Fremdeles vondt..

[nocin]

Ja, etter flere måneder i denne følelsestornadoen er livet fremdeles svært vanskelig. Beslutningen fra mannen min virker nå endelig og for meg er det bare å sette full fart fremover.

Det som er vanskelig nå er at han er mer lukket enn noensinne, og vil omtrent ikke diskutere barna med meg heller.

Barna har det fryktelig, spesielt jenta på 16. Hun gråter og raser mye, men hennes far tror hun overspiller. Jeg vet at hun ikke gjør det, men er livredd for livet uten de trygge rammene som familien var for henne.

Hun er redd for resultatet når alt er falt på plass med hensyn til hvor han skal bo og sånne ting. Hun føler at han ikke vil snakke med henne og at hun ikke kjenner igjen faren sin lengre.

Resten av ungeflokken har egne måter å reagere på, som minstemann som trøster og går stilt i dørene og en som er lukket og tar avstand fra resten av familien.

Jeg vil si at krisen er reell og at vi som er voksne må "ta" alt de gir oss av pes og frustrasjon, men mannen mener at ungene vil komme greit over dette. Jeg mener at han har et for enkelt syn på hva skilsmisse og oppbrudd av hjem gjør med barn.

Men klart, han har jo denne andre som venter på ham ved "reisens slutt" så han må jo bagatellisere og forenkle for å forsvare valget sitt.

Jeg ser jo det. Barna vet ikke om henne, men sånn som han er nå er det vel bare et tidsspørsmål før han må slippe katta ut av sekken. Kanskje hverdagen og virkeligheten treffer mannen midt i trynet da?..

Han har blitt så fryktelig kald i forhold til meg også, og det er nesten skremmende. Vi som har vært sammen "hele livet".

Jeg har ikke bebreiet ham noe, men gitt ham tid og tålmodighet. Han vet at jeg elsker ham og vil gi oss alle sjanser til en ny start. Ja, og tilgi ham denne utroskapen også.

Men i stedet får han nesten meg til å føle meg som den store stygge ulven oppi dette her og det er nesten ikke til å forstå eller langt mindre holde ut.

Som sagt, jeg må videre nå. Jeg må klare det uten ham og tryggheten samlivet med ham ga meg. Håper bare at han vil være der for ungene sine og at han etterhvert som hverdagen kommer inn i de "nyforelskedes" liv, vil se hva han må gjøre i forhold til dem. De trenger den gamle gode pappaen, han som alltid var der for dem, tilbake i livet sitt i lang tid framover.

Og jeg? Hva skal jeg gjøre for å bli fri? Fri fra kjærlighetssorg og smerte? Jeg har fått mange råd fra dere før, men tar gjerne i mot flere. Nå innser jeg at denne kampen mest sannsynlig er tapt og for meg og ungene må jeg være sterk. Sterkere enn det faren deres greier å være i øyeblikket.

[Ares1365380229]

Jeg vet ikke hva som har skjedd, men det er som regel to sider av en sak.

Vis du alltid prøver å få han tilbake, vil han kanskje trekke seg unna. Det er typisk mannfolk å gjøre.

Han er kanskje redd for å gi deg forhåpninger om at han kommer tilbake.

Han føler kanskje at han må demonstrer at det er slutt.

Ikke lett å si ut ifra det du skrev.

[Gjest føler med deg skal du vite]

Du skrev at du har vært flere måneder i denne følelsestornadoen. Det er helt normalt at slikt tar tid. Ikke tenk for eks at det er du som er svak eller overfølsom. Du skal kjenne på det du føler nå. Du er i noe som er en sorgprosess. Det er et kapittel i livet ditt som for alltid nå er lukket. Slik er det ved et samlivsbrudd. Hardt og brutalt. MEN... når denne tornadoen har roet seg litt vil du føle deg bedre. Når du har fått en ny hverdag med rutiner som kroppen din kan leve med. For vi trenger jo disse rutinene til en viss grad. Vi må vite litt om hva neste dag skal inneholde. Du vet nok hva jeg mener.

Og ja du kjenner ikke igjen din eks mann. Vet hva du mener. Har du hørt dette utrykket før "den du gifter deg med er ikke den samme som du skiller deg fra". Innholdet i dette utrykket forstår en ikke fullt og helt før en har hatt et et samlivsbrudd. Eks mannen din var den som valgte å fjerne seg fra deres forhold. Han har gått gjennom en lang prosess og har tydeligvis endet opp med at den viktigeste i hans liv var... han selv. Synd, men slik høres det ut for meg. Husk at du har ikke enda fått gått gjennom hele denne prosessen inne i det selv. Du trenger tid. Og du vil greie det. Det er bare vanskelig å tro det når du er i en følelseskarusell uten like.

Du fortjener noe bedre enn denne mannen her. Ja du elsker han, og da er det vanskelig å tenke logisk. Men jeg ser det klart som dagen. DU fortjener en bedre enn din eks mann. Når en tid har gått vil dette gå opp for deg.

