Sjalusi

[fjelltroll]

Hei. Jeg er en mann på 37 år som fortiden er i en fortvilt situasjon i forhold til min samboer som har blitt mer og mer sjalu på meg og mistenksom og det sliter på forholdet vårt og jeg føler jeg har kommet til et punkt at jeg vil gi opp snart.Det som er saken er at samboeren min beskylder meg for de utroligeste ting og jeg føler meg helt maktes løs i å forsvare meg på noen som helst måte, det jeg prøver å si kommer ikke hun å godta.

Vi ble sammen for 1 år siden og hadde det bra i de 3 første månedene til jeg begynte å bli litt småsjalu og msitenksom på samboeren min. Det gjalt for det meste sms meldinger som tikket inn hele tiden så ja jeg var noe sjalu på den tiden. så jeg klarte etterhvert å ri den sjalusi bølgen av meg etter 5 mnd i forholdet vårt med egen innsats og støtte fra min samboer. så i sommer så hadde vi det så fint sammen og helt til høsten kom nå. Plutselig så begynte samboeren min å forandre seg å ble mistenksom og sjalu på meg, det var forsiktig i starten av høsten men har nå blitt så ekstremt at det begynner å gå på helsen løs her.For henne så tror jeg at det er rart at jeg ikke reagerer mer på hennes sms og hun sier at jeg er likegyldig hva hun får sms fra men jeg har jo ikke noe i mot hva hun får på sms.Men når jeg får sms så begynner hun å hakke på meg og jeg må vise sms til henne hvem jeg får sms fra. Hun jobber som nattevakt noen kvelder for uken og jeg er hjemme. og hun spør meg like før hun skal dra om jeg skal ha besøk eller om jeg skal bort noen sted. og jeg sier som sant at jeg skal være hjemme.Og i en annen gang så trodde hun at jeg hadde vært ute å kjørt med bilen fordi det var merker i snøen etter bilspor men det var min gammle spor fra forige dag det da. og nå går hun gjennom datamaskinen min etter spor å se om jeg har noe ugreier her også. så nå trenger jeg virkelig hjelp, vi har prata om å dra til familie rådgivning og det synns jeg er greit. selv så sier hun at hun ikke er sjalu men at jeg er det? jeg er glad i samboeren min og prøver å ha forståelse for hennes sjalusi men det hjelper ikke når jeg bare blir motarbeidet og sier at jeg ikke bryr meg om henne. Har du noe råd hva jeg kan gjøre med dette?

[Lillemus]

Det kan virke som om hun egentlig likte at du var litt sjalu, at hun tok det som et tegn på at du brydde deg om henne.

At man spør hva den andre skal gjøre på en kveld en selv ikke er hjemme er greit det, men det kommmer jo helt an på måten det blir spurt på. Og jeg antar hun ikke spør på noen kjærlig og omtenksom måte siden du nevner dette?

Å gå gjennom pc og mase om å få se sms'er er ufint, jeg hadde aldri fått meg til å gjøre det.

Viser du henne noe oppmerksomhet i hverdagen da? Gir henne en klem? En klaps på rumpa når du går forbi henne? Sier at hun kler den gensere, er fin på håret i dag, er så søt og god at du vil spise henne opp og sånt? De fleste av oss liker det skjønner du! ) Hvis du gjør alt dette og hun fremdeles er misfornøyd så vet jeg ikke hva du skal gjøre, annet enn å prøve å få henne med til samlivsterapeut igjen.

[Gjest surrehuet]

Hei! Jeg har jobbet på nettene selv, og det kan slite ut et menneske! Jeg var sliten støtt og fikk vond samvittighet fordi jeg sov mens han var våken, følte meg sliten og stygg. Bl.a. Det hjalp ikke akkurat at han ikke var av den typen som sa pene ting til meg og om meg (hvis han ikke ville ha sex, da, og da teller det liksom ikke, for da sier han det jo bare for å få noe til seg selv?)

Så min selvfølelse ble veldig påvirket av nattarbeid. Og jeg husker at alt jeg hakket på ham på, ofte bunnet i at jeg følte meg veldig dum og dårlig selv. Type klage på at han aldri tok oppvasken mens det egentlig var vond samvittighet for at jeg ikke hadde tatt den selv - den er fra dagen før. Og sånne ting.

Så jeg ville ha satt inn sjarmoffensiv og sett om det hjelper.

Må likevel legge til at da min mann begynte å anklage meg for å se etter andre, falt sammen med hans utroskap. Han beskydlte meg for det han selv gikk og pønsket på og etterhvert også gjorde.

På fint språk kalles det både jeg og han gjorde for projisering. Tipper det skjer hos dere også. Dere sier noe om dere selv, og deres behov - bare med motsatt fortegn.

Så mitt råd: Gi henne oppmerksomhet og vær snill mot henne når hun "fortjener" det mest, men trenger det mest og se om det hjelper. Og - lykke til!

