Hvorfor viser noen mødre distanse?

[Gjest kaari_tjueto]

Jeg er egentlig ikke ute etter medlidenhet eller trøstende ord når eg skriver dette.

Jeg mener heller ikke at jeg har hatt det så utrulig vanskelig, jeg kommer jo fra et stabilt hjem.

Men jeg har gått rundt og tenkt på en sak i noen år nå, og det er at moren min alltid har vist meg distanse. Jeg kan ikke huske at jeg på noe tidspunkt har følt det naturlig å klemme eller betro meg til mor. Ønsker å vite hvorfor min mor har oppført seg mot meg på denne måten, og prøver derfor dette forumet.

Dere tenker kanskje at jeg burde ta opp dette med min mor, men jeg ønsker ikke å såre henne. Min eldste bror har tatt noen oppgjør med henne som har vært hardt for henne, og jeg vet hun sitter igjen med en enorm skyldfølelse, selv om hun ikke sier dette rett ut. For broren min har kanskje hatt det vanskeligere enn meg, moren og faren min sier de var uerfarne som foreldre den gangen (han er jo den eldste), og brukte straffe metoder som å stenge han inne i på et mørkt kott over lengre tid. Men de ønsket aldri å gjøre han vondt, de ville bare gjøre det ”riktige”. Og nettopp dette med ”å gjøre det riktige”, har vært veldig viktig særlig for mor. Hun vil gjerne fremstå som pioneren i en god, kristen familie. Noen god, kristen familie ble det imidlertid aldri, for hun viste seg aldri for oss som noen ”god kristen”.

Vil jo understreke at min mor har mange gode sider også, som alltid å vise omsorg i form av å gi oss god mat o.s.v. Hun sang god natt sanger (gode minner) og vi sang sammen i bilen. Men ellers emosjonelt har hun vært ganske fraværende, i alle fall i forhold til oss eldste søsken. Hun har sagt til meg en gang at hun var glad i meg da jeg var mindre, (sånn direkte og ikke i en sånn en formanende setting som: du får ikke lov å gå ut på fest, det er bare fordi vi bryr oss). Jeg vet jo at hun er glad i meg, jeg vet jo det. Men av og til lurer jeg på hvorfor hun ikke har vist meg mer nærhet, hvorfor hun alltid må stille spørsmål meg det jeg gjør istedenfor å rose meg. Jeg har en ganske stor indre styrke og er ganske modig i mine valg, men hun stoler ikke på mine egenskaper og stiller spørsmål ved hva andre mener om mine valg. Hvorfor har hun aldri tillatt meg å vise følelser, snakke om følelser, i dag vil ikke gråte foran henne fordi jeg er for stolt. Men da jeg i min bestefars begravelse ikke gråt en tåre, reagerte hun med å antyde at jeg ikke brydde meg. Kunne ramse opp eksempel som jeg syns nærmer seg i retning i psysisk misshandling. Og visst jeg gjorde noe galt kunne kjefta hun, de intense øynene hun satte i meg var så ekle. Hun kunne filleriste meg og lugge meg også, men aldri så hardt at fikk fysiske skader eller merker. Men disse øynene, det var ikke et spor av ydmykhet i dem, det var nesten så de lyste ut hat. Av og til trodde jeg at moren min hatet meg.

Hun har sikkert hatt sine vanskeligheter, min bestefar var jo en svært streng mann, og var sikkert opptatt av disiplin. Jeg endte jo med å henvise meg til faren min, han var jo veldig stolt av å ha fått ei jente. Og jeg er enda det eneste jentebarnet i familien (vi er ganske mange søsken). Kanskje vendte faren min meg opp mot min mor, dette sier i alle fall mor i dag ofte visst det er noe. Det har slått meg at hun kanskje er sjalu på mitt forhold til far (som jo alltid har vært hakket bedre) Hun tåler ikke selvkritikk i det hele tatt, mens hun selv kan hakke ned på alle. Jeg føler nesten av og til at hun mobber min far. Familien bærer preg av drittslenging og kjefting, det gjør så vondt å tenke på hvilken retning familien har tatt. Mine småsøsken har kanskje på mange måter hatt det bedre enn jeg og min eldstebror, men jeg ser jo at de også sliter. I tilleg er hun utrulig opptatt av at vi ikke skal nyte alkohol, hun er så å si avholds, og i frykt for at vi skal ”havne på kjøret”, har hun alltid vært utrulig streng på sånne ting. Men jeg mener jo hun ikke har gjort det på riktig måte, hun har ikke vist oss noe ”bedre” alternativ.

