prøver igjen

[HenrikSS]

Jeg er en gutt på 36 år med familie. Lever et normalt liv, men for noen uker tilbake ble jeg rammet av tanken om å dø. At vi en gang skal bli borte, alle sammen, alle jeg kjenner, barna mine. Vi er liksom bare på besøk. Jeg blir desperat, får hjerte galopp, svetter og blir desperat. Er dette noe helt unormalt. Er jeg unormal. Jeg har aldri tenkt slik før. Tankene styrer meg hele døgnet nå. Jeg tenker i alle situasjoner at ingenting er viktig lenger, vi skal alle bort uansett. Hjelp meg noen, HJEEEELP det er vondt. Finnes det noen måte å koble av de evnene vi har til å tenke slik? (medesiner??) Jeg har faktisk tatt noen glass vin før leggetid, men det er ingen god utvikling... Jeg trenger virkelig hjelp.

[Gjest totallylost]

Hei der:)

Årsaken til hvorfor du har begynt å tenke disse tankene vet jeg jo ingenting om, men jeg tror vel svært mange på et eller annet tidspunkt i livet kan komme til å tenke slike tanker.

Når du sier at ingenting er viktig, vi skal jo alle dø, vil jeg likevel si at det er jo du som bestemmer HVA som er viktig og HVORDAN du vil bli husket av venner, barn og øvrig familie DEN DAGEN DU DØR. Men hva som gjelder i den store sammenhengen strides jo de lærde om den dag i dag, så i mellomtiden får vi velge selv hva vi skal tro om fremtiden og vi må velge selv hva vi skal gjøre med den tiden vi har fått tildelt.

Hvis du fortsatt plages av disse tankene ville jeg anbefalt en tur til legen, det er jo alltid greit å dele problemer med en utenforstående, hvis du da ikke har andre du vil dele dette med.

PS: de tankene du har er ikke helt unormale, så vet du det:)