dumpet av kjæreste

[Gjest Persille]

Det er egentlig ikke korrekt å si jeg er redd for faste forhold. Spørsmålet er nok snarere om jeg har lyst på et fast forhold.

Nå tror sikkert alle at jeg har blitt skremt av et eller annet lumsk vesen med vagina, men det er egentlig ikke tilfelle. Noen skruer har jeg møtt på min vei, men de fleste har vært hyggelige jenter.

Problemet ligger nok hos meg. Jeg orker ikke å forholde meg til noen på det nivået dere jenter ofte krever. Jeg takler ikke å skulle se noen hver eneste dag, småpjatte om bullshit på telefonen de dagene vi ikke ser hverandre, nærmest være pressa til å svare på sms innen et visst antall timer for ikke å såre noen (og det er et press også forbundet med det, for jeg er dessverre utrustet med en samvittighet som sliter meg ut hvis jeg sårer noen, og jeg vet jeg sårer ved å være meg selv), og jeg har rett og slett ikke lyst til å være sammen med et kvinnemenneske (eller noen andre for den sags skyld) store deler av fritida mi.

Jeg skriver at problemet ligger hos meg. Men det store "problemet" er nok at jeg ikke ser det som noe problem. Jeg forstår ikke denne trangen så godt som alle mennesker har til å være to.

Nå har jeg også behov for kontakt, nærhet og sex, men ikke på det nivået jeg forstår dere andre har. Mine beste forhold har vært mine elskerforhold. Og det er ikke fordi disse jentene ikke har vært gode nok for meg til å ville noe mer. De har tvert imot vært kjempejenter. Det er bare jeg som er spaca. Jeg har fått dekket mine behov (og da snakker jeg naturligvis ikke kun om sex) en og annen helg, et og annet døgn eller en og annen kveld - mer som deltidskjærester, og jeg har hatt det som plommen i egget.

Men så fort det blir noe mer får jeg noia etter kort tid. Jeg mister all min frihet. Noen skal alltid vite hvor jeg er eller hva jeg gjør eller hvorfor jeg heller ser en film alene enn sammen med dem. De hyler og bærer seg om at mine følelser for dem ikke kan være de helt store, og de stresser meg med sjalusi ut av en annen verden. Jeg er heller ikke blant de mest åpne personer her i verden, selv om jeg kan forstå at dere her inne tror det (jeg jabber jo om det meste, om sex, gud-veit, og alt), men dere har til gode å se jeg skrive noe veldig personlig her inne (med mindre noen synes analsex er personlig).

Og jeg får nok og går. Ikke (alltid) fordi det har vært noe galt med mine kjærester (selv om gudene skal vite at jeg også har rota meg borti et par nutcases). Men de krever noe jeg ikke kan gi.

Jeg aner ikke om jeg kommer til å forandre meg eller om jeg en eller annen dag ser det lyset dere andre ser ut til å se når dere er sammen med noen, og om jeg bare er annerledes enn dere eller om jeg er fucka opp av barndomstraumer eller hva det nå måtte være, vet jeg ikke, men det er nå engang sånn jeg er.

Du lurer på hva jeg har å tape på å prøve. Vel. Det er et spørsmål fra en som ser det store i et forhold, og som sannsynligvis føler noe mangler når hun er singel.

DarkPink snakker om friheten til å knulle andre. Det er tull for min del. Det har ingenting med det å gjøre, i hvert fall ikke for meg. Jeg knuller uansett ikke rundt.

I bunn og grunn er det stor fare for at jeg er fucka opp på en eller annen måte, og burde finne meg en psykolog.

Jeg har nok forandra meg mye de siste årene (sannsynligvis ikke positivt), og for alt jeg vet kan jeg plutselig se lyset jeg også. Men forhold er det jeg tenker minst på for tiden, og jeg kan egentlig aldri huske at jeg har tenkt noe særlig på det.

Jeg innser at jeg er så fucka opp at jeg en eller annen dag kommer til å gjøre som Michael Douglas i Falling Down.

Veldig godt og gjennomtenkt svar

Men ut fra det jeg leser så ser jeg at vi egentlig ser på forhold litt på samme måte. Jeg får tilsvarende panikk som deg av å måtte rapportere hele tiden, aldri kunne gjøre noe alene, eller med andre enn bedre halvdel.

I motsetning til deg derimot vil jeg gjerne være "elsket". Ikke i den forstand at noen setter himmel og jord i bevegelse, men at noen legger energi i å få treffe meg, ønsker å tilbringe tid med meg, begjærer meg, gir meg komplimenter og positivt gir meg bedre selvfølelse om man kan kalle det det.

En elsker kan forsåvidt gjøre det, men jeg vil ikke være én av mange. Jeg vil ha vedkommende for meg selv, og jeg vil vite at jeg er den han setter høyest. Og jeg vil stole på at det er sånn.

Forhold er så mangt, jeg vil ikke ha hus på landet, setter, stasjonsvogn og fire barn, men jeg vil gjerne ha noen å dele ting man ikke deler med "alle andre" med.

Utfra det jeg kan se er det ikke et forhold i seg selv du frykter, du frykter bare typen forhold som binder deg opp til et annet menneske i større grad enn du har behov for. Løsningen for deg må være å ha et forhold til en jente som har samme behov for frihet og alenetid som du har

[Dorthe]

Det er egentlig ikke korrekt å si jeg er redd for faste forhold. Spørsmålet er nok snarere om jeg har lyst på et fast forhold.

