Kognitiv terapi

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det jeg snakker om er å velge å tro på det som er riktig, uten å klare å få med seg følelsene, som ble skapt for mange år siden, og vil ligge der og poppe frem i gitte situasjoner. Dem tror jeg ikke nødvendigvis man klarer å endre ved kognitiv terapi.

Jeg forholder meg forsåvidt stort sett til vitenskapen, og det har jeg tenkt å gjøre videre også.

Det jeg stiller her er noen kritiske spørsmål til en terapiform som har fått svært høy status i dagens samfunn.

Da anbefaler jeg at du søker på medisinske/psykologiske databaser og oppdaterer deg på forskningsresultatene.

[Gjest kaffedama]

Da anbefaler jeg at du søker på medisinske/psykologiske databaser og oppdaterer deg på forskningsresultatene.

:-) Nei. Jeg vet at det er gode resultater. Men jeg vil likevel være kritisk ;-)

Jeg er uenig i at man skal overse klumpen i magen. Da blir jo ikke livet endret, man bare lærer seg å ha det vondt på en bedre måte?

[Gjest jupityr]

Nettopp!!!

Bedre kan det ikke sies :-)

Dette svaret finner jeg merkelig.

Det er jo slikt som over tid gjør utslag i psykosomatiske plager og spenninger!

[Gjest kaffedama]

Jeg er interessert å høre hva du ikke tror er bra med kognitiv terapi. Spessielt hvorfor ikke.

Har du større tro på en annen tilnærming? Jeg er enig med deg, jeg teg tenker kognitiv terapi som "mote terapi", men da med klare begrensninger, men også med mange gevinseter for "pasienten".

Jeg må tenke litt før jeg svarer ordentlig. Jeg kastet egentlig ut en påstand her, som ikke er helt ferdig tenkt.

Jeg tror på at man må gå ned og endre følelsene ihvertfall. Selv om det nok er det vanskeligste å få til.

[Gjest Bare en]

Det jeg snakker om er å velge å tro på det som er riktig, uten å klare å få med seg følelsene, som ble skapt for mange år siden, og vil ligge der og poppe frem i gitte situasjoner. Dem tror jeg ikke nødvendigvis man klarer å endre ved kognitiv terapi.

Jeg forholder meg forsåvidt stort sett til vitenskapen, og det har jeg tenkt å gjøre videre også.

Det jeg stiller her er noen kritiske spørsmål til en terapiform som har fått svært høy status i dagens samfunn.

Tanker og følelser henger sammen. Jeg mener de vonde følelsene blir borte etterhvert når tankemønsteret er endret. Feks. angst i en situasjon (de følelsene du har da), vil være borte når du ikke lengre opplever angst i denne situasjonen, enkelt forklart. Har erfaring selv.

[Gjest Bare en]

Dette svaret finner jeg merkelig.

Det er jo slikt som over tid gjør utslag i psykosomatiske plager og spenninger!

Klumpen vil bli borte etterhvert ved kognitiv terapi.

[Gjest kaffedama]

Jo det er mulig å få en varig endring, slik at man til slutt ikke vil få angst i den situasjonen som tidligere skapte angst. Men det krever at man jobber bevisst med det, og man må selvfølgelig regne med tilbakefall i den tiden man jobber med det, helt til man har oppnådd varig endring.

Ja, jeg tror også det er mulig å få det til med kognitiv terapi, men jeg er ikke sikker på om jeg er enig i at det er det viktigste fokuset. Jeg tenker at følelsene også er veldig veldig viktige.

[Gjest Bare en]

Ja, jeg tror også det er mulig å få det til med kognitiv terapi, men jeg er ikke sikker på om jeg er enig i at det er det viktigste fokuset. Jeg tenker at følelsene også er veldig veldig viktige.

Du ser selv hva NHD skriver om terapier som i hovedsak legger vekt på følelser. Går du selv i terapi? Hvorfor tror du at det er bedre med en terapi som legger mer vekt på følelser evt?

[Gjest Bare en]

Ja, jeg tror også det er mulig å få det til med kognitiv terapi, men jeg er ikke sikker på om jeg er enig i at det er det viktigste fokuset. Jeg tenker at følelsene også er veldig veldig viktige.

Hvis du med det å legge vekt på følelser mener å få snakket om og bearbeidet vonde opplevelser som gjør at man har angst og eller depresjon, så er jeg enig i at det også må til. Men da i tillegg til kognitiv terapi.