Prøv å bygg deg selv opp. Gjør ting som du selv syns er hyggelig. Har du muligheter og tid til å starte med en hobby du liker, så gjør det uten å ha dårlig samvittighet. Gråt på skulderen til noen du er trygg på. Slipp det ut og ikke vær "sterk" og hold det inne. Da blir du sprø til slutt. For meg har forresten fysisk trening vært til stor hjelp.

Vet hvordan du føler det! Jeg var bare litt "heldigere" siden jeg ikke hadde fått barn med mannen jeg hadde et langvarig forhold med. Men sorgen og sviket føltes som et børseskudd i mellomgulvet.

Nå føler jeg meg bedre. Mye bedre. Jeg ser også ting klarere enn jeg noen gang har gjort før.

Ønsker deg mye styrke og trygghet. Stå på for deg selv og barna dine

[nocin]

Du skrev at du har vært flere måneder i denne følelsestornadoen. Det er helt normalt at slikt tar tid. Ikke tenk for eks at det er du som er svak eller overfølsom. Du skal kjenne på det du føler nå. Du er i noe som er en sorgprosess. Det er et kapittel i livet ditt som for alltid nå er lukket. Slik er det ved et samlivsbrudd. Hardt og brutalt. MEN... når denne tornadoen har roet seg litt vil du føle deg bedre. Når du har fått en ny hverdag med rutiner som kroppen din kan leve med. For vi trenger jo disse rutinene til en viss grad. Vi må vite litt om hva neste dag skal inneholde. Du vet nok hva jeg mener.

Og ja du kjenner ikke igjen din eks mann. Vet hva du mener. Har du hørt dette utrykket før "den du gifter deg med er ikke den samme som du skiller deg fra". Innholdet i dette utrykket forstår en ikke fullt og helt før en har hatt et et samlivsbrudd. Eks mannen din var den som valgte å fjerne seg fra deres forhold. Han har gått gjennom en lang prosess og har tydeligvis endet opp med at den viktigeste i hans liv var... han selv. Synd, men slik høres det ut for meg. Husk at du har ikke enda fått gått gjennom hele denne prosessen inne i det selv. Du trenger tid. Og du vil greie det. Det er bare vanskelig å tro det når du er i en følelseskarusell uten like.

Du fortjener noe bedre enn denne mannen her. Ja du elsker han, og da er det vanskelig å tenke logisk. Men jeg ser det klart som dagen. DU fortjener en bedre enn din eks mann. Når en tid har gått vil dette gå opp for deg.

Prøv å bygg deg selv opp. Gjør ting som du selv syns er hyggelig. Har du muligheter og tid til å starte med en hobby du liker, så gjør det uten å ha dårlig samvittighet. Gråt på skulderen til noen du er trygg på. Slipp det ut og ikke vær "sterk" og hold det inne. Da blir du sprø til slutt. For meg har forresten fysisk trening vært til stor hjelp.

Vet hvordan du føler det! Jeg var bare litt "heldigere" siden jeg ikke hadde fått barn med mannen jeg hadde et langvarig forhold med. Men sorgen og sviket føltes som et børseskudd i mellomgulvet.

Nå føler jeg meg bedre. Mye bedre. Jeg ser også ting klarere enn jeg noen gang har gjort før.

Ønsker deg mye styrke og trygghet. Stå på for deg selv og barna dine

Kjenner at det du sier helt sikkert er riktig og at det vil komme bedre dager. Men klart når man blir sviktet så sitter det godt i kropp og sjel en stund.

Har vært å sett på leilighet i dag og kjenner at det var veldig tøft. Har jo ikke lyst å flytte, har lyst å være her i livet mitt som jeg kjente det.

Men jeg må nok bare gjennom det, ta tiden til hjelp og gå videre sammen med barna mine.

Gleder meg - til dagen kommer hvor jeg kan kjenne at jeg er glad og kan smile og le igjen, jeg gleder meg til det..

[Gjest føler med deg skal du vite]

Kjenner at det du sier helt sikkert er riktig og at det vil komme bedre dager. Men klart når man blir sviktet så sitter det godt i kropp og sjel en stund.

Har vært å sett på leilighet i dag og kjenner at det var veldig tøft. Har jo ikke lyst å flytte, har lyst å være her i livet mitt som jeg kjente det.

Men jeg må nok bare gjennom det, ta tiden til hjelp og gå videre sammen med barna mine.

Gleder meg - til dagen kommer hvor jeg kan kjenne at jeg er glad og kan smile og le igjen, jeg gleder meg til det..

Så klart er det tøft. Hvis ikke hadde du vært unormal.

Kan tenke meg det er tøft å se på ny leilighet. Vet det av egen erfaring. Det du har sett på som et hjem frem til nå er jo det som står deg nærmest. Men nå er det slik at ditt nye bosted også vil føles som et godt hjem så fort du har blitt vant med det nye hjemmet. Der får du stelle i stand slik du vil ha det og lage nye minner. Og sikkert mange mange gode minner.

