Forholdet skranter...og har gjort det lenge...

[all-alone]

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, har hvært så mye dritt..

Han jeg er sammen med nå er den personen jeg har vært forelsket i helt siden jeg var 14 år gammel. Han ville ikke ha meg den gang, men jeg klarte aldri helt å glemme han. Første gangen vi rotet var vi vel 16 år, og på fylla, men det var

vel mest "bruk og kast" om jeg kan kalle det det fra hans side. Jeg var naturligvis knust, men var med på det gang på gang alikevel. I håp om at han en gang kunne bli forelsket i meg. Slik holdt vi på i perioder over flere år. Så tok det slutt.

Så, noen år uten kontakt i det hele tatt, møttes vi igjen og kom i kontakt på ny. Denne gangen viste han interesse for meg slik jeg alltid hadde drømt om. Han var forelsket i MEG!!! Jeg var verdens lykkeligste..

Vi ble et par. I begynnelsen hadde vi det kjempebra og vi var lykkelige. Men etter et par mnd begynte han å bli ekkel med med når vi drakk på fest. Han klenget på andre damer, sa han elsket andre damer, ble dritings og sa stygge ting til meg, en gang kysset han en annen jente på munnen rett forran øynene mine etter en krangel, og gikk så lang som å si til en annen jente at han kunne tenke seg å hatt sex men henne hadde det ikke hvert for meg. Dette sa han mens jeg sto der og hørte på. Slike episoder har det hvert mange av. Men når han ble edru igjen gråt han sårt og sa at han angret og var livredd for å miste meg for han elsket kun meg. Han visste ikke hvorfor han sa slike ting, han likte ikke andre jenter og syns ingen av dem var noe fine. Jeg var den jenta han ville ha og han lovet bot og bedring neste gang.

Etter et halvt år kjøpte han seg et hus, og jeg skulle flytte inn hos han. Første helgen i det nye huset måtte jeg jobbe, så jeg var hos mine foreldre den helgen. Da hadde han hatt innflyttningsfest UTEN MEG! Selv om han hadde sakt at den skulle vi selvfølgelig ha når jeg hadde fri.

Enden på visa ble selvfølgelig at jeg truet med å gå, men det ble til at vi inngikk en avtale på at vi skulle slutte å drikke. Han mente forholdet var mye viktigere enn festingen. Jeg trodde selvfølgelig at nå skulle alt bli bra.

Men nå begynte kranglene. Vi kranglet om absolut alt. Jeg fikk en reaksjon på alt det fæle som hadde skjedd på fylla, og gikk inn i en depresjonsperiode. Jeg hadde følt meg utrygg så lenge, både i huset og når vi var ute. Jeg klarte ikke stole på han når han var edru heller. Ble misstenksom bare han var ute med venner og hvis han jobbet overtid. Han ble irritert på meg fordi jeg ikke stolte på han og sa at han slet seg ut på å måtte hele tiden overbevise meg om at han ikke var utro.

Så begynte jeg å bli ekkel med han. Helt ubevisst, var nok en måte å "heve meg" på etter alt jeg hadde vært igjennom tidligere. Følte at nå var det min tur til å ha "kontroll". jeg truet med forholdet bare av den minste ting hvis jeg ikke fikk det som jeg ville. Han gikk lenge i usikkerheten om jeg skulle gjøre det slutt og han gikk på en smell.

Denne smellen trodde jeg for et par mnd siden skulle bli et vendepunkt i forholdet. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte skjerpe meg ellers klarte han ikke å leve med meg som han sa. Så jeg skjerpet meg, så jo at det var galt av meg og måten jeg oppførte meg på og jeg var jo redd for å miste han.

Det er på en måte blitt litt bedre etter dette, men kun når vi ikke diskuterer. Hver gang jeg skal ta opp en ting prøver jeg å forholde meg saklig, noe jeg mener jeg klarer. Problemet er bare at han ikke gjør det. Det skal ingen ting til før han blir sint og irritert og han er kranglete og så usaklig som det går ann og er snar med å si at "nå er du sånn som før.." Noe jeg absolutt ikke gjør, nettopp fordi jeg er så redd for å miste han. Han vrir til alt jeg sier slik at krangelen skli helt ut og blir til noe som er helt på jorde. Det virker menge ganger som om han provoserer frem krangler også, for å se hvor langt det går.Det virker som han bruker det for alt det er verdt for å få det som han vil. Han nekter for dette selv og blir sur når jeg sier det. Alt dette fører jo selvfølgelig til at jeg blir redd for å si ting jeg føler til han, det bli somregel en siskusjon som varer hele kvelden og som sliter oss begge ut. Når jeg sier dette til han farer han opp og sier ting som "jeg kan ikke være i et forhold der jeg skal gå å være redd for at du ikke sier ting til meg, det forstår du vel?...."