Og tar far en lettøl til maten, sender hun tydelige kvasse blikk. Forholdet mellom mor og far er noe som virkelig tærer på meg nå. Pappa sa til meg sist gang jeg var hjemme: ”Jeg lurer på om mamma er psykopat jeg”, for hun er alltid veldig forståelsesfull og imøtekommende med andre. Jeg tror nok ikke at hun er det, men at far kan si noe sånt sårer meg så grusomt. Far er ulykkelig, han jobber hjemme på gården og det vises lang vei at han ikke har det bra. Mor har det nok ikke bedre, hun er mer sosial enn han, og har noen gode venner (hun liker ikke når far drar på besøk alene heller, hun tror det er fordi han ikke vil ha henne med) og jeg syns jeg kan se fakter hos henne i retning nerveproblemer. Kanskje er dette hun alltid har hatt.

Dette innlegget ble utrulig mye lengre enn planlagt, visst det noen som har gidda å lest det, gi meg gjerne tilbakemeldinger. Jeg ønsker vel på en måte å unnskylde min mors oppførsel tror jeg…..

[UKJENT,MEN IKKE GLEMT]

Hei!

Jeg forstår din fortvilelse godt. Men jeg tror din mor har store problemer med sin egen selvtillit. Det er typisk at man kritiserer omtrent alle andre rundt seg.

Og så tror jeg at det er hennes egen oppdragelse som ligger til grunn for at hun oppdrar deg slik hun gjør, og at det kan være at hun har innsett dette etterhvert når hun da fikk flere barn. Jeg vet ikke om du har noen barn enda, men du vil raskt oppdage dette når du selv skal oppdra dine egne. Man vil så gjerne gjøre alt det mor og far gjorde galt,rett med sine egne, men det ligger så dypt inn i røttene våre, på en måte at man mange ganger kan ta seg selv i å gjøre akkurat det man lovte seg selv ikke å gjøre. Og når man blir eldre og får flere barn vil man prøve å gjøre det rette på de neste ungene man skal oppdra. Jeg er helt sikker på at hvis du snakker med din mor om dette, vil du oppdage at hun angrer veldig mye på mange ting som hun dreit seg ut på med de to eldste barna sine.

Jeg har snakket med min mor om lignende ting og hun forteller meg at hun har konstant dårlig samvittighet ovenfor alle barna sine, og at hun tror at alle mødre har det sånn. Hun mener at uansett hva man gjør er det noen som må "ofres" fremfor andre i ulike sitausjoner.

Jeg er mor til tre selv, og har ikke merket så mye til dette enda. Men jeg merker det noen ganger at jeg er veldig kald ovenfor barna mine og jeg har veldig spesielle måter å vise barna mine at de er de aller beste barna noen mor kan ha. Kanskje du bør lete etter andre måter som din mor viser deg omsorg på, i stedet for klemmer og det å si at hun er glad i deg? Det virker som om du alt i alt har hatt det greit i barndommen, selv om det er visse ting du har savnet. Og at du har vokst opp til å bli en real og grei jente. Det er nok også din mor som har mye av æren for dette.

Når det gjelder din far er det utrolig lett å komme med en slik uttalelse om at partneren din kan være en psykopat, uten egentlig å mene dette seriøst.

Når man er fortvilet kan man nesten tenke hva som helst om den andre, men når man får roet seg litt ned, så innser man ofte at det er sterkt overdrevet og man innser at det er de menneskene man elsker som det er lettest å hate under konflikter. Det er rett og slett en veldig, veldig kort vei mellom det å elske og det å hate noen, skremmende nok.

Det å vise distanse er nok bare en forsvarsmekanisme fra din mors side, da hun er meget redd for å bli skuffet selv. Kanske har hun opplevd veldig mange avvisninger eller skuffelser i barndommen selv?

Husk i alle fall det at din mor ER glad i deg, og at alle mennesker har ulike måter å vise dette på, uten at vi kan si hvilken måte som er rett.

