Kognitiv terapi

[Gjest kaffedama]

Du mangler kontakt med følelsene dine? Jeg ville tatt opp dette med terapeuten. Det er et svært viktig tema du tar opp. Jeg har dessverre ikke mye å bidra med på det feltet.Men din terapeut har sikkert metoder som kan hjelpe deg med det følelsesmessige, i tillegg til den kognitive delen. Har du bearbeidet opplevelsene som ligger i bunnen for angsten din? Det er også svært viktig.

Jeg gjør ikke det lenger. Jeg får god terapi. Men jeg startet egentlig denne diskusjonen på et generelt grunnlag. Fordi jeg ville skape debatt rundt dette :-)

Men kognitiv terapi har mye godt for seg, det er jeg ikke i tvil om, og jeg har også hatt svært mye god nytte av det. Jeg bare synes det er litt rart. Kognitivt fokuserte sier; vi kan ikke gjøre noe med følelsene, vi må jobbe med tankene. Mens gestaltterapeuter sier; vi må jobbe med følelsene, vi kan ikke jobbe med tankene.

Hvem har rett? Begge er jo terapiformer som har dokumentert effekt.

Kanskje man skal bli -enda- mer nyansert enn i dag?

mvh

[Gjest kaffedama]

Jeg tror ikke det alltid er (de opprinnelige) følelsene bak som er viktig, men det reaksjonsmønsteret du har lært deg gjennom livet.

Skal prøve å komme på et godt eksempel, det er ikke lett. Ta alkoholisme, grunnen til at X begynte å drikke var at han sov dårlig. Grunnen til at han sov dårlig var at forholdet til kona var dårlig. Grunnen til at forholdet til kona var dårlig, var at de hadde for lite tid sammen osv. osv. Så blir de skilt, flere problemer og mer alkohol for X.

I dag, 15 år senere, drikker X fortsatt alkohol for å takle det som er vanskelig. Kanskje fotballlaget tapte en viktig kamp, kanskje han var uenig med sjefen, kanskje han gruer seg for et møte. Det dukker stadig opp flere "problemer", og alkohol har jo fungert så bra hittil. For X virker det som en god løsning, og etter hvert har han ingen annen måte å håndtere problemer på.

Hva mener du X har mest behov for? Snakke om følelsene omkring ekteskapet og skilsmissen, søvnløsheten og det som skjedde for 15 år siden? Eller å lære en ny måte å håndtere små og store problemer?

En ny måte:-) Men så er spørsmålet, vil den nye måten fungere bare ved å *tenke* riktig, så skal man bare håpe at følelsene kommer etter?

Eller skal man se på hva han føler som gjør at han får behov for å drikke?

Jeg er enig i at man må lære en ny atferd, da er man jo inne på atferdsterapi. Kognitiv atferdsterapi kombinerer jo to gode retninger da..

[Gjest kaffedama]

Hei! Kjempeviktig tema synes jeg. Vet at en del som jobber med kognitiv terapi holder på å utvikle den når det gjelder følelsesbiten. Bl.a noe som kalles DAT (Dialektisk adferds terapi), hvis jeg ikke husker feil.

Er glad jeg har en som behersker og bruker flere teknikker. Når man har lite kontakt med egne følelser må man jobbe med dette og, det er jeg ganske sikker på.

Har fått lære mye om hvordan kroppen reagerer ved fare. Den starter reaksjoner før man rekker å tenke. Derfor er det ofte ikke nok å bare jobbe med tankene.Heldigvis er mange oppmerksom på dette og CBT står ikke stille, men videreutvikles.

Men - må innrømme at jeg er veldig nysgjerrig på den forskningen som viser at det er terapauten, og forholdet mellom terapaut/klient som er viktigst for resultatet - ikke metoden. Blir spennende å høre mer om dette etterhvert.

Gode terapauter tar hensyn til vitenskapen, men stirrer seg ikke blind på den og tar hensyn til mennesket foran dem. "Tror" jeg!

