Vi fant hverandre, men nå er alt i løse lufta..

[Fortvilet -70]

Hei til dere der ute..

Sitter her på vakt i natt, og er i grunn glad jeg kan være på jobb og ikke sitter hjemme og grubler hele tiden..

Her er grunnen for at jeg nå skriver inn her til dere:

Jeg har selv vært i ett 6 års samboerskap som ble avsluttet for over 3 år siden. Dette var ett forhold som både min eks og jeg ble enige om å avslutte etter lang tid med krangling om både vesentligheter og ikke fullt så vesentlige ting. Vi hadde ikke mer å tilby hverandre..

Jeg har etter dette vært single, og ikke hatt noe forpliktende forhold. Har også etter mitt brudd flyttet tilbake til hvor jeg er fra etterhvert. Nå er det slik at jeg møtte verdens fineste jente i mars i år ute. Dvs, vi kjente til hverandre da vi er kollegaer og jobber tildels sammen. Jeg var fri og frank, og hun var da i ett ekteskap som allerede var tomt og hun hadde før hun traff meg bestemt seg for å avslutte dette. (Hun er separert, og har vært det siden april)

Uansett, så var det som at lynet glimtet hos oss begge den kvelden, og hun flyttet ut 2 uker senere. Helt siden april så har vi tilbrakt omtrent hver en dag og natt sammen. Vi (iallefall jeg), trodde vi hadde funnet det store..

Vi har begge to vært åpne for hverandre i forhold til våre følelser, og det har vært en intens progresjon hvor jeg har beholdt min leilighet hele tiden, men den har stått tom siden april da jeg har bodd hos henne..

Tiden gikk, og i sensommer begynte vi for alvor å snakke om å finne oss ei leilighet sammen.. Vi står fremdeles på venteliste på å få en tjenesteleilighet sammen..

Vi har involvert både min og hennes familie i vårt forhold, og vi reiste tilogmed sammen med hennes foreldre til kreta i slutten av sept for en feiring av hennes mor. Ferien toppet hele forholdet positivt, og har aldri hatt det bedre sammen...

For 14 dager siden sprakk alt for meg. Hun hadde plutselig ikke rot eller for i noe for hverken seg selv eller oss. Hun sier at hun blant annet sliter med veldig dårlig samvittighet overfor tidligere mann selv om hun ikke ønsker å leve sammen med ham.

Det jeg sitter igjen med, er at jeg i begynnelsen sov hele tiden, for å unngå å tenke på oss og hva som skjedde for så å nesten ikke få sove. Hun hadde det på mange måter tragisk i sitt daværende samliv både seksuelt og stimulansmessig på andre områder.

Hun behøver tid sier hun, for å sortere tanker. Jeg vet at hun vet :-) at jeg er veldig glad i henne. OG det verste er at hun er veldig glad i meg..

Jeg skjønner at du som leser dette sikkert blir litt forvirret over at jeg hopper frem og tilbake i dette innlegget, men det får så være for jeg føler meg forvirret følelsesmessig. Men jeg håper at du likevel klarer å fange innholdet. Jeg prøver om dagen å ikke virke masete på henne, for det tror jeg nok jeg har vært i uken som gikk etter at bomben gikk av. Ble jo redd,fortvilet, frustrert osv...

Har nå begynt å bli skikkelig fortvilet her jeg sitter. Men er samtidig klar over at hun og jeg svevde på en lykkesky i flere måneder uten at det var rom for hennes behov for å finne roen alene og en mulighet til å bo seg til på en måte. Det har vært intenst, og jeg er nok noe mer intens enn hennes tidligere mann.

Hvorfor skriver jeg nå dette her på forumet? Jeg vet ikke helt egentlig... Kanskje for å få noen innspill på hvordan jeg best kan forholde meg til hennes uttalte behov for å finne feste i hverdagen? Jo, sikkert blant annet det. Men ønsker det jeg kan få av råd,tips og innspill fra dere der ute...

Det eneste jeg nå kjenner i kroppen er en endeløs uro, og det er såpass at jeg kan kjenne at hjertet dunker.. Vil bare være nær henne, og det eneste som funker for oss to nå er at jeg ikke er det...

Nå er natta snart over her på vakt, men jeg skal på igjen til natta... Egentlig det beste om dagen dette, for da er det bare jobb,sove og gå tur med hunden som mitt liv inneholder mens jeg venter på hennes "dom" over vårt liv sammen..