Det er så utrolig vanskelig å vite hvilken måte som er best å oppdra barna sine på, men vi kan bare prøve og feile, og lære av de feilene vi gjør. Moren din har helt sikkert gjort det hun den tiden trodde var riktig for dere, men det er også helt sikkert at mye av det hun gjorde ikke var rett måte.

Det at de var unge er ingen god grunn til å forsvare oppførselen til foreldrene dine fordi det er mange som er eldre når de blir foreldre som allikevel må gjennom den samme prossessen om å prøve å feile.

Prøv du, å si til moren din at du er glad i henne!!

Ikke forvent at hun skal si det samme til deg, for det er tydeligvis veldig vanskelig for henne, men du antagelig bli meget overrasket over reaksjonen hennes.

Lykke til!Og lykke til i ditt eget forsøk på å bli en perfekt mor!

[Gjest kaari_tjueto]

Hei!

Jeg forstår din fortvilelse godt. Men jeg tror din mor har store problemer med sin egen selvtillit. Det er typisk at man kritiserer omtrent alle andre rundt seg.

Og så tror jeg at det er hennes egen oppdragelse som ligger til grunn for at hun oppdrar deg slik hun gjør, og at det kan være at hun har innsett dette etterhvert når hun da fikk flere barn. Jeg vet ikke om du har noen barn enda, men du vil raskt oppdage dette når du selv skal oppdra dine egne. Man vil så gjerne gjøre alt det mor og far gjorde galt,rett med sine egne, men det ligger så dypt inn i røttene våre, på en måte at man mange ganger kan ta seg selv i å gjøre akkurat det man lovte seg selv ikke å gjøre. Og når man blir eldre og får flere barn vil man prøve å gjøre det rette på de neste ungene man skal oppdra. Jeg er helt sikker på at hvis du snakker med din mor om dette, vil du oppdage at hun angrer veldig mye på mange ting som hun dreit seg ut på med de to eldste barna sine.

Jeg har snakket med min mor om lignende ting og hun forteller meg at hun har konstant dårlig samvittighet ovenfor alle barna sine, og at hun tror at alle mødre har det sånn. Hun mener at uansett hva man gjør er det noen som må "ofres" fremfor andre i ulike sitausjoner.

Jeg er mor til tre selv, og har ikke merket så mye til dette enda. Men jeg merker det noen ganger at jeg er veldig kald ovenfor barna mine og jeg har veldig spesielle måter å vise barna mine at de er de aller beste barna noen mor kan ha. Kanskje du bør lete etter andre måter som din mor viser deg omsorg på, i stedet for klemmer og det å si at hun er glad i deg? Det virker som om du alt i alt har hatt det greit i barndommen, selv om det er visse ting du har savnet. Og at du har vokst opp til å bli en real og grei jente. Det er nok også din mor som har mye av æren for dette.

Når det gjelder din far er det utrolig lett å komme med en slik uttalelse om at partneren din kan være en psykopat, uten egentlig å mene dette seriøst.

Når man er fortvilet kan man nesten tenke hva som helst om den andre, men når man får roet seg litt ned, så innser man ofte at det er sterkt overdrevet og man innser at det er de menneskene man elsker som det er lettest å hate under konflikter. Det er rett og slett en veldig, veldig kort vei mellom det å elske og det å hate noen, skremmende nok.

Det å vise distanse er nok bare en forsvarsmekanisme fra din mors side, da hun er meget redd for å bli skuffet selv. Kanske har hun opplevd veldig mange avvisninger eller skuffelser i barndommen selv?

Husk i alle fall det at din mor ER glad i deg, og at alle mennesker har ulike måter å vise dette på, uten at vi kan si hvilken måte som er rett.

Det er så utrolig vanskelig å vite hvilken måte som er best å oppdra barna sine på, men vi kan bare prøve og feile, og lære av de feilene vi gjør. Moren din har helt sikkert gjort det hun den tiden trodde var riktig for dere, men det er også helt sikkert at mye av det hun gjorde ikke var rett måte.

Det at de var unge er ingen god grunn til å forsvare oppførselen til foreldrene dine fordi det er mange som er eldre når de blir foreldre som allikevel må gjennom den samme prossessen om å prøve å feile.