Jeg føler at jeg ikke vinner på noen måte. Sier jeg ting jeg er missfornøyd men blir det galt, og sier jeg det ikke blir det galt det også. Jeg har tenkt mange ganger på å bryte ut, men jeg klarer det ikke, ser ikke for meg noe liv uten han heller. Jeg elsker han, men vi sliter sånn at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

På gode dager snakker vi mye om hvor bra vi har det og er flinke til å kose og si fine ting til hverandre. Dette er sikkert grunnen til at vi holder ut. Men jeg føler at forholdet er som en tidsinnstilt bombe som kan gå av hvert øyeblikk. Det er slitsomt å gå rundt i uvissheten hele tiden. Hva blir det neste? Jeg kjenner at jeg er ved bristepunktet og jeg tror han er det også, at det er derfor han er som han er også. Jeg vet at han er redd for å miste meg, men han er sliten nå, det ser jeg. Jeg prøver mitt beste og kan ikke gjøre mer..Det er bare så synd hvis vi må gi opp, vi har kjempet så lenge...

Ville bare skrive litt om livet mitt og jeg håper noen leser det og kanskje kan si noe om det som kan hjelpe meg...Vet det er mye å sette seg inn i, og jeg får ikke med alt men i grove trekk er dette sånn vi har hatt det. På forhånd takk:)

[sheba]

Jeg må spørre meg etter og ha lest inlegget ditt: Hvordan orker noen av dere??

dette forholdet virker som en evig runddans av hevn og gjengjeldelse fra tidligere tabber... kan godt være jeg tar feil, men burde dere ikke sette dere ned og snakke alvor og ikke gjemme dere bak de episodene som gjorde den ene parten så forlegen at det resulterte i en samtale??

forstå meg rett: ingen har rett og begge har rett, høres sikkert håpløst ut, men dere bør snakke ærlig sammen, gjør dere ikke det vil forholdet fortsatt handle om og "ta" den andre etter foregående tabber, det vil du vel ikke??

[Lillemus]

Splitt opp mens dere ennå ikke har unger sier jeg bare. Det forholdet der høres ikke sunt ut.

[Gjest kjærligheten er rar]

Jeg synes dere atter en gang skal sette dere ned og virkelig finne ut om dere klarer, ønsker og vil leve sammen.

Avtal på forhånd en viss tid dere må sitte rolig og prate uten at noen av dere skal få lov å fare opp. Og så skal dere skrive ned på hvert deres papir de positive tingene dere setter pris på ved partneren deres, og de negative tingene dere synes partneren har.

Hvilke negative ting klarer dere å leve med og hvilke ikke?

(

Å sette tid på samtalen og å bestemme at ingen får fare opp er kanskje lurt siden samtalene deres har en tendens til å ende i timelange oppfarende krangler.)

Hvis dette lar seg utføre på en konstruktiv måte så er dere et steg på vegen. Klarer dere å prate om tingene dere sliter med uten å anklage hverandre eller kjefte eller komme i opposisjon så er det veldig positivt.

Hvis dere sliter med å gjennomføre slike ting som dette men er enige om at dere elsker hverandre og ønsker å fortsette så burde dere søke hjelp.

Familierådgivning er et godt sted å begynne. Der er de ofte utdannede psykologer ol. så de bør ha en viss greie på tankemåter og følelser.

En fremdrift der forutsetter jo at dere begge er villige til å prøve, og å tillate hverande å kunne si ting som kanskje den andre føler litt sårende.

Når mye frustrasjon skal ut så er det ikke alltid det høres helt pent ut for den andre.

Tror dere har kommet så langt at det bør være en enten eller. Enten må dere bryte og tillate hverandre og dere selv å finne lykken andre steder eller så får dere ta tak i problemene ved rota en gang for alle og lære dere hvordan dere skal behandle fremtidige frustrasjoner, misforståelser, følelsesutbrudd og situasjoner.

At dere har kommet til at dere må la være å drikke pga. problemene det fører med seg synes jeg er flott.

Bit tenna sammen og virkelig begynn å løse dette ved roten, uansett hva som skjer i fremtiden da så vil dere vite at alt er prøvd.

Søk hjelp.

Lykke til.

[DarkPink]

Det eneste jeg kan si med ganske stor sikkerhet er

1) Dette forholdet kommer mest sannsynlig aldri til å bli helt bra

2) Det finnes mange menn der ute du ville kunne fungere bedre sammen med enn ham.

Jeg skjønner at det er trygt å bli hos ham, selv om ting ikke er bra, men du må tro på at det er mange der ute som bare kunne drømme om å bli sammen med deg.