Det verste av alt er at jeg selv er en såkalt fagperson. Er selv utdannet fra sosialhøgskole og arbeider i det daglige med mennesker i akutt krise.. Men som vi alle vet, så blir en jo kanskje litt for subjektiv når en ser på problematikk som er en nær :-)

hilsen en som har alvorlig hjertesorg og som føler seg ganske så alene og engstelig for tiden...

Mvh

[Clue1365380406]

Dette var som å høre om meg selv, som kvinnen i forholdet.

Min historie er helt lik hennes, som du forklarer den, og jeg vet hva hun sliter med.

Jeg traff også en ny mann omtrent på dagen da jeg flyttet ut fra min eksmann.

Jeg husker den tiden som veldig forvirrende, både lykkelig og trist.

Tror nok hun går gjennom en sorgreakjon.

Framtiden ble ikke som hun hadde tenkt, alt ble snudd på hodet i stedet. Kanskje til noe mye bedre, men hun trenger likevel tid til å omstille seg, tid til å venne seg til at livet ble snudd på hodet, selv om det var hun som ville det.

Dårlig samvittighet overfor eksmannen kjenner jeg også til.En har det bra selv, men har etterlatt en annen i vakuum, en person man tidligere hadde stor omsorg for og som man elsket. Det er ikke enkle tanker. Men jeg tror at hvis hun får kjenne på dette følelsesmessig,vil hun nok bli ferdig med det.

Utrygghet....det å gå fra noe som er kjent, tradisjoner, en framtid som var tydelig, til noe ukjent. Hvor går veien nå, er det store spørsmålet. Hvordan blir framtida når den ikke ble som tenkt?

Utrygghet i forholdet til deg, vil det vare eller ikke....vil det tåle hverdagen?

Alt i alt er hun i et følelsesmessig kaos, hvor hun sikkert nok veksler mellom lykke (med deg), sorg og dårlig samvittighet, og utrygghet i forhold til hvordan livet nå skal bli.

Er det barn i bildet, føles det enda verre. Man har tatt en beslutning som har konsekvenser for dem også.

Du kan jo prate litt med henne, si at du skjønner hvordan hun har det, gi henne tid. Og vær der for henne, støttende.

Jeg er fortsatt sammen med min nye mann, vi er gift nå. Livet går videre for alle. Eksmannen min har funnet en han passer bedre sammen med enn meg, og vi er gode venner i dag.

Historien vår endte bra, håper deres gjør det også.

Lykke til

[mumitrollet]

Jeg har aldri skjønt meg på dem som går rett fra langvarig ett forhold til et annet. Man trenger tid for å "bygge ned" relasjonene, til å "finne seg selv" igjen etter at et langt og forpliktende forhold er avsluttet. På samme måte som man "bygger opp" relasjoner i et nytt forhold. Du hadde tre år til rådighet, hun fikk ikke et eneste øyeblikk.

Det er lite du kan gjøre, du må bare gi henne den tiden hun trenger. Det kan ta kort tid eller lang tid, men jeg har desverre en mistanke om at det intense forholdet dere to har hatt de siste månedene kan forlenge prosessen.

[Clue1365380406]

Jeg har aldri skjønt meg på dem som går rett fra langvarig ett forhold til et annet. Man trenger tid for å "bygge ned" relasjonene, til å "finne seg selv" igjen etter at et langt og forpliktende forhold er avsluttet. På samme måte som man "bygger opp" relasjoner i et nytt forhold. Du hadde tre år til rådighet, hun fikk ikke et eneste øyeblikk.

Det er lite du kan gjøre, du må bare gi henne den tiden hun trenger. Det kan ta kort tid eller lang tid, men jeg har desverre en mistanke om at det intense forholdet dere to har hatt de siste månedene kan forlenge prosessen.

En kan ikke skjønne seg på alt.

[mumitrollet]

En kan ikke skjønne seg på alt.

Har du synspunkter på det jeg skrev, eller?

[Clue1365380406]

Har du synspunkter på det jeg skrev, eller?

Refererte til dette:

"Jeg har aldri skjønt meg på dem som går rett fra langvarig ett forhold til et annet."

Du mener det er bedre å si til en fantastisk person du møter at: det passer ikke akkurat nå, kom tilbake om et år eller to?

