Hva gjør jeg?

[Gjest Finns det håp?]

Jeg er i en skikkelig dritt situasjon. Skal prøve å forklare, men det er nå litt innviklet. Kanskje jeg forstår meg selv bedre også etter at jeg har skrevet det ned...

Jeg har to barn. En på 3 og en på 14. Jeg har en type som barna elsker, og som er veldig glad i barna. Han er ikke barnas far, men vi har vært sammen ca 6 mndr. Jeg er selvfølgelig glad i ham også, og han er glad i meg, uten at det har vært den helt store vannvittige forelskelsen.

Problemet er bare at han ikke kan forstå at det ikke lar seg gjøre å være både ungkar og familiemann. Han vil være alle kompisene til lags samtidig som han mener jeg skal sitte og holde kjeft og bare godta at han kommer når det passer for ham. Hvis jeg blir skuffet over nok en kald middag, er det et "jævla mas hele tiden" og "vi er jo ikke gift ennå engang!" Hver eneste gang ber han om unnskyldning etterpå, og prøver å overbevise meg om at det egentlig ikker sånn han tenker. Han er jo så glad i meg, og vil satse på oss. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro. Jeg vil jo ikke bare håpe at det bedrer seg bare vi er gift. Jeg trodde på det eventyret en gang før. Det endte med skilsmisse etter seks måneder. Han sier jeg vil at han skal være her hele tiden, mens jeg forklarer ham at det overhode ikke er det jeg mener. Jeg vil bare vite, før middagen er kald, at han ikke kommer. Er det galt? Jeg vil gjerne at han skal være sammen med kompiser. Jeg vil bruke tid sammen med venninner også. Men det kunne ikke falle meg inn å ikke si fra om at jeg ikke kommer til kjæresten min når han faktisk pga at vi har en avtale sitter og venter på meg.

Et eksempel på konflikten er:

I går skulle han hjelpe en kompis med noe snekring. Jeg spurte ham om han ville komme til middag på kvelden, og han ville gjerne komme kl. 19. Kl 18 ringte han og utsatte middagen til kl. 20. Det er jo greit. Men kl 19.45, mens jeg sto over komfyren, tikket det inn en melding hvor det sto: "Jeg kommer i morgen" Jeg måtte spørre ham om han virkelig mente dette, og han sa ja. Da jeg slang på røret, tok det et par timer før han trampet inn her i min stue og skjelte meg ut om at det var "et jævla mas hele tia!"

Er det noen som kan tro at det finns håp for oss? Noen ideer eller forslag til hva jeg kan gjøre?

[Gjest Flystripa]

Nei, dere lever ikke i samme verden.

[Gemini]

Med slike problemer så tidlig i forholdet, og hvor du dessuten har barna dine å ta hensyn til, så ville jeg definitivt ikke satset videre på en sånn fyr.

Han satser jo ikke på deg og forholdet, hvis han ikke kan forholde seg bedre til det dere har blitt enige om. Virker som om han bare vil komme og gå etter eget forgodtbefinnende, og bare setter seg selv først.

[Gjest Finns det håp?]

Med slike problemer så tidlig i forholdet, og hvor du dessuten har barna dine å ta hensyn til, så ville jeg definitivt ikke satset videre på en sånn fyr.

Han satser jo ikke på deg og forholdet, hvis han ikke kan forholde seg bedre til det dere har blitt enige om. Virker som om han bare vil komme og gå etter eget forgodtbefinnende, og bare setter seg selv først.

Tror du kan ha rett. Men det er vanskelig. BArna er jo også så glad i han, og han er skikkelig flink med dem. Huff. Det skal ikke være enkelt.

Takk for svar.

[Gjest Finns det håp?]

Nei, dere lever ikke i samme verden.

Ja, det er jo en grei måte å si det på.

Satt her og tenkte på det at jeg har vært mor hele mitt voksne liv.Fikk eldstemann da jeg var atten. Altså har jeg ikke, så lenge jeg kan huske hatt muligheten til å sette meg eller mine behov foran andres.