Gi deg selv skryt for hvert skritt du tar på denne veien. Si til deg selv, ja det er tøft, men du greier det! Jeg gjentok dette til meg selv i min vanskeligeste periode. Det var veldig viktig for meg å være litt ekstra snill med meg selv. Jeg har det tøft inn i mellom enda. Det er en del av prosessen. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg virkelig nå ser fremover med forventning, håp og positivitet. Det vil du også gjøre så sant du lar deg selv kjenne på følelsene i denne prosessen. Og for all del ikke kjør deg fast om håp om denne mannen. Jeg syns ikke han fortjener deg!

Lykke til!

[nocin]

Så klart er det tøft. Hvis ikke hadde du vært unormal.

Kan tenke meg det er tøft å se på ny leilighet. Vet det av egen erfaring. Det du har sett på som et hjem frem til nå er jo det som står deg nærmest. Men nå er det slik at ditt nye bosted også vil føles som et godt hjem så fort du har blitt vant med det nye hjemmet. Der får du stelle i stand slik du vil ha det og lage nye minner. Og sikkert mange mange gode minner.

Gi deg selv skryt for hvert skritt du tar på denne veien. Si til deg selv, ja det er tøft, men du greier det! Jeg gjentok dette til meg selv i min vanskeligeste periode. Det var veldig viktig for meg å være litt ekstra snill med meg selv. Jeg har det tøft inn i mellom enda. Det er en del av prosessen. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg virkelig nå ser fremover med forventning, håp og positivitet. Det vil du også gjøre så sant du lar deg selv kjenne på følelsene i denne prosessen. Og for all del ikke kjør deg fast om håp om denne mannen. Jeg syns ikke han fortjener deg!

Lykke til!

Nei jammen fortjener han meg ikke! Både du og jeg fortjener det beste og kanskje en gang vil det dukke opp i livet..

Så takk for oppmuntrende ord, det hjelper godt i denne situasjonen.

Lykke til med livet ditt du også

[Gjest føler med deg skal du vite]

Nei jammen fortjener han meg ikke! Både du og jeg fortjener det beste og kanskje en gang vil det dukke opp i livet..

Så takk for oppmuntrende ord, det hjelper godt i denne situasjonen.

Lykke til med livet ditt du også

Takk for det:o)

[lonelyP]

Jeg tror at du må finne noen du kan prate med, en som gir deg lov til å reagere akkurat slik du føler for der og da. Du må få lov å rase litt og kjefte og grine og si så mye stygt om han som du bare vil. Uten at du er redd barna får høre om dette.

Også tror jeg det er viktig å aktivisere seg selv med noe man selv trives med. Noe sosialt slik at du treffer andre mennesker. Eller noe fysisk (trening) som hjelper deg å kvitte deg med overskudds energi som lett blir negativ energi om man ikke bruker det opp.

[nocin]

Jeg tror at du må finne noen du kan prate med, en som gir deg lov til å reagere akkurat slik du føler for der og da. Du må få lov å rase litt og kjefte og grine og si så mye stygt om han som du bare vil. Uten at du er redd barna får høre om dette.

Også tror jeg det er viktig å aktivisere seg selv med noe man selv trives med. Noe sosialt slik at du treffer andre mennesker. Eller noe fysisk (trening) som hjelper deg å kvitte deg med overskudds energi som lett blir negativ energi om man ikke bruker det opp.

Jeg har to gode venninner som vet alt og aldri vil si et ord til noen.

Hadde det ikke vært for dem tror jeg at jeg hadde blitt gal..

I tillegg har jeg en venninne som drar meg ut av sofaen om jeg vil eller ikke og tar meg med på friske spaserturer. Kjenner jo at det gjør godt, men det kan være hardt å komme seg ut på egenhånd.

Jeg jobber med saken, men dette tar tid, jeg kjenner det..

Det er rart, men det hjelper faktisk å "snakke" med folk her inne også.

Takker for alle innspill og råd

[lonelyP]

Jeg har to gode venninner som vet alt og aldri vil si et ord til noen.

Hadde det ikke vært for dem tror jeg at jeg hadde blitt gal..

I tillegg har jeg en venninne som drar meg ut av sofaen om jeg vil eller ikke og tar meg med på friske spaserturer. Kjenner jo at det gjør godt, men det kan være hardt å komme seg ut på egenhånd.

Jeg jobber med saken, men dette tar tid, jeg kjenner det..

Det er rart, men det hjelper faktisk å "snakke" med folk her inne også.

Takker for alle innspill og råd

Det er fint at du har gode venner. Stå på, dra deg ut av sofaen, vet det kan være tøft når man er nedfor, men kjemp deg over dørstokkmilen. Lykke til. Det kommer til å gå bra for deg.