[Gjest kaffedama]

Du ser selv hva NHD skriver om terapier som i hovedsak legger vekt på følelser. Går du selv i terapi? Hvorfor tror du at det er bedre med en terapi som legger mer vekt på følelser evt?

Ja, jeg går i terapi, og jeg har vært pro kognitiv terapi lenge.

Men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg vil bli helt frisk, og for min del så må jeg helt ned i følelsene mine, og derfra kan jeg endre det jeg tenker, for jeg tror ikke jeg alltid kan få tak på hva jeg egentlig tenker som fører til f.eks angsten, uten at jeg er i kontakt med følelsene mine.

Hvis man ikke kan få frem følelsene tror jeg kognitiv terapi blir ren intellektuallisering, og man lurer både seg selv og terapeuten.

[Gjest Bare en]

Ja, jeg går i terapi, og jeg har vært pro kognitiv terapi lenge.

Men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg vil bli helt frisk, og for min del så må jeg helt ned i følelsene mine, og derfra kan jeg endre det jeg tenker, for jeg tror ikke jeg alltid kan få tak på hva jeg egentlig tenker som fører til f.eks angsten, uten at jeg er i kontakt med følelsene mine.

Hvis man ikke kan få frem følelsene tror jeg kognitiv terapi blir ren intellektuallisering, og man lurer både seg selv og terapeuten.

Du mangler kontakt med følelsene dine? Jeg ville tatt opp dette med terapeuten. Det er et svært viktig tema du tar opp. Jeg har dessverre ikke mye å bidra med på det feltet.Men din terapeut har sikkert metoder som kan hjelpe deg med det følelsesmessige, i tillegg til den kognitive delen. Har du bearbeidet opplevelsene som ligger i bunnen for angsten din? Det er også svært viktig.

[Gjest Bare en]

Men om du skjønner at du skal tenke at det ikke er feks. en voldtektsforbryter, og likevel ikke får med deg følelsene? Og så ligger du natt etter natt med en hammer i sengen, og du vet at det er irrasjonellt, men du skal ikke tenke sånn. Derfor kan du ikke snakke om det til noen heller, fordi du er så flink til å tenke riktig?

Da funker jo ikke den kognitive terapien da?

Hvis du er utsatt for voldtekt, er det god hjelp i å være med i selvhjelpsgruppe i tillegg til psykolog. Har lest om at man oppnår best resultat av å benytte begge tilbud samtidlig. Sentere som har selvhjelpsgrupper har også andre gode tilbud som kan benyttes, bla. kurs og enesamtaler, temakvelder.

[sammfunnskritiker]

Jeg må tenke litt før jeg svarer ordentlig. Jeg kastet egentlig ut en påstand her, som ikke er helt ferdig tenkt.

Jeg tror på at man må gå ned og endre følelsene ihvertfall. Selv om det nok er det vanskeligste å få til.

For en tid tilbake, hadde jeg mange forommer mot innvandrer kvinner. I møte med en arbeidsleder for en gruppe innvandrerkvinne, skiftet jeg mening. Hun stilte meg noen spørrende spørsmål, som jeg måtte fundere litt på.

Etter noen runder med meg selv, kom jeg frem til at " jo, arbeidslederen hadde nok rett".

Denne samtalen var utløsende for meg, mine følelser og syn og fordommer knyttet til innavndrerkvinner.

Jeg tenker jo at en terapeut rolle, er å stille spørsmålene, slik at en selv tenker, tar valg, kanskje endrer vi følelser og tankesett, kanskje ikke?

[Orio]

Om du har fått god kognitiv terapi, forstår og tror du virkelig på at det er epletreet som dunker mot veggen. Da slutter du å ha en hammer under hodeputen :-)

Vitenskapen viser at kognitiv terapi virker. Det er ikke bare en gimmic eller en trosretning :-)

Hva når du føler deg presset til å si at du vet det bare er epletreet og ikke en voldtektsforbryter? Når det tar for lang tid før du klarer å tro på det du sier/blir fortalt. Når du kommer til timen noen dager etter er det jo ikke noe problem å si at det var epletreet, det skremte meg, men jeg vet at det ikke er farlig.

Her kommer det jo betydningen av ærlighet i terapien inn. Men hva når du opplever at terapeuten blir utålmodig pga. standhaftige "feile" tanker.