Jeg er enig i det meste du skriver. Det er jo forsket en del på at den terapeutiske alliansen er den viktigste for bedring. Formen har mindre å si. I enkelte ting feks angst er det jo kognitiv atferdsterapi som fungerer best har forskning vist.

Men følelsene, ja, de er jo kjempeviktige... det er jo følelsene som sier vi skal handle i forhold til omgivelsene. Da blir det feil å rasjonalisere bort/ignorere følelsene og undertrykke dem, bare fordi man skal ikke føle sånn som man gjør. Da kan man jo bare bli flinkere og flinkere til å ignorere hva man føler tror jeg.

[Gjest Bare en]

Jeg gjør ikke det lenger. Jeg får god terapi. Men jeg startet egentlig denne diskusjonen på et generelt grunnlag. Fordi jeg ville skape debatt rundt dette :-)

Men kognitiv terapi har mye godt for seg, det er jeg ikke i tvil om, og jeg har også hatt svært mye god nytte av det. Jeg bare synes det er litt rart. Kognitivt fokuserte sier; vi kan ikke gjøre noe med følelsene, vi må jobbe med tankene. Mens gestaltterapeuter sier; vi må jobbe med følelsene, vi kan ikke jobbe med tankene.

Hvem har rett? Begge er jo terapiformer som har dokumentert effekt.

Kanskje man skal bli -enda- mer nyansert enn i dag?

mvh

Fint at du tar opp dette til diskusjon. Det fører også til at vi andre får økt kunnskap til mulige terapiformer.

[Sarah Elizabeth]

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kaste meg ut i denne diskusjonen siden jeg føler jeg ikke har tilstrekkelig kunnskap, men nå knoter jeg ned noen tanker likevel om enn ikke for noe annet enn for min egen grublings skyld.

Jeg ser at enkelte her lager et slags skille mellom følelser og tanker. Jeg tror tanken og følelsen er to aspekter av samme sak. For å bruke eksempelet med en voldtatt kvinne; når en tidligere voldtatt kvinne hører grener banke mot ruten, blir redd og tenker at det kan være en voldtektsmann, tror jeg hun blir redd fordi hun i tanken frykter at det er en voldtektsmann hun hører. Når fornuften sier henne at det nok bare er grener mens hun samtidig likevel er redd, tror jeg ikke det skyldes en grunnleggende fryktfølelse som er uavhengig av tanken og som må bearbeides for at hun skal kunne kontrollere den. Jeg tror at hun blir redd fordi tanken på at det kun er grener ikke er sterk nok. Hun tror det ikke nok rett og slett. Som dere nå sikkert forstår, har jeg sterk tro på kognitiv terapi. Hvis tankemønsteret endres tilstrekkelig, vil hun tro nok på at det er grener som banker mot ruten til at hun ikke får følelsen av å være redd.

"Problemet" og fordelen (!) med kognitiv terapi er at tankemønster og dermed også atferd skal endres. Dette er svært vanskelig fordi tanken føles som en del av vår identitet og med endret tanke føler vi også at identiteten endres. Vi strever med "å finne oss sjæl". Derfor tror jeg nok at svært mange vil motarbeide endring i tankemønster i begynnelsen, mer eller mindre bevisst. Vi liker ikke å innse det selv, men jeg tror at svært mange pasienter veksler mellom å ville bli frisk og å ikke ville bli frisk nettopp fordi det innbærer stor endring i det som oppfattes som "jeg'et". Jeg sammenligner det litt med å delta i en diskusjon. Når du går inn i diskusjonen er du sikker på at du har rett og du setter dine egne argumenter høyt. Underveis begynner du imidlertid å innse at motparten også argumenterer godt og at det egentlig er motparten som har mest rett. Det er vanskelig å innrømme at du tok feil, ikke sant? Det innebærer at du fra nå av er nødt til å tenke helt annerledes om en sak. Det er fremmed og merkelig og kanskje også et nederlag selv om det i grunn er absurd å føle nederlag når du egentlig har fått et riktigere syn enn du hadde i utgangspunktet.