Han er 37 år og har ingen lengre forhold bak seg, og har ingen barn. Ergo har han aldri behøvd å tenke på andre enn seg selv. Man kan vel kalle ham en god gammeldags egoist. Men tror du ikke han kan endre seg?

[Gjest Flystripa]

Ja, det er jo en grei måte å si det på.

Satt her og tenkte på det at jeg har vært mor hele mitt voksne liv.Fikk eldstemann da jeg var atten. Altså har jeg ikke, så lenge jeg kan huske hatt muligheten til å sette meg eller mine behov foran andres.

Han er 37 år og har ingen lengre forhold bak seg, og har ingen barn. Ergo har han aldri behøvd å tenke på andre enn seg selv. Man kan vel kalle ham en god gammeldags egoist. Men tror du ikke han kan endre seg?

Han virker for lite villig. Har du det ikke bedre for deg selv, enn sammen med han?

Du må tenke nøye gjennom det.

Du kan aldri endre en person, og ut i fra det du skriver, så setter han seg selv først. Tror du han vil tilpasse seg et familieliv etterhvert?

[Jally]

Ja, det er jo en grei måte å si det på.

Satt her og tenkte på det at jeg har vært mor hele mitt voksne liv.Fikk eldstemann da jeg var atten. Altså har jeg ikke, så lenge jeg kan huske hatt muligheten til å sette meg eller mine behov foran andres.

Han er 37 år og har ingen lengre forhold bak seg, og har ingen barn. Ergo har han aldri behøvd å tenke på andre enn seg selv. Man kan vel kalle ham en god gammeldags egoist. Men tror du ikke han kan endre seg?

I utgangspunktet vil jeg si at hvis man går inn i et forhold med den tanken om å endre personen man skal forholde seg til, så ser det håpløst ut...

All den energien du bruker på å ergre deg og endre ham, burde du brukt til deg selv og barna...

Dropp ham...så dukker nok den store forelskelsen opp en gang.

For barna sin skyld er det bedre å gjøre det nå, enn senere når barna er enda mer knyttet til ham.

....det var min mening...

[Gjest Finns det håp?]

Han virker for lite villig. Har du det ikke bedre for deg selv, enn sammen med han?

Du må tenke nøye gjennom det.

Du kan aldri endre en person, og ut i fra det du skriver, så setter han seg selv først. Tror du han vil tilpasse seg et familieliv etterhvert?

Tror det er derfor jeg skriver inn her. at jeg har mista håpet, kanskje.

Håper vel litt at noen skal si at de tror han kan endre seg og bli en flott ansvarsfull mann... Men jeg tror vel egentlig ikke på det selv, lenger...

[Gemini]

Tror det er derfor jeg skriver inn her. at jeg har mista håpet, kanskje.

Håper vel litt at noen skal si at de tror han kan endre seg og bli en flott ansvarsfull mann... Men jeg tror vel egentlig ikke på det selv, lenger...

Han kan bare forandre seg, hvis han selv innser at han bør det. At det er verdt det.

Hvis han er fornøyd som han har det, eller uannsett uvillig til å endre seg, så er det ikke noe du eller andre kan gjøre for å forandre ham.

Det er dessverre altfor mange kvinner som gjerne vil forandre menn, enten de bare er egoister, eller har andre sider som ikke er så positive ovenfor omgivelsene (og kanskje ikke seg selv heller).

Et annet aspekt i vurderingen bør også være hvor mye du finner deg i fra denne mannen, og hvilke signaler dette gir til barna dine (uansett kjønn). Ser barna en kvinne som finner seg i "alt mulig" fra en mann, så lærer de at det er sånn det skal være, uansett om du sier noe annet...

[Gjest mmmmmSkeptisk]

Mulig du vikkler deg mere og mere inn i noe som blir værre og værre her.. Tror du bør kvitte deg med han, han holder jo ikke det han lover..

