hjelpe meg...

[Prinsesse Leia]

Ja, da var katastrofen et faktum; vi er gravide IGJEN. Minsten er bare litt over halvåret, og dette er nr. 3!

Når bare panikken legger seg, ser det kanskje anderledes ut, men akkurat nå er vi veldig i tvil om hva som er den "rette" tingen å gjøre. Mye dreier seg om at vi var innstilt på ikke å få flere barn - og så ligger det endel økonomi i det.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette engang, kanskje for å få noen oppmuntrende svar, eller gode råd?

[Gjest babybooom]

Dere er gravide begge to?!

[Gemini]

Brukte dere prevensjon?

[Prinsesse Leia]

Dere er gravide begge to?!

Det høres bedre ut at vi er gravide begge to, for jeg nekter å stå alene til ansvar for akkurat denne "bommert'en"

[Gjest Ulvinnen]

Det er nok lurt å gi det litt tid, som du selv er inne på.

La det gå noen dager, mens dere fordøyer tanken, så virker det forhåpentligvis ikke så avskrekkende lenger.

Jeg våger meg på en forsiktig gratulasjon, bare overse den om du vil :-)

[Zarine]

Ja, oj, plutselig så får ein slike overraskingar! Ein kan bli både matt og svimmel når den lille blå streken er eit faktum og alt ser ut til å seie "å nei, korleis skal dette gå?!?"

Men det går som regel bra. Tre er heilt sikkert overkommeleg for dykk også, men det kjennes nok ekstra slitsomt no som den minste er så liten enda. Økonomisk blir det også ei råd, det blir ikkje så store ekstra utgifter med det første, klær og utstyr har de jo ein del av alt (dersom du ikkje har to jenter eller to gutar frå før, og no får ein av andre slaget da - vi har av kvar sort, så for oss så er det minste litt å starte med).

Veit ikkje korleis du ser på ting, men mi haldning er at det nok er ei meining med det, sjølv om det går på tvers av det som var "planen vår", men ein ser det ofte ikkje før etter ei stund, korleis det har spilt inn i livet og gitt oss noko rikt og verdifullt som vi ellers ikkje ville fått, og lært oss noko viktig.

Lykke til, prinsesse

[Gjest kjære vene!]

Blir helt matt av at du kaller det en katastrofe å bli gravid, særlig når unnfangelsen har skjedd innen et forhold og med viten og vilje. Har selv vært ufrivillig barnløs i mange år (ikke nå), og kjenner at det skjærer i hjertet å lese din reaksjon på det underet du kan få oppleve enda en gang. Tenk dere godt om før dere gjør noe drastisk. Økonomien vil kanskje ikke bli topp ei stund framover, men det går seg som regel til.

Husk for framtida: Det går an for voksne og oppegående folk å ta sine forholdsregler for å unngå å komme i en sånn situasjon uønsket.

[Gjest høstnovember]

Det høres bedre ut at vi er gravide begge to, for jeg nekter å stå alene til ansvar for akkurat denne "bommert'en"

hvordan kan du kalle det bommert? Jeg hadde ikke klart å ta bort et foster om jeg var i forhold og hadde barn. Jeg håper du kan finne glede i dette. Brukte dere prevensjon?

[Prinsesse Leia]

Ja, oj, plutselig så får ein slike overraskingar! Ein kan bli både matt og svimmel når den lille blå streken er eit faktum og alt ser ut til å seie "å nei, korleis skal dette gå?!?"

Men det går som regel bra. Tre er heilt sikkert overkommeleg for dykk også, men det kjennes nok ekstra slitsomt no som den minste er så liten enda. Økonomisk blir det også ei råd, det blir ikkje så store ekstra utgifter med det første, klær og utstyr har de jo ein del av alt (dersom du ikkje har to jenter eller to gutar frå før, og no får ein av andre slaget da - vi har av kvar sort, så for oss så er det minste litt å starte med).

Veit ikkje korleis du ser på ting, men mi haldning er at det nok er ei meining med det, sjølv om det går på tvers av det som var "planen vår", men ein ser det ofte ikkje før etter ei stund, korleis det har spilt inn i livet og gitt oss noko rikt og verdifullt som vi ellers ikkje ville fått, og lært oss noko viktig.

Lykke til, prinsesse

Takk Zarine for et fint svar. Har tenkt tanken, at det ikke kan være umulig, og at det vel går seg til - på den ene eller den andre måten.

Jeg har altså vært lite punktlig med minipiller, og ser her at noen mener jeg bør ta konsekvensene av det selv - men det føles ikke så svart/hvitt. Har en mann som gir uttrykk for at han på ingen måter ønsker dette barnet, og at vi ikke har tid, eller økonomisk stabilitet nok til en familieforøkelse. Og det stemmer jo, vi har jo ikke det.

Ethvert barn er en velsignelse, men akkurat nå føles det bare ikke slik.

[jubalong70]

Åååå, jeg kjenner meg så godt igjen i den følelsen. Jeg ble gravid 6 mnd etter å ha fått førstemann. Jeg følte det som en liten katastrofe. Jeg ønsket absolutt IKKE å bli gravid så fort.

Men gjort var gjort. Det lille uhellet er nå 5,5 år gammel og verdens skjønneste jente.

Vi har også fått tredjemann. Han er 13 mnd og veldig planlagt.

Det går helt greit å ha 3 barn. Ja, det er slitsomt. Men det er slitsomt uansett når man får barn - ikke sant. Den første tiden er jo bare kaos, og så går det seg til.

Det er plass i en vanlig bil til 3 barneseter - trangt, men plass.

Barn kan dele rom hvis det er for få rom i huset. Eller dere kan kanskje bygge på eller bygge om?

Dette går så greit så!!!

[Gjest bare noe jeg tenkte på]

Nå har jeg lest alle disse innleggene, og det er mye sannt i alt det dere har skrevet. Det som jeg personlig tror på at ting skjer ikke uten grunn , og kanskje dette barnet selv om ikke ventet eller ønsket, skal lære dere begge noe. Man er ikke klar over hvor mye man klarer før man må klare. Selvsagt er det ikke lett å ordne opp både det økonomiske og hele resten, men dere har jo 9 månader på dere, mye kan skje i denne tiden. Nå blir jeg kanskje litt upopular her, men når du snakker om å ta ansvaret for det som skjedde, så det er ingen andre enn dere begge, både deg og din mann som står for det. Ønsker man ikke flere barn, bruker man prevensjon og tuller ikke med minipillen, og spesielt med den. Det er vist ikke uten grunn at man må ta det presis. Det ligger litt skyld i dere begge, men jeg synes ikke at mannen din skal gå å utrykke noe som helst i denne situasjonen, for han er faktisk voksen man og må ta ansvar for det han gjør.