Greit nok at en kanskje ikke BØR innlede et nytt forhold like etter det forrige, men av og til så gjør man nettopp det, fordi den som kom da var for god til å si nei til.

[mumitrollet]

Refererte til dette:

"Jeg har aldri skjønt meg på dem som går rett fra langvarig ett forhold til et annet."

Du mener det er bedre å si til en fantastisk person du møter at: det passer ikke akkurat nå, kom tilbake om et år eller to?

Greit nok at en kanskje ikke BØR innlede et nytt forhold like etter det forrige, men av og til så gjør man nettopp det, fordi den som kom da var for god til å si nei til.

Ja, men da går det ofte som det gjorde i trådstarters tilfelle...

[Fortvilet -70]

Ja, men da går det ofte som det gjorde i trådstarters tilfelle...

Hei til dere begge to. Det har nå vært noen jævla dårlige dager og netter. Har vært slitsomt. I natt var vi også på vakt sammen og hun sliter skikkelig også. Men jeg har ikke gitt opp. Det kan jeg ikke. Vi vet begge to at vi er glad i hverandre og jeg må gi henne tid.. Får ta to skritt tilbake og håpe... Men jeg må også se an hvor lenge jeg orker å gå det vondt for det går utover alt rundt meg...

[mumitrollet]

Hei til dere begge to. Det har nå vært noen jævla dårlige dager og netter. Har vært slitsomt. I natt var vi også på vakt sammen og hun sliter skikkelig også. Men jeg har ikke gitt opp. Det kan jeg ikke. Vi vet begge to at vi er glad i hverandre og jeg må gi henne tid.. Får ta to skritt tilbake og håpe... Men jeg må også se an hvor lenge jeg orker å gå det vondt for det går utover alt rundt meg...

Tror ikke du har noe valg, desvrerre. Lykke til!

[Fortvilet -70]

Tror ikke du har noe valg, desvrerre. Lykke til!

Ser slik ut. Men det er en jævla kamp inni meg når det eneste jeg vil er å være nær henne og holde rundt henne og det eneste jeg kan er å ikke gjøre det. Maktesløs og rådvill.. Kjenner ikke igjen meg selv. Måtte ta ut ei egenmelding på jobb i natt.. Sjekker forumet og sender svar via mobilen nå for jeg har ikke nettilgang her. Den hadde vi sammen hjemme hos henne Takk for alle innspill hittil..

[Ares1365380229]

Hei. Har vert i samme situasjon.

Bare støtte henne og gi henne tid.

Alle går i en sorg prosess etter ett brudd, om det er den som sitter igjen eller den som vil ut.

[Fortvilet -70]

Hei. Har vert i samme situasjon.

Bare støtte henne og gi henne tid.

Alle går i en sorg prosess etter ett brudd, om det er den som sitter igjen eller den som vil ut.

Hei og takk for svar.Jeg gir henne tid og den omsorgen hun er i stand til å ta imot om dagen.Hun har vært litt i kontakt med sin eks,tydeligvis for å hente ting og få snakke med ham.Jeg derimot er på flyttefot til en større leilighet litt mer unna henne slik at vi skal få mulighet til å kunne reise til hverandre og pleie å være kjærester og ikke gå oppå hverandre som vi dessverre gjorde fra dag 1.

[Fortvilet -70]

Dette var som å høre om meg selv, som kvinnen i forholdet.

Min historie er helt lik hennes, som du forklarer den, og jeg vet hva hun sliter med.

Jeg traff også en ny mann omtrent på dagen da jeg flyttet ut fra min eksmann.

Jeg husker den tiden som veldig forvirrende, både lykkelig og trist.

Tror nok hun går gjennom en sorgreakjon.

Framtiden ble ikke som hun hadde tenkt, alt ble snudd på hodet i stedet. Kanskje til noe mye bedre, men hun trenger likevel tid til å omstille seg, tid til å venne seg til at livet ble snudd på hodet, selv om det var hun som ville det.

Dårlig samvittighet overfor eksmannen kjenner jeg også til.En har det bra selv, men har etterlatt en annen i vakuum, en person man tidligere hadde stor omsorg for og som man elsket. Det er ikke enkle tanker. Men jeg tror at hvis hun får kjenne på dette følelsesmessig,vil hun nok bli ferdig med det.