Nå tror sikkert alle at jeg har blitt skremt av et eller annet lumsk vesen med vagina, men det er egentlig ikke tilfelle. Noen skruer har jeg møtt på min vei, men de fleste har vært hyggelige jenter.

Problemet ligger nok hos meg. Jeg orker ikke å forholde meg til noen på det nivået dere jenter ofte krever. Jeg takler ikke å skulle se noen hver eneste dag, småpjatte om bullshit på telefonen de dagene vi ikke ser hverandre, nærmest være pressa til å svare på sms innen et visst antall timer for ikke å såre noen (og det er et press også forbundet med det, for jeg er dessverre utrustet med en samvittighet som sliter meg ut hvis jeg sårer noen, og jeg vet jeg sårer ved å være meg selv), og jeg har rett og slett ikke lyst til å være sammen med et kvinnemenneske (eller noen andre for den sags skyld) store deler av fritida mi.

Jeg skriver at problemet ligger hos meg. Men det store "problemet" er nok at jeg ikke ser det som noe problem. Jeg forstår ikke denne trangen så godt som alle mennesker har til å være to.

Nå har jeg også behov for kontakt, nærhet og sex, men ikke på det nivået jeg forstår dere andre har. Mine beste forhold har vært mine elskerforhold. Og det er ikke fordi disse jentene ikke har vært gode nok for meg til å ville noe mer. De har tvert imot vært kjempejenter. Det er bare jeg som er spaca. Jeg har fått dekket mine behov (og da snakker jeg naturligvis ikke kun om sex) en og annen helg, et og annet døgn eller en og annen kveld - mer som deltidskjærester, og jeg har hatt det som plommen i egget.

Men så fort det blir noe mer får jeg noia etter kort tid. Jeg mister all min frihet. Noen skal alltid vite hvor jeg er eller hva jeg gjør eller hvorfor jeg heller ser en film alene enn sammen med dem. De hyler og bærer seg om at mine følelser for dem ikke kan være de helt store, og de stresser meg med sjalusi ut av en annen verden. Jeg er heller ikke blant de mest åpne personer her i verden, selv om jeg kan forstå at dere her inne tror det (jeg jabber jo om det meste, om sex, gud-veit, og alt), men dere har til gode å se jeg skrive noe veldig personlig her inne (med mindre noen synes analsex er personlig).

Og jeg får nok og går. Ikke (alltid) fordi det har vært noe galt med mine kjærester (selv om gudene skal vite at jeg også har rota meg borti et par nutcases). Men de krever noe jeg ikke kan gi.

Jeg aner ikke om jeg kommer til å forandre meg eller om jeg en eller annen dag ser det lyset dere andre ser ut til å se når dere er sammen med noen, og om jeg bare er annerledes enn dere eller om jeg er fucka opp av barndomstraumer eller hva det nå måtte være, vet jeg ikke, men det er nå engang sånn jeg er.

Du lurer på hva jeg har å tape på å prøve. Vel. Det er et spørsmål fra en som ser det store i et forhold, og som sannsynligvis føler noe mangler når hun er singel.

DarkPink snakker om friheten til å knulle andre. Det er tull for min del. Det har ingenting med det å gjøre, i hvert fall ikke for meg. Jeg knuller uansett ikke rundt.

I bunn og grunn er det stor fare for at jeg er fucka opp på en eller annen måte, og burde finne meg en psykolog.

Jeg har nok forandra meg mye de siste årene (sannsynligvis ikke positivt), og for alt jeg vet kan jeg plutselig se lyset jeg også. Men forhold er det jeg tenker minst på for tiden, og jeg kan egentlig aldri huske at jeg har tenkt noe særlig på det.

Jeg innser at jeg er så fucka opp at jeg en eller annen dag kommer til å gjøre som Michael Douglas i Falling Down.

Du har vært for lenge på dol og lest for mye hvordan kvinner tenker.

[ShitDiddelyDo]

Veldig godt og gjennomtenkt svar

Men ut fra det jeg leser så ser jeg at vi egentlig ser på forhold litt på samme måte. Jeg får tilsvarende panikk som deg av å måtte rapportere hele tiden, aldri kunne gjøre noe alene, eller med andre enn bedre halvdel.

I motsetning til deg derimot vil jeg gjerne være "elsket". Ikke i den forstand at noen setter himmel og jord i bevegelse, men at noen legger energi i å få treffe meg, ønsker å tilbringe tid med meg, begjærer meg, gir meg komplimenter og positivt gir meg bedre selvfølelse om man kan kalle det det.

En elsker kan forsåvidt gjøre det, men jeg vil ikke være én av mange. Jeg vil ha vedkommende for meg selv, og jeg vil vite at jeg er den han setter høyest. Og jeg vil stole på at det er sånn.

Forhold er så mangt, jeg vil ikke ha hus på landet, setter, stasjonsvogn og fire barn, men jeg vil gjerne ha noen å dele ting man ikke deler med "alle andre" med.

Utfra det jeg kan se er det ikke et forhold i seg selv du frykter, du frykter bare typen forhold som binder deg opp til et annet menneske i større grad enn du har behov for. Løsningen for deg må være å ha et forhold til en jente som har samme behov for frihet og alenetid som du har

Men det er mulig vi definerer elskerforhold litt ulikt. Mange hører ordet "elsker" og ser dermed for seg en man stikker innom for å kjøre en avansert rundt onani når det fysiske behovet melder seg.

