I dag

[Gjest gravitasjon]

I dag ville jeg vært 11 uker på vei om jeg ikke hadde mistet. Det føles som om "alle andre" er lykkelig gravide. Et par jeg kjenner annonserte graviditeten til alle de kjente samme dag som hun testet positivt, og snart blir barnet født. Det føles på en måte urettferdig, selv om jeg vet at det er meningsløst å tenke slik. Det hjelper så lite å vite at spontanabort er så vanlig og at statistikken er på vår side. Det går sikkert bra neste gang, sier jeg til meg selv. Men det føles ikke slik.

Jeg kjenner meg nesten ikke igjen i disse tankene, for jeg er vanligvis en veldig positiv person, en sånn som alltid tenker at alt ordner seg jo til slutt. Samtidig føler jeg nesten skyld for å ta sånn på vei for noe som er så "naturlig".

Jeg håper det går over snart...

[Gjest nattea]

Kjære deg, jeg har så lyst å gi deg en stooor trøsteklem. Vet nøyaktig hvordan du har det , jeg skrev jo har selv for noen uker siden like trist og skuffet som deg nå.Du skulle bare se meg da jeg fikk innkaling til ultralyd, nøyaktid 2 uker etter at jeg mistet.

I tillegg til det du beskriver så var jeg faktisk veldig misunnelig. Skrev et innlegg har for noen dager siden om hvor tøff det var å se på andre gravide, og det er mange av de både på jobb og utenfor.

Du er ikke alene med dette, det må du alltid huske på. Jeg vet selv svært godt hvordan det er å prøve å tenke positiv mens du har egentlig lyst å gjemme deg under dyne og gråte inntil du sovner. Jeg vet det.

Tiden er den beste lege, det vet jeg nå og det skal du vite og etter hvert. Vi er alle individuelle, trenger denne tiden til å komme seg opp, sorge etter det som ikke gikk, men det blir bedre.

Kjempeklem fra meg )

[Prinsessemamma]

Jeg skjønner og kjenner meg igjen i tankene og følelsene dine! Jeg mistet en spire for 2 år siden. Skulle vært 12 uker, men spiren sluttet å vokse et par uker før. Det var kjempe tøft... Synes det var så urettferdig, og jeg følte meg rett og slett mislykket som ikke klarte å bære dette livet frem. Da en nær kollega på jobben like etter fortalte at hun var gravid var det som å få en knyttneve i magen, jeg måtte gå på do å gråte litt (høres jo utrolig egoistisk og slemt ut å gråte over en slik hyggelig nyhet, men det var så nært etter aborten og det var salt i såret for meg..)

Jeg vil bare prøve å trøste deg med at følelsene dine er normale, og at det går nok din vei neste gang! Jeg ble gravid igjen 6 mnd etter aborten, og opplevde faktisk da at en venninne som ble gravid like etter meg mistet sin spire...

Klem fra

[Gjest gravitasjon]

Kjære deg, jeg har så lyst å gi deg en stooor trøsteklem. Vet nøyaktig hvordan du har det , jeg skrev jo har selv for noen uker siden like trist og skuffet som deg nå.Du skulle bare se meg da jeg fikk innkaling til ultralyd, nøyaktid 2 uker etter at jeg mistet.

I tillegg til det du beskriver så var jeg faktisk veldig misunnelig. Skrev et innlegg har for noen dager siden om hvor tøff det var å se på andre gravide, og det er mange av de både på jobb og utenfor.

Du er ikke alene med dette, det må du alltid huske på. Jeg vet selv svært godt hvordan det er å prøve å tenke positiv mens du har egentlig lyst å gjemme deg under dyne og gråte inntil du sovner. Jeg vet det.

Tiden er den beste lege, det vet jeg nå og det skal du vite og etter hvert. Vi er alle individuelle, trenger denne tiden til å komme seg opp, sorge etter det som ikke gikk, men det blir bedre.

Kjempeklem fra meg )

Takk for svar. Jeg vet jo at det blir bedre med tiden. Jeg håper det ikke vil gå altfor lang tid å bli gravid på nytt, og at det går bra neste gang. Jeg gruer meg nesten til å bli gravid igjen, jeg kommer til å være så redd for å miste igjen. Men det må jeg jo nesten bare leve med.