[trissie]

Jeg synes Lillemus sier det veldig fornuftig. Kanskje du kan se litt på deg selv, huske litt og tenke litt?

Det er en side ved sjalusi vi tenker lite over, og det er at det faktisk kan sies ganske mye positivt om den også. Det er en menneskelig reaksjon som egentlig har en "påminner-rolle".

Siden det er så vanlig og lett gjenkjennelig hos mange av oss, er det vel greit å tro at sjalusi også kan ha en positiv hensikt?

Spørsmålet er i utgangspunktet paradoksalt, fordi sjalusien fra et enkeltmenneskes synspunkt synes bare å være av det onde. Ikke sant?

Du opplever det som vanskelig?

Men det du opplever kan kanskje være en påminner om noe DU misforstår, overser eller neglisjerer også.

Det er en følelse av håpløshet, sinne og utrygghet som man vanskelig kan tenke seg har noen positiv verdi for oss.

Vi mennesker er sosiale vesener - vi trenger hverandre for å si det enkelt. Gjennom samhørighet er vi sterke.

Å sikre denne sosiale tilhørighet bare gjennom positive forhold, som det å ha barn sammen, leke sammen, stelle for hverandre osv., er kanskje ikke tilstrekkelig?

Deres forhold er også så ferskt at mange av elementene ikke er tilstede. Da blir den personlige kontakten dere i mellom enda viktigere å ta vare på.

Aktive tiltak, som å møte partnerens behov for bekreftelse i det intime samværet, kan bidra til mer avslappet holdning til sjalusi.

Det kan være å gi mer konkret uttrykk for at man er tilfreds og positiv til partnerens engasjement i seksuallivet, eller hva hun bidrar med ellers.

Dette er viktige bidrag til å styrke hverandres selvtillit.

For sjalusi er en sterk indikasjon på at selvtilliten er under press.

Kanskje sjalusien på samme måte som sorgen har den funksjon at den vil knytte oss enda tettere sammen, fordi den er en påminner?

Det gjelder bare å lytte litt, og ikke overse den bestandig.

En annen ting er dette med sms. Hvorfor skal overse eller benekte at sms egentlig skaper mye problemer?

Du nevner sms i annenhver setning, og det er tydelig i fryktelig mange tråder at sms har en rolle i konflikter. Spesielt det å skjule, slette, ikke snakke om, betroelser osv..

Det er merkelig at mange ikke forstår at det er en sammenheng.

Det er kombinasjonene som er provoserende, og ikke sms i seg selv. Får du god nok og mye nok oppmerksomhet, bryr du deg ikke om hemmelighold eller sms som partneren bedriver.

Men de fleste vil føle seg provosert av hemmelighold, mye aktiv sms-trafikk, dersom partneren neglisjerer ditt behov for oppmerksomhet og intimitet.

Tror du ikke det?

Det er ganske enkle tiltak som pleier å hjelpe.

[Gjest Gi ros]

Jeg er enig med surrehuet.

Om du viser at du er skikkelig glad i henne, roser henne osv noe mere så blir hun sikkert tryggere på seg selv. Da vil også bli mindre mistenksom. Sjalusi er jo et tegn på at den andre er blitt i tvil på om en er elsket.

[fjelltroll]

Det kan virke som om hun egentlig likte at du var litt sjalu, at hun tok det som et tegn på at du brydde deg om henne.

At man spør hva den andre skal gjøre på en kveld en selv ikke er hjemme er greit det, men det kommmer jo helt an på måten det blir spurt på. Og jeg antar hun ikke spør på noen kjærlig og omtenksom måte siden du nevner dette?

Å gå gjennom pc og mase om å få se sms'er er ufint, jeg hadde aldri fått meg til å gjøre det.

Viser du henne noe oppmerksomhet i hverdagen da? Gir henne en klem? En klaps på rumpa når du går forbi henne? Sier at hun kler den gensere, er fin på håret i dag, er så søt og god at du vil spise henne opp og sånt? De fleste av oss liker det skjønner du! ) Hvis du gjør alt dette og hun fremdeles er misfornøyd så vet jeg ikke hva du skal gjøre, annet enn å prøve å få henne med til samlivsterapeut igjen.

Hei. Jeg gir henne hele tiden oppmerksomhet og gir henne ros og sier hun er pen og klemmer og kysser henne. men det hjelper lite og jeg er så glad i henne.

[fjelltroll]

Hei! Jeg har jobbet på nettene selv, og det kan slite ut et menneske! Jeg var sliten støtt og fikk vond samvittighet fordi jeg sov mens han var våken, følte meg sliten og stygg. Bl.a. Det hjalp ikke akkurat at han ikke var av den typen som sa pene ting til meg og om meg (hvis han ikke ville ha sex, da, og da teller det liksom ikke, for da sier han det jo bare for å få noe til seg selv?)