Mine elskerinner har betydd langt mer enn som så for meg. I hvert fall et par av dem. Jeg er ikke sikker på om de har visst det selv (men da fordi jeg jo har gjort det ganske klart allerede fra starten av at jeg ikke ville noe mer, og tenker jenta som folk flest, noe folk flest naturligvis gjør, tror hun da at hun er noe jeg har mens jeg ser etter noe bedre). Det har ikke stemt for min del.

Nok en grunn til å tro noe sånt får de de få gangene jeg faktisk har involvert meg med en jente - i et mer tradisjonelt kjæresteforhold, og dermed får bekreftet at jeg faktisk så etter noe mer.

Men sist gang jeg gjorde det tror jeg faktisk at jeg gjorde det fordi jeg på en måte følte presset fra de rundt meg. Og det gikk naturligvis til helvete. Ikke bare fordi dama var klink kokos, for det var hun, og alle forsto naturligvis at jeg snek meg unna, men det hadde sannsynligvis gått til helvete uansett.

Det går nok mer på min personlighet. Mr. Munter på dol har en del ballast, og er nok fucka opp på et mer generelt plan.

Men det er først de siste årene jeg har begynt å innse diverse, for i alle år har jeg vært knallsterk og fortrengt ting. Jeg tror dog at jeg snart er fylt opp som en oversvømt dike, og at grunnmuren rundt snart sprekker.

Neida. Men jeg tror jeg har nok å ta tak i om jeg ikke også skal ta tak i kjærligheten.

For den er faktisk nøyaktig så vanskelig som folk påstår, og på mange måter har jeg nok innsett at jeg ikke har plass til den slags.

[Gjest Persille]

Men det er mulig vi definerer elskerforhold litt ulikt. Mange hører ordet "elsker" og ser dermed for seg en man stikker innom for å kjøre en avansert rundt onani når det fysiske behovet melder seg.

Mine elskerinner har betydd langt mer enn som så for meg. I hvert fall et par av dem. Jeg er ikke sikker på om de har visst det selv (men da fordi jeg jo har gjort det ganske klart allerede fra starten av at jeg ikke ville noe mer, og tenker jenta som folk flest, noe folk flest naturligvis gjør, tror hun da at hun er noe jeg har mens jeg ser etter noe bedre). Det har ikke stemt for min del.

Nok en grunn til å tro noe sånt får de de få gangene jeg faktisk har involvert meg med en jente - i et mer tradisjonelt kjæresteforhold, og dermed får bekreftet at jeg faktisk så etter noe mer.

Men sist gang jeg gjorde det tror jeg faktisk at jeg gjorde det fordi jeg på en måte følte presset fra de rundt meg. Og det gikk naturligvis til helvete. Ikke bare fordi dama var klink kokos, for det var hun, og alle forsto naturligvis at jeg snek meg unna, men det hadde sannsynligvis gått til helvete uansett.

Det går nok mer på min personlighet. Mr. Munter på dol har en del ballast, og er nok fucka opp på et mer generelt plan.

Men det er først de siste årene jeg har begynt å innse diverse, for i alle år har jeg vært knallsterk og fortrengt ting. Jeg tror dog at jeg snart er fylt opp som en oversvømt dike, og at grunnmuren rundt snart sprekker.

Neida. Men jeg tror jeg har nok å ta tak i om jeg ikke også skal ta tak i kjærligheten.

For den er faktisk nøyaktig så vanskelig som folk påstår, og på mange måter har jeg nok innsett at jeg ikke har plass til den slags.

Men igjen, da er det ikke et kjæresteforhold i seg selv du er så redd for, det er tilknytningen til et annet menneske som krever mer enn du kan/ønsker å gi.

Alle har vi forskjellige behov for relasjoner til andre mennesker. Noen vil ikke være knyttet til noen, koste hva det koste vill, noen klarer ikke å være alene under noen omstendighet, og har heller dårlig kjæreste enn ingen kjæreste - og noen er som oss (ja, jeg ser fellestrekk), vi vil ha en tilknytning til et annet menneske, men ikke en altoppslukende og selvutslettende tilknytning.

Men om du ser på mitt tilfelle da, samtlige menn har panikk for å involvere seg fordi jeg har barn. Det er sikkert noen som ikke har det, men dem er det noe annet galt med

Og jeg lurer på; hvorfor er det så skummelt å ha et forhold til meg bare fordi jeg har barn? Han blir jo ikke pappa over natten for det? Og jeg er jo en helt vanlig jente i tillegg? Og viser det seg at forholdet blir seriøst, så vil man jo ha barn selv uansett antagelig? Og om det ikke er seriøst, så får han jo ikke treffe barnet?

Rare greier...

[Sofline]

Det er egentlig ikke korrekt å si jeg er redd for faste forhold. Spørsmålet er nok snarere om jeg har lyst på et fast forhold.

Nå tror sikkert alle at jeg har blitt skremt av et eller annet lumsk vesen med vagina, men det er egentlig ikke tilfelle. Noen skruer har jeg møtt på min vei, men de fleste har vært hyggelige jenter.