[tiv]

Hei,

det høres ikke som om du har det så bra. Siden du har barn og ikke er vanvittig forelska, ville jeg nok kanskje si at du burde finne på noe annet. Men jeg vet at det ikke er lett.

Kjæresten min var også sånn da vi ble sammen. Dvs han brøt ikke avtalen, men hadde vi avtalt middag/filmkveld, kunne han ringe og ville ha med meg ut på byen med vennene sine. Greit nok det, men umulig når det er ukedag og jeg skulle tidlig oppe! Det endte jo med at jeg alltid sa "stikk ut du, vi kan ta det en annen dag" og så endte det med at jeg var kjempelei meg og sint. Etter en stund førte dette (og enkelte andre ting) til mange krangler og det ble slutt.

Men etter en stund ble vi sammen igjen, og han har lært. Nå hender det at det er han som har lyst til å være hjemme og jeg som vil ut )

Men - ikke gitt at han vil forandre seg, han du er sammen med. Men man vet jo aldri.

Uansett - lykke til!

[Lillemus]

- du er ikke forelsket

- han er tydeligvis ikke forelsket heller og ikke virker det som han har den helt store respekten for deg

- du håper han kan forandre seg - *bombe* han kommer IKKE til å forandre seg og du må hanskes med en umoden tufs du ikke er forelsket i i mange år!

Dropp ham nuh. Det er mitt råd.

[Gjest prex plutos]

Alle skriver her med et negativt syn og sier dump han. Han er ikke moden nok til et seriøst forhold og han bare vil være en evig ungkar.

Jeg vil be deg om å se det fra en annen vinkel. Han har aldri levd et liv slik som du, med tidlig voksen og barn. Der verden ikke snurrer rundt ham. Klarer du å forestill deg hans verden. Hvor vanskelig det er for ham å forstå din verden?

Jeg synes du ikke skal dumpe han ennå, men se på dette som en opplæringsprosess for ham. Hvist slike episoder kommer flere ganger, at han skal komme hjem til middag. Dropp å sarte å lage mat før han kommer inn døra? Og om han spør om hvorfor, sier du at du aldri faktisk vet at han kommer før han er inne i hus. Ikke si det med sur mine, men rett og slett poengter at slik er han.

Videre kan du også prøve å forklare hvordan du har det, og be ham forklare hvordan han har det. Jeg synes du og mange kvinner her, spesielt alenemødre, forlanger at mannen skal forstå og tilrettelegge livet sitt med en gang de blir sammen med en med barn. Men prøv også å sette dere inn i den andres situasjon. Det ER store omveltninger, og ikke alltid lett å forstå og sette seg inn i. Gi han tid, lær ham å kjenne, og be ham fortelle om sitt liv.

[Lillemus]

Alle skriver her med et negativt syn og sier dump han. Han er ikke moden nok til et seriøst forhold og han bare vil være en evig ungkar.

Jeg vil be deg om å se det fra en annen vinkel. Han har aldri levd et liv slik som du, med tidlig voksen og barn. Der verden ikke snurrer rundt ham. Klarer du å forestill deg hans verden. Hvor vanskelig det er for ham å forstå din verden?

Jeg synes du ikke skal dumpe han ennå, men se på dette som en opplæringsprosess for ham. Hvist slike episoder kommer flere ganger, at han skal komme hjem til middag. Dropp å sarte å lage mat før han kommer inn døra? Og om han spør om hvorfor, sier du at du aldri faktisk vet at han kommer før han er inne i hus. Ikke si det med sur mine, men rett og slett poengter at slik er han.

Videre kan du også prøve å forklare hvordan du har det, og be ham forklare hvordan han har det. Jeg synes du og mange kvinner her, spesielt alenemødre, forlanger at mannen skal forstå og tilrettelegge livet sitt med en gang de blir sammen med en med barn. Men prøv også å sette dere inn i den andres situasjon. Det ER store omveltninger, og ikke alltid lett å forstå og sette seg inn i. Gi han tid, lær ham å kjenne, og be ham fortelle om sitt liv.

