Er noe galt?

[perl]

Hei!

Min kjære samboer er gravid, og vi gleder oss VELDIG til det som skal skje.

Men det er en ting....

-Vi prøvde en god stund for å få dette til, og hadde sex hver dag for å øke sjansen til å klare dette. Vi hadde det selvfølgelig fint alle gangene, men nå etter at hun er blitt gravid, ser det nesten ut til at lysten avtar en smule.

Det er jeg som har tatt initiativet etter at prøven ble påvist positiv (1 mnd siden), og før var det for det meste henne...

Jeg føler til tider at hun tenker: "ok, nå har han gjort jobben sin, så nå kan jeg skjære ned på all seksuell omgang"...

Forleden dag begynte hun å gråte helt uten grunn, og jeg vet at det ikke var noe galt.

Er det bare meg, eller er dette normalt?

Vi har det utrolig fint sammen, men dette frustrerer litt, skjønner dere!

[nordlandspus]

Jeg synes dette høres helt normalt ut. De første 12-13 ukene av graviditeten min hadde jeg ikke det minste lyst på sex. Det var en kombinasjon av at jeg var sliten og trett, og at jeg var redd for at det kunne skade fostrene - selv om jeg visste veldig godt at det ikke gjør det. Nå er jeg 16+4 (med tvillinger), og lysten er kommet tilbake! Det gjør den sikkert hos samboeren din også. Bare vær tålmodig og vis at du støtter henne - også når hun gråter (det har jeg også opplevd ganske mye av. Blir t.o.m. rørt av teite amerikanske såpeserier...)

[Knotten]

Det er helt normalt at hormonforandringer fører til lavere sexlyst og til plutselige humørsvingninger (kraftige også!).

Andre ting som kan innvirke er redsel for å gjøre noe som kan skade fosteret eller sette i gang en spontanabort. (Sex er ikke skadelig på noen måte - men man kan kanskje frykte det?) Kanskje skjeden føles annerledes eller at økt utflod bidrar til at hun ikke føler seg så attraktiv? Kvalme, trøtthet, hodepine...You name it )

Du kan føle deg heelt trygg på at det ikke er deg eller forholdet deres som gjør dette. Pass bare på at du viser litt forståelse for henne i den situasjonen hun er i nå - for ellers kan du kanskje gjøre vondt verre. Ofte bedrer det seg litt utover i svangerskapet da trøtthet og uvelhet slipper taket. Så har det gjerne lett for å bli litt "trått" igjen på slutten, da magen er i veien, man har vondt her og der og mange blir veldig slitne.

Ikke at det har noe med denne saken å gjøre, men ofte stopper det gjerne opp litt hos menn også, særlig lenger ute i svangerskapet. Noen føler nemlig at de har med seg en tredje person idet magen buler og leer seg )

Det finnes masse litteratur om emnet og de forandringer en kvinne (OG hennes mann)gjennomgår i et svangerskap. Kanskje dere skulle lese litt sammen, for det vil gi et godt grunnlag for åpenhet og forståelse omkring situasjonen?

Lykke til!

[Trine Endsjø, jordmor]

Først vil jeg gratulere med graviditeten. Jeg tror dere nå er inne i en fase som veldig mange opplever som litt frustrerende, som du sier. Det skjer endringer i hele tilværelsen når man blir gravid, dette gjelder begge to. Den gravide opplever ofte de tre første månedene som mest plagsomme, rent fysisk. Stikkordene er gjerne kvalme, tretthet og følelse av at kroppen endrer seg uten at man ser direkte gravid ut. Rent psykisk skjer minst like store endringer. Det mest karakteristiske er nok den økte sårbarheten. Man tar gjerne lettere til tårer, irriterer seg mer, blir fortere oppfarende, og kanskje litt mer innadvendt. Det beste dere kan gjøre er helt klart å snakke om hva som skjer, med dere begge. Når det gjelder hennes reduserte sex-lyst, synes jeg du skal prøve å ikke legge skylden på deg selv. Du kan være ganske sikker på at hennes følelser for deg ikke har endret seg, hvis det ikke har vært noe helt konkret som har skjedd i det siste. Kanskje trenger hun å høre at du synes hun er flott, sexy osv. Det kan tenkes at hun får litt dårligere selvtillit som følge av den økte sårbarheten, men det behøver absolutt ikke være der problemet ligger. Det er normalt at man får litt mer behov for å skjerme seg i svangerskapet. Dette kan selvfølgelig også føre til at hun ikke orker så intens nærhet som sexuallivet innbyr til. Jeg skjønner at du føler deg avvist, men jeg tror også at du vil få majoriteten av norske mannfolk med når det gjelder disse erfaringene. Menn burde forøvrig blir flinkere tl å sette ord på disse følelsene i forhold til hverandre. Kvinner snakker gjerne med hverandre om slikt som har med manglende sexlyst å gjøre, men jeg tror ikke gutta snakker så mye om hva de føler når de blir avvist.

Det dere opplever er neppe et permanent problem, og det er ikke uvanlig at senere stadier i svangerskapet kan by på helt nye opplevelser i sex-livet. Mange kvinner opplever økt lyst et stykke ut i svangerskapet. Kanskje fordi hun føler seg frodig og flott, og ikke minst ekstrem feminin. Positive tilbakemeldinger på kropp osv. er viktig her.

Mitt beste råd til dere må være at dere bør gå inn for å prate åpent om hva dere føler, uten å være redd for å såre hverandre. Svangerskapet er på mange måter en krise, som kan ende med vekst og ny innsikt, men det er også en fare for at man sklir fra hverandre hvis man ikke er flink til å kommunisere det man bærer på av følelser og tanker.

Det finnes en fødselspsykolog som heter Lisbeth Brudal. Hun har skrevet ypperlige bøker om det å bli foreldre, det å gå gravid, å føde og ikke minst det å takle alle de nye utfordringene med det man har av bagasje fra vårt tidligere liv. Disse finner dere sikkert på biblioteket.

Lykke til.