Problemet ligger nok hos meg. Jeg orker ikke å forholde meg til noen på det nivået dere jenter ofte krever. Jeg takler ikke å skulle se noen hver eneste dag, småpjatte om bullshit på telefonen de dagene vi ikke ser hverandre, nærmest være pressa til å svare på sms innen et visst antall timer for ikke å såre noen (og det er et press også forbundet med det, for jeg er dessverre utrustet med en samvittighet som sliter meg ut hvis jeg sårer noen, og jeg vet jeg sårer ved å være meg selv), og jeg har rett og slett ikke lyst til å være sammen med et kvinnemenneske (eller noen andre for den sags skyld) store deler av fritida mi.

Jeg skriver at problemet ligger hos meg. Men det store "problemet" er nok at jeg ikke ser det som noe problem. Jeg forstår ikke denne trangen så godt som alle mennesker har til å være to.

Nå har jeg også behov for kontakt, nærhet og sex, men ikke på det nivået jeg forstår dere andre har. Mine beste forhold har vært mine elskerforhold. Og det er ikke fordi disse jentene ikke har vært gode nok for meg til å ville noe mer. De har tvert imot vært kjempejenter. Det er bare jeg som er spaca. Jeg har fått dekket mine behov (og da snakker jeg naturligvis ikke kun om sex) en og annen helg, et og annet døgn eller en og annen kveld - mer som deltidskjærester, og jeg har hatt det som plommen i egget.

Men så fort det blir noe mer får jeg noia etter kort tid. Jeg mister all min frihet. Noen skal alltid vite hvor jeg er eller hva jeg gjør eller hvorfor jeg heller ser en film alene enn sammen med dem. De hyler og bærer seg om at mine følelser for dem ikke kan være de helt store, og de stresser meg med sjalusi ut av en annen verden. Jeg er heller ikke blant de mest åpne personer her i verden, selv om jeg kan forstå at dere her inne tror det (jeg jabber jo om det meste, om sex, gud-veit, og alt), men dere har til gode å se jeg skrive noe veldig personlig her inne (med mindre noen synes analsex er personlig).

Og jeg får nok og går. Ikke (alltid) fordi det har vært noe galt med mine kjærester (selv om gudene skal vite at jeg også har rota meg borti et par nutcases). Men de krever noe jeg ikke kan gi.

Jeg aner ikke om jeg kommer til å forandre meg eller om jeg en eller annen dag ser det lyset dere andre ser ut til å se når dere er sammen med noen, og om jeg bare er annerledes enn dere eller om jeg er fucka opp av barndomstraumer eller hva det nå måtte være, vet jeg ikke, men det er nå engang sånn jeg er.

Du lurer på hva jeg har å tape på å prøve. Vel. Det er et spørsmål fra en som ser det store i et forhold, og som sannsynligvis føler noe mangler når hun er singel.

DarkPink snakker om friheten til å knulle andre. Det er tull for min del. Det har ingenting med det å gjøre, i hvert fall ikke for meg. Jeg knuller uansett ikke rundt.

I bunn og grunn er det stor fare for at jeg er fucka opp på en eller annen måte, og burde finne meg en psykolog.

Jeg har nok forandra meg mye de siste årene (sannsynligvis ikke positivt), og for alt jeg vet kan jeg plutselig se lyset jeg også. Men forhold er det jeg tenker minst på for tiden, og jeg kan egentlig aldri huske at jeg har tenkt noe særlig på det.

Jeg innser at jeg er så fucka opp at jeg en eller annen dag kommer til å gjøre som Michael Douglas i Falling Down.

Du har bare ikke møtt den rette ennå. Jeg vet det høres ut som en klisje, men jeg har møtt mange menn som har hatt det som har endret mening.

[Sofline]

Easypeasy. Gutter vil ha i pose og sekk. ha sex med en jente og samtidig ha muligheten til å ha sex med andre jenter. Går de inn i et forhold, får de plutselig bare lov til å ha sex med èn jente. Og i tillegg må de spise middag med moren hennes, trøste henne når hun gråter, kjøpe tamponger og verst av alt - slå opp når de ikke vil mer.

Samtidig viser forskning at menn får mer ut av ekteskapet enn kvinner. Visstnok er gifte menn det lykkeligste folkeslaget. :-)

[Ugga Bugga]

Det er egentlig ikke korrekt å si jeg er redd for faste forhold. Spørsmålet er nok snarere om jeg har lyst på et fast forhold.

Nå tror sikkert alle at jeg har blitt skremt av et eller annet lumsk vesen med vagina, men det er egentlig ikke tilfelle. Noen skruer har jeg møtt på min vei, men de fleste har vært hyggelige jenter.

Problemet ligger nok hos meg. Jeg orker ikke å forholde meg til noen på det nivået dere jenter ofte krever. Jeg takler ikke å skulle se noen hver eneste dag, småpjatte om bullshit på telefonen de dagene vi ikke ser hverandre, nærmest være pressa til å svare på sms innen et visst antall timer for ikke å såre noen (og det er et press også forbundet med det, for jeg er dessverre utrustet med en samvittighet som sliter meg ut hvis jeg sårer noen, og jeg vet jeg sårer ved å være meg selv), og jeg har rett og slett ikke lyst til å være sammen med et kvinnemenneske (eller noen andre for den sags skyld) store deler av fritida mi.

Jeg skriver at problemet ligger hos meg. Men det store "problemet" er nok at jeg ikke ser det som noe problem. Jeg forstår ikke denne trangen så godt som alle mennesker har til å være to.

