Livskrise= samlivskrise?

[tullemor1]

Jeg er 30 år, gift på 6. året og har to barn på 2 og 5 år.

Min mann og jeg er svært forskjellige, men har fungert svært bra sammen i snart 9 år.

Det siste året har det skjedd mye i livet vårt. Vi har flyttet til en annen kant av landet, vi har begge begynt i nye jobber, men jeg har fått lavt stoffskifte og ryggproblemer og er nå sykemeldt. Jeg føler meg ensom i livet mitt. Min mann prøver å hjelpe meg, men har klarer det ikke. Vet hva han gjør galt, men det er vanskelig å si noe uten å såre for mye. Føler meg som en sokk.. ikke viktig for min mann som annet en familiens faste holdepunkt og organisator. Vi står helt fast og vet ikke hva vi skal gjøre for å komme oss videre. Kjenner at jeg snart ikke orker å stange hodet i veggen mer, og tenker på å bryte ut. Samtidig er jo det tragisk så lenge vi er glade i hverandre ennå.

Hva anbefaler du oss å gjøre?

På forhånd takk!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Dere har et godt utgangspunkt ved at dere begge er glad i hverandre. Jeg er usikker på hva du legger i det ordet. Det kan du jo tenke over selv.

Jeg forstår at du har er i en alvorlig situasjon. At en slik livskrise som du beskriver at du er i, vil påvirke parforholdet og familielivet tror jeg er umulig å unngå.

I første omgang tenker jeg at dere må gjennom omstillingene hver for dere.

Din sykdom og følelse av ensomhet må du først og fremst jobbe med selv.

Det betyr ikke at du behøver å snu ryggen til din ektefelle. Men jeg tror personlige kriser må tas hånd om av personen selv.

Har dere brukt 3.personer for å komme i gang med løsninger?

Hvis ikke, kan dere vurdere å gå i parterapi. Det behøver ikke være langvarig, men hjelpe dere til å komme i gang med en positiv utvikling.