Prøv du, å si til moren din at du er glad i henne!!

Ikke forvent at hun skal si det samme til deg, for det er tydeligvis veldig vanskelig for henne, men du antagelig bli meget overrasket over reaksjonen hennes.

Lykke til!Og lykke til i ditt eget forsøk på å bli en perfekt mor!

Tusen takk for fint svar. Jeg skjønner hva du mener

[sammfunnskritiker]

Hei.

Du stiller et svært godt men komplisert spm. Jeg har på ingen måte noen fasit. Det første som slår meg er at dette er en person med lav selvtillitt og selvfølelse, altså usikker på seg selv som person.

Jeg tror at man må kunne elske seg selv, være glad i og like egne sider av ege personlighet for å ha det godt med seg selv.

Likeledes tror jeg, at god selvtillitt/selvfølelse er en nødvendghet for å elske andre- vise engasjement ovenfor andre msk.

Når foreldre ikke greier å anerkjenne barnet sitt, veilede dem, gi dem støtte og oppfølging, tror jeg dette bunner i lav selvtillitt til seg selv, alene og opp mot andre enkeltmennesker og sammfunnet generellt...

Men... dette var jo bare en tanke....

Så kan en snurre videre, hvorfor dårlig selvtilitt?

Straff er jo som kjent, det mest ødeleggende for personlig utvikling...

Dersom mor ble straffet... og en vet at sosial kopiering skjer i stor grad mellom genereasjoner....

Personlig mener jeg at kritikk er straff for barneøret og barnet. (tenke tenke...)

[Gjest Ulvinnen]

Jeg leste ikke hele innlegget ditt, men svarer likevel.

Min mor var også veldig fjern. Hun ga aldri klemmer til barna sine, eller til sin mann. Jeg kan ikke huske at hun noen gang sa at hun var glad i meg, eller stolt av meg. Jeg husker hvor overrasket jeg ble da en venn av min far fortalte meg at mine foreldre var veldig stolte av mine gode karakterer da jeg gikk på gymnaset.

Jeg ble også avvist når jeg prøvde å ta opp personlige eller intime ting med henne.

Men jeg tror dette har med hennes personlighet å gjøre, nærhet ligger ikke for henne.

Det er ikke lenge siden at jeg nevnte for henne hvor hyggelig jeg syns det er å se eldre ektepar som leier hverandre offentlig og viser at de er glade i hverandre. Da bare svarte hun bryskt at hun aldri noensinne hadde leiet offentlig, og at det var hun stolt av...

[sirinord]

Du har fått mange gjennomtenkte og kloke svar fra folk i forumet.

Jeg er enig i at din mors væremåte kan være et resultat av hennes egen oppdragelse og sosiale forventninger. Speiselt siden hun kommer fra en kristen familie kan det hende at hun på en måte føler seg fanget i sitt eget liv. Mange i en slik situasjon er frustrerte fordi de er ulykkelig av forskjellige grunner. Kankje føler hun at hun aldri klarer å leve opp til kravene som stilles til henne? Kanskje giftet hun seg altfor ung, og synes det er trist at livet ikke ble helt som hun hadde håpet på? Skilsmisse har sikkert alltid vært utelukket, selv om det i noen tilfeller hadde vært til det beste. Og det er helt sikkert ikke lett å oppdra mange barn.

Desverre er det sånn at det er enklest å ta frustrasjoner ut over de som står en nærmest, som partner og barn. Det er overhodet ingen unnskyldning for å gjøre det, men faktum er at det kreves en god del selvinnsikt, jobbing med seg selv og vilje for å forandre seg. DET er en ubehagelig prosess som det oftest føles enklere å lukke øynene for.

Når det gjelder selvinnsikten, kanskje er hun heller ikke klar over hvordan oppførselen hennes virker på dere? Har andre enn din bror noen gang sagt noe til henne? Alle trenger å bli korrigert av og til for å kunne forandre og forbedre seg.