Nå har jeg også behov for kontakt, nærhet og sex, men ikke på det nivået jeg forstår dere andre har. Mine beste forhold har vært mine elskerforhold. Og det er ikke fordi disse jentene ikke har vært gode nok for meg til å ville noe mer. De har tvert imot vært kjempejenter. Det er bare jeg som er spaca. Jeg har fått dekket mine behov (og da snakker jeg naturligvis ikke kun om sex) en og annen helg, et og annet døgn eller en og annen kveld - mer som deltidskjærester, og jeg har hatt det som plommen i egget.

Men så fort det blir noe mer får jeg noia etter kort tid. Jeg mister all min frihet. Noen skal alltid vite hvor jeg er eller hva jeg gjør eller hvorfor jeg heller ser en film alene enn sammen med dem. De hyler og bærer seg om at mine følelser for dem ikke kan være de helt store, og de stresser meg med sjalusi ut av en annen verden. Jeg er heller ikke blant de mest åpne personer her i verden, selv om jeg kan forstå at dere her inne tror det (jeg jabber jo om det meste, om sex, gud-veit, og alt), men dere har til gode å se jeg skrive noe veldig personlig her inne (med mindre noen synes analsex er personlig).

Og jeg får nok og går. Ikke (alltid) fordi det har vært noe galt med mine kjærester (selv om gudene skal vite at jeg også har rota meg borti et par nutcases). Men de krever noe jeg ikke kan gi.

Jeg aner ikke om jeg kommer til å forandre meg eller om jeg en eller annen dag ser det lyset dere andre ser ut til å se når dere er sammen med noen, og om jeg bare er annerledes enn dere eller om jeg er fucka opp av barndomstraumer eller hva det nå måtte være, vet jeg ikke, men det er nå engang sånn jeg er.

Du lurer på hva jeg har å tape på å prøve. Vel. Det er et spørsmål fra en som ser det store i et forhold, og som sannsynligvis føler noe mangler når hun er singel.

DarkPink snakker om friheten til å knulle andre. Det er tull for min del. Det har ingenting med det å gjøre, i hvert fall ikke for meg. Jeg knuller uansett ikke rundt.

I bunn og grunn er det stor fare for at jeg er fucka opp på en eller annen måte, og burde finne meg en psykolog.

Jeg har nok forandra meg mye de siste årene (sannsynligvis ikke positivt), og for alt jeg vet kan jeg plutselig se lyset jeg også. Men forhold er det jeg tenker minst på for tiden, og jeg kan egentlig aldri huske at jeg har tenkt noe særlig på det.

Jeg innser at jeg er så fucka opp at jeg en eller annen dag kommer til å gjøre som Michael Douglas i Falling Down.

Du påstår du ikke skriver personlige innlegg på DOL, men dette var jo ganske personlig, da

Jeg har kjæreste, men jeg ser ham ikke hver eneste dag. Vi småpjatter ikke nødvendigvis alltid om bullshit på telefonen de dagene vi ikke ser hverandre heller, og jeg føler meg ikke pressa til å svare på SMS innen et visst antall timer. Vi bor riktignok såpass langt fra hverandre at vi ikke har mulighet til å møtes daglig, og jeg synes det fungerer helt greit. Jeg har nok et ganske avslappet syn på forholdet, jeg går ikke rundt og tenker på ham eller på forholdet vårt hele tiden, men det betyr ikke nødvendigvis at det ikke er seriøst.

Jeg synes selvsagt det er hyggelig å være sammen med ham, og vil gjerne tilbringe en del av fritiden min sammen med ham. Det betyr ikke at vi sitter og ser hverandre dypt inn i øynene hele tiden, men at vi også kan være i samme rom og holde på med forskjellige ting.

Vi driver heller ikke og rapporterer til hverandre om den minste ting vi har gjort eller hvem vi har møtt, men viktige ting som har hendt forteller vi gjerne til hverandre. Jeg føler ikke at jeg mister min frihet ved å være i forhold, og må ikke svare for hvorfor jeg gjør det ene eller andre.

Jeg tror nok ikke jeg ville taklet et altoppslukende forhold av den typen du beskriver, og er glad for at jeg har funnet meg en som er ganske lik meg på det punktet. Jeg har tidligere vært i forhold hvor jeg har måttet "bevise" til stadighet at følelsene mine er sterke nok, ved hele tiden å svare på meldinger, gi gaver, hviske søte ord i øret og uttrykke meg på den riktige måten, og hvor det ble ufred hvis ikke alt dette ble gjort på den rette måten.

Nå høres jeg sikkert uromantisk ut, men det er jeg jo egentlig ikke. Kjærlighet kan uttrykkes på forskjellige måter, og man trenger ikke nødvendigvis klenge på hverandre, være sammen hele tiden eller snakke kosemosespråk til hverandre selv om man er glade i hverandre. Jeg tror man må stole på hverandre, og gi hverandre litt frihet.

[ShitDiddelyDo]

Men igjen, da er det ikke et kjæresteforhold i seg selv du er så redd for, det er tilknytningen til et annet menneske som krever mer enn du kan/ønsker å gi.

Alle har vi forskjellige behov for relasjoner til andre mennesker. Noen vil ikke være knyttet til noen, koste hva det koste vill, noen klarer ikke å være alene under noen omstendighet, og har heller dårlig kjæreste enn ingen kjæreste - og noen er som oss (ja, jeg ser fellestrekk), vi vil ha en tilknytning til et annet menneske, men ikke en altoppslukende og selvutslettende tilknytning.