Utrygghet....det å gå fra noe som er kjent, tradisjoner, en framtid som var tydelig, til noe ukjent. Hvor går veien nå, er det store spørsmålet. Hvordan blir framtida når den ikke ble som tenkt?

Utrygghet i forholdet til deg, vil det vare eller ikke....vil det tåle hverdagen?

Alt i alt er hun i et følelsesmessig kaos, hvor hun sikkert nok veksler mellom lykke (med deg), sorg og dårlig samvittighet, og utrygghet i forhold til hvordan livet nå skal bli.

Er det barn i bildet, føles det enda verre. Man har tatt en beslutning som har konsekvenser for dem også.

Du kan jo prate litt med henne, si at du skjønner hvordan hun har det, gi henne tid. Og vær der for henne, støttende.

Jeg er fortsatt sammen med min nye mann, vi er gift nå. Livet går videre for alle. Eksmannen min har funnet en han passer bedre sammen med enn meg, og vi er gode venner i dag.

Historien vår endte bra, håper deres gjør det også.

Lykke til

Jaja... Her sitter jeg på vakt. Siste natta på noen dager nå. Hun reiste på en for lenge siden planlagt tur til venninner og søster i Stavanger.. Hører ikke en lyd fra henne. Hun sendte ikke engang en sms når hun var kommet fram. Hun som sendte til alle døgnets tider.. Vet ikke min arme råd, men har bestemt meg for å prøve å la være å kontakte henne da..

Vi har bodd under samme tak i flere måneder, selv om jeg har hatt leilighet i naboblokka.. Nå har jeg sagt opp denne og fått meg en annen leilighet i sentrum av byen vår. Ikke pga hvordan vi har det, men det har nok forsterket avgjørelsen min. Kanskje det vil bli lettere å prøve seg på å kun være glad i hverandre og være kjærester. Overnatte hos hverandre og litt for oss selv.

Men jeg er faktisk sjokkert over hvordan hun har oppført seg de 3 siste ukene. Kjenner henne ikke igjen i det hele tatt jo.. Tar ingen kontakt selv, og svarer såvidt på noe som helst. Tilogmed hunden min som hun er så glad i er hun overhodet ikke interessert i tilsynelatende.. :-(

Jeg vetta faen... Jeg skal holde ut, prøve å holde dette ut fremover. Men må innrømme at det tærer voldsomt på alt som har av krefter iallefall.

Gikk av vakt i går morges kl 07.30. Lufta hund og var i seng 08.30. Tok meg to imovane som jeg har fått med legen, og sov ikke lengre enn til kl 13. Under fire timers søvn, jeg som sover godt og lenge etter flere vakter til vanlig..

Men jeg har iallefall klart å la være å ringe henne pluss sende noe særlig meldinger. Ikke det at jeg føler dette som noen seier da men...

Nå har jeg heldigvis flytting og innflytting på programmet slik at jeg er opptatt om dagene. Når hun fikk vite det at jeg hadde fått tak i en fin leilighet i sentrum så fikk jeg følgende melding: "Ja det var jo fint, der kommer du sikkert til å få det bra da".

Hun har ikke gjort noe annet enn å ytre sin kjærlighet til meg gjennom hele tiden, for så å falle så bort fra meg... Det er uutholdelig.. Hun har også vært litt borte fra jobb, så hun har det nok ikke bra selv heller...

Men hun må da kunne bruke noe tid på oss vel? Bare være litt nær hverandre og føle på at vi faktisk er to mennesker som er glad i hverandre?

Jeg skjønner ingenting..

[Ares1365380229]

Hei og takk for svar.Jeg gir henne tid og den omsorgen hun er i stand til å ta imot om dagen.Hun har vært litt i kontakt med sin eks,tydeligvis for å hente ting og få snakke med ham.Jeg derimot er på flyttefot til en større leilighet litt mer unna henne slik at vi skal få mulighet til å kunne reise til hverandre og pleie å være kjærester og ikke gå oppå hverandre som vi dessverre gjorde fra dag 1.

God ide.

Ønsker deg lykke til!!!

[Fortvilet -70]

Jaja... Her sitter jeg på vakt. Siste natta på noen dager nå. Hun reiste på en for lenge siden planlagt tur til venninner og søster i Stavanger.. Hører ikke en lyd fra henne. Hun sendte ikke engang en sms når hun var kommet fram. Hun som sendte til alle døgnets tider.. Vet ikke min arme råd, men har bestemt meg for å prøve å la være å kontakte henne da..