Når det gjelder det faren din sa, håper jeg du klarer å tilgi han det. Muligens var det et uttrykk for hans frustrasjon der og da, men kanskje har han oppriktig lurt på det i årevis? Jeg forstår at du helst vil "frikjenne" og unnskylde din mor, men det er ikke sikkert hun er den enkleste å leve med. Din far opplever garantert sider av henne som ingen andre noen gang får se. Siden hun ikke er flink til å vise sin kjærlighet føler kanskje han seg også uelsket og mest til bryderi for henne?

Når det er sagt, så er faktisk den beste måten å "frikjenne" din mor på, å faktisk sette en diagnose på henne. Jeg har to eksempler: En venninne av meg vokste opp hos sin bestemor. Det var en materielt trygg, men likevel ustabil oppvekst. Bestemoren var alltid en smule labil, noe barnebarnet led under. Først når bestemoren havnet på gamlehjem og ble skikkelig undersøkt, fant de ut at hun er manisk depresiv. 80 år uten diagnose. Alle syntes hun var verdens hyggeligste dame, men på hjemmefronten var det altså ikke like enkelt. For min venninne var det en lettelse at hennes opplevelse av en ustabil oppvekst ikke var innbilning eller hennes feil, men hadde en medisinsk grunn.

Eksempel nr 2 er eks-kjæresten min. Han var populær og godt likt av alle. Hadde et smil som var limt i ansiktet hver gang han traff folk. Det ingen visste, utenom meg og hans gamle eks-kjæreste, var at han hadde lav selvfølelse som han tok ut over meg. Han var kontrollerende og kritiserte meg hele tiden. Dessuten var alt det alle andre gjorde feil, og alt han gjorde riktig. Han snakket stygt om andre til meg, men smisket og skrøt direkte til dem det gjalt. Jeg kom meg unna etter noen år, men denne oppførselen har utviklet og forsterket seg. I dag er kona og stedatteren hans psykiske vrak, ingen liker han lenger fordi de har skjønt hvor falsk han er, og selv moren hans innser at han har sterke psykotiske trekk. Hun prøver nå å overtale han til å få hjelp, noe han foreløpig blåser av. Men en riktig diagnose på han vil kunne hjelpe hele familien hans, og øke de tidligere vennenes forståelse for hvorfor han oppfører seg som han gjør.

Det er ikke mulig for meg å forstå hvorfor din mor har oppført seg som hun gjør, men dette er noen tanker. Menneskesinnet er komplekst og oppførselen hennes en sikkert et resultat av mange forskjellige faktorer. Jeg håper ikke noe av dette sårer deg, for det har ikke vært meningen. Men kanskje du klarer å sette deg inn i måten din mor tenker på, og øke kommunikasjonen dere imellom?

Husk at alle har godt av å høre ting bli sagt rett fra levra en gang iblant, også mødre. Om dere prater alene i fred og ro en gang, kan det hende det er en god ide å være oppriktig med henne. Hun vil nok ikke like det, og sikkert bli lei seg i begynnelsen, men det er en del av prosessen mot forandring.

For din egen og fremtidige barns del, håper jeg at du kan bruke de erfaringene som din oppvekst tross alt har gitt deg, til å tenke over hva slags familieliv du selv ønsker. Håper du klare å bryte mønsteret og elske dine barn (og mann) betingelsesløst, det har de godt av å vite!

Lykke til!

[Lillemus]

Jeg leste ikke hele innlegget ditt, men svarer likevel.

Min mor var også veldig fjern. Hun ga aldri klemmer til barna sine, eller til sin mann. Jeg kan ikke huske at hun noen gang sa at hun var glad i meg, eller stolt av meg. Jeg husker hvor overrasket jeg ble da en venn av min far fortalte meg at mine foreldre var veldig stolte av mine gode karakterer da jeg gikk på gymnaset.

Jeg ble også avvist når jeg prøvde å ta opp personlige eller intime ting med henne.

Men jeg tror dette har med hennes personlighet å gjøre, nærhet ligger ikke for henne.

Det er ikke lenge siden at jeg nevnte for henne hvor hyggelig jeg syns det er å se eldre ektepar som leier hverandre offentlig og viser at de er glade i hverandre. Da bare svarte hun bryskt at hun aldri noensinne hadde leiet offentlig, og at det var hun stolt av...