[Gjest gravitasjon]

Jeg skjønner og kjenner meg igjen i tankene og følelsene dine! Jeg mistet en spire for 2 år siden. Skulle vært 12 uker, men spiren sluttet å vokse et par uker før. Det var kjempe tøft... Synes det var så urettferdig, og jeg følte meg rett og slett mislykket som ikke klarte å bære dette livet frem. Da en nær kollega på jobben like etter fortalte at hun var gravid var det som å få en knyttneve i magen, jeg måtte gå på do å gråte litt (høres jo utrolig egoistisk og slemt ut å gråte over en slik hyggelig nyhet, men det var så nært etter aborten og det var salt i såret for meg..)

Jeg vil bare prøve å trøste deg med at følelsene dine er normale, og at det går nok din vei neste gang! Jeg ble gravid igjen 6 mnd etter aborten, og opplevde faktisk da at en venninne som ble gravid like etter meg mistet sin spire...

Klem fra

Følelsen av mislykkethet kjenner jeg så godt igjen! Jeg vet jo at sannsynligvis er det ikke noe ved min kropp som var skyld i aborten, men likevel så var det min kropp som "feilet". Jeg prøver å si til meg selv at innen et år i alle fall så er jeg sannsynligvis blitt gravid igjen. Men det er jammen ikke lett å virkelig tro på det. Og det føles så lenge...

[dorote]

Følelsen av mislykkethet kjenner jeg så godt igjen! Jeg vet jo at sannsynligvis er det ikke noe ved min kropp som var skyld i aborten, men likevel så var det min kropp som "feilet". Jeg prøver å si til meg selv at innen et år i alle fall så er jeg sannsynligvis blitt gravid igjen. Men det er jammen ikke lett å virkelig tro på det. Og det føles så lenge...

Det trengs overhodet ikke å gå ett år før du blir gravid igjen, man kan bare se på meg. I går ble det 4 uker siden jeg mistet, og det ser ut at jeg er gravid igjen. Jeg har lest at de som har mistet blir ganske fort gravide igjen, og det ser ut til å være riktig, hvert fall så lenge det ikke er noe virkelig serious som var årsaken til SA.

Jeg skriver det ikke for å få deg til å føle deg enda verre, lurte faktisk på om jeg skulle nevne det at jeg var gravid igjen i det forrige innlegget, men siden det kom frem at det kan ta så lang tid før man blir gravid igjen tenkte jeg at det kunne være et eksempel på at det trengs ikke å vente så lenge.

Og vet du hva? Utrolig nok er jeg ikke så stressa og livredd for å miste nå, som jeg var forrige gang. Min mann mener at det kunne være noe psykiske i det, at jeg var så opptatt av alle de negative tankene og statistikkene, at kroppen min reagerte på det på denne måte.

Men jeg tenker at det kan ha noe med modenhet å gjøre, at det går ikke første gang kanskje for kroppen er rett og slett ikke moden nok , eller må "lære seg "å være gravid. Slik som det er med å lære å stå på ski eller sånnt, at man må feile litt og falle før man klarer det. Jeg er ikke helt sikker om du skjønner hva jeg mener med det, men det er bare sånne små ting jeg tenker meg og lurer på. Vet ikke.

[Gjest korrigering fra nattea]

Takk for svar. Jeg vet jo at det blir bedre med tiden. Jeg håper det ikke vil gå altfor lang tid å bli gravid på nytt, og at det går bra neste gang. Jeg gruer meg nesten til å bli gravid igjen, jeg kommer til å være så redd for å miste igjen. Men det må jeg jo nesten bare leve med.

det er bare en liten korrigering, ved feil kom det frem et nick som jeg aldri bruker, men dorote er egentlig nattea

[Gjest gravitasjon]

Det trengs overhodet ikke å gå ett år før du blir gravid igjen, man kan bare se på meg. I går ble det 4 uker siden jeg mistet, og det ser ut at jeg er gravid igjen. Jeg har lest at de som har mistet blir ganske fort gravide igjen, og det ser ut til å være riktig, hvert fall så lenge det ikke er noe virkelig serious som var årsaken til SA.