Men om du ser på mitt tilfelle da, samtlige menn har panikk for å involvere seg fordi jeg har barn. Det er sikkert noen som ikke har det, men dem er det noe annet galt med

Og jeg lurer på; hvorfor er det så skummelt å ha et forhold til meg bare fordi jeg har barn? Han blir jo ikke pappa over natten for det? Og jeg er jo en helt vanlig jente i tillegg? Og viser det seg at forholdet blir seriøst, så vil man jo ha barn selv uansett antagelig? Og om det ikke er seriøst, så får han jo ikke treffe barnet?

Rare greier...

Nei, det der synes jeg faktisk er litt snålt. Jeg har selv kompiser som er sånn, men jeg har aldri selv hatt noen problemer med at kvinner har barn.

Jeg kan forstå det hvis gutta er 20 år gamle, men du er rundt min alder, og jeg vil tro dine dater er på min alder eller eldre.

Disse gutta vil nok etter hvert få problemer med å finne seg kvinner (med mindre de kjører en Hegnar og finner seg ei på rundt 18) uten unger.

Jeg hadde sett problemet hvis du hadde tre unger med et par-tre ulike fedre. Men en unge? Det er da bare kos.

[ShitDiddelyDo]

Du påstår du ikke skriver personlige innlegg på DOL, men dette var jo ganske personlig, da

Jeg har kjæreste, men jeg ser ham ikke hver eneste dag. Vi småpjatter ikke nødvendigvis alltid om bullshit på telefonen de dagene vi ikke ser hverandre heller, og jeg føler meg ikke pressa til å svare på SMS innen et visst antall timer. Vi bor riktignok såpass langt fra hverandre at vi ikke har mulighet til å møtes daglig, og jeg synes det fungerer helt greit. Jeg har nok et ganske avslappet syn på forholdet, jeg går ikke rundt og tenker på ham eller på forholdet vårt hele tiden, men det betyr ikke nødvendigvis at det ikke er seriøst.

Jeg synes selvsagt det er hyggelig å være sammen med ham, og vil gjerne tilbringe en del av fritiden min sammen med ham. Det betyr ikke at vi sitter og ser hverandre dypt inn i øynene hele tiden, men at vi også kan være i samme rom og holde på med forskjellige ting.

Vi driver heller ikke og rapporterer til hverandre om den minste ting vi har gjort eller hvem vi har møtt, men viktige ting som har hendt forteller vi gjerne til hverandre. Jeg føler ikke at jeg mister min frihet ved å være i forhold, og må ikke svare for hvorfor jeg gjør det ene eller andre.

Jeg tror nok ikke jeg ville taklet et altoppslukende forhold av den typen du beskriver, og er glad for at jeg har funnet meg en som er ganske lik meg på det punktet. Jeg har tidligere vært i forhold hvor jeg har måttet "bevise" til stadighet at følelsene mine er sterke nok, ved hele tiden å svare på meldinger, gi gaver, hviske søte ord i øret og uttrykke meg på den riktige måten, og hvor det ble ufred hvis ikke alt dette ble gjort på den rette måten.

Nå høres jeg sikkert uromantisk ut, men det er jeg jo egentlig ikke. Kjærlighet kan uttrykkes på forskjellige måter, og man trenger ikke nødvendigvis klenge på hverandre, være sammen hele tiden eller snakke kosemosespråk til hverandre selv om man er glade i hverandre. Jeg tror man må stole på hverandre, og gi hverandre litt frihet.

Hehe, synd du er opptatt.

Neida. Men det der høres ut som et veldig godt forhold.

Når det gjelder romantikk må for øvrig jeg også høres uromantisk ut, men det er ikke tilfellet her heller.

Og det er naturligvis ikke sånn at jeg ikke vil tilbringe tid med dama. Det vil jeg stadig vekk. Men ikke hele (eller nesten hele) tiden.

[ShitDiddelyDo]

Du har bare ikke møtt den rette ennå. Jeg vet det høres ut som en klisje, men jeg har møtt mange menn som har hatt det som har endret mening.

Jeg tror egentlig ikke det er tilfellet. Og møter jeg en jente jeg har lyst til å holde i hånda hele døgnet, er ikke det et tegn på at jeg har møtt den rette. Det vil i så fall være et soleklart tegn på at det omsider har bikka over for meg.

[hidi]

Det er egentlig ikke korrekt å si jeg er redd for faste forhold. Spørsmålet er nok snarere om jeg har lyst på et fast forhold.

Nå tror sikkert alle at jeg har blitt skremt av et eller annet lumsk vesen med vagina, men det er egentlig ikke tilfelle. Noen skruer har jeg møtt på min vei, men de fleste har vært hyggelige jenter.

Problemet ligger nok hos meg. Jeg orker ikke å forholde meg til noen på det nivået dere jenter ofte krever. Jeg takler ikke å skulle se noen hver eneste dag, småpjatte om bullshit på telefonen de dagene vi ikke ser hverandre, nærmest være pressa til å svare på sms innen et visst antall timer for ikke å såre noen (og det er et press også forbundet med det, for jeg er dessverre utrustet med en samvittighet som sliter meg ut hvis jeg sårer noen, og jeg vet jeg sårer ved å være meg selv), og jeg har rett og slett ikke lyst til å være sammen med et kvinnemenneske (eller noen andre for den sags skyld) store deler av fritida mi.