Så min selvfølelse ble veldig påvirket av nattarbeid. Og jeg husker at alt jeg hakket på ham på, ofte bunnet i at jeg følte meg veldig dum og dårlig selv. Type klage på at han aldri tok oppvasken mens det egentlig var vond samvittighet for at jeg ikke hadde tatt den selv - den er fra dagen før. Og sånne ting.

Så jeg ville ha satt inn sjarmoffensiv og sett om det hjelper.

Må likevel legge til at da min mann begynte å anklage meg for å se etter andre, falt sammen med hans utroskap. Han beskydlte meg for det han selv gikk og pønsket på og etterhvert også gjorde.

På fint språk kalles det både jeg og han gjorde for projisering. Tipper det skjer hos dere også. Dere sier noe om dere selv, og deres behov - bare med motsatt fortegn.

Så mitt råd: Gi henne oppmerksomhet og vær snill mot henne når hun "fortjener" det mest, men trenger det mest og se om det hjelper. Og - lykke til!

Tusen takk for svar skal prøve mitt yterste å ta sjarmofensiven her nå ja.. jeg gir henne ros hele tiden også men det hjelper lite

[fjelltroll]

Jeg synes Lillemus sier det veldig fornuftig. Kanskje du kan se litt på deg selv, huske litt og tenke litt?

Det er en side ved sjalusi vi tenker lite over, og det er at det faktisk kan sies ganske mye positivt om den også. Det er en menneskelig reaksjon som egentlig har en "påminner-rolle".

Siden det er så vanlig og lett gjenkjennelig hos mange av oss, er det vel greit å tro at sjalusi også kan ha en positiv hensikt?

Spørsmålet er i utgangspunktet paradoksalt, fordi sjalusien fra et enkeltmenneskes synspunkt synes bare å være av det onde. Ikke sant?

Du opplever det som vanskelig?

Men det du opplever kan kanskje være en påminner om noe DU misforstår, overser eller neglisjerer også.

Det er en følelse av håpløshet, sinne og utrygghet som man vanskelig kan tenke seg har noen positiv verdi for oss.

Vi mennesker er sosiale vesener - vi trenger hverandre for å si det enkelt. Gjennom samhørighet er vi sterke.

Å sikre denne sosiale tilhørighet bare gjennom positive forhold, som det å ha barn sammen, leke sammen, stelle for hverandre osv., er kanskje ikke tilstrekkelig?

Deres forhold er også så ferskt at mange av elementene ikke er tilstede. Da blir den personlige kontakten dere i mellom enda viktigere å ta vare på.

Aktive tiltak, som å møte partnerens behov for bekreftelse i det intime samværet, kan bidra til mer avslappet holdning til sjalusi.

Det kan være å gi mer konkret uttrykk for at man er tilfreds og positiv til partnerens engasjement i seksuallivet, eller hva hun bidrar med ellers.

Dette er viktige bidrag til å styrke hverandres selvtillit.

For sjalusi er en sterk indikasjon på at selvtilliten er under press.

Kanskje sjalusien på samme måte som sorgen har den funksjon at den vil knytte oss enda tettere sammen, fordi den er en påminner?

Det gjelder bare å lytte litt, og ikke overse den bestandig.

En annen ting er dette med sms. Hvorfor skal overse eller benekte at sms egentlig skaper mye problemer?

Du nevner sms i annenhver setning, og det er tydelig i fryktelig mange tråder at sms har en rolle i konflikter. Spesielt det å skjule, slette, ikke snakke om, betroelser osv..

Det er merkelig at mange ikke forstår at det er en sammenheng.

Det er kombinasjonene som er provoserende, og ikke sms i seg selv. Får du god nok og mye nok oppmerksomhet, bryr du deg ikke om hemmelighold eller sms som partneren bedriver.

Men de fleste vil føle seg provosert av hemmelighold, mye aktiv sms-trafikk, dersom partneren neglisjerer ditt behov for oppmerksomhet og intimitet.

Tror du ikke det?

Det er ganske enkle tiltak som pleier å hjelpe.

Takk for svar og skal ta til betrakning det du sier her men det hjelper lite hvis ikke hun er med å samarbeider selv når jeg prøver mitt ytterste å oppmuntre henne.Selvtillit har sama mi hatt hele tiden men jeg prøver å få opp den og det som gjør det så vanskelig er at jeg ikke kommer fram til henne med allt

[Lillemus]

Hei. Jeg gir henne hele tiden oppmerksomhet og gir henne ros og sier hun er pen og klemmer og kysser henne. men det hjelper lite og jeg er så glad i henne.

Hm. Nei, da vet jeg sannelig ikke hva mer du kan gjøre annet enn å råde henne til å søke hjelp før sjalusien hennes tar helt overhånd.