Vi har bodd under samme tak i flere måneder, selv om jeg har hatt leilighet i naboblokka.. Nå har jeg sagt opp denne og fått meg en annen leilighet i sentrum av byen vår. Ikke pga hvordan vi har det, men det har nok forsterket avgjørelsen min. Kanskje det vil bli lettere å prøve seg på å kun være glad i hverandre og være kjærester. Overnatte hos hverandre og litt for oss selv.

Men jeg er faktisk sjokkert over hvordan hun har oppført seg de 3 siste ukene. Kjenner henne ikke igjen i det hele tatt jo.. Tar ingen kontakt selv, og svarer såvidt på noe som helst. Tilogmed hunden min som hun er så glad i er hun overhodet ikke interessert i tilsynelatende.. :-(

Jeg vetta faen... Jeg skal holde ut, prøve å holde dette ut fremover. Men må innrømme at det tærer voldsomt på alt som har av krefter iallefall.

Gikk av vakt i går morges kl 07.30. Lufta hund og var i seng 08.30. Tok meg to imovane som jeg har fått med legen, og sov ikke lengre enn til kl 13. Under fire timers søvn, jeg som sover godt og lenge etter flere vakter til vanlig..

Men jeg har iallefall klart å la være å ringe henne pluss sende noe særlig meldinger. Ikke det at jeg føler dette som noen seier da men...

Nå har jeg heldigvis flytting og innflytting på programmet slik at jeg er opptatt om dagene. Når hun fikk vite det at jeg hadde fått tak i en fin leilighet i sentrum så fikk jeg følgende melding: "Ja det var jo fint, der kommer du sikkert til å få det bra da".

Hun har ikke gjort noe annet enn å ytre sin kjærlighet til meg gjennom hele tiden, for så å falle så bort fra meg... Det er uutholdelig.. Hun har også vært litt borte fra jobb, så hun har det nok ikke bra selv heller...

Men hun må da kunne bruke noe tid på oss vel? Bare være litt nær hverandre og føle på at vi faktisk er to mennesker som er glad i hverandre?

Jeg skjønner ingenting..

Liten oppdatering fra livet mitt.. Vi har etterhvert begynt å ha litt mer kontakt. Litt meldinger frem og tilbake, og litt småbesøk til hverandre med kaffi og prat.

Vi er på vakt sammen i natt. Vi snakket sammen noe før om oss i natt og jeg søker fremdeles hennes nærhet. Hun sier at hun ikke vet hva hun skal gjøre for hun føler ikke at hun kan være sammen med noen når hun ikke engang liker å være "sammen med seg selv" engang. Hun liker seg ikke i det hele tatt. Jeg sa at det kanskje ikke er dumt å være litt sammen med en som er glad i deg og setter pris på deg..

Vi snakker sammen nå iallefall. Vi kan smile til hverandre, gi hverandre en klem og ett kyss..

Jeg har vært i ett vakuum lenge nå, og det har jo hun også.. Men det ser ut som det kan være ett lys laaaaaangt fremme i tunellen. Jeg må være tålmodig samtidig som jeg tydeligvis må være "litt frempå"...

Noen innspill på det jeg nå skriver? Skriver igrunn bare det jeg føler her og nå og hvordan ting har utviklet seg i den siste tiden...

Hilsen en som fremdeles svever i uvisse, men som iallefall har mer kontakt med hun som jeg er veldig glad i.....

[Tinkebøtta]