Jeg skriver at problemet ligger hos meg. Men det store "problemet" er nok at jeg ikke ser det som noe problem. Jeg forstår ikke denne trangen så godt som alle mennesker har til å være to.

Nå har jeg også behov for kontakt, nærhet og sex, men ikke på det nivået jeg forstår dere andre har. Mine beste forhold har vært mine elskerforhold. Og det er ikke fordi disse jentene ikke har vært gode nok for meg til å ville noe mer. De har tvert imot vært kjempejenter. Det er bare jeg som er spaca. Jeg har fått dekket mine behov (og da snakker jeg naturligvis ikke kun om sex) en og annen helg, et og annet døgn eller en og annen kveld - mer som deltidskjærester, og jeg har hatt det som plommen i egget.

Men så fort det blir noe mer får jeg noia etter kort tid. Jeg mister all min frihet. Noen skal alltid vite hvor jeg er eller hva jeg gjør eller hvorfor jeg heller ser en film alene enn sammen med dem. De hyler og bærer seg om at mine følelser for dem ikke kan være de helt store, og de stresser meg med sjalusi ut av en annen verden. Jeg er heller ikke blant de mest åpne personer her i verden, selv om jeg kan forstå at dere her inne tror det (jeg jabber jo om det meste, om sex, gud-veit, og alt), men dere har til gode å se jeg skrive noe veldig personlig her inne (med mindre noen synes analsex er personlig).

Og jeg får nok og går. Ikke (alltid) fordi det har vært noe galt med mine kjærester (selv om gudene skal vite at jeg også har rota meg borti et par nutcases). Men de krever noe jeg ikke kan gi.

Jeg aner ikke om jeg kommer til å forandre meg eller om jeg en eller annen dag ser det lyset dere andre ser ut til å se når dere er sammen med noen, og om jeg bare er annerledes enn dere eller om jeg er fucka opp av barndomstraumer eller hva det nå måtte være, vet jeg ikke, men det er nå engang sånn jeg er.

Du lurer på hva jeg har å tape på å prøve. Vel. Det er et spørsmål fra en som ser det store i et forhold, og som sannsynligvis føler noe mangler når hun er singel.

DarkPink snakker om friheten til å knulle andre. Det er tull for min del. Det har ingenting med det å gjøre, i hvert fall ikke for meg. Jeg knuller uansett ikke rundt.

I bunn og grunn er det stor fare for at jeg er fucka opp på en eller annen måte, og burde finne meg en psykolog.

Jeg har nok forandra meg mye de siste årene (sannsynligvis ikke positivt), og for alt jeg vet kan jeg plutselig se lyset jeg også. Men forhold er det jeg tenker minst på for tiden, og jeg kan egentlig aldri huske at jeg har tenkt noe særlig på det.

Jeg innser at jeg er så fucka opp at jeg en eller annen dag kommer til å gjøre som Michael Douglas i Falling Down.

Så vi ser deg på TV en dag. Fristende tanke! Jeg mener når du har plaffet ned noen...

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i din beskrivelse, derfor er også jeg single.

Enten er de for kjedelige eller for gale. Og kanskje er det noe i veien med meg!

Umulig å forklare, men der gjorde du en god jobb! Takk!

Og for meg er sex uinteressant hvis det ikke innvolverer noen følelser. Så sexlivet mitt er totalt fraværende for øyeblikket. Gidder ikke å ha sex med uintressante menn,

Jeg forstår det du skriver kjempegodt!

[ShitDiddelyDo]

Du har vært for lenge på dol og lest for mye hvordan kvinner tenker.

Neida. Kvinnene på dol er blant de mer fornuftige jeg har sett.

Det er langt verre i RL.

[ShitDiddelyDo]

Så vi ser deg på TV en dag. Fristende tanke! Jeg mener når du har plaffet ned noen...

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i din beskrivelse, derfor er også jeg single.

Enten er de for kjedelige eller for gale. Og kanskje er det noe i veien med meg!

Umulig å forklare, men der gjorde du en god jobb! Takk!

Og for meg er sex uinteressant hvis det ikke innvolverer noen følelser. Så sexlivet mitt er totalt fraværende for øyeblikket. Gidder ikke å ha sex med uintressante menn,

Jeg forstår det du skriver kjempegodt!

Det er lite sannsynlig at jeg kommer til å plaffe ned noen.

Når det gjelder sex er den definitivt best med noen man faktisk liker. Og har jeg et ons føler jeg ofte dagen derpå at jeg heller burde tatt en runk. Det er gjerne det ons-et har vært: Avansert onani, og det gir meg ingenting annet enn en injeksjon med selvtillit fordi jeg rodde dama i land.

Men det hender jeg trenger det også.

Det er uansett noe det er lenge siden jeg har hatt. Ons er ikke helt min greie.

Følelser kan være så mangt, og den nærheten jeg føler før, under og etter sex med noen jeg faktisk liker, kan ikke undervurderes, men jenter med mitt syn på forhold vokser ikke på trær, og før eller siden vil mine elskerinner forsvinne - for de er naturligvis ute etter noe mer enn det jeg kan gi.

[Dorthe]

Neida. Kvinnene på dol er blant de mer fornuftige jeg har sett.

Det er langt verre i RL.

Jeg er enig også når det gjelder de fleste mennene har inne. Kanskje det har noe med at vi ser bak fasaden.

[hidi]

Det er lite sannsynlig at jeg kommer til å plaffe ned noen.