Jeg har selv fått kognitiv terapi, til dels med god effekt. Jeg har blitt klar over mine "automatiske tanker", og har med fornuften skjønt at det jeg ser for meg IKKE kommer til å skje. Men jeg kommer ikke skrittet videre, å slippe unna angsten. Den sitter der fortsatt, etter flere år. Hva kan jeg da gjøre?

[Orio]

Ja, jeg tror også det er mulig å få det til med kognitiv terapi, men jeg er ikke sikker på om jeg er enig i at det er det viktigste fokuset. Jeg tenker at følelsene også er veldig veldig viktige.

Jeg tror ikke det alltid er (de opprinnelige) følelsene bak som er viktig, men det reaksjonsmønsteret du har lært deg gjennom livet.

Skal prøve å komme på et godt eksempel, det er ikke lett. Ta alkoholisme, grunnen til at X begynte å drikke var at han sov dårlig. Grunnen til at han sov dårlig var at forholdet til kona var dårlig. Grunnen til at forholdet til kona var dårlig, var at de hadde for lite tid sammen osv. osv. Så blir de skilt, flere problemer og mer alkohol for X.

I dag, 15 år senere, drikker X fortsatt alkohol for å takle det som er vanskelig. Kanskje fotballlaget tapte en viktig kamp, kanskje han var uenig med sjefen, kanskje han gruer seg for et møte. Det dukker stadig opp flere "problemer", og alkohol har jo fungert så bra hittil. For X virker det som en god løsning, og etter hvert har han ingen annen måte å håndtere problemer på.

Hva mener du X har mest behov for? Snakke om følelsene omkring ekteskapet og skilsmissen, søvnløsheten og det som skjedde for 15 år siden? Eller å lære en ny måte å håndtere små og store problemer?

[Orio]

Nettopp!!!

Bedre kan det ikke sies :-)

Vil denne klumpen i magen etter hvert forsvinne av seg selv?

[Gjest Dittoottid]

Hva når du føler deg presset til å si at du vet det bare er epletreet og ikke en voldtektsforbryter? Når det tar for lang tid før du klarer å tro på det du sier/blir fortalt. Når du kommer til timen noen dager etter er det jo ikke noe problem å si at det var epletreet, det skremte meg, men jeg vet at det ikke er farlig.

Her kommer det jo betydningen av ærlighet i terapien inn. Men hva når du opplever at terapeuten blir utålmodig pga. standhaftige "feile" tanker.

Jeg har selv fått kognitiv terapi, til dels med god effekt. Jeg har blitt klar over mine "automatiske tanker", og har med fornuften skjønt at det jeg ser for meg IKKE kommer til å skje. Men jeg kommer ikke skrittet videre, å slippe unna angsten. Den sitter der fortsatt, etter flere år. Hva kan jeg da gjøre?

Jeg ville bare si at det er utrolig flott det du skriver og sier og spør om i hele denne tråden. Det er som jeg tenker og føler det selv. Håper virkelig at NHD svarer deg. Det finnes kanskje ikke noe godt svar, men for en gangs skyld har jeg nesten blitt glad for at noen føler som meg. Håper virkelig virkelig at du får svar.

[Gjest jupityr]

Klumpen vil bli borte etterhvert ved kognitiv terapi.

Nei. For at den skal forsvinne må man gå igjennom de følelsene den er.

[Gjest Bare en]

Nei. For at den skal forsvinne må man gå igjennom de følelsene den er.

Begge deler, kanskje?

[Gjest skal]

Hei! Kjempeviktig tema synes jeg. Vet at en del som jobber med kognitiv terapi holder på å utvikle den når det gjelder følelsesbiten. Bl.a noe som kalles DAT (Dialektisk adferds terapi), hvis jeg ikke husker feil.

Er glad jeg har en som behersker og bruker flere teknikker. Når man har lite kontakt med egne følelser må man jobbe med dette og, det er jeg ganske sikker på.

Har fått lære mye om hvordan kroppen reagerer ved fare. Den starter reaksjoner før man rekker å tenke. Derfor er det ofte ikke nok å bare jobbe med tankene.Heldigvis er mange oppmerksom på dette og CBT står ikke stille, men videreutvikles.

Men - må innrømme at jeg er veldig nysgjerrig på den forskningen som viser at det er terapauten, og forholdet mellom terapaut/klient som er viktigst for resultatet - ikke metoden. Blir spennende å høre mer om dette etterhvert.

Gode terapauter tar hensyn til vitenskapen, men stirrer seg ikke blind på den og tar hensyn til mennesket foran dem. "Tror" jeg!