Jeg er jaggu glad min var ferdig oppdratt da jeg fikk ham! Jeg har to unger jeg skal oppdra, ikke søren om jeg gidder oppdra en mann i tillegg!

Men jeg forventer ikke at han skal kaste alt han har i hendene og stille opp på det ungene og jeg evt. finner på altså. Når det gjelder middag når vi alle fire er sammen så sender han en melding når han er ferdig i stallen så jeg vet når han kommer hjem og har maten ferdig til da. Hvis det ikke passer i forhold til måltidene tidligere på dagen så spiser ungene og jeg når det passer oss og så får han oppvarmet mat når han kommer hjem.

[Gjest prex plutos]

Jeg er jaggu glad min var ferdig oppdratt da jeg fikk ham! Jeg har to unger jeg skal oppdra, ikke søren om jeg gidder oppdra en mann i tillegg!

Men jeg forventer ikke at han skal kaste alt han har i hendene og stille opp på det ungene og jeg evt. finner på altså. Når det gjelder middag når vi alle fire er sammen så sender han en melding når han er ferdig i stallen så jeg vet når han kommer hjem og har maten ferdig til da. Hvis det ikke passer i forhold til måltidene tidligere på dagen så spiser ungene og jeg når det passer oss og så får han oppvarmet mat når han kommer hjem.

Jeg har ikke barn selv, og jeg har problemer å sette meg inn i alt dere mødre må gjøre og tenke på. Men, jeg er kvinne, og jeg tror kvinner har en egen egenskap i å forstå andre og føle empati. Der tror jeg menn trenger mer tid og hjelp. Det jeg sier med mitt innlegg er at han KAN være en uslepen diamant. Vær litt tålmodig, og prøv også å sette deg inn i hans situasjon. Prøv å lær hverandre å kjenne. Om ikke er du vel ikke mye bedre selv?

Jeg synse alenemødre er svært kravstore til sine potensielle menn. Noe de også må være, men samtidig når en mann ikke faller inn i katergorien, "elsker barna, gir opp unkarslivet, og blir familiefar" så er han en dritt og ikke noe å samle på. Jeg ber nå "Finns det håp?" om også se dette fra hans perspektiv, for å se om dette kan bunne i kommunikasjonssvikt.

Men dette er min mening. Mulig jeg forandrer mening om jeg en dag selv er alenemor.

[estima]

Ja, det er jo en grei måte å si det på.

Satt her og tenkte på det at jeg har vært mor hele mitt voksne liv.Fikk eldstemann da jeg var atten. Altså har jeg ikke, så lenge jeg kan huske hatt muligheten til å sette meg eller mine behov foran andres.

Han er 37 år og har ingen lengre forhold bak seg, og har ingen barn. Ergo har han aldri behøvd å tenke på andre enn seg selv. Man kan vel kalle ham en god gammeldags egoist. Men tror du ikke han kan endre seg?

Tja...ikke lett å si.

Er selv gift med en tidligere "gammel ungkar"

Han hadde ikke tidligere hatt noen lengre forhold, var 43 og kom inn i mitt liv, fire unger og greier.

Jeg hadde hatt barn hele mitt voksne liv.

Han omstilte seg tvert, rakk ikke tenke tanken engang.

Han tar alt ansvar for barn, kjører og henter, er med på kamper, ishocy, dans, tar sykedager med barn....virkelig en kjempekar.

Jeg vet jeg er heldig.

Lykke til

[flisa]

Han syns sikekrt ikek dette med dnne maten er så viktig. han tar seg sikkert noe på veien, Jeg hadde ikke giddet å mase om middag. Jeg lager middag når vi ER hjemme - og gidder ikke å ringe og styre på han om han er hos en kamerat - da flyr tiden fort. Jeg finner på noe annet i stedet -og spiser selv når jeg er sulten, enten alene eller sammen med ungene.