Når det gjelder sex er den definitivt best med noen man faktisk liker. Og har jeg et ons føler jeg ofte dagen derpå at jeg heller burde tatt en runk. Det er gjerne det ons-et har vært: Avansert onani, og det gir meg ingenting annet enn en injeksjon med selvtillit fordi jeg rodde dama i land.

Men det hender jeg trenger det også.

Det er uansett noe det er lenge siden jeg har hatt. Ons er ikke helt min greie.

Følelser kan være så mangt, og den nærheten jeg føler før, under og etter sex med noen jeg faktisk liker, kan ikke undervurderes, men jenter med mitt syn på forhold vokser ikke på trær, og før eller siden vil mine elskerinner forsvinne - for de er naturligvis ute etter noe mer enn det jeg kan gi.

Ja, det er dessverre naturens gang, for de fleste jenter iallefall.

Men du var utrolig ærlig og åpenhjertet i ditt innlegg, slik at andre kryp som meg, også tør si hva jeg tenker...

Jeg har hatt to ons i mitt liv og ønsker ikke flere.

Vet ikke selv hva jeg ønsker hos en mann! Litt frustrerende det...

[Ugga Bugga]

Hehe, synd du er opptatt.

Neida. Men det der høres ut som et veldig godt forhold.

Når det gjelder romantikk må for øvrig jeg også høres uromantisk ut, men det er ikke tilfellet her heller.

Og det er naturligvis ikke sånn at jeg ikke vil tilbringe tid med dama. Det vil jeg stadig vekk. Men ikke hele (eller nesten hele) tiden.

Eksen min var sånn at han klaget over at jeg ikke brukte nok tid på ham, og at jeg var for lite hjemme (fordi jeg jobbet mye på den tiden, og i tillegg trente et par kvelder i uka). Da jeg reiste på ferie uten ham, så han det som et tegn på at jeg ikke elsket ham (selv om jeg spurte på forhånd om han ville være med, og han takket nei).

Det ble bråk hvis jeg brukte feil ord, f.eks. hvis jeg skulle finne på å snakke om "jeg" istedetfor "vi" i noen sammenhenger.

I tillegg klarte jeg ikke alltid å huske hvilke dager han jobbet og hvilke dager han drev med diverse andre ting, så det hendte jeg spurte ham om han f.eks. ville være med på kino på feil tidspunkt. Da kunne han bli dødelig fornærmet, og si "Husker du virkelig ikke at jeg skal XX i dag, Ugga?" Dette at jeg ikke pugget timeplanen hans utenat eller hadde full oversikt over alle hans aktiviteter var også et tegn på at jeg ikke elsket ham, i følge ham.

Jeg har nok med meg selv, og klarer knapt huske min egen timeplan. Vel, det ble etter hvert slutt med denne fyren, men av andre grunner enn de som er nevnt her.

Dette var slitsomt, men jeg trodde jo at det var sånn forhold skulle være, og at det var noe feil med meg. Kanskje det er noe feil med meg, men i så fall har min nåværende kjæreste den samme feilen, så da er det jo greit

[ShitDiddelyDo]

Jeg er enig også når det gjelder de fleste mennene har inne. Kanskje det har noe med at vi ser bak fasaden.

Det kan nok være. Det vi diskuterer her inne er ofte ikke noe vi diskuterer i dybden med venner og kjente.

[Dorthe]

Ja, det er dessverre naturens gang, for de fleste jenter iallefall.

Men du var utrolig ærlig og åpenhjertet i ditt innlegg, slik at andre kryp som meg, også tør si hva jeg tenker...

Jeg har hatt to ons i mitt liv og ønsker ikke flere.

Vet ikke selv hva jeg ønsker hos en mann! Litt frustrerende det...

Hvor lenge har du vært alene da? Jeg tror vi opparbeider oss vaner og dermed er det vanskelig å gi opp endel av det vi er vant til.

Jeg innbiller meg i hvert fall at hvis jeg tar en mann i huset så kan jeg ikke sove når jeg vil, dole når jeg vil, se det programmet jeg vil på tv eller lese når jeg vil. Eller kan jeg det?

[ShitDiddelyDo]

Ja, det er dessverre naturens gang, for de fleste jenter iallefall.

Men du var utrolig ærlig og åpenhjertet i ditt innlegg, slik at andre kryp som meg, også tør si hva jeg tenker...

Jeg har hatt to ons i mitt liv og ønsker ikke flere.

Vet ikke selv hva jeg ønsker hos en mann! Litt frustrerende det...

Jeg vet ikke engang hva jeg ønsker av meg selv.

Det er er enda mer frustrerende.

[hidi]

Hvor lenge har du vært alene da? Jeg tror vi opparbeider oss vaner og dermed er det vanskelig å gi opp endel av det vi er vant til.

Jeg innbiller meg i hvert fall at hvis jeg tar en mann i huset så kan jeg ikke sove når jeg vil, dole når jeg vil, se det programmet jeg vil på tv eller lese når jeg vil. Eller kan jeg det?

Vært alene i snart to og et halvt år..

Og man kan _ikke_ gjøre som man vil, det har du helt rett i!

Kanskje derfor jeg kjedet/irriterte meg i parforhold...Vet ærlig talt ikke!

Samtidig har jeg ikke særlig lyst til å tilbringe de neste tyve årene alene. Hvor ambivilent går det an å bli?