Jeg vet ikke om noen av dere har orket å henge med meg så langt, men jeg tror altså at kognitiv terapi sammen med medikamenter kan ha helbredende effekt. Dvs, jeg tror det enda ikke nok for jeg befinner meg i fasen hvor jeg motarbeider all endring. Dessverre...

[Gjest kaffedama]

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kaste meg ut i denne diskusjonen siden jeg føler jeg ikke har tilstrekkelig kunnskap, men nå knoter jeg ned noen tanker likevel om enn ikke for noe annet enn for min egen grublings skyld.

Jeg ser at enkelte her lager et slags skille mellom følelser og tanker. Jeg tror tanken og følelsen er to aspekter av samme sak. For å bruke eksempelet med en voldtatt kvinne; når en tidligere voldtatt kvinne hører grener banke mot ruten, blir redd og tenker at det kan være en voldtektsmann, tror jeg hun blir redd fordi hun i tanken frykter at det er en voldtektsmann hun hører. Når fornuften sier henne at det nok bare er grener mens hun samtidig likevel er redd, tror jeg ikke det skyldes en grunnleggende fryktfølelse som er uavhengig av tanken og som må bearbeides for at hun skal kunne kontrollere den. Jeg tror at hun blir redd fordi tanken på at det kun er grener ikke er sterk nok. Hun tror det ikke nok rett og slett. Som dere nå sikkert forstår, har jeg sterk tro på kognitiv terapi. Hvis tankemønsteret endres tilstrekkelig, vil hun tro nok på at det er grener som banker mot ruten til at hun ikke får følelsen av å være redd.

"Problemet" og fordelen (!) med kognitiv terapi er at tankemønster og dermed også atferd skal endres. Dette er svært vanskelig fordi tanken føles som en del av vår identitet og med endret tanke føler vi også at identiteten endres. Vi strever med "å finne oss sjæl". Derfor tror jeg nok at svært mange vil motarbeide endring i tankemønster i begynnelsen, mer eller mindre bevisst. Vi liker ikke å innse det selv, men jeg tror at svært mange pasienter veksler mellom å ville bli frisk og å ikke ville bli frisk nettopp fordi det innbærer stor endring i det som oppfattes som "jeg'et". Jeg sammenligner det litt med å delta i en diskusjon. Når du går inn i diskusjonen er du sikker på at du har rett og du setter dine egne argumenter høyt. Underveis begynner du imidlertid å innse at motparten også argumenterer godt og at det egentlig er motparten som har mest rett. Det er vanskelig å innrømme at du tok feil, ikke sant? Det innebærer at du fra nå av er nødt til å tenke helt annerledes om en sak. Det er fremmed og merkelig og kanskje også et nederlag selv om det i grunn er absurd å føle nederlag når du egentlig har fått et riktigere syn enn du hadde i utgangspunktet.

Jeg vet ikke om noen av dere har orket å henge med meg så langt, men jeg tror altså at kognitiv terapi sammen med medikamenter kan ha helbredende effekt. Dvs, jeg tror det enda ikke nok for jeg befinner meg i fasen hvor jeg motarbeider all endring. Dessverre...

Jeg er enig i at det ikke går an å skille tanker, følelser og kropp.

Jeg er også enig i mye av det du skriver. Jeg ser at jeg virket litt bastant, men samtidig tror jeg det er viktig å reflektere over disse tingene. Når man snakker om ting, så skal man jo ha med seg følelsene også :-) Sånne som meg har ikke alltid det desverre (men det er jo mitt og ikke grunnlag for en generell diskusjon forsåvidt).

Jeg bare vet at det var når alle følelsene virkelig ble vekket, at de irrasjonelle tankene kom opp i lyset. Og da kunne de virkelig endres. Så følelsene mine ble grunnlag for endring, ikke tankene...Litt omvendt liksom.

Men jeg er enig. Det er jo fordi man ikke -tror- nok, fordi man ikke har med seg følelsene at man ligger med en hammer i sengen.

