Glamour uten ende...

[Gjest ikke nå takk]

Sorry ej skriv på dialekt..(hopp over om dokke ikke forstår eller bli irritert)

FORKORTA HISTORIE

I min oppvekst he ej opplevd masse ekkelt.

Det he gjort at ej he blitt en person som prøva takle alle problem sjøl, uansett kor store dei he vør.

Alt fra: voldtekt...aborta..mobbing..

tap/svik av venna...persona som har gått bort(død)..osv..

Heilt til ej møtte den personen ej ville dele livet mitt med.

Men de at ej ikke klarte prate om viktige ting..de forsvann ikke. HAn var heller ikke en person som var lett å komme inn på. Men ellers så passa vi så godt ilag som mulig. Vi sa heile tida.."elska dej, uansett ka som skjer"

Xsamboeren min e en person som aldri he klart å ver aleine. He hatt problemer med svigermor som renn ned dørene...i tid i og utide..Vi fikk aldri tid for oss sjøl. Dagane gikk i ett.

I løpet av 7 år fikk vi 2 unga ilag. Med alle problema ej hadde hatt i tilegg til dei nye problema vi ignorerte, så fikk ej en djup deprisjon. Det førte til ej til slutt gjor de slutt..

Var så langt nede ej ikke såg en anna utvei. Måtte ta mej opp att, før ej tok livet av mej. Av deprisjonen så såg ej ikke kordan ting egentlig va. Ej ville ikke flytte fra han, for ej kjennte innerst inne at ej elska han so høgt fremdeles.

Det tok ikke lange tida før ej "vokna" og forsto ka som var gale. Da vart deprisjonen enda verre. Alt var min feil

Ej hadde ikke sett kor heldig ej egentlig va. Var ung og uærfaren. Egoistisk følte ej mej også...og la all skyld på mej sjøl..

Ekstra gale var de da xen fann seg ei trøstedame. Han inrømte han ikke hadde komt over meg. Vart veldig såra og nedfor ei lita stund, men kom mej fort opp att. Følte der va nøke mellom oss uansett så trudde at de kom te gå bra uansett.

Etter ei stund for mej sjøl i ny leilighet så lærte ej så myskje. Vart liksom orntlig voksen på den tida. På den tida så tok ej kontakt mange ganga med X-samboer. Klarte ikke heilt legge han bak mej.

Så ej bestemte mej for å fortelle de til han. Ej følte han hadde følelsa for mej enda. Måten vi klare sammarbeide med ungane og vere venna uten å krangle var spesielt.

Fortalte han de for ca to mnder sida. Han vart soooo utrulig glad. Han sa til mej at de sikkert kom til å ordne sej. Oss trengte berre litt tid. Det var ej heilt enig i.

Men etter nøken daga ...så vart han so trist.. Ej forsto de va nøke. Men spurte ikke. Tenkte de va for han var lei seg for han hadde gjort de slutt med dama. Ville ikke blande meg inn i det. Spurte om han hadde de bra. Han ville ikke åpne sej. Svarte aldri i setninga. Berre ja/nei/kanskje..

Ei uke seinere så fikk ej beskjeden... HO VA GRAVID....

Ho hade nekta ta abort.. Han sei han elska ikke ho. Han vil vere med mej. Han he alltid håpt på en til sjangs med mej. De samme ej som he håpt på.

Han synst ditte e utrulig vanskelig. Forstår ikke kordan vi skal klare komme videre med ditte.

De store problemet er... viss ho ikke hadde blitt gravid, hadde han ikke vør ilag med ho no. BØR IKKE HAN SEI DE...? Sjølv om ho e gravid?

No sei ej de samme ej sa til han før..ej elska dej uansett...

Spurte han om han også meinte han elska mej uansett ka so skjedde i livet vårt, så svara han ja........

[AngelRose]

Han høres rett og slett feig ut. Og i tillegg er det verken korrekt å bli kun pga av et barn.. verken overfor deg eller barnets mor.

[lonelyP]

Han har jo 2 unger med deg også da... Ikke lett å si hva som er rett og galt her. Men hvis han elsker deg?? hmmm... ville ikke vært i skoa til den andre damen da, være gravid og få vite at faren helst vil være med x'en. Dette var en hard nøtt...