[Gjest nameless]

Jeg må spørre meg etter og ha lest inlegget ditt: Hvordan orker noen av dere??

dette forholdet virker som en evig runddans av hevn og gjengjeldelse fra tidligere tabber... kan godt være jeg tar feil, men burde dere ikke sette dere ned og snakke alvor og ikke gjemme dere bak de episodene som gjorde den ene parten så forlegen at det resulterte i en samtale??

forstå meg rett: ingen har rett og begge har rett, høres sikkert håpløst ut, men dere bør snakke ærlig sammen, gjør dere ikke det vil forholdet fortsatt handle om og "ta" den andre etter foregående tabber, det vil du vel ikke??

Huff jeg kjenner meg igjenn endel i ditt innlegg her.Og det er ikke godt for noen av dere..!Dere BØR finne en ny begynnelse eller en endelig slutt tror jeg.Og den nye begynnelsen kan "kansje" komme ved at dere oppsøker familie terapi.Ikke for å sverte hverandre eller legge skylden på hverandre...men..for å lære snakke skikkelig sammen,for å lære bryte det gamle mønsteret dere er i.Det vil ødelegge dere begge desvarre slik dere holder på.En annen ting er at,dere vil begge klare dere fint uten hverandre!Dere trenger troen på dere selv,der finnes en verden full av andre som kan gjøre dere bedre,som dere kan ha det bedre med.Der finnes andre dere kan elske.MEN jeg tror desverre og at om dere bryter forholdet og raskt hopper inn i nytt forhold,så kan det skjære seg pga den negative bagasjen dere har med :-( så jeg ville nok brukt tid alene først.Lær å kos dere alene,man må ikke være to for å ha det godt.Og dere to har det ikke godt nå!Jeg mener man ikke skal gi opp ved første hinder,men dere har hatt mange hinder,og det baller på seg om ikke det løses:-( jeg kom meg ut av ett slikt forhold heldigvis.Og rota ikke med en mann på 2 år.jeg synes det var knall tøft å gå fra barne faren for jeg elsket han jo,men orket ikke ha det slik mer! I dag har jeg møtt en mann jeg er lykkelig med.Og i dag kan jeg se at jeg burde brutt ut av det andre forholdet mange år før jeg gjorde det.Jeg trodde jeg ikke ville gå fra han fordi jeg elsket han..mens det egentlig var redselen for å klare ett liv alene uten han!Dermed bør du finne ut,om det er reddselen for å gå videre alene som stopper deg???????Jeg tror nemelig om dere virkelig elsker hverandre,og respekterte hverandre så skulle det ikke gått så galt..men vi vet jo at "dem man elsker,tukter man" :-( lykke til på ferden.

[sheba]

Huff jeg kjenner meg igjenn endel i ditt innlegg her.Og det er ikke godt for noen av dere..!Dere BØR finne en ny begynnelse eller en endelig slutt tror jeg.Og den nye begynnelsen kan "kansje" komme ved at dere oppsøker familie terapi.Ikke for å sverte hverandre eller legge skylden på hverandre...men..for å lære snakke skikkelig sammen,for å lære bryte det gamle mønsteret dere er i.Det vil ødelegge dere begge desvarre slik dere holder på.En annen ting er at,dere vil begge klare dere fint uten hverandre!Dere trenger troen på dere selv,der finnes en verden full av andre som kan gjøre dere bedre,som dere kan ha det bedre med.Der finnes andre dere kan elske.MEN jeg tror desverre og at om dere bryter forholdet og raskt hopper inn i nytt forhold,så kan det skjære seg pga den negative bagasjen dere har med :-( så jeg ville nok brukt tid alene først.Lær å kos dere alene,man må ikke være to for å ha det godt.Og dere to har det ikke godt nå!Jeg mener man ikke skal gi opp ved første hinder,men dere har hatt mange hinder,og det baller på seg om ikke det løses:-( jeg kom meg ut av ett slikt forhold heldigvis.Og rota ikke med en mann på 2 år.jeg synes det var knall tøft å gå fra barne faren for jeg elsket han jo,men orket ikke ha det slik mer! I dag har jeg møtt en mann jeg er lykkelig med.Og i dag kan jeg se at jeg burde brutt ut av det andre forholdet mange år før jeg gjorde det.Jeg trodde jeg ikke ville gå fra han fordi jeg elsket han..mens det egentlig var redselen for å klare ett liv alene uten han!Dermed bør du finne ut,om det er reddselen for å gå videre alene som stopper deg???????Jeg tror nemelig om dere virkelig elsker hverandre,og respekterte hverandre så skulle det ikke gått så galt..men vi vet jo at "dem man elsker,tukter man" :-( lykke til på ferden.

*kremt*

Dette var vel postet til feil person?