Og så tenker jeg at man har hverdagsmåter å fungere på, og så har man måter å reagere på i kriser. Disse kan være ulike, og det er jo i krisene at de gamle greiene ofte tar over liksom. Jeg klarer visst ikke ha denne diskusjonen på et generellt grunnlag ;-)

En ting er jo hva som virker generellt sett, og noe annet er jo hva som er best for individet liksom. Men man må forholde seg til forskningsresultater fordi de gir best pekepinn selv om det gjelder generellt og ikke alltid for enkeltindividet.

[PieLill]

"Å lære seg å tenke på nye måter" er en litt forsnevret beskrivelse som kan være egnet til missforståelse.

Det kan gi inntrykk av at man bare skal lære utennatt en "korrekt" tanke som man skal ramse opp for seg selv som et annet mantra. Hvis det er det det handler om, er jeg enig i at en slik behandling ikke kan ha så mye effekt.

Å tenke anerledes handler i denne sammenhengen om noe langt mer mentalt utfordrende og dyptgripende. Det er ikke en øvelse i teori, men en oppgave i utforskning og erkjennelse.

Det kan sammenlignes med det som skjer når man slår på lyset for et mørkeredd barn. Barn kan gjøre seg mange fantasier om det som finnes i mørket. Med lyset på forsvinner skumle fantasier til fordel for klare fakta. Grunnlaget for frykten fjernes. Men har barnet vært veldig redd vil det ta tid fra lyset slås på til trygghet og selvkontroll gjenvinnes.

I mørket av forferdelige traumer eller år med angst er det langt mer møysommelig og smertefullt å slå på lyset. Men ikke desto mindre nyttig.

For en som har vokst opp med mobbing og pirkete kritikk vil det koste tid, krefter og ikke minst mot og tro at ikke "alle" er mot en og at en vennlig anmodning ikke er det samme som å bli dømt nord og ned.

Kanskje vil den vonde klumpen og usikre angsten aldri bli helt borte. Men alt som kan gjøre det mindre er av det gode.

Det er av det gode å kunne fortelle seg selv at nå reagerer følelsene mine adekvat for den situasjonen som var reell når jeg var ti år, men tankene mine sier meg sannheten at jeg er 30 og alt er mye bedre nå. For deretter å fylle tankene med hva som er fakta i dag.

Man kan ikke fylle følelsene med akkurat hva en vil som om det var en handlevogn i butikken.

Men man kan påvirke retningen de beveger seg i med hvilke tanker og impulser vi velger å dvele ved og hvilke vi velger å konstatere er der for så å skyve dem lengst mulig unna.

Om målet for en hver kognetiv terapi er at alt skal bli fullkomment, hva nå det enn måtte innebære, kan man ikke si den lykkes særlig ofte.

Måler man derimot grader av forbedring får man en langt hyggeligere statistikk.

Selv tror jeg, vitenskaplig eller ikke, at det eneste gangbare utgangspunktet for konstruktiv forandring er at man må få lov til og tillate seg selv og være den og der man er i øyeblikket.

Jeg tror at mennesker som har opplevd aksept for og innlevende medfølelse for den sorg, smerte og angst de opplever har et langt bedre utgangspunkt for forandring enn de som føler de aldri har blitt virkelig sett.

Å føle seg sett og forstått er det beste utgangspunktet for å selv se og forstå.

Terpi som handler om følelser og som ikke vet og sette punktum og rette blikket framover vil over tid virke destruktiv.

Samtidig tror jeg ingen terapeutisk metode vil lykkes om den ikke tar menneskers følelser og behov av å bli sett og forstått med i regnestykket.

Uten å ha særlig erfaring med det, tror jeg neppe det er mye kognetiv terapi som drives ved at 'sannheten' serveres som en slegge i hodet. Det forsvever meg like destruktivt som endeløs dissikering av følelser.

mvh

[PieLill]

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kaste meg ut i denne diskusjonen siden jeg føler jeg ikke har tilstrekkelig kunnskap, men nå knoter jeg ned noen tanker likevel om enn ikke for noe annet enn for min egen grublings skyld.