Jeg skriver det ikke for å få deg til å føle deg enda verre, lurte faktisk på om jeg skulle nevne det at jeg var gravid igjen i det forrige innlegget, men siden det kom frem at det kan ta så lang tid før man blir gravid igjen tenkte jeg at det kunne være et eksempel på at det trengs ikke å vente så lenge.

Og vet du hva? Utrolig nok er jeg ikke så stressa og livredd for å miste nå, som jeg var forrige gang. Min mann mener at det kunne være noe psykiske i det, at jeg var så opptatt av alle de negative tankene og statistikkene, at kroppen min reagerte på det på denne måte.

Men jeg tenker at det kan ha noe med modenhet å gjøre, at det går ikke første gang kanskje for kroppen er rett og slett ikke moden nok , eller må "lære seg "å være gravid. Slik som det er med å lære å stå på ski eller sånnt, at man må feile litt og falle før man klarer det. Jeg er ikke helt sikker om du skjønner hva jeg mener med det, men det er bare sånne små ting jeg tenker meg og lurer på. Vet ikke.

Jeg vet jo også at det ikke trenger å gå et år, og jeg håper ikke at det gjør det. Men samtidig hjelper det litt å sette seg et lengre perspektiv, så blir jeg ikke så skuffet om det ikke klaffer på en måned eller to.

Jeg har også vært inne på tanken om at kroppen må "venne seg til" å være gravid og at det derfor ikke gikk bra første gangen. Jeg aner ikke om det er noe i det medisinsk sett, men det er jo en fin tanke i det minste

[Prinsessemamma]

Jeg vet jo også at det ikke trenger å gå et år, og jeg håper ikke at det gjør det. Men samtidig hjelper det litt å sette seg et lengre perspektiv, så blir jeg ikke så skuffet om det ikke klaffer på en måned eller to.

Jeg har også vært inne på tanken om at kroppen må "venne seg til" å være gravid og at det derfor ikke gikk bra første gangen. Jeg aner ikke om det er noe i det medisinsk sett, men det er jo en fin tanke i det minste

Det var din første graviditet ja? Jeg mener bestemt at jeg har lest/hørt et sted (men kan ikke huske hvor, så kan ikke stå 100% for det) at flertallet av de som opplever èn tilfeldig spontanabort opplever dette første gang de blir gravide, husker ikke om det var noen årsak oppgitt. For min del var dette ikke tilfelle, jeg hadde nemlig ett barn fra før da jeg opplevde min spontanabort.

Enig med deg at det nok er lurt å se litt langt frem og heller håpe du skal være gravid igjen innen ett år, enn at du satser alt på de neste par mnd og evt blir kjempeskuffet! Men samtidig skal du ikke se bort ifra at det kan klaffe allerede neste mnd. Jeg fikk fortalt på sykehuset at livmorslimhinnen ofte er veldig frisk og fin og ekstra mottakelig for et befruktet egg like etter en abort (eller gjalt det bare etter utskrapning tro?.. husker ikke helt.)

Klem

[Gjest gravitasjon]

Det var din første graviditet ja? Jeg mener bestemt at jeg har lest/hørt et sted (men kan ikke huske hvor, så kan ikke stå 100% for det) at flertallet av de som opplever èn tilfeldig spontanabort opplever dette første gang de blir gravide, husker ikke om det var noen årsak oppgitt. For min del var dette ikke tilfelle, jeg hadde nemlig ett barn fra før da jeg opplevde min spontanabort.

Enig med deg at det nok er lurt å se litt langt frem og heller håpe du skal være gravid igjen innen ett år, enn at du satser alt på de neste par mnd og evt blir kjempeskuffet! Men samtidig skal du ikke se bort ifra at det kan klaffe allerede neste mnd. Jeg fikk fortalt på sykehuset at livmorslimhinnen ofte er veldig frisk og fin og ekstra mottakelig for et befruktet egg like etter en abort (eller gjalt det bare etter utskrapning tro?.. husker ikke helt.)

Klem

Det var min første graviditet, ja. Håper det stemmer det du sier Jeg ble fort gravid etter å ha sluttet på p-pillen (2 mnd), så jeg håper jo at det ikke skal ta så lang tid igjen. Jeg hadde ikke utskrapning etter aborten.