at det ikke skulle bli allikevel. Og jag har ikke fortalt til henne at jeg var gravid, nettop fordi jeg var klar over at det måtte være sinnsykt vondt.Og jeg sier ikke at man ikke skal være glad og planlegge barnes ankomst, det er jo normalt. Men jeg mener at man skal tenke seg om hvordan de andre opplever disse fortellinger , for man kan faktisk såre andre med det. Husk på hvordan det var å se på andre gravide da du mistet selv, og glemm ikke at andre opplever det samme.

Ikke tro at jeg ikke forstår hvordan du har det.

Jeg bare forsøker å formidle at det er en vanskelig situasjon, både for den som står midt oppe i den, og de som er rundt dem. Mange blir klønete når de ikke vet hva de skal si.

Naboen min mistet da vi var på vei med vår yngste - akkurat da det så ut til at det endelig skulle gå greit med oss. Det var veldig leit, og jeg syntes det var vanskelig å gå der og være veldig fornøyd når jeg visste hva de hadde vært gjennom. Det endte med at jeg skrev et brev til henne, og jeg håper jeg ikke tråkket altfor mye i salaten.

Jeg har vært på begge sider, og det er ikke enkelt uansett. Det kan godt hende dine kolleger burde tatt mer hensyn.

Det har vært mange historier som likner på din her på DOL i årenes løp. Heldigvis har de aller fleste fått en lykkelig slutt.