Jeg ser at enkelte her lager et slags skille mellom følelser og tanker. Jeg tror tanken og følelsen er to aspekter av samme sak. For å bruke eksempelet med en voldtatt kvinne; når en tidligere voldtatt kvinne hører grener banke mot ruten, blir redd og tenker at det kan være en voldtektsmann, tror jeg hun blir redd fordi hun i tanken frykter at det er en voldtektsmann hun hører. Når fornuften sier henne at det nok bare er grener mens hun samtidig likevel er redd, tror jeg ikke det skyldes en grunnleggende fryktfølelse som er uavhengig av tanken og som må bearbeides for at hun skal kunne kontrollere den. Jeg tror at hun blir redd fordi tanken på at det kun er grener ikke er sterk nok. Hun tror det ikke nok rett og slett. Som dere nå sikkert forstår, har jeg sterk tro på kognitiv terapi. Hvis tankemønsteret endres tilstrekkelig, vil hun tro nok på at det er grener som banker mot ruten til at hun ikke får følelsen av å være redd.

"Problemet" og fordelen (!) med kognitiv terapi er at tankemønster og dermed også atferd skal endres. Dette er svært vanskelig fordi tanken føles som en del av vår identitet og med endret tanke føler vi også at identiteten endres. Vi strever med "å finne oss sjæl". Derfor tror jeg nok at svært mange vil motarbeide endring i tankemønster i begynnelsen, mer eller mindre bevisst. Vi liker ikke å innse det selv, men jeg tror at svært mange pasienter veksler mellom å ville bli frisk og å ikke ville bli frisk nettopp fordi det innbærer stor endring i det som oppfattes som "jeg'et". Jeg sammenligner det litt med å delta i en diskusjon. Når du går inn i diskusjonen er du sikker på at du har rett og du setter dine egne argumenter høyt. Underveis begynner du imidlertid å innse at motparten også argumenterer godt og at det egentlig er motparten som har mest rett. Det er vanskelig å innrømme at du tok feil, ikke sant? Det innebærer at du fra nå av er nødt til å tenke helt annerledes om en sak. Det er fremmed og merkelig og kanskje også et nederlag selv om det i grunn er absurd å føle nederlag når du egentlig har fått et riktigere syn enn du hadde i utgangspunktet.

Jeg vet ikke om noen av dere har orket å henge med meg så langt, men jeg tror altså at kognitiv terapi sammen med medikamenter kan ha helbredende effekt. Dvs, jeg tror det enda ikke nok for jeg befinner meg i fasen hvor jeg motarbeider all endring. Dessverre...

Veldig mye god mat for tankene her.

Jeg tror forresten ikke det er så mange som ikke vil bli friske eller veksler mellom og ville dette og ikke.

Men mange veksler nok veldig i hvor villige de er til å betale prisen og hvor mye krefter de i det hele tatt føler de har til rådighet for å ta opp kampen. Mange veksler nok også, iblant med rette, mellom tro og tvil på at den tunge veien de går vil føre frem.

Svært få ville velge sin sykdom, fysisk eller psykisk, om den kunne fjernes ved et trylleslag.

mvh

[Cartman123]

JA, følelsene kommer etter!!

[Cartman123]

Ja, det gir varig endring, også av følelseslivet.

Om du skjønner at det som dunker mot veggen på høstkvelden er epletreet i vinden og ikke en voldtektsforbryter som bryter seg inn hos deg, gir det en annen følelse.

Om du skjønner at grunnen til at partneren er 30 minutter senere hjem fra arbeid enn vanlig er handling av matvarer og ikke besøk hos elsker(inne), gir det en annen følelse.

Om du skjønner at grunnen til at armen er litt slapp når du våkner er at du har "ligget forkjært" og ikke hjerneblødning, gir det også en annen følelse.

Godt forklart!