"Da bare svarte hun bryskt at hun aldri noensinne hadde leiet offentlig, og at det var hun stolt av... "

Jøsses - er det mulig!? Jeg er kjempestolt når jeg leier kjæresten min på gata jeg! Han er jo så herlig og jeg har lyst til å vise alle for en flott mann han er. )

Men nå skal vi spise frokost sammen så nå må jeg løpe! ;o) Mmmm...

[Dirflos79]

"Da bare svarte hun bryskt at hun aldri noensinne hadde leiet offentlig, og at det var hun stolt av... "

Jøsses - er det mulig!? Jeg er kjempestolt når jeg leier kjæresten min på gata jeg! Han er jo så herlig og jeg har lyst til å vise alle for en flott mann han er. )

Men nå skal vi spise frokost sammen så nå må jeg løpe! ;o) Mmmm...

Eg synes det er kjempekos å leie typen når me er nokon plass :-) Er kjempestolt av å ha ein super mann :-)

[Gjest vanlig før i tida?]

Var barn på 70 tallet. Jeg kan heller ikke huske at jeg fikk klemmer av mor, nå føles det unaturlig. De sa aldri at de var glade i oss barn, vi fikk heller høre at vi var de verste barna i hele verden.

Selv om jeg var best i klassen så fikk jeg bare "Åja" som reaksjon når jeg kom hjem med S er. Fikk jeg M eller M+ så var det "Hva var det da du gjorde feil?".

Jeg drev med en konkurranseidrett (min egen ide altså) og dersom jeg ble nr. 2 så var det også "Hva var det da du gjorde feil?".

Tror det var veldig sånn før at man for all del ikke måtte skjemme ut ungene, de skulle psykes ned. Jeg hadde veldig lav selvfølelse - og sliter vel av og til med det enda. Jeg fikk spiseforstyrrelser i 20 årene - og gikk til behandling hos psykolog. Der lærte jeg masse. Sluttet å alltid tenke på hva andre forventet av meg til hva JEG ville.

Har en søster som er uføretrygdet pga sosial angst og nerveproblemer.

Jeg har klart meg ganske bra her i livet, bra jobb, mann og hus osv. Selv er jeg kjempeopptatt av å øse ut min kjærlighet til barna mine. Men jeg blir også sint på dem, og får dårlig samvittighet for det etterpå. (For jeg husker hvor dumt det var når moren min var sint på meg....)

[DarkPink]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i innlegget ditt, min mor er veldig lik din. Jeg har lært meg å leve med at det ikke går an å ta opp med henne, og at man bare ikke må ta seg nær av ting lenger. Holde ting på et litt overfladisk nivå når vi møtes.

Faren hennes var alkoholiker, og det samme var forloveden hennes (min far), og det kan visstnok føre til at de distanserer seg følelsesmessig, også fra egne barn.

[nøffgakkmøbææ]

hun er på et eller annet vis in big denial over noe hun selv har opplevd,og har vel ike styrken til å bli en bedre person selv. å konfrontere kan gjøre det verre i familien, så du må tenke på hva som er best for dere barna. vil dere ta konsekvensene av en konfrontasjon? selv har jeg prøvd det, og det ender med enda verre drittslenging mot meg- og det er jo det siste jeg orker. så jeg bare avlegger nogenlunde korte besøk, hoøder det på det overflatiske planet, og lover meg selv at mine fremtidige barn aldri skal måtte ha det slik:=)

noen ganger må man lage sin egne lille familie selv.

[Gjest en annen datter]

Kjenner meg ganske mye igjen i historien din, desverre. Moren min er også like avvisende som din, men etterhvert som årene har gått (jeg er godt oppi tredveårene) så har jeg avfunnet meg med et noe kjølig forhold. Jeg bor helt på andre siden av landet, så det har lite å si i det daglige.

Nå har hun fått en svært avorlig diagnose, og prognosen er dårlig. Det er sannsynlig at hun vil falle i fra i løpet av 1-1,5 år. Nå forlanger alle (pappa, mormor osv) at jeg skal slippe alt jeg har i hendene (jobb, familie, barn, husbygging) for å stille opp for henne, og å være kontinuerlig opptatt av sykdommen hennes. Jeg klarer det bare ikke, sorry. Det er mnage vanskelige følelser, og det er umulig å utsette henne for noe "oppgjør" akkurat nå.