Jeg tror vi kvinner maser endel egentlig....

[flisa]

- du er ikke forelsket

- han er tydeligvis ikke forelsket heller og ikke virker det som han har den helt store respekten for deg

- du håper han kan forandre seg - *bombe* han kommer IKKE til å forandre seg og du må hanskes med en umoden tufs du ikke er forelsket i i mange år!

Dropp ham nuh. Det er mitt råd.

Man kan da være forelsket selv om mannen syns det kan være greit å bare ta en pølse eller en brødskive - mens den forelskede kvinnen legger kjærlighet i det å spise sammen.....dette er bagateller etter min mening og ikke noen dumpegrunn.

[Gjest enslig mor i jobb]

Hvis jeg hadde vært i din situasjon, hadde jeg snudd på tingene: Fra nå av innretter du deg slik det passer barna og deg - og vil han være med, får han henge på selv. Du serverer middag ikke når det passer ham, men når dere andre skal ha mat. Du venter ikke, hvorfor skal alle dere vente på en som ikke tar hensyn til at dere venter?

Kanskje er det ubetenksomt av ham, kanskje skjønner han ikke hva problemet er. Men når han må komme til kald mat og spise alene, kanskje han begynner å forstå. Gjør et poeng av det, for deg selv: Legg opp dagen som familie, f.eks. middag, oppvask, leke med barna, leggetid. Bare kjør timeplanen. Slik at når han kommer hjem, er du opptatt med noe helt annet - ikke sett stopp opp og sett deg ned og ta tid til ham. Fortsett med det du og dere gjør. Pratetiden var rundt middagsbordet, nå er det barnas tid for lek og lesing eller hva dere gjør.

Og om han ikke forstår - ja, da vet jeg hvordan det går -

for når man har spist mange nok ganger alene og gjort alt annet også alene, uten ham, våkner man en dag og innser at man er alene. Da er det regnskapets time: Vil man ha denne personen som stikker innom vårt felles liv av og til og bare når det passer ham - eller er det like greit å være fri og frank og ikke bruke mer føleler og tid på en som ikke svarer med samme interessen?

Men altså - begynn med små skritt - ikke innrett middagen etter ham - innrett den etter dere andre.

(Og - hva i alle dager skulle han nå overnatte for...og hvor - i garasjen?)

[Gjest Finns det håp?]

Tusen takk for gode svar, alle sammen.

Noen ganger er det bare godt å se andres synspunkter i en sak. Man går seg liksom litt fast i sitt eget nett noen ganger. Det er ikke så lett når man blir skuffet gang på gang å se utenfor skuffelsen.

Det er jo sånn at han faktisk er en kjempeflott mann. Det er kun det at han sliter med å si nei til kompiser, selv om vi har en avtale.

Nå hadde han og jeg en lang god samtale i går kveld hvor vi begge fikk snakket om hvordan vi så på tingene. Han kunne forstå at jeg ble skuffet og lei meg, og jeg kunne se at han faktisk ikke mener å være slem. Han er virkelig glad i oss alle. Vi fikk uttrykt at vi syns begge at det er litt trist at vi ikke har tid å bli kjent med bare oss. Vi har alltid barna sammen med oss.

For meg er det en selvfølge at barna er med, men det hadde vært godt å bare være oss to voksne noen ganger. Men jeg har ingen familie på denne kanten av landet. Så vi får bare gjøre det beste utav det.

I dag når minstemann måtte til legen, var det faktisk en selvfølge for kjæresten at han skulle følge oss.

Nei, problemer har man alltid. Det er jo hvordan man løser dem som blir avgjørende for om hvordan forholdet blir. Jeg har det nok med å bli litt for hard, når ikke andre ser tingene nøyaktig som jeg ser dem.

Jaja... tusen takk for at dere hjalp til med å åpne øynene mine!

Klem fra