Jeg har vært i samme situasjon, bare at jeg var jenta. Etter å ha vært samboer i 7 år falt jeg pladask for en mann på jobben i en periode hvor forholdet vårt var labert.(ja, da den klassiske greia....). Så fulgte en stormende periode med den nye mannen, alt var veldig intenst slik som det alltid er i en stormende forelskelse. Samtidig var det vonde følelser under overflaten, dårlig samvittighet ovenfor den tidligere samboeren, og en stadig mer gnagende usikkerhet om hvorvidt jeg hadde gjort det rette. I mitt tilfelle var familien min (mor/far/søsken) veldig kritisk til det valget jeg hadde tatt og støttet den forlatte, så det gjorde situasjonen ekstra vanskelig. Den nye mannens familie hadde vi imidlertid god kontakt med. Da forelskelsen begynte å dabbe av, slik de fleste forelskelser gjør etter en tid ble det etterhvert klart for meg at det ikke var den nye mannen jeg ville ha, men selve opplevelsen av forelskelsen og spenningen. Men dette klarte jeg ikke å fortelle ham, derfor ble det til at jeg trakk meg gradvis unna, etter en stund gjorde jeg det helt slutt. I ettertid er det lett å se at jeg ikke burde gått rett inn i et nytt forhold, det ble helt ødeleggende i lengden. Min gamle samboer ga dessuten aldri opp å få meg tilbake, og da øyeblikksforelskelsen fikk roet seg fikk vi forholdet på rett kjøl igjen. Jeg er nå evig takknemlig for at han "holdt ut med meg" i denne perioden, og angrer som en hund på hele episoden. Nå har vi vært sammen i 20 år og har tre barn. Beklager hvis denne historien ikke er til noen trøst for deg akkurat nå, men kanskje det kan hjelpe deg i lengden allikevel å høre hvordan det kan oppleves fra "den andre siden" av forholdet. Hun har det nok veldig vanskelig med seg selv akkurat nå, og det vil være lurt av deg å holde litt avstand. Ellers risikerer du at hun vender seg mot deg om du presser henne. Samtidig må du være forberedt på å gå videre uten henne, og forberede deg mentalt på dette.

Lykke til ihvertfall, fortell oss gjerne hvordan det går!

[Fortvilet -70]

Liten oppdatering fra livet mitt.. Vi har etterhvert begynt å ha litt mer kontakt. Litt meldinger frem og tilbake, og litt småbesøk til hverandre med kaffi og prat.

Vi er på vakt sammen i natt. Vi snakket sammen noe før om oss i natt og jeg søker fremdeles hennes nærhet. Hun sier at hun ikke vet hva hun skal gjøre for hun føler ikke at hun kan være sammen med noen når hun ikke engang liker å være "sammen med seg selv" engang. Hun liker seg ikke i det hele tatt. Jeg sa at det kanskje ikke er dumt å være litt sammen med en som er glad i deg og setter pris på deg..

Vi snakker sammen nå iallefall. Vi kan smile til hverandre, gi hverandre en klem og ett kyss..

Jeg har vært i ett vakuum lenge nå, og det har jo hun også.. Men det ser ut som det kan være ett lys laaaaaangt fremme i tunellen. Jeg må være tålmodig samtidig som jeg tydeligvis må være "litt frempå"...

Noen innspill på det jeg nå skriver? Skriver igrunn bare det jeg føler her og nå og hvordan ting har utviklet seg i den siste tiden...

Hilsen en som fremdeles svever i uvisse, men som iallefall har mer kontakt med hun som jeg er veldig glad i.....

Nytt år har kommet. Men her er det dessverre bare frustrasjon.. Noe har virkelig gått i stykker inne i meg.. Holder på å redigere film som vi tok opp op ferien til Kreta i oktober.. Der var visst alt fryd og gammen.. Så det er ikke godt å skjønne noe. Hun ville ha en dvdkopi av denne samt bildene vi tok sammen, men da tror jeg at hun får seg noen sjokk. For her florerer det av kjærlighet, og det blir sagt i tide og utide.. Samt diskusjoner om hvor deilig det skal bli å flytte sammen under samme tak i større leilighet sammen når vi kommer hjem... Om hun ikke kommer til å reagere på dette så må hun være av stein, og det tror jeg ikke hun er...

Det verste er at om hun hadde kommet på døra mi nå og ville mer, så hadde jeg tatt imot henne med åpne armer, patatisk ja, men er du glad i noen så er du vel det....

Men det føles virkelig som noe i meg har gått i stykker, for det er såvidt jeg klarer å fungere som jeg bør på jobb. æog ellers blir det mye grubling og soving.. Har heldigvis en firbeint venn som drar meg ut jevnlig, men kan ikke si at han får maks oppmerksomhet han heller, selv om han ikke har gjort noe galt unntatt å være trofast.. Det verste er at han også savner henne og er skikkelig mutt.. For de connnected skikkelig...... Faen for ett liv det er om dagen altså...

Tok meg ei flaske rødvin i går kveld, men det var ikke noe glede av å sitte alene med det glasset heller...